Author: fju005

Som vanlig sto alle klar i felt omtrent kvart på ni. Og det til tross for en for mange urolig natt grunnet store mengder med regn som falt i løpet av hviletimene. Men uansett, nå hadde skyene trukket seg tilbake og det føltes som om vi befant oss i en klam, tropisk regnskog. Takket litt vind og elektriske myggfjernere klarte vi imidlertid også å jobbe under disse forholdene.

Når det gjelder selve arbeidet, så foregikk det i dag på to forskjellige deler av utgravingslokaliteten. En del av gjengen fortsatte på den runde finèrtufta, mens en større gruppe forflyttet seg til den øvre brakketufta for å fortsette med avtorvinga der oppe.

Arbeid i finèrtelt–tufta:

Etter gruppeoppdelinga var det 4 stykk igjen på den første tufta, finèrtufta, for å fullføre renskingen og den siste dokumenteringen med fotogrammetri. Til siste innspurten før fotogrammetrien ble det hentet to ekstra personer fra den øvre tufta slik at det ville bli renest mulig. For beste resultat stilte vi oss opp i ei linje og kostet oss systematisk side ved side over strukturen. Slik fjernet vi alle merker etter arbeid og fotavtrykk. Så satte vi ned referansepunkt-markørene for fotogrammetrien og tok deretter bilder med et kamera som var montert på et høyt stativ. Til sist målte vi inn punktene med totalstasjonen. Da dette arbeidet var gjort ble alle utenom to sendt opp til brakketuften for å bistå i arbeidet der. De to gjenværende ble bedt om å utføre systematiske MS-målinger (magnetisk susceptibilitet) i finèrtuften. Dette ble gjort ved at tuften ble delt opp i rutenett med ruter av 1 m2 størrelse. I hver av disse rutene ble det så tatt 4 målinger med en mer nøyaktig såkalt K-sensor, som genererer et lite 3cm stor magnetfelt. Målingens formål var å prøve å få oversikt over hvilken aktivitet som foregikk i tuften, spesielt ildaktivitet som bålbrenning eller matlaging. I tillegg til dette tok enda to andre personer også jordprøver (en toppet graveskje med jord) fra de samme rutene. Disse vil senere benyttes til jordkjemiske analyser som måling av fosfatverdier til påvising av biologisk avfall. For at prøvene skulle bli brukbare, ble de selvfølgelig også målt inn med totalstasjonen.

Med dette var alt arbeid ved finèrtuften fullført og det gjenstår bare oppryddningsarbeid her. Derfor flyttedes alt personell til den øvre brakketuften.

Arbeid i den øvre tufta:

Siden den øvre tufta som nevnt hadde gitt lovende funn i går, var det rimelig at en større del av gruppa ble satt til arbeid der. Første oppgava var å fortsette med avtorvinga slik at cirka en fjerdedel av brakka til slutt var avdekket. Mens noen gjorde dette, begynte andre allerede med finrensing av det nyåpnete område. Der dukket det opp mange interessante funn. I det nordlige hjørnet var det en avfallsdeponeringsplass, der det blant annet lå en skokremboks, en annen liten kremboks, en nøkkel, noe hermetikk, samt slagg og pimpstein. Sistnevnte må ha vært fraktet dit, fordi lokaliteten er over den marine grensa. Konteksten til pimpsteinen er derfor usikker, spesielt fordi det er ukjent om de soldatene som var stasjonert der brukte denne steinarten til noe.

I den sørlige enden av brakketufta ble det i tillegg åpnet en 1x2m sjakt. Også den inneholdt spennende funn, som for eksempel et antatt hestelårbein (vårt første beinmateriale!). Dessuten lå det en sigarettforpakning i sjakten. På de så vidt lesbare papirrestene kunne man skimte merkenavnet “Juno”, et populært merke i krigsperioden.

Alle funnene fra brakka ble såklart registrert med totalstasjon. For å effektifisere arbeidet gjorde vi det fortløpende, dvs. direkte etter oppdagelse. Det var virkelig bra at 2003-modellen av maskinen fremdeles fungerte, selv om den mot slutten av dagen hadde noen mindre tekniske problemer.

Første tolkninger etter ei uke med graving:

Finèrtufta inneholdt mot forventning av utgravingslederne ganske få funn. Antageligvis har den derfor ikke vært bebodd i veldig lang tid, slik at det ikke kunne samle seg mye materiale der. Mangelen på en dyp mødding (søppelgrop) støtter dette. Grundig opprydningsarbeid utført av soldatene og senere norske ryddegrupper kan dessuten ha virket forsterkende på funnfattigheten. Men bortsett fra det tilsier de funne konstruksjonsdeler som bolter og spiker, og tuftas struktur, at det med høy sannsynlighet dreier seg om nettopp et finèrtelt, altså et fort-bygd, rundt telt av tynne treplater av kryssfinèr.

