Hvordan har livet vært for 4000 år siden i Varanger i Nord-Norge?

De såkalte gressbakkenhusene er en type torvhus som ble brukt i Finnmark og på Kola ved slutten av steinalderen, mellom 2150 og 1850 f.Kr. De er kalt opp etter et funn på Gressbakken i Varanger.

I Finnmark er det funnet mellom 300 og 400 gressbakkentufter som fremstår som nedgravde, rektangulære groper i terrenget med voller rundt. Husene hadde gjerne flere rom og det innvendige gulvarealet var 6 – 9m langt og 3 – 5m bredt og husene hadde gjerne to ildsteder.

Gressbakkenhusene skiller seg fra andre hus fra steinalderen ved at de hadde flere innganger, gjerne en på hver vegg. I dag ligger tuftene et godt stykke fra strandlinja, men sjøen stod høgere i terrenget for 4000 år siden og husene lå helt nede i strandsonen da de var bebodd.

Hvordan har Gressbakkenhus sett ut?

Detaljer i tak- og veggkonstruksjon er ikke bevart og arkeologene har dokumentert få stolpehull i gressbakkentufter. Plasseringen tyder på at det har vært takbærende stolper plassert rett innenfor veggene og midt i rommet. Takkonstruksjonen kan ha vært valmet tak som skrår i flere retninger. Det har gitt en naturlig stigning mot hullet (ljoren) i midten av taket.

Veggene har stått på yttersiden av det nedgravde gulvet. De har bestått av reisverk, dekket av torv på yttersida og evt. med et “panel” av furu- eller bjørkestammer på innsiden.

Forsenkninger i veggvollene tolker arkeologene som spor etter innganger.

De finnes som regel midt på fremre langside, på begge kortsider og av og til på bakre langside. De har form av lange sjakter eller overbygde passasjer inn i husene.

I flere tilfeller har inngangene på kortsidene vært forbundet med små tilbygg.

Lignende nedgravde torvhus med inngangspassasjer er kjent fra boligene til arktiske og subarktiske folkeslag fra historisk tid.

I dag vises gressbakkentuftene i landskapet som fordypninger med volder rundt. Utgravning kan vise mer detaljert hvordan de har vært konstruert.

Hvor kom hustypen fra?

Gressbakkenhusene er neppe brakt til Kola- og Finnmarkskysten av innvandrende folkegrupper. Hustypen har forløpere i området og er gradvis utviklet her. Det er også kontinuitet i redskapstyper og bruk av lokale råstoffer fra tidligere.

Utviklingen av større og mer permanente boliger kan ses som et resultat av endring mot et mer bofast bosettingsmønster. I innlandet har bosetningen fremdeles vært forholdsvis mobil og med en annen boligform.

Kan husene ha hatt symbolsk mening?

I tillegg til praktisk funksjoner, kan husene ha hatt symbolsk mening.

Rominndelingen i gressbakkenhusene formidler symmetri og orden og kan ha understreket samfunnet ideelle sosiale struktur, i følge Schanche. Det er sannsynlig at beboerne har hatt faste plasser ut fra sin sosial rolle og at det har vært regler for hvor i boligen ulike typer aktiviteter kan utføres, slik som det kjennes fra samiske og andre urfolksboliger i seinere tid.

Dobbelt ildsted. Etter Schanche 1994.

Husene er godt isolerte og det skulle være unødvendig med to ildsteder i husene. De doble ildsteder tolker Schanche – snarere enn tilhørende hver sin kjernefamilie – som å ha vært brukt av henh. menn og kvinner. Huset kan ha vært delt opp i en kvinne- og en mannsdel – hver del med eget ildsted og også en egen inngang.

I møddinger på framsiden av husene er det funnet måltidsrester, men også rituelt nedlagte gjenstander. Det kan bety at framsiden av huset har vært oppfattet mest “hellig”. Det kan i rominndelingen være tale om en symbolsk markering av den hellige framsiden og den profane baksiden av huset. Den fremre inngangen kan ha vært brukt ved bestemte rituelle aktiviteter.

Det er funnet menneskebein i flere gressbakkentufter, gjerne i fremre veggvoll eller i møddinglag på sjøsiden av huset. Det dreier seg kun om enkelte bein og det er nærliggende å tenke seg at beinene ble plassert på utsiden av huset i forbindelse med ritualer. Dette er ikke som graver å regne, men i ett tilfelle ble et barneskjellett funnet nedgravd i gulvet i ei gressbakkentuft.

Gressbakkenhusene som finnes i et stort geografisk område i Finnmark og på Kola er ganske lik i form og størrelse. Det kan tyde på at denne særegne husformen kan ha markert en felles kulturell tilhørighet og identitet mellom flere samfunn langs kysten. De kan ha medvirket til framveksten av en egen etnisk gruppe ifølge Kjersti Schanche.

Hvor mange folk bodde det i området?

Det er store usikkerheter knyttet til å beregne befolkningens størrelse i et område ut fra arkeologiske funn. Arkeologene har ganske sikkert ikke funnet all bebyggelse, og spørsmålet er hvor mange boliger har vært bebodd samtidig, hvor lenge de har vært i bruk og hvor mange mennesker som har bodd i hvert hus.

Det er stor variasjon i hvor mange som har bodd sammen på hver boplass. De minste boplassene har kanskje bare hatt et par hus, mens på de største har det vært registret opp til 30 gressbakkentufter.

Levetiden for et hus av gressbakkentype som har vært nedgravd, anslås å være mye lenger enn for samisk torvgammer.  Levetiden kan ha vært minst 100 år og fundamentet kan ha vært i bruk til flere faser av huset over enda lengere tid.

