Bjarne går av med pensjon: – Jeg har levd et fantastisk liv, tross synlige odds mot meg

Av Dana Meknas
Journalist ved TREC

Etter over 50 år i forskningens verden pakker Bjarne Østerud sakene ned fra kontoret for siste gang. Denne sommeren er på sitt vis begivenhetsrik idet han både fyller 80 år og går av med pensjon.

Bjarne har vært del av TREC siden forskningssenteret etablerte seg i 2014, men hans bakgrunn innen forskning strekker seg mye lengre tilbake i tid enn som så. Han tok doktorgrad om mekanismer for blodlevring i 1975 og ble i de påfølgende årene professor i både klinisk kjemi og biokjemi. Du kan lese mer om Bjarnes forskningskarriere og liv i denne artikkelen, et intervju med Bjarne som ble publisert på våre plattformer for to år siden.

Hvordan blir det å pensjonere seg?
– Egentlig burde en glede seg til å bli pensjonist, men når en har vært aktiv i forskning så lenge som jeg har, sier det seg selv at det er vemodig å avslutte. Det er 52 år siden jeg tok det store skrittet å flytte til Los Angeles, USA, for å starte min forskerkarriere innen blodkoagulasjon (blodlevring). Jeg innser at svært mye av mitt sosiale liv også har vært forbundet med jobben. I mange år var det heller lite tid til annet enn jobben da jeg tilbragte hele dagen, fra kl. 08.00 til kl. 22.00, på laboratoriet hver dag, og det var heller ikke uvanlig at også helgen ble tilbragt på universitetet, spesielt i mine to første år i Tromsø.

– Jeg kan derfor i dag ikke si at det er etterlengtet å pensjoneres, men samtidig så ønsker jeg heller ikke å bli gående igjen som en syvende far i huset. Det jeg opplagt vil savne er den nære kontakten med forskerstudenter og andre ansatte – mange som bare er halvparten så gammel som meg.

Er det noe du ville gjort annerledes sett i retrospekt?
– Selvsagt er det mye som kunne vært gjort annerledes i forskningen, men til tross for en liten forskningsgruppe og små ressurser, har jeg påvist åtte nye reaksjonsveier i koagulasjonssystemet, hvorav den ene studien om dette er referert nær tusen ganger. Studiene bak disse oppdagelsene utførte jeg hovedsakelig selv i laboratoriet, og er det noe jeg angrer på, så er det at jeg sluttet med praktisk laboratoriearbeid altfor tidlig. Dette er definitivt noe jeg har savnet de siste årene som professor emeritus. Takket være dyktige ingeniører og mange flinke studenter har vi påvist tallrike nye mekanismer for interaksjoner/signaler i reguleringen av «tissue factor» (TF) i blodceller. Et lite hjertesukk: Jeg innser at jeg ikke ville hatt muligheten til å gjøre dette forskningsarbeidet i dag, for nå kreves det større forskningsgrupper for å få eksterne midler til forskningen.

– Nå i ettertid angrer jeg også på at jeg ikke fortsatte å undervise studenter etter at jeg ble 70 år, men akkurat da føltes det godt og riktig å slippe å gjenta forelesninger som jeg hadde holdt i massevis av år. På den tiden var det også endring i undervisningen ved at PowerPoint var blitt innført, og selv foretrakk jeg «overheads» sammen med å skrive på tavla. Dessverre så jeg også i alle år at hvis en hadde hatt mer tid til undervisning så kunne den blitt mye bedre, men forskningen kom alltid foran. I dag er jeg derfor glad for at det er mange flere rene undervisningsstillinger.

Kommer du til å savne arbeidslivet og forskningen?
– Uten tvil kommer jeg til å savne arbeidslivet og forskningen ved universitetet, men jeg vil langt fra sette en strek og fortsatt mottar jeg forespørsler fra tidsskrifter innen mitt felt på å være referee, det vil si å evaluere studier fra andre forskningsgrupper ute i verden. Dette innebærer også at en holder seg orientert om hva som skjer i forskningen og jeg vil antagelig aldri slutte å lese tidsskrifter innen mitt fagfelt. Fortsatt hender det at utenlandske forskere tar kontakt, senest i sist uke, som vil at jeg skal vurdere deres arbeid før publisering.

