Av Robin Liang
PhD-student ved TREC
Lungeemboli (LE) er en alvorlig komplikasjon av venøs blodpropp som rammer millioner av mennesker hvert år. LE oppstår når hele eller en del av en blo
dpropp løsner og følger blodårene til lungearteriene, hvor den fester seg. Sykdommen kan medføre brystsmerter, pustebesvær, hjertesvikt og død. Selv om kroppen har et innbygd system for å løse opp blodpropper, det fibrinolytiske systemet, er det ofte ikke effektivt nok når det dannes en stor blodpropp. Ved massiv, alvorlig lungeemboli behandles pasientene med en metode som kalles trombolyse, hvor man bruker et legemiddel av typen rekombinant tissue plasminogen aktivator (rtPA). Det løser opp blodproppen, men øker samtidig risikoen for blødning hos pasienten.
En forskningsgruppe i Tennessee, USA, har prøvd å se nærmere på hvordan kroppens eget system, det fibrinolytiske systemet, fungerer i en humanisert musemodell (mus som har fått satt inn protein fra menneske). Deres studie ble nylig publisert i tidsskriftet Circulation. I studien var de spesielt interesserte i α2-antiplasmin, et protein som hemmer plasmin, som er en viktig aktør i oppløsningen av blodpropp. Tidligere studier har vist at høye nivåer av α2-antiplasmin er en risikofaktor for å utvikle venøs blodpropp.
Forskerne brukte mus med α2-antiplasmin-mangel og satte i stedet inn α2-antiplasmin fra mennesker. I eksperimentet ble det plassert blodpropper av menneskeblod som var laget i laboratoriet (in vitro) i lungearteriene til musene. Musene ble så delt inn i tre grupper og hver gruppe fikk ulik behandling. En av gruppene fikk et antistoff som inaktiverer a2-antiplasmin, den andre gruppen fikk den vanlige standardbehandlingen for oppløsning av blodpropp (rtPA) i ulike doser (lave doser, kliniske doser og høye doser), og den tredje gruppen fikk en kombinasjon av de to nevnte behandlingene. Målet var å sammenligne effekten de ulike behandlingene hadde på oppløsningen av blodpropp, og også å se på hvor mye blødning de ulike behandlingsformene førte til.
Studien viser at det er faktorer fra det fibrinolytiske systemet på stedet der det er lungeemboli, både i selve blodproppen og i lungearteriene. Forskningsgruppen fant at stoffet som inaktiverte α2-antiplasmin var mer effektivt for å løse opp embolien enn kliniske doser av standardbehandlingen rtPA. Dette gjaldt både alene og i kombinasjon med lave doser rtPA. Dette tyder på en forsterkende effekt mellom de to behandlingsmåtene. De musene som ble behandlet med α2-antiplasmins inaktiveringsantistoff alene eller i kombinasjon med lave doser rtPA hadde minst blødning som bivirkning av behandlingen.
Forskerne konkludere med at det finnes faktorer fra det fibrinolytiske systemet på stedet der man har en lungeemboli, men at α2-antiplasmin effektivt hemmer oppløsningen av embolien. En ideell behandlingsmåte av LE skulle effektivt løsnet opp blodproppen og gitt minst mulig blødning som bivirkning. Ifølge studien er modifisering av det fibrinolytiske systemet gjennom inaktivering av α2-antiplasmin et effektivt og lovende alternativ for behandling av LE. Kliniske studier er nå i gang for å evaluere virkningen av α2-antiplasmin i mennesker.
Referanse: Singh S, Houng AK, Reed GL. Releasing the Brakes on the Fibrinolytic System in Pulmonary Emboli: Unique Effects of Plasminogen Activation and α2-Antiplasmin Inactivation. Circulation (2016).