Ut fra etnografiske paralleller fra nordlige jakt- og fangstfolk har det vært anslått at små hus (12 – 20 m2) har rommet en kjernefamilie på rundt seks personer, mens store gressbakkenhus (40 – 70 m2) kan ha rommet til sammen 12 – 15 personer. Om dette omfatter flere familier eller en utvidet kjernefamilie er vanskelig å avgjøre.

Alt etter om man regner 5 eller 20 personer pr hus og 25 eller 125 samtidige hus kan folketallet for et territorium svinge mellom 125 og 2500 personer. Kjersti Schanche anser det i sin avhandling om grassbakkenhus for mest sannsynlig at det har vært mellom 500 og 750 personer i de to territorier sør og nord for fjorden som hun har påvist i Varanger.

Etnografiske beretninger viser at det ikke er en uvanlig størrelse samfunn blant folk i Nord. Varanger-området har altså vært forholdsvis tett befolket i tiden rundt 2000 f.kr. ifølge Schanche.

Hvordan var samfunnet?

Det arkeologiske materialet fra denne perioden, siste del av yngre steinalder (2150 – 1850 f. Kr.), tolker forskerne i retning av samfunn med en forholdsvis kompleks organisatorisk oppbygning. Materialet tyder på at folk langs kysten har levd forholdsvis bofast med overraskende høy befolkningstetthet. Dette må ha fordret en annen organisasjonsmodell enn i mobile samfunn med liten befolkningstetthet.

Den geografiske fordelingen av boplasser med gressbakkenhus kan tyde på at Varanger har vært inndelt i territorier med samtidige bosetninger av varierende størrelse.

Dette betyr med andre ord at det har eksistert sosiale enheter på flere nivå:

• Samfunn: den største administrative enheten med en fysisk avgrensning innenfor et bestemt territorium
• Lokalsamfunn: De menneskene som har bodd sammen på en boplass. Det finnes ulike lokalsamfunn av varierende størrelse innenfor hvert territorium (samfunn).
• Hus/hushold: det er flere hus eller hushold (minst to) innenfor et lokalsamfunn.

Det er arkeologisk belegg for å hevde at grupperinger av gressbakkentufter i Varanger er spor etter ulike samfunn, tuftene som ligger samlet på en lokalitet er spor etter et lokalsamfunn og hver enkelt gressbakkentuft representerer et hushold.

Innen for hvert samfunn (territorium) har bosetningen vært fordelt på flere lokalsamfunn (boplasser) av varierende størrelse, der en av boplassene har skilt seg ut ved å være spesielt stor. På denne boplassen, som har ligget rett sentralt i territoriet, har det bodd rundt 200 mennesker. Det er sannsynlig at en felles leder har hatt tilhold her. Det kan også ha vært religiøse ledere (sjamaner) på ulike nivå, d.v.s. at samfunnene har vært hierarkisk oppbygd.

Det arkeologiske materialet tyder også på en viss økonomisk spesialisering basert på ulike fordeling av økologiske ressurser og spesialister i lokalsamfunnene. Kopperdolken som er funnet i en mødding ved en gressbakkentuft viser kontakt med fjerntliggende samfunn. Kontaktnettet mot sørøst synes å ha vært særlig godt utbygd ifølge Schanche.

Hva levde man av?

Funn fra møddingene ved gressbakkenhus viser at man har utnyttet et bedt spekter av ressurser avhengig av årstid. I tillegg til fiske har man drevet med jakt og fangst av pattedyr og fugl. Man har mest utnyttet de marine ressursene. I tillegg til store mengder fiskebein, især fra torsk, sei og hyse, er det funnet bein fra sjøfugl, især alkefugler og fra ulike sel- og hvalarter. Mengder av skjell og snegler i møddingene viser at disse også inngikk i kostholdet.

På land har man hovedsakelig jaktet på rein, men det er også funnet bein av elg, bjørn, bever, rev, mår, oter etc. Det har vært hund på boplassene og de har sikkert vært med på jakten.

Det har vært forskjell på hvilke ressurser man har utnyttet mellom ulike hus på en og samme boplass og mellom ulike boplasser – noe som tyder på en økonomisk spesialisering der noen har vært primært fiskere, mens andre har vært jegere og kanskje spesialisert på bestemte arter.

Bosetningen har vært mer eller mindre bofast og man har høstet av de omkringliggende områder gjennom store deler av året. I kortere periode har boplassene vært forlatt til fordel for mer sesongpregede boplasser. På høsten kan laksefiske og bærplukking i elvedalene og rypejakt i innlandet ha fristet. Fiske på loddetorsken om våren og laksefiske om sommeren kan også ha foregått fra sesongboplasser.

Man har også høstet andre produkter fra naturen. Bl.a. urter, bær, sopp, egg og dun kan ha vært samlet inn. Det er dokumentert sanking av skjell og snegler. Råstoffer som skifer, kvarts og kvartsitt til redskaper har vært funnet lokalt, men også hentet lengere unna. Trevirke og bark fra skogen har vært brukt til redskaper, garving, bolig og brensel.

Tufter av gressbakkentype fra yngre steinalder på Gropbakkeengen i Varanger. Foto: H.P. Blankholm

Kilde: Kjersti Schanches avhandling “Gressbakkentuftene i Varanger. Boliger og sosial struktur rundt 2000 f. Kr.” Universitetet i Tromsø 1994. Se http://munin.uit.no/handle/10037/3317