Det er mye som tyder på at mange nynorskbrukere heller velger å skrive bokmål når de skal ytre seg i sosiale medier, for eksempel en blogg. Et eksempel på dette er bloggeren Kristine Ullebø. Hun er fra Førde, som er et nynorskområde, og forteller at hun har nynorsk som hovedmål på skolen. Likevel skriver hun konsekvent bokmål på bloggen sin. Hva kan være årsakene til at Ullebø og andre bloggere med nynorsk som hovedmål velger å blogge på bokmål?

Ullebø tar opp det at hun er nynorskbruker på bloggen sin flere ganger, og leserne får derfor et lite innblikk i hennes tanker rundt dette. I et innlegg fra 2012 skriver hun at grunnen til at hun velger å blogge på bokmål, selv om det ikke er hovedmålet hennes, er at hun føler bokmål ligger nærmest hennes talemål. Om bokmål ligger nærmere dialekten i Førde enn nynorsk, kan nok diskuteres. Jeg tror ikke talemålsnærhet ene og alene er årsaken til at bloggere velger bort nynorsk til fordel for bokmål.

Skjermdump Bladet Nordlys 26.03.2014

Jeg kan selv tenke meg at mange velger å skrive bokmål for å slippe unna negative reaksjoner på språket. Ikke alle har en like positiv holdning til nynorsk, slik som NRK-journalist Stine Hommedal fikk oppleve i 2014. Det vil nok være ugunstig for en blogger å oppleve at leserne henger seg opp i språket, og ikke bryr seg om temaet i innlegget.

Selv om Ullebø selv blogger på bokmål, dukker det opp gjesteinnlegg og tekster hun selv har skrevet til andre formål på nynorsk. Et slikt eksempel er et innlegg fra 2014, som jeg tror er skrevet av hennes bror. Han skriver på nynorsk uten å gjøre noe stort nummer ut av det. En skulle kanskje tro at kommentarfeltet ville være fullt av negative ytringer mot nynorsk i et slikt innlegg. I de totalt 29 kommentarene er det mange som kommenterer nynorskbruken, men i de aller fleste tilfeller er leserne positive til innslaget av nynorsk. Mange mener at Ullebø burde ha mer nynorsk på bloggen sin. Jeg finner totalt tre kommentarer der leserne ytrer seg negativt om nynorsk, og én av disse blir irettesatt av en annen kommentator. Mange av kommentarene omhandler ikke språk i det hele tatt, men om innholdet i blogginnlegget.

Det at leserne er mer interesserte i innholdet enn målformen, kommer også til syne i dette innlegget, som handler om at Ullebøs bilder blir brukt til uhensiktsmessige formål av tredjeparter. Her tar hun opp nynorsk i overskriften, og noen av kommentarene omhandler nynorsk. Noen oppfordrer til mer bruk av nynorsk, og det er til og med en leser som spør om hjelp til nynorsk rettskriving, noe leseren får. De aller fleste kommentarene handler likevel om hovedtemaet i innlegget og om Ullebøs utseende og person. Her får jeg, ut fra det jeg ser i kommentarfeltet, inntrykk av at de fleste ikke bryr seg særlig mye om det skrives på nynorsk eller bokmål.

En årsak til at mange velger bokmål, kan være at de ønsker å nå ut til flest mulig. Noen syns kanskje det er vanskelig å forstå nynorsk, og majoriteten av Norges befolkning har bokmål som hovedmål. I dette innlegget, om klær og mote, er de aller fleste som kommenterer språket positive til nynorsk. Et par lesere kommenterer at de syns det kan være vanskelig å forstå nynorsk. Det er ikke særlig mange, noe som tyder på at de aller fleste ikke har noen problemer med å forstå nynorsk.

Når jeg nå har lest noen blogginnlegg på nynorsk og kommentarer til disse, ser jeg nå saken i et litt annerledes lys. Noen ganske få lesere viser negative holdninger til nynorsk, og noen gir uttrykk for å slite med å forstå. Mange lesere virker å ikke bry seg noe særlig om hvilken målform som blir brukt, de er mer interesserte i bloggeren selv og temaet i innlegget. Likevel er det ganske mange lesere som kommenterer språket, som regel positivt. Selv om folk er positive til nynorsk, tar språket en del av oppmerksomheten fra saken. Det kan nok være en årsak til at mange velger bokmål. Det at språk stjeler fokus og at bokmål er majoritetsspråk, er nok viktige årsaker til at mange velger å blogge på bokmål. Jeg har det inntrykket av at bloggere, særlig de som blogger i Ullebøs kategori, opplever mange negative kommentarer generelt. Blogger en på bokmål, er det i alle fall én ting mindre å bli «tatt» for.

