Av Ann Elin, Hege, Henriette og Katrine.
Denne uken har vi hatt fokus på pedagogisk ledelse og klasseledelse, hvor vi har lagt merke til tydelige forskjeller mellom praksisskolen her i New Zealand og det vi er vant til hjemme i Norge.
Det som først slo oss, er hvor faste og tydelige rammene i skolehverdagen til de yngste elevene her er. Undervisningen følger et klart mønster, og lærerne har en sterk og naturlig autoritet i klasserommet. Elevene vet godt hva som forventes av dem, og det skaper ro og forutsigbarhet, noe de minste både setter pris på og trenger. Samtidig opplever vi ikke lærerne som strenge. Praksislærerne kombinerer tydeligheten med varme og omsorg, noe som minner oss om idealet om autoritativ klasseledelse som vi også opplever i Norge.
Når det gjelder elevmedvirkning, ser vi en tydelig forskjell. Vi har foreløpig ikke sett mange eksempler på at elevene får være med og påvirke undervisningen, valg av tema eller arbeidsmåter, noe som gir mening i kombinasjon med de faste og tydelige rammene rundt skolehverdagen. Her er det læreren som styrer det meste, både tempo, metode og innhold. Dette synes vi var en stor forskjell fra den norske praksisen vi har sett, der vi legger stor vekt på å gi elevene medansvar og mulighet til å påvirke læringsprosessen der vi kan.
En annen forskjell fra Norge er arbeidsformen i klasserommet. Her i New Zealand er det mye fokus på ro, disiplin og individuelt arbeid. Elevene sitter som oftest stille og jobber alene i egne bøker, og det er sjelden vi ser gruppearbeid eller samarbeidsaktiviteter slik vi bruker mye hjemme. Unntaket blir under veiledet lesing, hvor elevene leser sammen med en lærer eller assistent i ulike grupper, men går over til å jobbe med egne arbeidsbøker etterpå. Samtidig fungerer denne strukturen godt i denne konteksten fordi elevene virker trygge, og det er lite uro.
Vi har også bitt oss merke i hvor nøye lærerne her følger leseprogrammet som brukes på skolen. Det blir systematisk gjennomført, og kan virke litt rigid sammenlignet med den friheten vi kanskje er vant til hjemme. Men elevene her leser godt og lærerne har veldig god kontroll på elevenes nivå, noe som er positivt.
En erfaring vi har gjort oss som vi ser på som veldig positive er hvordan lærerne her på småtrinnet jobber med differensiering. Vi opplever at de planlegger svært grundig for å møte alle elevers behov, og at de er flinke til å tilpasse oppgaver og støtte. Dette virker faktisk bedre gjennomført enn det vi ofte ser hjemme, og det er noe vi tar med oss videre som inspirasjon.
Vi har også latt oss fascinere av organiseringen av de yngste elevene i såkalte New Entrence-klasser. Her i New Zealand begynner det nye elever gjennom hele året i disse klassene (de kan begynne på skolen den dagen de fyller 5 år). Dette gjør at lærerne hele tiden må tilpasse seg en klasse med mange ulike nivåer og erfaringer, noe som sikkert er en del av grunnen til at differensiering gjøres så bra.