Tittel: Det sosiale dilemmaet (Originaltittel: The Social Dilemma)
Sjanger: Dokudrama
Regissør: Jeff Orlowski
Skrevet av: Orlowski, Davis Coombre og Vickie Curtis
Språk: Engelsk
Produksjonsår: 2020
Produsert for: Netflix
Filmen «Det sosiale dilemmaet» produsert for Netflix er et dokudrama som skaper en diskusjon rundt etikken av algoritmene som styrer dagens sosiale medier. Filmen følger delvis intervjuer av analytikere (Tristan Harris m.fl.), og følger delvis en fiktiv historie om Ben (Skyler Gisondo) og hans familie.
Ben, som har hovedrollen i dramatiseringen, er en ordinær tenåring med normale tenåringsproblemer, men vikles lengere og lengere inn i negativ, politisk propaganda. Samtidig får søsteren hans oppleve en trist konsekvens av anonymiteten på sosiale medier: kroppspress. Dette er to samfunnsproblemer som kan være konsekvenser av sosiale medier, nettopp problemer som «fake news» og det at selvmordsstatistikken blant tenåringsjenter har økt i takt med sosiale mediers popularitet.
Filmen handler heldigvis ikke om at noen enkelt og greit tar opp pekefingeren og sier: «Hei du, legg vekk telefonen!». For dette er vi alle lei av, og vi har hørt den regla før. Filmen handler i større grad om å formidle kunnskap om hva denne utviklingen i sosiale medier gjør med oss som samfunn. Det er en bevisstgjøring om særlig to fakta. Nummer én: at vi, brukerne, er et produkt som algoritmene skal
sørge for at kjøper varer og tjenester fra annonsører. Nummer to: algoritmen er skrevet slik at du som bruker skal bli hekta, via funksjoner som f.eks. liker-knappen, og bruke mest mulig tid inne på din favorittapp. Derfor kan, som analytikeren Harris og flere argumenterer, en endring forhåpentligvis gjøres dersom selskaper som Facebook og Google stilles til ansvar. Slik kan algoritmene endres, og omsider bli etiske, slik at den negative utviklingen vi ser i dag kan endres til noe bedre.
Skuespillerne gjør en god jobb i å dramatisere hvordan hverdagen oppleves med sosiale medier, og kanskje avhengigheten av sosiale medier. Det er likevel godt å se at virkemidler som humor også brukes. Det er også flere spennende intervjuer med analytikere, som gir filmens hovedbudskap et faktabasert grunnlag. Slik klarer Orlowski å få frem budskapet i filmen på en dramatisk, men samtidig en realistisk og utforskende måte.
Filmen passer godt for tenåringer og voksne. Kanskje de kan se filmen sammen, hvis de legger vekk mobiltelefonen i et par timer?
Birgitte Bye Åsali