– Det jeg spesielt vil savne og som jeg har savnet de siste årene er eget laboratorium. I dag er det ikke tvil om hva jeg ville forsket på. Det er mye som tyder på at Covid-19-viruset gir reaksjoner som ligner på det vi så ved smittsom hjernehinnebetennelse på våre pasienter på 80-tallet (meningokokksepsis). På samme måte som vi så ved disse pasientene på 80-tallet, er det åpenbart svært viktig å starte behandlingen tidlig og med alternative metoder som visse sykehus både i USA og England har tatt i bruk. Dette ville vi kunne testet ut i kaninmodeller, som vi også brukte på 80-tallet.

De siste fem årene har Bjarne vært professor emeritus ved universitetet og på TREC. I juli fyller han 80 år.

– Siden jeg ble utnevnt som professor i biokjemi i statsråd skal en også søke om avskjed i nåde ved fylte 70 år. Dette var noe jeg ikke tenkte på, så først da jeg var 75 ble jeg minnet om at jeg måtte sende inn en slik søknad, og deretter måtte jeg sende inn ny søknad for å få emeritus-status ved UiT.

Er det noe du vil fremheve eller huske spesielt godt?
– Jeg vil gjerne fremheve hvor heldig jeg har vært i livet, som til tross for synlige og usynlige odds mot meg har jeg fått anledning til å oppleve et fantastisk liv. Arven fra min far var antagelig grunnen til at vi barna fikk store, relativt få og hyperaktive (svært klebrige) blodplater som førte til en altfor tidlig død for mine to brødre, som gikk bort bare 62 og 64 år gamle. Fra å få starte et nytt liv i LA og innse at livet var verdt å leve til så å være døden nær da jeg var en brøkdel av et sekund fra å kollidere med en brustolpe i 120 km/t på motorveien og så videre til å komme til Tromsø og være her på rette tid da smittsom hjernehinnebetennelse florerte. På den tiden utførte jeg testing av blodceller på disse pasientene, og det førte meg inn i forskningen som skulle få direkte betydning for mitt eget liv. Hadde jeg lagt ja-brevet i postkassa i stedet for nei-brevet og begynt i jobben som professor i Oslo i 1985 spørs det om jeg hadde opplevd å bli 80. Takket være at jeg ble i Tromsø, fikk jeg møte professor Edel Elvevoll, og uten det samarbeidet vi opprettet hadde det aldri blitt til en «livets olje» av selolje/olivenolje. Så i ettertid ser jeg at jeg har vært utrolig heldig med å være på rette plass til rette tid.

Hva skal du drive med fremover?
– Kanskje det aller viktigste i dette livet: Det å være fysisk aktiv! At jeg er i den heldige situasjon at jeg fortsatt kan drive løpetrening, noe jeg har gjort siden jeg fylte 45 år i 1985, er fantastisk. Nå i disse korona-tider har jeg også begynt med styrketrening. Det aller viktigste ved å bli pensjonist er utvilsomt å holde seg frisk og ha en god helse! For øvrig har jeg fortsatt mange oppgaver innen «oljebransjen» og jeg har utrolig mye å ta igjen når det gjelder å lese noe annet enn faglitteratur.

– Jeg vil til slutt rette en stor takk til John-Bjarne (Hansen) og Sigrid (Brækkan) for at jeg har vært så heldig å ha eget kontor i TREC  og samtidig være delaktig i et meget hyggelig miljø med mange PhD-studenter, seminarer og ikke minst givende fellesreiser på kongresser mange steder i verden. JEg tror at det å være sammen i et miljø med blant annet mange unge studenter og ansatte er viktig for folk som kommer opp i min alder, og jeg vil utvilsomt komme til å savne dette miljøet når jeg blir pensjonist.

Vi takker Bjarne av ved å gratulere han etter en strålende arbeidskarriere og takker for alle hans bidrag, både forskningsmessig og ellers. Selv om vi kommer til å savne han, ønsker vi han lykke til med pensjonisttilværelsen og håper han nyter den!

Be the first to like.