Er vi ikkje venar eller?

Av Elise Bremnes og Sara Fløtlien
Nordiskstudentar ved lektorprogrammet UiT

Sara sukkar. Ho ser oppgitt ned på mobiltelefonen. Ei ny melding frå Elise. Ho har ein tanke som ho har grubla på ei stund. No skriv ho meldinga og trykkar på «send»: «Elise, åffer skriver du ikke på dialekt til meg?»

Elise kjem frå Tromsø by og snakkar ei «pen» tromsødialekt. På Messenger er ho på den andre sida «språkforvirra». I gruppechatten kor også dei nordnorske medstudentane deltek i samtalen, skriv ho mest «på dialekt». Unntaket er når Sara spør om noko. Då byter Elise over til bokmål, som er det ho brukar mest i chatten mellom berre dei to. For korleis svarar ein nokon frå Austlandet som skriv bortimot bokmål, utan å høyrast «vulgær» ut?

I private brev og dagbøker skreiv dei norske polfararane lydnært heilt sidan 1913 (Lundeby, 2002). «Polfararnorsken» sine forkortingar og brot med vanleg skrivemåte, skulle vise seg å berre vere byrjinga på «kvardagsskrivinga» som i stor grad pregar den digitale kommunikasjonen på private SoMe-kanalar som Facebook Messenger og Snapchat i dag.

Å «skrive dialekt» er altså ikkje eit nytt fenomen, og det er spesielt utbreidd i Nord-Noreg. Det siste kjem fram i gallup-undersøkinga til Språkrådet (2017), kor 45% av nordlendingar rapporterer at dei ofte skriv dialekt privat, og kor 53% av dei under 30 år nasjonalt seier at dei gjer det (Vangsnes, 2019). Så kvifor skriv 25 år gamle Elise frå Tromsø på bokmål til Sara, sjølv om ho elles skriv til venar med nordnorske dialekttrekk som «æ», «kor» og «dåkker»?

På eit spekter frå nesten heilt ortofon (lydnær) skriving til å berre bruke nokre få dialekttrekk, så er meldingane til Elise vanlegvis eit døme på «mindre ortofon» dialektnær skriving (Vangsnes, 2019). Dei har eit tydeleg dialektpreg på grunn av at ho brukar nordnorske personlege pronomen som «æ», «dæ, «ho», «mæ» og «dåkker», og spørjeord på k- som «kor», «ka», «katti», «kordan» og «koffer». I tillegg bøyer ho verb i presens utan -r/-er som «sitt» (for bm: sitter), «e» (for bm: er), og så vidare. Hybridnorma er ikkje heilt ortofon, og dreg vekslar på både skrift og tale, sidan ho til dømes skriv stumme konsonantar som «d» i preposisjonen «ved», i motsetning til polfararen Amundsen. Desse trekka kan ein sjå i dei to første meldingane (til høgre i lilla) i chatten mellom Sara og Elise nedanfor:

Figur 1 Eit døme på at Elise (til høgre i lilla) byter frå dialektskriving til bokmål i chat med Sara (til venstre)

To døme på relativt ortofon dialektskriving (sjå t.d. “mindre ortofon tekstprøve” hos Vangsnes, 2019), med ortofone innslag i feit skrift og standardortografisk skrivemåte som skil seg frå dialekta, i kursiv:

1. Kor gikk dåkker nu?

3. Okei, æ sitt nede på biblioteket rett ved den utstillinga, så e bare å komme hit etterhvis dåkker skal lese

Viss ein les vidare i samtalen, kan ein derimot sjå eit døme på kodeveksling, altså eit språkbyte, kor Elise byter frå «dialektskriving» til standardnormDet skjer midt i fjerde melding kor ho plutseleg skriv «er» (i staden for «e» frå verbet å vere) og -er-ending for å markere ubestemt fleirtal av substantivet (i staden for «muligheta»):

4. Lyst til å gå på Rødtinden ellerno imårra tidlig sia vi har «fri» og det er meldt greit vær?

5. Styrmannstinden eller Kjølen er andre muligheter

Kodevekslinga førekjem ikkje ofte midt i ei og same melding, men skjer gjerne etter at Sara har svart med «bokmål» på ei tidlegare melding med dialekttrekk. Dei fleste meldingane som Elise har skrive på dialekt i chatten mellom dei to, er meldingar som startar ein samtaletråd. Bytet til bokmål skjer derfor først etter at Sara har svart, slik som i samtalen nedanfor:

Figur 2 Eit døme på Elise si kodeveksling til bokmål (nedst) etter svaret frå Sara på bokmål (til venstre)

Sjølv om samtalen er eit av fleire døme på «kvardagsskriving» om eitt tema over eit par timar, byter Elise frå dialektskriving («Kor mye klær trengte dåkker?») til bokmål («liknende» vs. nordnorsk «lignanes»).

Både nordnorske dialekttrekk og kodeveksling til standardnorm er altså sentrale trekk ved skrivepraksisen til Elise, men kva for funksjon har dei eigentleg i den sosiale konteksten?

Ifølgje Rotevatn (2014, s. 99) er kodevekslinga til ungdom avansert, og ho kallar det for «eit språk i spagaten». Ho poengterer at språket dei skriv, ikkje berre varierer mellom dei forskjellige SoMe-kanalane. Det er også avgjerande kven mottakaren er, og då spelar til dømes alderen til mottakaren og relasjonen inn. Hårstad (2021) peiker i artikkelen sin på at den digitale «dialektskrivinga» heng tett saman med «folkemålspraksiser», som ei form for mellompersonleg og relasjonsfokusert språkbruk, og underbyggjer det med at ungdom forventar at ein saman med venar på same alder skriv «på dialekt» (Hårstad, 2021, s. 29, s. 37). Som to gode venar som skriv til kvarandre på uformelle Messenger, forventar derfor Sara at Elise skal skrive dialektnært til ho, mellom anna fordi det er eit teikn på ein nær relasjon.

Elise tilpassar derimot skriftspråket ho brukar på Messenger etter kven ho snakkar med, og kva slags dialekt mottakaren skriv. Gjennom audience design (Bell, 1984) tilpassar (akkommoderer) avsendaren språket sitt for å passe betre til mottakaren (konvergens), eller for å distansere seg frå mottakaren (divergens). Endringa skjer i samspel med kven ein snakkar til. I tilfellet vårt er Sara ein såkalla «addressee», altså ein kjend, godkjent og tiltalt lyttar, både i chatten mellom dei to og i gruppechatten. Likevel verkar det som at Elise meir eller mindre ubevisst unngår å skrive på tydeleg nordnorsk dialekt til nokon som skriv tilnærma bokmål, og akkommoderer derfor skriftspråket sitt.

Då Sara la merke til at Elise ikkje skreiv på dialekta si til ho, men til andre venar, tolka ho det som noko negativt. For sjølv om dei skriv meir likt når Elise tilpassar språket sitt, opplever Sara at det skaper ein større distanse mellom dei. Gjennom konvergens tilpassar Elise språket sitt til Sara sitt talemål frå Ringsaker og den meir bokmålsnære skrivestilen hennar. Dette kan i utgangspunktet fungere som ein måte å markere meir nærleik til mottakaren, men i dette tilfellet oppfattar Sara det ikkje sånn, tvert imot: «Er vi ikkje venar eller?»

