av Tor-Ivar Hassfjord
Jeg visste ikke helt på forhånd hvordan dette kom til å bli, men jeg så for meg at dette kom til å bli teknisk i det minste. Men det er noe helt annet å faktisk se med egne øyne, hvor mye som faktisk må stemme for at en strålebehandlingsmaskin skal fungere nøyaktig nok til å behandle kreft. De første ukene av praksisen min hos UNN Strålefysikk har vært veldig spennende, veldig hyggelig og ikke minst en lærerik opplevelse. UNN har en særlig viktig rolle for folk i Nord-Norge, og gir mange jobber til mennesker i landsdelen. I strålefysikk ser man veldig konkret hvordan fysikk, teknologi og helse henger sammen. Det meste av jobben handler om kvalitetssikring, kalibrering og kontroll. Det høres kanskje ikke så veldig spennende ut, men det er absolutt interessant, og uten dette arbeidet ville ikke maskinen eller behandlingen virket slik den skal.
Hva jeg faktisk har gjort
Den største jobben så langt har vært å være med på årskontroll av strålebehandlingsmaskin 5 (SB5). Det innebærer blant annet målinger med Blue Phantom. Dette er et vanntankbasert målesystem som beveger en ionisasjonskammer gjennom vannet for å kartlegge strålefeltets egenskaper. Man får ut doseprofiler i alle retninger, og disse sammenlignes med referansedata fra tidligere kontroller og fra akseptansetesting.
Selve måleprosessen er ganske tidkrevende. Man setter opp en hel kø med ulike feltstørrelser, energier og scanne-retninger, og sånn fortsetter det til alle kontroller er gjennomført. Men man kan ikke bare trykke start og gå. Noen må følge med på at alt går som det skal, og man må være klar til å stoppe hvis noe ser rart ut.
Annen oversikt over måleserie – crossline og inline-profiler for ulike energier.
Jeg har også vært innom oppsett av en ny IC Profiler, som er et matrisebasert målesystem for kvalitetskontroll. Det er et litt annet prinsipp enn vanntankmålingene, men heter «The waterless water phantom», så det er vel bare en raskere måte å gjøre kalibreringer og lignende på uten å måtte bruke vannfantomet, da det er en monteringsprosess. Og så har det vært DailyQA, som er de daglige kontrollene man gjør før maskinen i det hele tatt kan brukes på pasienter. Det er en god påminnelse om at ingenting tas for gitt.
SunDose3D og køimport
En annen del av praksisen har vært å se på SunDose3D, som er et nytt vannfantom med tilhørende programvare for doseverifikasjon. Her handlet mye av arbeidet om import av målekøer fra det gamle systemet (OmniPro) inn i SunDose. Det er det slags arbeid som ikke ser veldig dramatisk ut utenfra, men det krever at man faktisk forstår datastrukturen og hva som skjer når noe ikke matcher. Jeg hadde et lite Python-skript på gang før jeg oppdaget at det fantes en innebygd konverteringsfunksjon. Så alltid greit å utforske programvare før man skyter.
Det som har overrasket meg mest
Det jeg ikke helt hadde forutsett, er kombinasjonen av ekstremt avansert utstyr og ganske manuelle oppsett. Måleutstyret og programvaren er sofistikert, men selve posisjoneringen av vanntanken, justeringen av detektoren, valg av referansepunkt. Det er mye som fremdeles krever at noen vet hva de gjør og gjør det riktig. Det er ikke noe autopilot på det. Og usikkerheten som kommer av et litt dårlig oppsett kan faktisk ha betydning for måleresultatene.
Det gir mening at denne typen arbeid krever fagkunnskap. Det holder ikke å lese en manual. Man må forstå hva som måles, hva resultatene betyr fysisk, og når noe er galt. Heldigvis har litt av fysikken man har blitt utsatt for på universitetet satt seg fast, og jeg forstår noenlunde hva som skjer under overflaten. Og det er jo litt kult.
Så langt
Praksisen har så langt gitt meg noe jeg ikke får fra en forelesning, en slags mening med hva jeg gjør. Når jeg nå leser om dosimetri eller kvalitetskontroll, så ser jeg det for meg på en annen måte enn før. Det er en bra følelse. Og det er jo litt kult å jobbe med utstyr som faktisk betyr noe for pasienter.