SMARTSTIEN

Blant de mange underlige planter som lever i havet er de såkalte kalkalger blant de merkeligste. Selve planten eller thallus som en vanligvis kaller det hos algene, er sterkt forkalket, slik at det praktisk talt er steinhardt og aller mest minner om en korall. Det er celleveggene og rommet mellom cellene som forkalkes på denne måten Det latinske navnet på de fleste kalkalger er Lithothamnion og lithos betyr nettopp stein.

Kalkalgene kan variere meget i utseende. Der finnes enkelte som bare består av en tynn kalkskorpe og de dekker da helt det substrat de vokser på. Skorpen som altså er sel- ve kalkalgen, kan dekke fra små flekker til større flater som kan ha et anselig om fang. Tykkelsen på skorpen er meget variabel. I alminnelighet varierer den fra 0,5 til 2 mm, men den er som oftest utstyrt med større eller mindre vorter. Vortene kan være fra ca. 2 mm. og helt opp til ca. 15 mm.

I siste tilfelle danner de en • slags overgang til den vanligste og hest kjente typen, nemlig den grenete. Kalk algene av denne typen skyter opp med grenete utvekster og de får da til slutt en slags buskaktig form. Forgreningen kan være svært åpen og de ser da ut som små trær. Anderledes er det hvis forgreningen er kort og tett. Da vil de innta form av små mer eller mindre kuleformete legemer som ligger løst på havbunnen. Størrelsen av disse er omtrent som et lite eple, men de kan godt bli opptil 50—60 cm. i tverrmål.

Man kan på havbunnen fin ne veldige banker som praktisk talt bare består av kalk alger ofte to tre arter sammen. En slik kalkalgebanke består av millioner av individer og som oftest av den grenete typen. Det er denne grenete typen fiskerne har stor res pekt for og som de kaller «Rugl». Det er noe av det verste de kan få i garnene. På gammelnorsk betyr rugl «ugreie» og det viser jo nettopp hva som skjer når man får kalkalger i garnene. i beste fall vil der bli en mas se floker og i verste fall vil garnene rives helt i stykker. Kalkalgen er i nær slekt med de røde algene. Rød algenes røde farge setter dem i stand til å benytte det blågrønne kortbølgede lys i assimilasjonen, og de kan derfor klare seg på dypere vann enn andre planter i sjøen, helt ned til ca. 30 meter. Når man ser på de vakre, som regel blad formede rødalgene i havet, så må man undre seg over at slike underlige planter som kalkalgene kan være i slekt med rødalgene. Grunnen til dette må først og fremst søke i likheten i forplantningsmåten. Som andre rødalger er også kalkalgene røde. Denne rødfargen varierer noe i styrke, men som oftest er det slik at jo dypere vann kalk algen vokser på, jo mørkere rød er den.

Kalkalger som vokser på grunnere vann har som regel en lysere farge. Men om de dør eller blir utsatt for sollys i lengere tid så mister de den røde fargen og blir hvite. Og det er som døde kalkalger man her i Tromsø oftest kan stifte bekjentskap med kalk algene. En vesentlig del av den skjellsand man finner på Tromsøya består av rester etter slike kalkalger. Både i den skjellsandsteinen som man bruker til husbygging og den sanden som man strør i gatene, kan man finne biter av kalkalger. Man kan hvis man er heldig finne nesten uskadde kalkalger på størrelse som en liten knyttneve liggende omkring i gatene her om vinteren.

På grunn av den sterke kalkinkrustering har kalk algene gode muligheter til å bli oppbevart som fossiler, men lengere tilbake enn kritt tiden finner man dem ikke. I eldre formasjoner kan man finne fossile alger som må regnes som slektninger av kalkalgene. Enkelte ganger kan man finne at de bygger opp hele kalklag.

Sett under ett må man si at kalkalgene er vanlige langs kysten av Norge. Der finnes mange arter som er vanskelige å skille ad. Etter utseende får man en grov og enkel inndeling ved å kalle dem for «flatrugl» og «vorte rugle, som begge vokser som tynne lag på stein eller lign ende. Den tredje gruppen kunne man kalle for «grein rugl», som kan se ut som et lite tre eller busk og ofte har form av et kulelignende legeme.

Ved utforskingen av kalk algene har den norske algolog M. Foslie levert en fremragende og banebrytende innsats. Hans innsats på dette om råde er kjent av botanikere verden over. Foslie var født i Borge i Lofoten og var i årene 1886—1892 knyttet til Tromsø Museum. Han flyttet senere til Trondheim hvor han fortsatte sitt arbeid til han døde i 1909.

Olaf I. Rønning

OTTAR nr. 7 des. 1955 s. 19-22