I gruppechatten med fem nordlendingar, og Sara som einaste austlending, svarar Elise stort sett på dialekt. Ho akkommoderer skriftspråket sitt til å passe best mogleg til fleirtalet av mottakarane. Unntaket frå dialektbruken hennar er når Sara stiller eit spørsmål, for då kjem svaret på bokmål. Elise blir truleg påverka av kven som har adressert ho og justerer svaret sitt etter det. Dette skjer trass i at dei fire andre nordlendingane held fast på den dialektnære skrivemåten sin, både før og etter:

Figur 3 Gruppechat (delt med tillating) kor Elise (til høgre i lilla) svarer på bokmål på meldinga frå Sara(øvst)

Avslutningsvis kan vi gje Rotevatn (2014) rett i ein ting, og det er at kodevekslinga til ungdom er avansert. Kanskje er ho så avansert at vi ikkje ein gong forstår ho sjølv. I alle fall er det fint for «språkforvirra» personar som Elise, at ein ikkje berre kommuniserer via SoMe-kanalar, for då treng ein ikkje å teke stilling til så mange uskrivne normer og skrivemåtar til kvar ei tid.

Etter at Sara konfronterte Elise med å ikkje «dialektskrive» til ho, blei ho hoppande glad då ho seinare venta på venninna for å dra på tur og fikk meldinga: «e utfor om 15 min». Kven veit når Elise plutseleg byter til bokmål igjen, men no er ho i alle høve bevisst på kodevekslinga – og Sara og Elise har blitt enda betre venar.

 

 

Referansar:

Hårstad, S. (2020). Språk på nettet – tilnærmingsmåtar til digital språkbruk. I L.I. Aa & R. Neteland (red.), Master i norsk: Metodeboka 1 (s. 140–157). Oslo: Universitetsforlaget. Postprintversjon tilgjengeleg her: https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/2646881

Hårstad, S. (2021). Digital skriving under den sosiolingvistiske lupen: Har det skjedd en språklig revolusjon? I H. Otnes, L. Jølle, A.-S. Larsen & L.I. Aa (red.), Morsmålsfaget som fag og forskningsfelt i Norden (s. 21–45). Oslo: Universitetsforlaget. https://doi.org/10.18261/9788215050997-2021-03

Lundeby, E. (2002). «Polfarernorsk». Språknytt 2/2002. Henta 26. januar 2022 frå https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Spraaknytt_2002/Spraaknytt_2002_2/Polfarernorsk/

Rotevatn, A.G. (2014). Språk i spagaten. Facebook-språket. Om normert språk og dialekt blant vestlandselevar. Masteroppgave i nynorsk skriftkultur. Høgskulen i Volda.

Vangsnes, Ø. (2011). Roald Amundsen på polpunktet: ein språkleg «utadæsjælåpplevelse». Bloggtekst på forskning.no. Publisert 14.12.2011. Henta 26. januar 2022 frå https://blogg.forskning.no/oystein-a-vangsnes-blogg/roald-amundsen-pa-polpunktet-ein-sprakleg-utadaesjaelapplevelse/1114754

Vangsnes, Ø. (2019). Dialekt i sosiale medium – det norske perspektivet. Språk i Norden2019, 94–109. https://tidsskrift.dk/sin/article/view/114949

Make love (with nynorsk), not war 

Av Sofie Fossli

András Kornai er ikkje nådig når han hevdar at nordmenn har bestemt, gjennom bloggane og twittar-kontoane våre, at det berre er bokmål som får vere med inn i den digitale framtida. Nynorsk er å finne i mykje mindre grad på sosiale medium og på internett, og tala han presenterer, ser ikkje ut til å vere lovande. Han trekker fram at bokmål-Wikipedia er fire gonger så stor som nynorsk-Wikipedia, sjøl om desse to i lang tid var omtrent like store. Så joda, eg skjønar sjølvsagt kva Kornai meiner når han seier at det ikkje ser spesielt lyst ut for nynorsk-bruken i det digitale.

Skjermdump blogglisten.no, 10.05.2017

Dersom ein går inn og ser på blogglisten.no, poppar det opp ei oversikt over dei mest lesne bloggane i Noreg. No skal eg ærleg innrømme at eg ikkje har vore innom alle på lista, men det eg fort fann ut, var at det er forbløffande få av bloggarane som skriv på nynorsk. Det kan ikkje vere ei tilfeldigheit. Så kva er det som gjer at så få veljar å blogge på nynorsk? Mariell Øyre, kvinna bak bloggen hjartesmil, er ein av få nynorskbloggarar. I 2014 vart ho intervjua av NRK, kor ho la vekt på at poenget med bloggen ikkje er at ho vel å føre penna på nynorsk, men at det likevel etter kvart vart viktig for ho å gå føre og vise at ein fint kan blogge på nynorsk.

Blogging er ei relativt ny greie. Og sjølv om ein finn eit breitt spekter av «bloggtypar», er det nok ei overvekt av dei såkalla «rosabloggane». Det som kjenneteiknar dei, er at dei gjerne er drivne av unge jenter som hovudsakleg bloggar om klede, sminke og kvardagsliv. Kristine Ullebø, frå Førde, ligg på 11.plass på blogglista. Ho skriv bokmål på bloggen, men fortel til NRK i 2014 at ho ein gong publiserte eit innlegg på nynorsk, der ho mottok mange kommentarar på at det var tungt å lese når ho skreiv nynorsk. Ho uttalte også at ho trur ho ville miste lesarar om ho valde å ikkje bruke bokmål. Her trur eg vi er i nærleiken av kjernen i saka. Når majoriteten av bloggane der ute er skrivne på bokmål, er det ikkje så lett å vere den som skil seg ut, sjølv om du kanskje i utgangspunktet kunne tenkt deg å bruke nynorsk.

Nynorsk har opp igjennom måtta tole mykje hets og hat. Sjølv kan eg hugse at eg ikkje var særleg begeistra for å måtte byrje å lesa og skrive nynorsk på ungdomsskulen. Dette hadde nok mykje å gjere med at allereie i åra før ungdomsskulen, hadde eg høyrt tallause skrekkhistorier frå dei eldre elevane om nynorsk, og om kor tørt, vanskeleg og forferdeleg det var. Naturleg nok gjekk eg ikkje inn i dette nye «språk-forholdet» på dei rette premissane. Eg var full av dårlege haldningar, noko som gjorde at eg var lite open og lærevillig i mange år framover. Og eg trur nok ikkje eg er åleine om desse erfaringane. Nynorsk har i årevis hatt eit særdeles dårleg rykte, særleg mellom barn og unge, nettopp fordi det har vore så mykje skremslepropaganda (for å setje det veldig på spissen) knytt til dette skriftmålet.

Blogg er eit sosialt medium som vert dominert av unge. Når i tillegg majoriteten der skriv bokmål, er det kanskje ikkje så lett å vere han eller ho som vel å skrive nynorsk. Det gjer at det blir noko som er annleis, og mange unge ønskjer ikkje å skilje seg ut. Kanskje har det også noko å seie at ein er redd for å ikkje nå ut til like mange som ein ville gjort elles, sett at ein skreiv nynorsk. Sjølv trur eg at nynorsk kjem til å få ein oppsving i sosiale medium snart. Vi har sett dei siste åra at det har eksplodert med dialektbruk på TV og radio, og folk ser ut til å vere stolte av dialektane sine uansett kvar i landet dei kjem frå. Mange vel også å skrive dialekt i sosiale medium, og det utan at det vekkjer stor oppsikt. Kanskje gjer dette at det snart blir kult å vere ho eller han som både bloggar, skriv «insta-captions» og FB-innlegg på nynorsk.

 

Poesiens reise –  ut fra hylla, inn i hånda 

Av sfo026

Jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte en diktsamling. Og det er kjempelenge siden jeg lånte en på biblioteket. De aller, aller fleste diktene jeg har lest den siste tiden, har jeg lest gjennom Instagram. Jeg følger flere “poesikontoer” som daglig, eller i alle fall ukentlig, legger ut forskjellige dikt. En av disse kontoene er @renpoesi. Kontoen har i dag over 70.000 følgere. Kvinnen bak er Ellen Wisløff. I 2015 fortalte hun Dagsavisen at hun startet kontoen for å dele dikt hun selv likte, og som inspirasjon til å lese mer dikt. Hun trodde ikke kontoen skulle bli særlig stor. I 2015 fikk 108 av diktene fra kontoen plass i en diktsamling, og boka ble en bestselger. 69 forskjellige forfattere stod bak diktene.

