Mitt navn er Emil Hagen, og jeg har gjennomført praksis ved Havbruksstasjonen i Tromsø – en erfaring som virkelig har gitt liv til teori jeg tidligere bare har lest om. I løpet av disse ukene har jeg fått et innblikk i det grundige og systematiske arbeidet som ligger bak moderne torskeoppdrett, og hvor avgjørende biologisk og teknologisk forståelse er for bærekraftig havbruk.
Praksisen startet ute ved Røsnes sjøanlegg – en flytende konstruksjon på sjøen, komplett med kjøkken, kontor, toalett og garasje for gaffeltruck. Allerede på vei ut i båt fikk vi selskap av en nysgjerrig sel som svømte ved siden av oss en stund. Det var et lite, men minneverdig øyeblikk som minnet meg på hvor tett natur og næring lever side om side i havbruksnæringen.
Vel fremme er jeg med på å separere torsk, separerer fisken i sipax-kar og klargjøre dem for frakt. Så frakter vi dem videre til stasjonen på Kvaløya, hvor datainnsamlingen begynner. Her skanner vi hver fisk – etter avliving – og registrerer vekt, lengde, kjønn, levervekt og gonadevekt. Alt blir loggført og koblet til systemer som gjør det mulig å spore individet helt tilbake til egget.
Et av høydepunktene har vært å jobbe i rotatorie-avdelingen – faktisk den varmeste delen av hele anlegget. Det høres kanskje rart ut, men det er utrolig behagelig å jobbe i varme omgivelser når man ellers er i kalde rom og sjøsprøyt. Her har jeg lært å telle rotatorier – små hjuldyr som brukes i fôringsarbeidet. Det er overraskende tilfredsstillende å sitte i ro med lupe og teller, og virkelig gå inn i detaljene. Samtidig har jeg fått ansvar for å holde karet og utstyret rent, for med millioner av mikroskopiske organismer blir vannet fort skittent. God hygiene er helt avgjørende – både for forskningskvaliteten og for dyrevelferden.
Uken etter handler det om stryking – å hente ut egg og sperm fra fisken. Vi håver fisk fra bestemte kar og sjekker om de er gyteklar ved å klemme lett på magen. Kommer det egg eller sperm, går de videre. For å skåne fisken legger vi den i et håndkle, skjermer øynene og i et Excel-ark som automatisk sjekker slektskap, for å unngå innavl.
Hver dag starter med faste rutiner: måling av temperatur og oksygennivå i hvert kar, sjekk av død fisk og loggføring. I stamfiskhallen samler vi egg i egne bøtter merket etter hvilket kar de kom fra, og analyserer kvalitetet. Gode egg blir enten brukt videre eller solgt.
Det som har gjort mest inntrykk er hvor strukturert og sporbart hele systemet er – fra egg til voksen fisk. Dette er ikke bare biologi, men også logistikk, hygiene, og teknologi i samspill. Og jeg har fått kjenne på hvordan det faktisk føles å være en liten, men viktig brikke i dette systemet.
Gjennom praksisen har jeg fått en ny respekt for havbruksnæringa og hvor mye fagkunnskap som trengs for å holde alt i gang. Og jeg har sett hvordan min egen bakgrunn og engasjement gjør meg i stand til å bidra – både med nysgjerrighet og med ansvar.