Angående den øvre tufta er det interessant å nevne at den ikke var murt. Vollene besto derimot av torv, jord og stein, lik som i finèrtufta. Utenom det er det ikke mange likheter, siden brakketufta er rektangulær og har en størrelse av ca. 9x16m. Den har to innganger på vestveggen. Disse er tydelig synlig i vollen. Mer spesielt er at hele den sørlige vollen mangler. Målet med de neste dagenes arbeid blir å finne ut når og hvordan den vollen eventuelt kan ha blitt fjernet. Videre håper vi å oppdage flere ting som kan indikere hva brakka ble brukt til. Den ligger nemlig slik i terrenget at den er veldig eksponert for fientlige angrep. Derfor er det usannsynlig at soldatene oppholdt seg her i lengre perioder. Funnmengden og dens art gjør det på nåværende tidspunkt mulig å tenke seg at det kan ha vært en fangebolig. Men “time vil show”.

Vi startet kl 09.00 om morgenen, og tok opp arbeidet der vi avsluttet i går med fjerning av piggtråd og tok fatt på videre overflaterensking av den store brakketufta. Det ble gravd ned til den originale gulvflata. I forbindelse med dette arbeidet ble det utover dagen oppdaget spikere som antagelig stammer fra piggtrådgjerdet; flere metallkramper, samt noen mindre vindusglasskår.

I tillegg til det jobbet to personer videre med framgraving av trappa. I løpet av dagen kom den stadig bedre til syne, selv om den var uten steinlegging, dvs. bare gravd og utformet med spade. En tredje gruppe fortsatte med den utvidete prøveruten og fikk registrert og kartlagt funnene med totalstasjonen. Det dreide seg hovedsakelig om glasskår og metallremser. Disse ble samlet i funnposer med klar markering av innholdet. Til tross for funnmengden var stratigrafien ikke dypt og etter fjerning av glasset nådde vi ganske snart sterilt grunn. Altså ingen så stor søppelgrop som håpet.

Videre ble to nye studenter opplært i bruken av totalstasjonen. Etter opplæringa satte de i gang med innmåling av nye strukturer på området, blant annet flere prøveruter, stolpehull, groper og fremrenskete enkeltfunn. Dessuten utførte disse to MS-målinger (magnetisk susceptibilitet) for kartlegging av ytterlige mulige strukturer/aktivitetsområder. Arealet de målte hadde blitt markert med flere lange målebånd i forkant. I dette området ble det så gjort systematiske målinger for hver 2 meter.

Den ovenfornevnte metoden (M-S) hadde vi blitt introdusert til kvelden før under en kortere forelesning etter middagen. Måling av magnetisk susceptibilitet går ut på å finne ut hvor magnetisk et avgrenset jordareale blir når det utsettes for et eksternt magnetfelt. Dette er en nyttig metode for arkeologien siden mange bergarter i jordsmonnet endrer magnetiseringsevnen gjennom oppvarming. Derfor kan målinga av store områder og etterfølgende kartlegging av resultatverdiene brukes til å påvise aktivitetsområder, som for eksempel brenning av bål.

I samme forelesning fortalte en av prosjektlederne også om Sværholt, en interessant tysk stilling fra andre-verdenskrig her i Nord-Norge. I tillegg fikk vi vist potensialet av jordkjemiske analyser for 2.VK-lokaliteter ved en gjennomgang av utgravingsrapporten av Kalvik fangeleir. Særlig interessant er eksempelvis høye fosfatverdier fordi disse oppstår på steder på grunn av forekomsten av organiske stoffer. Dermed kan de indikere steder som toalettet.

Om ettermiddagen ble det åpnet en antatt søppelgrop, som viste seg å være fra nyere tid. Innholdet var nemlig to vaffelmiksposer og mer lignende matlagingsavfall. Et annet åpnet sted, der metalldetektoren også hadde gitt utslag, inneholdt derimot tidsriktige funn. Der lå det tynne metallplater fra antageligvis engangsforpakninger, to stykker hermetikk og litt glass. Det meste av glass som vi har funnet så langt antyder høyt forbruk av alkoholiske drikkevarer. I enda en prøverute fantes det en sammentrykt hermetikkboks, men ellers dessverre ikke så mye som metalldetektorutslaget indikerte.

Mot slutten av arbeidsdagen ryddet vi som vanlig bort alt utstyr. De verdifulle sakene drasset vi med oss tilbake til bilene. Deretter var det bare om å komme seg hjem til en velfortjent og velsmakende middag. Trygt inne i huset var det heller ingen problem at det regnet litt. Heldig som vi til nå har vært, begynte dråpene nemlig først å komme under oppryddinga.

I morgen venter en spennende dag der vi vil fortsette med brakketufta og helt sikkert manga andre interessante områder.