Foto: https://www.instagram.com/renpoesi/ (Mikronovelle av Frode Grytten, og en del av hans twitter-prosjekt.)

Frode Gryttens tekster dukker støtt og stadig opp på kontoen @renpoesi. Gjennom ett år la forfatteren ut en twitternovelle, eller mikronovelle om du vil, på Twitter, hver eneste dag. Alle tekstene bestod av under 140 tegn, som er maksgrensa på Twitter. I 2014 kom samlinga Vente på fuglen som rommer mange av tekstene derfra. Jeg har valgt å analysere diktet på bildet over, som både er å finne som en del av Twitter-prosjektet og i samlinga. I Litterære bagateller gir Marit Grøtta en introduksjon til korttekster. Hun trekker frem sju perspektiver som kan være nyttige når man skal analysere korttekster. Jeg skal forsøke å benytte meg av ett par av disse i analysen av Gryttens mikronovelle, nærmere bestemt helhetseffekten og bruddet. Jeg kommer senere i innlegget tilbake til hvordan disse perspektivene egentlig fungerer.

I mikronovellen møter leseren en 91 år gammel mann som planlegger å rømme fra sykehjemmet så snart våren kommer. Han har ennå steder han vil besøke, ting han vil gjøre. Hele teksten strekker seg over en og en halv  linje, og helhetseffekten som Grøtta forteller om, blir dermed svært gjeldende. Dette perspektivet handler enkelt og greit om at korte tekster kan leses uten stopp. Dermed opplever man denne helhetseffekten, der leseren er fattet under hele tekstlesingen. Ordvalget i teksten formidler en slags optimisme, 91-åringen føler nemlig at verden venter. Drømmene hans kaller fremdeles på han.

Det er en sterk kontrast mellom drømmen om å se Jæren, Lofoten og Buenos Aires, og den nåværende tilværelsen som en gammel mann på sykehjem, som dessuten må rømme for å komme seg vekk. Kontrasten blir mellom to helt ulike verdener – den virkelige, hvor livet hans er i sluttfasen, og dagene tilbringes på et sykehjem, – og på den andre siden en drømmeverden, hvor sinnet hans er ungt, og han fremdeles ønsker å ta fatt på nye eventyr. Bruddet kommer i den siste setningen. Den uventede sammensetningen mellom den høye alderen og fremtidsvisjonen hans virker både optimistisk, trist og humoristisk på en og samme tid. Grøtta legger vekt på at at et slikt brudd gjør leseren klar over en viktig og meningsbærende overgang i teksten.

Gjennom få ord opplever vi som lesere å bli sluppet ned i et øyeblikk. Vi møter en gammel mann på et sykehjem. Våren er på vei, og han har bestemt seg for å rømme fra sykehjemmet. I takt med våren utenfor døra, opplever han en indre oppvåkning. En ny vår. På innsiden av en gammel kropp befinner det seg en ungdommelig sjel, en eventyrer, som fremdeles har noe som gjenstår å oppdage. Å skulle rømme er for han et faktum. Ventingen på våren er det som holder han igjen, selv om vi som lesere kanskje tror det er noe mer. Han er 91 år, og selv om han vil det aldri så mye, så venter ikke verden på samme måte som i ungdomsårene. Likevel, mens ventingen holder han igjen, kan han drømme om rømningen og nye reiser, og i den drømmen finnes det frihet. Teksten får meg som leser til å tenke på tiden, og et menneskeliv fra krybbe til alderdom. Gjemt bak en humoristisk letthet finner man dypere temaer. Kanskje plages 91-åringen over å skulle forsone seg med at livet hans snart er slutt, og at tiden for reiser og oppdagelser trolig er forbi.

Twitter-poesi og lyrikk som er å finne på instagramkontoer, er av egen erfaring veldig lett tilgjengelig. Det er lett å følge en Twitter-konto hvor du hver dag får en mikronovelle under 140 tegn. Og det er lett å følge en instagramprofil hvor dikt og kortprosa dukker opp daglig. Det krever ikke at du kjøper eller låner en diktsamling, eller setter deg inn i hvilke samlinger det i det hele tatt er du burde og/eller ikke burde sjekke ut. Poesien har således forflyttet seg ut fra fjerne hyller, og ned i skjermen i hånda.

I tillegg tror jeg at disse «poesipausene» gjør godt blant alt annet mylder på sosiale medier. Kanskje blir det et pusterom hvor folk leser ting som får deg som menneske til å føle noe. Det er i alle fall min erfaring med @renpoesi, og da særlig Frode Gryttens vakre og litt såre tekst om et ungdommelig sinn, en gammel kropp, og en drøm uten aldersforbehold.

Litteraturliste

Grøtta, Marit. 2009. Litterære bagateller: Introduksjon til litteraturens korttekster. Side 24, 25, 28. 1 utgave. Cappelen akademisk forlag

Innbilt mangel på norsk terminologi

Anne Mette Sundes artikkel «Inspect kniven i inventoryen min.» Språklig praksis i et nytt domene (2016) tar for seg den språklige praksisen som oppstår i det norske Counter-Strike- miljøet. I artikkelen presenterer hun språkdata fra et norsk Counter-Strike e-sportslag, som viser at deres kommunikasjon er sterkt preget av engelske ord og uttrykk. Jeg skal nå forsøke å presentere grunnleggende trekk ved dette språket og undersøke bakgrunnen for den utbredte bruken av engelsk i sjargongen i CS-miljøet.

Datamaterialet samlet inn i Sundes artikkel tyder på at det mest prominente språklige trekket ved sjargongen som oppstår i CS-miljøet, nok er de engelske verb- og substantivstammene som er integrert i ellers norske setninger. Dette kan vi se i disse eksemplene hentet fra artikkelen

(8) a. Han prøvde å pushe et spot på mappet
b. Bare gamble litt på hvilken site
c. Selger min smurf account
d. Fant traden
e. Jeg kommer til å holde den scouten
f. Inspect kniven i inventoryen min                                                                                     (s. 143)

De engelske lånordene mottar norske bøyninger/morfemer for å integreres inn i de norske setningene. Noen ganger funker denne integreringen, andre ganger oppstår det «doble lag» av flertallsmarkeringer, der ord får engelske og norske flertallsmorfemer, som for eksempel ordet «Skinsene». Her får det engelske ordet «skin» både den engelske flertalls-suffikset «-s» og den norske «-ene».

Jeg tror det er viktig når en skal undersøke denne sjargongen, å legge merke til hvilken type ord som blir lånt fra engelsk. De fleste av eksemplene som er gitt i Sunde sin artikkel, er ord som representerer objekter og konsepter som hyppig oppstår i typiske CS runder. Jeg har deltatt i dette miljøet og jeg har praktisert denne CS-sjargongen. Jeg, som spillerne nevnt i Sundes artikkel, vil understreke at denne språkbruken har oppstått blant norsktalende spillere hovedsakelig av praktiske grunner. De fleste av uttrykkene som blir brukt (eksempelvis: «knife,» «headshot,» «skins» og «flashbang») kan bli definert som kjernelån, som vil si at ordene som blir lånt fra engelsk allerede har fullverdige ord på norsk. Så hvorfor bruker vi da disse ordene istedenfor «kniv», «hodeskudd», «skinn» og «sjokkgranat»? I artikkelen sier Sunde at: «[…] kjernelån [er] i større grad motivert ut fra et ønske om å identifisere seg med den kulturen som er forbundet med giverspråket» (Sunde, 2016:147). Dette utfordrer da mitt syn på sjargongens oppkomst som praktisk. Det klirrer for meg, for det siste jeg vil gjøre er da å identifisere meg med en haug alt for følelsesmessig engasjerte tenåringer. På den andre siden bruker nok jeg (og forhåpentligvis resten av spillerne) bare disse ordene og uttrykkene når jeg spiller eller snakker om spillet – noe som kan tyde på at jeg ønsker å identifisere meg med denne gruppen når jeg er i en passende kontekst.