Når norske ungdommer spiller Counter-Strike, viser det seg at språket de bruker seg imellom har et betydelig innslag av engelsk. Dette er ikke noe nytt fenomen, og det har blitt gitt uttrykk for bekymring rundt det om norsk er i ferd med å miste sitt domene. Anne Mette Sunde har skrevet en artikkel om dette fenomenet, der hun har sett nærmere på hvilke funksjoner og årsaker denne språkblandingen har.

Et grunnleggende trekk ved denne språklige praksisen er at spillerne bruker norsk som såkalt matrisespråk, som vil si at norsk er språket som ligger til grunn i kommunikasjonen. I det norske språket blander de inn engelske ord og uttrykk. Sunde definerer denne bruken av engelsk som lån av ord og uttrykk. De aller fleste dataspill er opprinnelig engelskspråklige, det gjelder også Counter-Strike.

Eksempel på kort samtale mellom gamere hentet fra Sundes artikkel.

De engelske begrepene som blir brukt, er i all hovedsak allerede etablerte uttrykk i spillet, og mange av dem er gitt av spillet selv. Kniv heter knife og ord som flash og ‘nade er forkortelser for de engelske ordene flash grenade og hand grenade. Å forkorte ord på denne måten gjør at spillerne kan skille mellom to forskjellige granater, uten at det blir noen misforståelser. Dette er uttrykk som alle er svært etablerte i Counter-Strike-miljøet, og det blir derfor, ifølge spillerne selv, enklest å benytte seg av de allerede fastsatte uttrykkene.

Dette er uttrykk som alle som spiller spillet, på tvers av språkbakgrunn, lett vil forstå. Det gjør derfor kommunikasjonen enkel og effektiv, og det blir en vanesak å bruke begrepene. Det ligger også en viss tradisjon bak, med tanke på at det første Counter-Strike-spillet ble gitt ut i 1999, og forskjellige handlinger og gjenstander har hatt de samme navnene siden den gang.

Det er snakk om uttrykk som er så etablerte, at en ville gjort ting vanskeligere om en skulle ha kommet med nye, egne oversettelser på norsk. Jeg ser for meg at det ville kunne oppstå ganske så store misforståelser, dersom en spiller plutselig kommer med sine egne ord for gjenstander som flash og ‘nade. Skulle en gjort det, ville en være nødt til å utdype til sine medspillere hva en mener, noe som ville ført til at kommunikasjonen hadde gått saktere. Når en spiller spill som Counter-Strike, der ting skjer raskt, er det viktig å ha en tilsvarende rask kommunikasjon.

Ord som go og walk brukes hyppig, og det kan være lett å tenke at det er unødvendig. Vi har da fullgode ord på norsk som bærer samme mening. Årsaken til at Counter-Strike-spillerne her bruker de engelske termene, er at go og walk har spesifikke betydninger som referer til forskjellige typer ganglag i spillet. Det er derfor viktig å skille på disse når de kommuniserer, og det er viktig at alle oppfatter det som formidles som en og samme ting.

Spillerne uttaler selv i intervju at det også gjør noe med stemningen i laget når de bruker engelsk. Det bidrar til at stemningen heves, og at de havner i riktig humør og får en bestemt innstilling.

Når norsk er matrisespråk, så blandes altså engelske ord og uttrykk inn i det norske språket. Som det kommer frem i Sundes artikkel, er det i all hovedsak en del verb og substantiv som er på engelsk. Siden norsk er matrisespråket, skjer det ofte at engelske verb og substantiv får norsk bøying. Substantivene får i de aller fleste tilfeller hann- eller intetkjønnsbøying. Substantivene får som oftest engelsk flertallsbøying med –s på slutten, slik som maps, items osv. Substantiv i bestemt form følger i stor grad norske bøyingsmønstre. Flertall bestemt form får gjerne norsk bøyingsaffiks i tillegg til engelsk flertalls-s, slik som gamesene, skinsene osv.

