Line Holtet Evensen
Stipendiat ved TREC
Venøs blodpropp er en potensielt farlig tilstand som rammer 4-5% av alle kreftpasienter og er en komplikasjon som man helst vil unngå. Det er utviklet flere prediksjonsmodeller for å kunne identifisere kreftpasienter med spesielt høy risiko som kan ha nytte av forebyggende blodproppbehandling. En nylig publisert studie har evaluert fire av disse prediksjonsmodellene, og forskerne bak konkluderer med at mer arbeid er nødvendig før slike modeller er gode nok for bruk i klinisk praksis.
Det er godt kjent at kreftpasienter har forhøyet risiko for venøs blodpropp sammenlignet med friske, og opptil 25% av alle blodpropptilfeller oppstår i forbindelse med kreftsykdom. Blodpropp kan effektivt forebygges med medisiner som reduserer blodets evne til å levre seg. Denne forebyggende behandlingen er imidlertid ikke uten risiko og det er vist at kreftpasienter oftere får komplikasjoner under slik behandling, som for eksempel alvorlig blødning. På bakgrunn av dette er ikke forebyggende blodproppbehandling for kreftpasienter anbefalt på generell basis. Hvis man derimot kan identifisere de pasientene som har spesielt høy risiko for å få blodpropp, så vil målrettet forebyggende behandling av nettopp disse kunne være av stor klinisk betydning.
En prediksjonsmodell lages ved at man setter sammen flere risikofaktorer for blodpropp og lager et scoringssystem. I en god prediksjonsmodell vil personer med høy score ha høy risiko for blodpropp, og de med lav score ha lav risiko. En utfordring med prediksjonsmodeller er at de fungerer godt i den studiepopulasjonen som de er basert på, men ikke like godt når de testes ut i andre studiepopulasjoner. For at slike modeller skal kunne brukes på pasienter i klinisk praksis så må man være sikker på at de fungerer godt i realistiske omstendigheter, og valideringsstudier er en viktig del av dette arbeidet.
En studie som ble publisert i tidsskriftet Haematologica i september evaluerte og sammenlignet fire prediksjonsmodeller som er utviklet for å identifisere kreftpasienter med høy risiko for venøs blodpropp. Til sammen 876 kreftpasienter som enten skulle begynne på eller var under cellegiftbehandling ble inkludert i studien. Ved studiestart ble pasientene plassert i en høy- eller lavrisikogruppe, basert på hvor mange risikofaktorer de hadde, for hver av de fire modellene. Siden disse er laget på bakgrunn av ulike risikofaktorer så var også fordelingen av pasienter forskjellig, og andelen som ble plassert i høyrisikogruppene varierte fra 13 % til 34%. Etter seks måneders oppfølging var 53 tilfeller av venøs blodpropp registrert. Resultatene viste at kun to av prediksjonsmodellene klarte å skille mellom pasienter med høy og lav risiko for blodpropp. Det var imidlertid ikke veldig stor forskjell i forekomsten av blodpropp i høyrisiko- (8-10%) og lavrisikogruppene (5-6%). Forfatterne påpeker at ulike typer kreft kan ha ulike risikofaktorer for blodpropp, og det er derfor sannsynlig at prediksjonsmodellene må utvikles spesifikt for hver krefttype for å fungere tilfredsstillende. Mer forskning er altså nødvending før prediksjonsmodeller kan integreres i retningslinjene for forebyggende blodproppbehandling av kreftpasienter.
Referanse: van Es et al., Comparison Of Risk Prediction Scores For Venous Thromboembolism In Cancer Patients: A Prospective Cohort Study. Haematologica (2017).