CS er et online spill, noe som gjør at enhver spiller vil møte folk fra fremmedspråklige land. Videre er det også på sett og vis et lagspill, noe som gjør kommunikasjon til et viktig aspekt. Når en da spiller med folk som ikke er fra Norge og ønsker å kommunisere, må en ty til vår tids lingua franca (engelsk) for å kommunisere. Hvis du er ny i spillet, vil du bli møtt med en hel del engelske uttrykk (som de nevnt tidligere) som sikter til spesifikke objekter og konsepter i spillet. Jeg tror at denne nye spilleren vil differensiere mellom ordenes betydning i den virkelige verden og betydningen i spillet. I eksempel 8b. blir uttrykket «site» nevnt. Dette er en forkortet versjon av «bombsite», så spilleren vil ikke tenke på ordet «site» som det engelske ordet for plass eller posisjon – det er mer spesifikt én av de to plassene der et lag kan plante en bombe for å vinne runden.  Her blir det som på overflaten egentlig er et kjernelån, til et kulturelt lån (et ord som blir lånt for å fylle begrepsmessige «hull» i språket det blir lånt inn i), og dette er tilfellet med de fleste kjernelånene vi finner i Sundes data. Siden norske spillere
(og potensielt andre fremmedspråklige spillere) underbevisst skiller mellom ordenes betydning i den virkelige verden og i spillverden, vil denne sjargongen fortsette å inneholde betydelige innslag av engelsk. Sunde konkluderer med mer eller mindre det samme:

«Som vist i 4.1 har flere ord og uttrykk en mer spesifikk betydning i CS-sammenheng enn det utenforstående er i stand til å oppfatte; mange av de engelske termene i dataspillspråket har en betydningsnyanse som de tilsvarende norske ordene mangler, og som dermed gjør dem vanskelig å oversette.»     (s. 155)

På grunn av dette blir det som i utgangspunktet er kjernelån omgjort til kulturelle lån. Hvis det er slik at kulturelle lån blir importert for å kompensere for manglende ord i språket de blir lånt inn i, og kjernelån er motivert ut fra et ønske om å identifisere seg meg giverspråket, kan man si at sjargongens praktiske funksjon overskygger den sosiale, ettersom det bare er 8,3% av dataene hos Sunde som kan kvalifiseres som kjernelån. På den andre siden er disse lånordene i en slags gråsone mellom de to kategoriene, ettersom det faktisk finnes fullverdige norske termer for de engelske ordene som blir hyppig brukt i CS-miljøet. Disse norske ordene har bare ikke blitt integrert godt nok inn i miljøet, slik at de lett kan knyttes til de spesifikke objektene og konseptene i spillet.

The correlation between the intrinsic and extrinsic motivations behind minority language usage on social media

Language is intertwined with one’s sense of identity. It can expose where you are from, what socio-economic class you belong to, and what culture/environment you identify with. When a person with two languages chooses to write in a minority language on social media, there is a lot that can be said of that person from that piece of information alone, but pinpointing the exact motivation behind this practice is a more tedious task. Writing in a minority language on social media is a conscious choice driven by potentially multiple reasons. I will now attempt to list and elaborate on a few of these motivations, using Niamh Ní Bhroin’s study (2013: 219-238) on minority language users and their motivations for using said language for communication purposes.

Bhroin’s study establishes three separate categories of motivation. The first category is called intrinsic motivation. This category defines the motivations of the people that regard social media as a platform for learning languages and for increasing competence in languages. These people might want to write in a minority language to maintain/increase proficiency and to keep the language from becoming a heritage language. In other words, they consciously write in said language for practice, for fun, and for other forms of individual gain… and not because of external pressure.

The second category is self-determined extrinsic motivations. Self-determined extrinsic motivation is, to me, the most obvious reasoning behind minority language-usage. The first thing I think about a person that is capable of writing in the majority language but chooses to write in the minority language is that he/she does this in order to show that they are proud of their language and wishes to keep it alive by using it. Bhroin (2013:223-24) says that:

[…]extrinsic motivation drives activities aimed at outcomes that are separable from specific practices. Most human activities are therefore considered to be extrinsically motivated. Extrinsic motivation is also considered to undermine intrinsic motivation as rewards, deadlines or other external pressures undermine individual autonomy.

I consider the participants that mean that they write in the minority language for this reason alone as idealists, as they do not seek any form of personal gain from the practice. The only real gain I can see from this is relatedness – to feel allied by origin, kinship, etc. However, I do believe that this is more of a consequence of writing in a minority language than a motivation for writing it. When writing on social media you usually reach out to many, and when a minority language is involved there is only a minority of the people reading that will receive the message. This is a problem as it seemingly limits the reach of your message. The majority will probably not understand what you are saying, but they still get some sort of message – a message that you are proud of your language and that you are not afraid to stand out from the crowd. This both supports and complicates the pure self-determined extrinsic motivation because as you promote the use of minority languages you also collect a personal social gain, which taints the pureness of your cause and reduces the distance between intrinsic and extrinsic motivations.



Google Images
The third category – externally-determined extrinsic motivation – is in some ways the middleman of intrinsic and self-determined extrinsic motivation. Practices driven by externally-determined extrinsic motivations are more driven by external pressure than intrinsic motivations and do not align with any ideological goal of promoting the language. The people in this category write in a minority language on social media in order to develop and promote professional careers. For example, if you wish to increase your authenticity as, say, a minister of culture, then writing in a minority language might do the trick. In other words, people that are driven by this reason write in a minority language for personal gain but does so because they are pressured by something external (norms, culture, values, etc).

There are multiple reasons behind people’s choice of writing in a minority language on social media. Some do it because it is fun, because they enjoy challenging themselves and because they want to maintain their proficiency in the language. Others do it because they want to protect and promote the language because by exposing the public to the language, they can increase the public’s tolerance for languages other than their own. The last group mentioned in Bhroin’s study is the group that actively write minority languages on social media to satisfy the external pressures put on them by society; be it jobs that require them to, or parents that force them to. As with most things in life, the motivations behind people’s use of minority languages are more complicated and immense than what the study might indicate. Perhaps some are driven by the need to distinguish themselves from the majority to feel special. Perhaps some want to show off their bilingual skills. Perhaps some do it to impress a love interest. The list goes on. The point is that there are so many reasons for why people might want to write in a minority language, and most of the reasons mentioned in the study seem to run into each other. Bhroin says in her article that, “most human activities are […] considered to be extrinsically motivated.” I disagree to some extent. I believe that it is a combination of the two, because of the correlated nature of external and internal motivations. Even though I am writing this text because of the external pressure caused by this assignment’s deadline, I do it because of an internal motivation to pass this class and to get a proper job. One could argue that the only reason I go to school and want to get a job is because modern society is constructed in a way that makes us believe that this is what life is supposed to be. On the other hand, studies such as Maslow’s hierarchy of needs tells us that humans internally strive for self-actualization, which can only be obtained by having a job that makes you feel like you are living up to your potential and makes you feel that you are part of something bigger than yourself. I am way off topic but my point is that there is probably not just one reason for why people choose to write in a minority language on social media. If a person writes with intrinsic or extrinsic motivations in mind, it is important to note that one category does not exclude the other and that both might consciously or subconsciously motivate the practice.

What motivates language users to write in minority languages in social media, and what kinds of challenges and opportunities do they meet?

