Av Ann Elin, Hege & Henriette.
Vi er en gruppe på sju GLU-studenter fra UiT som har vært så heldige å få ha fjerdeårs praksis ved New Lynn School i Auckland, New Zealand. Vi er fire studenter fra GLU fleks 1–7 og tre studenter fra GLU 5–10. Vi tre som skriver denne bloggen, har praksis i hver vår klasse med fem- og seksåringer. Vi gleder oss alle til å lære av både elevene og praksislærerne våre.
Den første dagen vår på New Lynn School ble vi varmt tatt imot av personalet, og hele skolen ønsket oss velkommen med en pōwhiri – en formell maorisk velkomstseremoni. Seremonien innebar taler og sanger som symbolsk knytter gjester og verter sammen. Skolen sang for oss, rektoren holdt en tale, og de mannlige studentene blant oss talte på vegne av gruppen. Vi sang også. Alt ble først fremført på te reo Māori, og deretter på engelsk. Dette var en utrolig fin og rørende opplevelse, og en veldig god start på praksisperioden.
Først hver skoledag og før hvert møte sier elevene, lærerne og annet personell skolens Karakia, som er en form for bønn. Skolens karakia er vist i bildet under.
Vi la raskt merke til – og fikk også fortalt – at skolen har et stort kulturelt og sosioøkonomisk mangfold. Det er betydelige forskjeller blant elevene, noe vi ikke er like vant til hjemme. Skolen har elever fra flere titalls nasjonaliteter, og mange barn har engelsk som andrespråk snarere enn førstespråk.
Selve skolebygningene var også litt annerledes enn det vi er vant til i Norge. Her består skolen av flere mindre bygg som vi måtte orientere oss mellom, i stedet for ett stort bygg hvor alle klassene og personalet holder til. Skoledagene er også lengre enn hjemme – elevene er på skolen fra omtrent kl. 08.00 til 15.00 hver dag (undervisningen starter kl. 09.00). Det betyr at lærerne tilbringer nesten hele dagen sammen med elevene.
Til slutt vil vi trekke fram en fin likhet mellom elevene ved New Lynn School og elevene hjemme i Norge: Barn er barn, uansett hvor i verden vi befinner oss. Vi kjenner igjen de samme ulike «typene» her som hjemme, noe som føles både godt og betryggende i en ny praksishverdag der mye ellers er annerledes enn vi er vant til.