Bruk av flere flertallsmarkører ser en også i engelske låneord som caps og pins. Når en omtaler disse i flertall i norsk, er det vanlig å si capsene og pinsene. Jeg leste en gang en oppskrift på russiske pannekaker, blini, blin i entall. Den engelske flertallsmarkøren –s var slengt på, selv om det var en oppskrift på norsk, så det ble blinis. I tillegg kom den norske bestemte flertallsmarkøren –ene, så det ble blinisene, i alt tre flertallsmarkører. Flere flertallsmarkører er altså ikke unikt for dataspillsjargong Slik som Sunde påpeker i sin artikkel, det er vanlig i språkblanding generelt.

Eksempler på noen verb som brukes av spillerne er go, walk og ‘nade. Jeg nevnte tidligere ‘nade som eksempel på substantiv. Det kan også brukes som verb når det er snakk om å kaste en granat, som i «å ‘nade» noen, som vil si å kaste en granat på noen. For å skille disse to bruksområdene fra hverandre, må det ses i kontekst. «Å ‘nade» er et eksempel på at et engelsk verb får norsk bøying. På samme måte blir det dersom spillerne sier noe sånt som «nå goer vi», der det engelske go blir bøyd på norsk vis.

Den utstrakte bruken av engelske låneord i sjargongen mellom Counter-Strike-spillere har altså en ganske viktig funksjon. Det gjør kommunikasjonen mellom spillerne rask og effektiv fordi alle vet hva de forskjellige ordene og uttrykkene betyr. Dette gjelder også på tvers av språk. En norsk og spansk spiller vil være enige om hva flash og go betyr. Jeg har selv spilt online-dataspill og vært vitne til, og delaktig i, kommunikasjon med betydelige innslag av engelske ord og uttrykk. Jeg kan bekrefte at bruk av faste ord og uttrykk for gjenstander og handlinger i spill gjør kommunikasjonen effektiv.

Både verb og substantiv får ofte norske bøyingsendinger, selv om det opphavelig er engelske ord. Denne språkblandingen er typisk for bruk av låneord generelt, og kan ikke sies å være unikt for dataspillsjargong. Jeg tror ikke at språkblandingen i dataspillsjargong er noen trussel for det norske språkets domene. Mye av grunnen til det er at, slik jeg ser det, har norsk aldri hatt noe domene i dataspillverdenen. Det er vanskelig for et språk å tape et domene det egentlig aldri har hatt.

Det er ikke så lett å si hva som er den sosiale betydningen av denne typen språkbruk for hver enkelt spiller, men det kan virke som om det bidrar til å skape samhold blant spillerne. Alle bruker samme begreper, og det kan gi en følelse av fellesskap. Når et slikt fellesskap blir etablert, er det nok også lettere å bli revet med, ha det gøy, og få riktig innstilling for å vinne spillet, som jo er poenget.

Liv Ragnhild Evjen skreiv i 2011 ei MA-avhandling om dialektbruk i kommentarfelta til nokre utvalde nettavisar. Ein av dei tinga ho kom fram til, var at bruken av dialekt varierte etter kva for tema som blei diskutert. Når det blei diskutert politikk og økonomi, var det lite dialektbruk, mens bil og trafikk, sport og kriminalitet ga meir bruk av dialekt. Ho trekker fram fleire faktorar som kan vere orsaka til denne variasjonen, og eg skal sjå litt nærmare på desse.
Det første ho trekker fram er kva for haldningar folk har til språk og språkstil. I hovudsak blir dei som brukar ei normrett målform, oppfatta å vere av ein høgare sosial status enn dei som brukar dialekt. Det finst også forsking som tyder på at eit konservativt språk blir oppfatta som meir seriøst, mens dialekt blir oppfatta som meir folkeleg. MA-avhandlinga til Evjen handlar ikkje først og fremst om haldningar, noko ho sjølv peiker på. Det er altså ikkje grunnlag for å seie noko sikkert om korleis haldningar speler inn på dialektbruk ut frå teksten, men det er rimeleg å anta at det kan spele ei rolle.
Sidan eit konservativt språk blir oppfatta som meir seriøst, er det sannsynleg at folk er meir truande til å nytte ei normrett målform om dei skal diskutere eit «seriøst» tema. Døme på slike seriøse tema kan vere politikk og økonomi, der ein kan sjå at det er lite bruk av dialekt. Tilsvarande kan det sjå ut til at folk er meir tilbøyelege til å skrive på dialekt om det blir di