Social media has turned into a powerful tool recently. In this blog I will try to describe and explore the motivations and purposes of using minority languages in social media, as well as the opportunities and the challenges, referring to Bhroin’s article[1] “Small Pieces in a Social Innovation Puzzle? Exploring the motivations of Minority Language Users in Social Media” (2013). Here users of minority languages (Sami and Irish) share their experience in the usage of these languages in social media. I will comment the different languages a way to represent different cultures.  Regarding motivations, there are two main types mentioned in the article: intrinsic and extrinsic motivation. Another aspect of this topic is the tolerance and preservation of minority languages.

There are different types of languages, regarding their usage and popularity. This was clearly presented in Øystein Vangsnes’ presentation: Minoritetsspråk og fleirspråkleighet I SoMe (5.-6. April 2017). Here we can see the Expanded Graded Intergenerational Disruption Scale (EGIDS). The American linguist Joshua Fisherman first mentioned GIDS in his book ‘Reversing Language Shift’ (1991). Paul Lewis and Gary Simons expanded it into EGIDS, combining GIDS with UNESCO’s six level scale (Brenzinger et. al. 2003) and now any language in the world can be scored by it.

The more rarely a language is used, the more endangered it becomes. Therefore, people have started to fight for preserving minority languages.  Languages do not identify a personality but they are indeed a crucial part of it. Analogically, a language is an important characteristic of a culture. It depicts the mentality of a certain group of people and its roots. So trying to keep it alive is important. As mentioned in Bhroin’s article (2013), “social innovations are new practices for resolving social challenges” and they meet social needs. The use of minority languages in social media is an example of a modern way of making an effort to preserve a language.

Regarding the motivations of minority language users in social media, there are two main types underlined in Bhroin’s article (2013) – extrinsic and intrinsic. Intrinsic motivation drives individuals seeking novelty, challenges or enjoyment in practices undertaken for their own sake and without external pressure. In contrast, extrinsic motivation drives activities aimed at outcomes that are separable from specific practices.

The intrinsic motivations are related to learning a language and satisfying one’s need for knowledge. What some of the participants who Bhroin interviewed shared, is that they learn a lot by using a minority language in social media. They are motivated by the opportunity to look up new words, find ways of expression and explore and practice the language they have taken up. Of course, while developing the knowledge, the motivation might grow in a more extrinsic direction.

The extrinsic motivations are divided into two groups: self- and externally-determined, where the former is characterized by individuals’ “own volition and (…) beliefs and values in terms of the importance of the relevant language” (Bhroin’s article). Users are motivated by the opportunity to broaden the use of a minority language, as well as to support minority language users communities, facing geographical obstacles. They also aim to normalize this use and to overcome technological obstacles. On the other hand, the externally-determined extrinsic motivations are characterized by having socially innovative outcomes, rather than being aimed at achieving socially innovative goals. Users are motivated by the desire to express themselves efficiently and to keep in touch with certain people. Self-Determination Theory (SDT) (Deci and Ryan 1985; Ryan and Deci 2000) introduces three needs for competence: autonomy, relatedness and competence (Ryan & Deci 2000:72). Autonomy stands for one’s will for power over one’s own life; relatedness: the need for social interaction, and competence: the need to control outcome and experience mastery. Some of the participants use the minority language actively to emphasize their aim to protect and preserve it, while others do it out of more practical reasons- to promote professional careers.

When it comes to minority cultures, and consequently, minority languages, there are always words like integration and tolerance involved. However, these concepts create somewhat asymmetry in the relationship between the two cultures. Of course, when one of the two parts is stronger than the other one, it does need to support and preserve the weaker one, but the line between helpfulness and aggression can be quite blurred at times, so one should keep in mind that the weaker part needs above all respect and a sense of equality. Social media does give the minority languages a chance and Teresa Lynn points it out in her speech for TEDx. She states that despite being claimed as a dying language, Irish is in fact quite used in social media. An example of a rebellion against the commercial world and the disrespect for a minority language, and therefore culture, can be found in the Instagram and Facebook account Suohpanterror. This account shows how affected the modern world is by commercialism and popularity. Using quite sharp and bold means, the account reminds of some major points regarding the problem of the oblivion of Sami language and culture.  These are examples for self-determined extrinsic motivations for using minority languages in social media, where participants strive for encouragement of minority language use, reflecting full autonomy.

Understandably, there are also some hardships when it comes to minority languages in social media. One of the problems that users of minority languages face is the small audience they have. When using a not-so-well-spread language, one’s views and contemplations can be understood just by those few who also speak or read the language. Technological problems might also occur and this could be another challenge for using minority languages in social media.

I would say, however, that the positive aspects overweigh the negative ones in this matter. Social media can be a platform where minority language flourish and revive. Preserving them is a key in keeping the balance between and diversity of different cultures. To sum up, there are different motivations, leading to different outcomes and meeting different needs. Overall, social media supports minority language preservation on an individual level. In our modern way of life the individual initiation is very important, so the importance of it is undoubted.

By Hristina Tankovska

[1] Niamh Ni Bhroin, Small Pieces in a Social Innovation Puzzle? Exploring the Motivations of Minority Language Users in Social Media, 2013

Minoritetsspråkbruk i sosiale medier – en vanskelig vei å gå

Sosiale medier gir oss så mye frihet, vi har anledning til å uttrykke oss på nesten hvilken som helst måte – man bruker forskjellige dialekter, akronymer, til og med språk. Takket være teknologien kan vi oversette raskt fra et språk til et annet uten store vanskeligheter, enda når vi ikke kan et eneste ord. Sosiale medier er det beste middelet til å kommunisere med folk fra alle verdenshjørner, det tilbyr oss tilgang til andres meninger. Vi har den uerstattelige muligheten til å delta i ulike diskusjoner uten å forlate sofaen. Synsvinkelen vår får publisitet uten noen spesielle anstrengelser. Nemlig det siste motiverer mange folk til å skrive på minoritetsspråk på Facebook, Twitter og forskjellige blogger. Alle har rett til å gjøre det. Spørsmålet er hva slags utfordringer og muligheter minoritetsspråkbrukere møter i veien. Det skal jeg diskutere i den følgende teksten.

SoMe-kampanjen “Sámásmuinna – snakksamisktemæ”. Skjermdump: Instagram

Det fins omtrent 7000 språk i verden i dag. Ifølge den ungarske forskeren Andrѐs Kornai vil svært mange språk gå ut av bruk i den digitale tidsalderen.[1] Han estimerer at 2500 av språkene er betraktet som truet, og dette antallet har steget særlig i de siste årene. Årsakene til det er diverse. Vanligvis foretrekker folk å bruke språk som forsikrer dem at de skal være forstått av de andre. Flertallet av de som har samisk som førstespråk for eksempel, skriver på norsk på sosiale medier, det samme gjelder for dem som har irsk for førstespråk, de skriver på engelsk. Vi kan finne informasjon om det i Niamh Ní Bhroins artikkel Small Pieces in a Social Innovation Puzzle? Exploring the Motivations of Minority Language Users in Social Media, 2013.  Hun gjør undersøkelse om motivene som står bak folks bestemmelse til å bruke minoritetsspråk i sosiale medium. Den sosiale fornyelsen møter de sosiale kravene til folk i dag og forbedrer livet deres. Muligheten til å bruke hvilket som helst språk gir vei til utvikling i forskjellige områder og det som Niamh Ní Bhroins er mest interessert i er til hvilken grad er motivasjonene for bevaring og forfremmesle av minoritetsspråk ideologiske. Undersøkelsen er basert på ulike spørreskjemaer på nettet, intervjuer og samtaler.  En av deltakerne sier (Bhroin, Exploring the Motivations of Minority Language Users in Social Media, 2013, side 231):

I write in Norwegian because I know more people will understand what I am writing, even if it might feel more natural to write in Sámi. It feels more  important to reach people than to insist on using a particular language.

