Poesiens reise –  ut fra hylla, inn i hånda 

Av sfo026

Jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte en diktsamling. Og det er kjempelenge siden jeg lånte en på biblioteket. De aller, aller fleste diktene jeg har lest den siste tiden, har jeg lest gjennom Instagram. Jeg følger flere “poesikontoer” som daglig, eller i alle fall ukentlig, legger ut forskjellige dikt. En av disse kontoene er @renpoesi. Kontoen har i dag over 70.000 følgere. Kvinnen bak er Ellen Wisløff. I 2015 fortalte hun Dagsavisen at hun startet kontoen for å dele dikt hun selv likte, og som inspirasjon til å lese mer dikt. Hun trodde ikke kontoen skulle bli særlig stor. I 2015 fikk 108 av diktene fra kontoen plass i en diktsamling, og boka ble en bestselger. 69 forskjellige forfattere stod bak diktene.

Foto: https://www.instagram.com/renpoesi/ (Mikronovelle av Frode Grytten, og en del av hans twitter-prosjekt.)

Frode Gryttens tekster dukker støtt og stadig opp på kontoen @renpoesi. Gjennom ett år la forfatteren ut en twitternovelle, eller mikronovelle om du vil, på Twitter, hver eneste dag. Alle tekstene bestod av under 140 tegn, som er maksgrensa på Twitter. I 2014 kom samlinga Vente på fuglen som rommer mange av tekstene derfra. Jeg har valgt å analysere diktet på bildet over, som både er å finne som en del av Twitter-prosjektet og i samlinga. I Litterære bagateller gir Marit Grøtta en introduksjon til korttekster. Hun trekker frem sju perspektiver som kan være nyttige når man skal analysere korttekster. Jeg skal forsøke å benytte meg av ett par av disse i analysen av Gryttens mikronovelle, nærmere bestemt helhetseffekten og bruddet. Jeg kommer senere i innlegget tilbake til hvordan disse perspektivene egentlig fungerer.

I mikronovellen møter leseren en 91 år gammel mann som planlegger å rømme fra sykehjemmet så snart våren kommer. Han har ennå steder han vil besøke, ting han vil gjøre. Hele teksten strekker seg over en og en halv  linje, og helhetseffekten som Grøtta forteller om, blir dermed svært gjeldende. Dette perspektivet handler enkelt og greit om at korte tekster kan leses uten stopp. Dermed opplever man denne helhetseffekten, der leseren er fattet under hele tekstlesingen. Ordvalget i teksten formidler en slags optimisme, 91-åringen føler nemlig at verden venter. Drømmene hans kaller fremdeles på han.

Det er en sterk kontrast mellom drømmen om å se Jæren, Lofoten og Buenos Aires, og den nåværende tilværelsen som en gammel mann på sykehjem, som dessuten må rømme for å komme seg vekk. Kontrasten blir mellom to helt ulike verdener – den virkelige, hvor livet hans er i sluttfasen, og dagene tilbringes på et sykehjem, – og på den andre siden en drømmeverden, hvor sinnet hans er ungt, og han fremdeles ønsker å ta fatt på nye eventyr. Bruddet kommer i den siste setningen. Den uventede sammensetningen mellom den høye alderen og fremtidsvisjonen hans virker både optimistisk, trist og humoristisk på en og samme tid. Grøtta legger vekt på at at et slikt brudd gjør leseren klar over en viktig og meningsbærende overgang i teksten.

Gjennom få ord opplever vi som lesere å bli sluppet ned i et øyeblikk. Vi møter en gammel mann på et sykehjem. Våren er på vei, og han har bestemt seg for å rømme fra sykehjemmet. I takt med våren utenfor døra, opplever han en indre oppvåkning. En ny vår. På innsiden av en gammel kropp befinner det seg en ungdommelig sjel, en eventyrer, som fremdeles har noe som gjenstår å oppdage. Å skulle rømme er for han et faktum. Ventingen på våren er det som holder han igjen, selv om vi som lesere kanskje tror det er noe mer. Han er 91 år, og selv om han vil det aldri så mye, så venter ikke verden på samme måte som i ungdomsårene. Likevel, mens ventingen holder han igjen, kan han drømme om rømningen og nye reiser, og i den drømmen finnes det frihet. Teksten får meg som leser til å tenke på tiden, og et menneskeliv fra krybbe til alderdom. Gjemt bak en humoristisk letthet finner man dypere temaer. Kanskje plages 91-åringen over å skulle forsone seg med at livet hans snart er slutt, og at tiden for reiser og oppdagelser trolig er forbi.

Twitter-poesi og lyrikk som er å finne på instagramkontoer, er av egen erfaring veldig lett tilgjengelig. Det er lett å følge en Twitter-konto hvor du hver dag får en mikronovelle under 140 tegn. Og det er lett å følge en instagramprofil hvor dikt og kortprosa dukker opp daglig. Det krever ikke at du kjøper eller låner en diktsamling, eller setter deg inn i hvilke samlinger det i det hele tatt er du burde og/eller ikke burde sjekke ut. Poesien har således forflyttet seg ut fra fjerne hyller, og ned i skjermen i hånda.

I tillegg tror jeg at disse «poesipausene» gjør godt blant alt annet mylder på sosiale medier. Kanskje blir det et pusterom hvor folk leser ting som får deg som menneske til å føle noe. Det er i alle fall min erfaring med @renpoesi, og da særlig Frode Gryttens vakre og litt såre tekst om et ungdommelig sinn, en gammel kropp, og en drøm uten aldersforbehold.

Litteraturliste

Grøtta, Marit. 2009. Litterære bagateller: Introduksjon til litteraturens korttekster. Side 24, 25, 28. 1 utgave. Cappelen akademisk forlag

You may also like...

Leave a Reply

Your email address will not be published.