Eksempel på dialektbruk i ein kommentar frå ei nyheitssak

skutert meir «useriøse» tema, slik som fotball.
Eg kan vere einig i at fotball, i alle fall ikkje for meg, er eit veldig seriøst tema. Derimot er det tema som må kunne seiast å vere seriøse der folk tar i bruk dialekta si når dei diskuterer dei. Til dømes kriminalitet og bil og trafikk, som eg meiner det blir galt å seie ikkje er seriøst. I kommentarfeltet til ei av avisene viste det seg også at det var hyppig bruk av dialekt i kommentarane til nokre saker som hamna innanfor kategorien politikk. Då tyder det på at det er noko anna enn berre det at eit tema blir oppfatta som seriøst, som avgjer om folk skriv på dialekt eller ikkje.
Evjen fant belegg for at bruken av dialekt aukar ganske drastisk der kommentatoren er engasjert i saka han eller ho kommenterer, og særleg i dei tilfella der han eller ho blir provosert. Slik provokasjon kjem til syne ved at språket til dømes er aggressivt, det dukkar opp banneord, bruk av store bokstavar og kreativ teiknsetting. I kommentarar til saker som handla om fartsgrense i trafikken og at folk meiner at politiet ikkje gjer ein god nok jobb, kjem dette svært tydeleg fram. Dyremishandling er også ein type sak som provoserer mange. Det er ikkje noka overrasking at ein ser mykje dialektbruk i slike saker.
Det som kanskje var meir overraskande, var at ein kunne sjå liknande språkbruk også i enkelte saker som hamna i politikkategorien. I eitt tilfelle var det ei sak som handla om eit nytt kvartal som skulle byggjast i Bodø sentrum. Det viste seg at dette var ein omstridt byggjeplan, og mange av innbyggjarane var djupt ueinige i at det skulle byggjast noko nytt, og i måten det skulle byggjast på. Her var det igjen altså mange som var provoserte. Som tidlegere nemnt, blir det skrive meir dialekt når folk blir provoserte. Det kan derfor sjå ut til at striden rundt bygginga av det nye kvartalet bidrog til at dialektfrekvensen auka.
Det er ikkje berre når folk er ueinige og blir sinte at dialekta kjem til syne. Kjensler i si heilheit kan også føre til at bruken av dialekt aukar. Eit svært tydeleg eksempel på det var ein serie saker som handla om at fotballklubben Bodø/Glimt heldt på å bukke under på grunn av konkurs. Då stilte mange i lokalsamfunnet opp for å redde klubben. Lokale fotballklubbar er noko som opptek mange rundt omkring, og som kan vekke sterke kjensler hos folk. I kommentarane til desse sakene var det høg dialektfrekvens, med store bokstavar, dialektord og teiknsetting som ikkje passa inn med skriftspråknormane.
Her var det også kanskje ein viss gruppesolidaritet som spelte inn. Fotballklubbar og andre foreiningar gir samhald, og mange har mykje kjensler knytt til eit slikt samhald. Evjen peiker på at dialektbruk er knytt til slik gruppesolidaritet, men standardvarietet er meir knytt til status og formalitet. Når ein kjenner gruppesolidaritet, kan nok trongen til å vere formell for mange forsvinne, sidan det blir ein uformell situasjon. Folk tilpassar altså språket sitt etter kva for slags situasjon dei skriv i.
Haldningar til språk, kva for tema som blir diskutert, eventuell provokasjon, kjensler og engasjement er altså faktorar som kan verke inn på om ein vel å skrive dialekt eller ei normert målform. Engasjement kan til dømes vere eit nøkkelomgrep her. Provokasjon, kjensler og tema ein er oppteken av, er alle faktorar som kan bidra til engasjement. Sjølv om nokon tema har ein lågare frekvens av dialektbruk enn andre, slik som økonomi og politikk, kan det også vere tema innanfor desse kategoriane som appellerer til dialektbruk. Det finst også geografiske forskjellar, fordi det som provoserer folk ein stad, ikkje nødvendigvis gjer det ein annan stad.