Det ser ut at mange folk har dette synspunktet fordi ifølge Endangered Languages Project, 40% av verdens språk er truet og kan forsvinne. Heldigvis er det folk som er stolte nok av identiteten sin og skriver på minoritetsspråk i sosiale medier uten å ta det som noe uvanlig eller merkverdig. De synes at det er helt naturlig å bruke irsk eller samisk når et av disse språkene er deres førstespråk:

It has never occurred that I have not been able to use the Irish language   online (or anywhere else!) so it’s hard to answer that. Even though I love and respect the language, I don’t see myself as an activist or anything like  that.

Uansett, det er ikke alltid lett å kjempe denne kampen om minoritetsspråks forsvar. Ella Marie er en 18 år gammel samisk jente som bor i Tromsø.[2] Hun er bare en av de mange som er redd for å miste språket sitt. Ella snakker samisk med ei venninne hver gang de treffes, og folk reagerer negativt på det ved bruk av ansiktsuttrykk. Samisk har vunnet anerkjennelse i de siste årene (det fins eksempelvis samiskspråklig barnehagetilbud fra 1983, tospråklig skilting på UiT siden 1990-tallet, til og med samiskspråklig klasse fra 2003), men fremdeles har nordmenn fordommer, motstanden mot det samiske er innlysende. Her kommer sosiale medier til hjelp. Det er ofte enklere å forsvare identitet og gruppetilhørighet når man skriver, særlig når man sitter hjemme foran pc-en.  Man har mer tid til å organisere tankene sine. Anonymiteten er en av de største mulighetene som sosiale medier tilbyr. Den har sine ulemper, men fordelene er alminnelig kjent.

En annen vesentlig fordel med de sosiale mediene er at kommunikasjon forekommer på tvers av stor avstand. Minoritetsspråkbrukerne kan ofte føle seg litt isolert eller ensomme, men takket være teknologien har de anledning til å praktisere språket. De har den absolutte friheten å dele tankene sine med andre på Facebook eller Twitter både på samisk og irsk. På denne måten forbedrer de også språkkompetansen sin. Status- og kommentarfeltene er en god mulighet til å praktisere språket. I tillegg kan de bli en kilde til inspirasjon for de som ikke våger å skrive på minoritetsspråk selv. En annen deltaker i undersøkelsen forteller at interessen hennes for Twitter har steget betydelig siden hun oppdaget at hun kan utøve irsk der. Det fins ikke noen “dumme” statuser når man ønsker å lære nye ord og å praktisere det som man allerede har lært. Hun pleide å legge ut ting som ‘I am drinking wine. I am dancing on the table’. Alles samstemmige mening er at blogging forenkler læringsprosessen, man kan sjekke ord og finne andre vis å uttrykke seg på – “I think blogging is one reason that I have learned Sámi as well as I have.“

Noe annet som motiverer minoritetsspråkbrukere, er yrkesutsikter. Bruken av språk som samisk og irsk gir mulighet til å få forskjellige stillinger i flerspråklige mediesammenhenger. Det å kunne flere språk er en stor fordel, uavhengig av profesjonen. De flerspråklige ansatte har større sjanser til å utvikle seg i arbeidslivet enn de ettspråklige. En av deltakerne i undersøkelsen sier: ‘Understanding Sámi is a door opener. Depending on what you want to work with, it can be a great bonus to say that you also understand Sámi, or even that you can read or write in the language’.

Minoritetsspråkbrukere møter mange muligheter, men utfordringer mangler heller ikke. Teknologien har gjort store framskritt, men til tross for det er mange teknologiske utfordringer tilstedeværende. Korrekturverktøyet er vanligvis ettspråklig, dessuten er det ikke tilgjengelig for så mange språk. I tillegg er det nesten umulig å få nøyaktige og fullstendige oversettelser.[3] Dessuten fins det en annen forhindring, som kalles purisme eller språkrensing. Det er mange minoritetsspråkbrukere i sosiale medier som er mer kyndige eller bare betrakter seg som mer ‘erfarne’ enn dem som holder på lære seg å skrive et minåritetsspråk. De kan ofte rette på eller uttale seg negativt om ulike statuser publisert i Facebook eller Twitter for eksempel. Nemlig det gjør det vanskelig for minoritetsspråkbrukere å bruke språket sitt, de kan føle seg undertrykt. Prosessen er krevende, men ikke umulig og det er alt som virkelig betyr noe. Språk som irsk og samisk er truet, men de skal ikke gå ut av bruk så lenge det fins folk som snakker dem og skriver på dem i sosiale medier.

 

 

 

[1] Andres Korneis artikkel ‘Digital language death’, 2013

[2] Vangsnes, Øystein: Presentasjon på Samling 3: Minortitetsspråk og fleirspråklegheit på SoMe, Universitetet i Tromsø, 6.-7. april 2017

[3] Koenraad De Smedt, Gunn Inger Lyse, Norsk i den digitale tidsalderen, 2012

Nynorsk og bokmål på blogg

Det er mye som tyder på at mange nynorskbrukere heller velger å skrive bokmål når de skal ytre seg i sosiale medier, for eksempel en blogg. Et eksempel på dette er bloggeren Kristine Ullebø. Hun er fra Førde, som er et nynorskområde, og forteller at hun har nynorsk som hovedmål på skolen. Likevel skriver hun konsekvent bokmål på bloggen sin. Hva kan være årsakene til at Ullebø og andre bloggere med nynorsk som hovedmål velger å blogge på bokmål?

Ullebø tar opp det at hun er nynorskbruker på bloggen sin flere ganger, og leserne får derfor et lite innblikk i hennes tanker rundt dette. I et innlegg fra 2012 skriver hun at grunnen til at hun velger å blogge på bokmål, selv om det ikke er hovedmålet hennes, er at hun føler bokmål ligger nærmest hennes talemål. Om bokmål ligger nærmere dialekten i Førde enn nynorsk, kan nok diskuteres. Jeg tror ikke talemålsnærhet ene og alene er årsaken til at bloggere velger bort nynorsk til fordel for bokmål.

Skjermdump Bladet Nordlys 26.03.2014

Jeg kan selv tenke meg at mange velger å skrive bokmål for å slippe unna negative reaksjoner på språket. Ikke alle har en like positiv holdning til nynorsk, slik som NRK-journalist Stine Hommedal fikk oppleve i 2014. Det vil nok være ugunstig for en blogger å oppleve at leserne henger seg opp i språket, og ikke bryr seg om temaet i innlegget.

Selv om Ullebø selv blogger på bokmål, dukker det opp gjesteinnlegg og tekster hun selv har skrevet til andre formål på nynorsk. Et slikt eksempel er et innlegg fra 2014, som jeg tror er skrevet av hennes bror. Han skriver på nynorsk uten å gjøre noe stort nummer ut av det. En skulle kanskje tro at kommentarfeltet ville være fullt av negative ytringer mot nynorsk i et slikt innlegg. I de totalt 29 kommentarene er det mange som kommenterer nynorskbruken, men i de aller fleste tilfeller er leserne positive til innslaget av nynorsk. Mange mener at Ullebø burde ha mer nynorsk på bloggen sin. Jeg finner totalt tre kommentarer der leserne ytrer seg negativt om nynorsk, og én av disse blir irettesatt av en annen kommentator. Mange av kommentarene omhandler ikke språk i det hele tatt, men om innholdet i blogginnlegget.

Det at leserne er mer interesserte i innholdet enn målformen, kommer også til syne i dette innlegget, som handler om at Ullebøs bilder blir brukt til uhensiktsmessige formål av tredjeparter. Her tar hun opp nynorsk i overskriften, og noen av kommentarene omhandler nynorsk. Noen oppfordrer til mer bruk av nynorsk, og det er til og med en leser som spør om hjelp til nynorsk rettskriving, noe leseren får. De aller fleste kommentarene handler likevel om hovedtemaet i innlegget og om Ullebøs utseende og person. Her får jeg, ut fra det jeg ser i kommentarfeltet, inntrykk av at de fleste ikke bryr seg særlig mye om det skrives på nynorsk eller bokmål.

En årsak til at mange velger bokmål, kan være at de ønsker å nå ut til flest mulig. Noen syns kanskje det er vanskelig å forstå nynorsk, og majoriteten av Norges befolkning har bokmål som hovedmål. I dette innlegget, om klær og mote, er de aller fleste som kommenterer språket positive til nynorsk. Et par lesere kommenterer at de syns det kan være vanskelig å forstå nynorsk. Det er ikke særlig mange, noe som tyder på at de aller fleste ikke har noen problemer med å forstå nynorsk.

Når jeg nå har lest noen blogginnlegg på nynorsk og kommentarer til disse, ser jeg nå saken i et litt annerledes lys. Noen ganske få lesere viser negative holdninger til nynorsk, og noen gir uttrykk for å slite med å forstå. Mange lesere virker å ikke bry seg noe særlig om hvilken målform som blir brukt, de er mer interesserte i bloggeren selv og temaet i innlegget. Likevel er det ganske mange lesere som kommenterer språket, som regel positivt. Selv om folk er positive til nynorsk, tar språket en del av oppmerksomheten fra saken. Det kan nok være en årsak til at mange velger bokmål. Det at språk stjeler fokus og at bokmål er majoritetsspråk, er nok viktige årsaker til at mange velger å blogge på bokmål. Jeg har det inntrykket av at bloggere, særlig de som blogger i Ullebøs kategori, opplever mange negative kommentarer generelt. Blogger en på bokmål, er det i alle fall én ting mindre å bli «tatt» for.

Engelsk språk i den norske dataspel-sjargongen

Engelsk språk er noko vi nordmenn blir utsett for kvar dag. På TV, i musikk, på Internett, på produkt vi kjøper, spel vi speler osv. Overalt kan ein sjå eller høyre engelsk. Mens eg sit her og skriv denne teksten treng eg berre å lyfte blikket og det fyrste eg får auge på er orda ”you deserve it” som står skrive på ein boks med leppepomade. Ser eg meg rundt i rommet mitt, finn eg ein haug med annan engelsk tekst på ulike produkt. Til og med eit fleirtal av bøkene mine er engelske. Eit av dei få eksempla eg finn på norsk språk, er dei orda eg sit å skriv no. Vi lever i ei verd der vi er omringa av engelsk, så kva gjer det med språket vårt?

Anne Mette Sunde har undersøkt denne språkpåverknaden i artikkelen sin: ”Inspect kniven i inventoryen min.” Språklig praksis i nytt domene. Her har ho sett nærare på språket til språkbrukarar som er ein del av Counter-Strike-miljøet i Noreg. Counter-Strike: Global offensive (heretter Counter-Strike) er eit dataspel som blir spelt på lag mot andre over Internett, og som i dei fleste andre dataspel er språket i spelet engelsk. Når norske spelarar speler saman, snakkar dei norsk, men som vi skal sjå vidare er det mykje innslag av engelsk i språkbruken deira.

Studien til Sunde byggjer på eit munnleg og eit skriftleg datasett frå samtalar mellom norskspråklege Counter-Strike spelarar, i tillegg til eit intervju gjort med dei same spelarane der dei blei spurt om å kommentere på eigen språkbruk. I studien fann ho ut at dei aller fleste engelske orda brukt i datamaterialet er anten verb eller substantiv. Alt i alt fann ho 60 verbstammar og 72 substantivstammar i datamaterialet:

 

 

Dei engelske verba og substantiva blei som regel integrert som leksikalske stammar med norske bøyingsaffiks og funksjonsord lagt til (Sunde 2016: 139), med nokon få unntak. Når verbet sto i infinitiv, presens eller preteritum blei norsk bøyingsaffiks lagt til, eksempelvis defuse, carryer og overextenda. Unntaket var nokon få tilfelle der verb i partisippform beheldt det engelske bøyingsaffikset, som i banned, men i alle tilfelle var det snakk om adjektivisk bøying av verbet (Sunde 2016: 140). Altså blei norske bøyingsaffiks nesten alltid lagt til dei engelske verbstammane som vart sett inn i norsk.

Som sagt fann Sunde 72 substantivstammar i datamaterialet. Engelsk har ikkje genus, men likevel har 38 av substantiva vorte tilordna genus når dei har vorte tatt opp i norsk. Dei resterande substantiva opptrer i former der genus er usynleg, feks. fleirtal (Sunde 2016: 141). Dei fleste substantiva (74%) i datamaterialet blei tilordna maskulint genus, mens 8% fikk nøytralt genus og 5% fikk vekslande genus. Ingen av substantiva blei tilordna feminint genus. Dette seier Sunde (2016: 142) kan vere fordi informantane sjølv har eit todelt genussystem, men også fordi engelske substantiv svært sjeldan blir tilordna feminint genus i norsk. I likskap med engelske verbstammar, følgjer også engelske substantivstammar norske bøyingsreglar: en smoke, traden, gamesene. Unntaket er substantiv som opptrer i ubunden form fleirtal, for eksempel: games, offers, smokes og maps. I staden for å følgje norske bøyingsreglar beheld dei den engelske fleirtalsmarkøren i nesten alle tilfelle (Sunde 2016: 144).

Som ei førebels oppsummering kan vi seie at dei norsktalande Counter-Strike spelarane har betydeleg innslag av engelsk i språket sitt når dei snakkar til kvarandre mens dei spelar. Dei aller fleste engelske orda som vart tatt inn i språket deira er anten verb eller substantiv, og som oftast vert dei bøygde etter norske bøyingsreglar (med nokon få unntak). Som Sunde skriv: ”Norsk er et tydelig matrisespråk mens engelsk bidrar med leksikalske stammer som settes inn i det norske matrisespråket” (2016: 138). Vidare i denne bloggteksten vil eg sjå på den mogelege sosiale tydinga bruken av denne sjargongen har.

Counter-Strike blir på spel nettstaden Steam omtalt som verdas mest populære online-actionspel, med spelarar fra heile verda. Spelet har difor eit stort internasjonalt samfunn av spelarar. Berre førre månad (februar 2017) var det ifølgje spelet sin eigen nettstad over 11 millionar personar som spelte Counter-Strike. Sidan spelet er på engelsk og engelsk er eit av dei mest vanlege språka i verda i dag er det naturleg at det meste av kommunikasjon i dette spelsamfunnet skjer på engelsk. Slik det nok er tilfelle i mange andre spelsamfunn knytte til andre populære dataspel. Ein må altså kunne meistre engelsk for å spele Counter-Strike, og for å vere ein del av det internasjonale spelmiljøet omkring Counter-Strike. Det kan difor vere mogeleg at dei norske spelarane bruker engelske ord fordi dei ynskjer å identifisere seg med og vere ein del av den internasjonale dataspelkulturen.

Sunde har kategorisert dei ulike verb- og substantivstammane i datamaterialet inn i kulturelle lån, kjernelån og etablerte lånord i norsk. Med kulturelle lån referer ho til ord for objekt, aktivitetar og konsept som er nye i lånetakarspråket (i dette tilfelle norsk), som ikkje har fullgode synonyme norske uttrykk, og som dermed blir kopiert og tatt i bruk av praktiske grunnar (for eksempel nade, moneyfuck). I denne samanhengen vil desse orda vere ord og termar knytte til Counter-Strike spelet og som vil være tungvint å oversetje til norsk ettersom det ikkje finst eit fullgodt norsk erstatningsord. Kjernelån referer til ord som erstattar allereie eksisterande ord i lånetakarspråket, og som i større grad enn kulturelle lån kan seiast å vere motivert ut ifrå eit ynske om å assosiere seg med eller uttrykkje tilhøyrsle til eit spesifikt fellesskap, i dette tilfelle det internasjonale Counter-Strike miljøet, for eksempel luck, attention, overtime (Sunde 2016: 153). Med etablerte lånord i norsk viser Sunde til ord som er etablerte i norsk generelt, og som dei fleste av oss kjenner til, eksempelvis mail, cash, gamble (Sunde 2016: 154). Nedanfor kan du sjå ein tabell som viser kva for ein av desse tre kategoriane verb- og substantivstammane hamnar i:

Som vi kan sjå, så hamnar det store fleirtalet (77.3%) av engelske ord brukt av spelarene i kategorien kulturelle lån. 14.4% vert rekna som etablerte lånord i norsk og berre 8.3% av dei engelske orda vert rekna for å vere kjernelån. Altså blir det store fleirtalet av engelske ord tatt inn i språket av spelarane av praktiske omsyn. Dette er også noko som spelarane sjølv fortel i intervjuet som blei gjort med dei. Dei fortel at mange av dei engelske orda som dei bruker er ein del av den internasjonale fagterminologien til Counter-Strike og har vorte brukt av spelarane heilt sidan spelet blei lansert i 1999. Det er difor uproblematisk og praktisk å bruke desse termane, og det ville vore tungvint og upraktisk å skulle omsetje desse til norsk (Sunde 2016: 148).

Sjølv om engelske ord fyrst og fremst vart brukt av praktiske omsyn, tyder ikkje det at engelske ord ikkje også er tatt i bruk for å uttrykkje ein felles identitet og tilhøyrsle til det internasjonale Counter-Strike miljøet. Fleire av dei orda som Sunde reknar som kulturelle lån har fullgode norske termar (men ofte med ei spesiell tyding innanfor Counter-Strike) og kan såleis verte rekna for å ligge ein stad i mellomsjiktet mellom kulturelle lån og kjernelån (Sunde 2016: 155). Så sjølv om majoriteten av engelske ord vart brukt av praktiske omsyn, kan det hende at dei i tillegg blir brukt (ubevisst?) av spelarane for å uttrykkje tilhøyrsle med det internasjonale Counter-Strike miljøet. Det er jo faktisk slik at dei er nøydd til å meistre engelsk og også den engelske terminologien brukt i Counter-Strike for i det heile tatt å kunne spele spelet.

Referansar:
Sunde, A. M. (2016). Inspect kniven i inventoryen min.” Språklig praksis i nytt domene.” Norsk Lingvistisk Tidsskrift, 34, 133-160. Hentet fra http://ojs.novus.no

Sykdomsblogger og tradisjonelle tekster som terapi

Et av hovedmålene til litteratur, og faktisk all slags kunst, er delingen. I litteratur deler man historier, følelser og forskjellige livssyn. Derfor kan det også være terapeutisk, særlig når tekstene gjelder forskjellige sykdommer. De sistnevnte blir mer og mer populære, uavhengig av formen for publikasjon. Det er mange bloggtekster som blir gitt ut som bøker, og interessen for dem er også ganske stor. Det kalles remediering og nettopp dette fenomenet skal vi diskutere her.

Blogging har blitt en utbredt måte å dele sine opplevelser på. Bloggen er et veldig effektivt virkemiddel for å fortelle om alt som bryr eller bekymrer oss. Vanligvis forbinder folk bloggingen med fortellinger om ulike typer livsstil, destinasjoner for reise, mat og trening. Sykdomsblogger hjelper ikke bare pasientene til å ikke føle seg så ensomme i lidelsen, men de også skaper refleksjon og ettertanke hos leserne, uavhengig av alderen deres. Lise-Mari Lauritzen og Linda Hamrin Nesby skriver i deres artikkel Selvbiografiske Sykdomsfortellinger i videregående skole, om hvordan en syk person kan finne omsorg i fortellingen til en annen person i samme eller liknende situasjonen.  Slike fortellinger fremmer empati og den er et avgjørende menneskelig trekk. Lise-Mari Lauritzen synes at av denne grunnen bør mange lærere i videregående skole bruke slike tekster i undervisninga. Hun holdt også en gjesteforelesning om dette temaet på UiT 06.03.2017. Dessuten er interessen for slike tekster veldig stor. Lauritzen har spurt elevene om meningene deres og det viser seg at de fleste gjerne vil ha personlige sykdomsfortellinger i undervisninga:  ”Man lærer om hvordan folk lever med sykdom, og man lærer mer om ulike sykdommer. Alle kan jo bli syk.”

Disse sykdomsfortellingene kalles patografi, en genre som forekommer både på blogg og i bokform. Det er interessant å påpeke at gjennombruddet for sjangeren kom først på 2000-tallet. Imidlertid har bøker på dette feltet vært en stor og viktig del av folks liv i mange hundre år.  Internett er et medium som tilbyr oss en forenkelt tilgang til all slags informasjon, derfor får bloggene om ulike temaer så mye oppmerksomhet. Takket være internett har  patografien blitt så populær. Det er mye enklere å publisere en blogg enn ei bok, rett og slett fordi det tar mindre tid og penger. Man leter ikke etter utgivere, redaktører eller sponsorer.

Mennesker trenger å dele problemene sine med de andre. De som står oss nærmest  er  ikke alltid den beste kilden til omsorg. Her er sosiale medier til hjelp. De gir oss anledning til å ha kontakt med tusenvis andre personer som kan sette seg inn i våre lidelser og bidra til at vi føler oss bedre, til at vår tilhørighet til samfunnet blir tydeligere.  Hvorfor er patografiske fortellinger så effektive i å gi omsorg? Lauritzen og Nesby peker på tre hovedårsaker til dette. Patografiene hjelper for det første pasienter i samme situasjon. Patografiene gir for det andre også stemme til pasientene og hjelper dem å føle seg hørt. Denne genren gir for det tredje den friske leseren en mulighet til å leve den skremmende tilstanden mellom liv og død, men så være frisk igjen.

Kristian Gidlund er en svensk ung mann som fikk kreft i magesekken og bestemte seg for å begynne å skrive en blogg. Dessverre gikk han bort i 2013, etter et tilbakefall av sykdommen i 2012. Han så på skrivingen som et terapeutisk tiltak. Han sier: “Jag startade en blogg. Från borjän tänkt att bara finnas för mig själv. Den skulle vara mitt sätt att hantera det här. Min boxningspåse”.[1] Lauritzen og Nesby hevder i sin artikkel at det kanskje er lettere å akseptere en sykdom når  den er  “kledd” i metaforer i stedet for å “stå ansikt til ansikt med det medisinske språket”, og Gidlund gjør nemlig det i bloggen sin. Han sammenlikner kreften med et menneske: “Om du var et människa skulle jag beväpna mig. Jag skulle forcera in revolvern i din käft.”

Distansen mellom de som skriver bloggen og publikummet er mye kortere enn den mellom en forfatter av en bok og leserne hans eller hennes. Det er slik takket være språket som bloggforfatteren bruker og kommentarfeltet. Det siste muliggjør en raskere og hyppigere kontakt som ofte kan være av vesentlig betydning for den som skriver bloggen, altså for leserne. Støttende kommentarer er mer enn hjelpsomme, og alle trenger dem, uavhengig av hva slags blogg de skriver. Det er den største forskjellen på tekster som er i form av blogg og de som har blitt utgitt som bøker, de sistnevnte får ikke så mange kommentarer, avstanden mellom forfatteren og leserne er lengre. Kristian Gidlund ga ut boka I kroppen min – resan mot livets slut och alltings början i 2013. Innholdet er ikke akkurat det samme som det i bloggen, boka har færre innlegg og den mangler datoer eller stedsanvisning. Alt dette viser at denne formen for tradisjonell trykt publikasjon er på en måte mer individuell og med mer fokus på forfatteren. Strømmen av tankene og hele prosessen av deling blir ikke forstyrret av meningene til andre.

 

 

[1] “I kroppen min’’, Kristian Gidlund (1983-2013)