Natt og tåke (1956)

Alain Resnais lagde i 1955-56 en 32 minutt dokumentarfilm Nuit et brouillard, eller Natt og Tåke, som omhandlet Holocaust og Auschwitz.

Kortfilmen tar for seg hva som skjedde i konsentrasjonsleirer under Holocausten og 2.verdenskrig. Natt og tåke blander film og bilde fra det som kan bli omtalt som fortiden, filmet i svart og hvitt, når konsentrasjonsleirene var i bruk og fargebildene som Alain Resnais selv har filmet i den dags nåtid, eller filmens nåtid, 1955.

Handlingen i filmen kan bli delt inn i forskjellige deler: Første del skildrer Auschwitz mens fortelleren forklarer hvordan naziideologien vokste frem. Den neste delen tar for seg hvordan det var i konsentrasjonsleirene, hvordan de innsatte ble utsatt for tortur, hvordan de ble eksperimentert på og henrettet. Og siste delen viser frigjørelsen av leirene og verdens første blikk på hva som faktisk skjedde i konsentrasjonsleirene.

Natt og tåke er ikke bare en Holocaust film, det er også en av de første, siden den kom ut knappe tiår etter slutten av 2.verdenskrig. Dette gjør at den fikk stor respons når den kom ut fordi hendelsene den skildret var fremdeles friskt i de fleste sitt minne og for mange var dette noe man egentlig ikke ville tenke på.

Når man hører Holocaust eller Auschwitz forventer man å høre om jødene, men det blir ikke tatt opp som et hovedpunkt i det hele tatt gjennom filmen.  Det skal ikke på noen måte sis at jøder blir vasket bort i denne korte dokumentariske filmen, men de blir heller ikke satt i rampelyset som man kanskje vil forvente. Men så er ikke natt og tåke en film om folkemordet av jødene, det er en film om hvordan konsentrasjonsleirene var. Den inneholder sterke bilder og viser bilder og filmer som faktisk er tatt i leirene, det er ikke skuespill, noe som gjør at den veker stor emosjonell respons.

Natt og tåke ligger inntil videre ute på nett, blant annet kan den bli funnet her:  https://vimeo.com/189672641

Synne Skjønsfjell

Kilder:

Night and Fog

(2016,31.oktober). Vimeo.  https://vimeo.com/189672641

Bilde hentet fra: https://en.wikipedia.org/wiki/Night_and_Fog_(1956_film)

 

En mer mørk og dyster skole enn normalt

Gothic Charm School handler om subkulturen Goth og tar opp flere relevante temaer innenfor det. Jillian Venters som er forfatteren til denne boken gir forklaringer om dette, og går under navnet The Lady of the Manners. I boken skriver hun alt fra hvordan subkulturen ble til, og klisjeer som folk flest har når de hører ordet Goth. Boken kan bli funnet i sjangeren faktabok eller selvhjelps bok. Det hun skriver i boken er basert på bloggen hennes, der publiserte hun mye av visdommen sin. Forlaget som har gitt ut denne boken er HarperCollins.

Boken starter med en introduksjon. Den beveger seg så etter hvert over til andre temaer som hvorfor en person ser på seg selv om Goth. Det er ti kapitler i boken som hver tar opp ulike temaer, som har flere «underkapitler» i seg. Boken beveger seg så videre fra å svare Gotheren som leser, til å svare på spørsmål som såkalte ikke-Goth personer kan ha, og hvordan man skal behandle dem med respekt selv om Goth kan se annerledes ut eller oppføre seg annerledes enn folk generelt.

Gothic Charm School kan sees på som en selvhjelpsbok på grunn av at den er også skrevet for folk som ikke ser på seg selv i denne subkulturen, men er nysgjerrig om å vite mer. Folk som ikke vet noe fra før kan finne boken interessant, og ungdommer som har lyst til å eksperimentere stilen sin videre fra Emo til Goth.

Forfatteren skriver på en måte som gjør at boken er vanskelig å legge fra seg, og morsom å lese. Hun omtaler seg selv i tredjeperson i boken, og bruker aldri ordet jeg. For selv om vi har vært innom at boken kan være både en faktabok om subkulturen, og/eller en selvhjelpsbok for de som ønsker å lære mer og utforske seg selv, så kan boken også sees på som en slags selvbiografi.

Jeg vil anbefale å lese denne boken om du er interessert i temaet eller ikke. Ikke bare er den morsom og interessant å lese, men det er også fine illustrasjoner i boken som man kan sette pris på.

Skrevet av Andrine Amundsen

Kilder:

Venters, Jillian (2009) Gothic Charm School. HarperCollins: New York.

Rainbow Six Siege -Noe helt eget

Rainbow Six Siege er hovedsaklig et FPS multiplayer spill, den er laget i 2015 og er et spill som blir og har vært støttet kontinuerlig i de 5 årene den har vært ute. Den er laget av Ubisoft Montreal og har fokus på taktiske slag mellom 10 spillere til sammen(5 på hvert lag). Den er basert på spesial styrker som SAS, Navy Seals og andre militære styrker som blir brukt under en beleiring av en gissel situasjon, bank ran ol.


Spillet har ingen historie modus, det som er av offline moduser er terroristjakt og situasjoner som fungerer mest som en introduksjon for multiplayer som er det du vil kjøpe dette spillet for.

Fra nybegynner til veteran så er det mye å finne på

Som sagt så er det et FPS spill som er 5 mot 5, spillet er taktisk så du kan virkelig finne mange strategier med de 50+ karakterene. Karakterene har alle sammen sin egen evne som kan hjelpe laget gjennom den 3 minutt lange runden. Evnene har ulike vanskelighetsgrader som gir alle karakterene forskjellig dybde i hvordan du kan bruke de, en karakter som er veldig lett å bruke er for eksempel ‘’Ash’’ som kan skyte en granatkaster. Hvis du bare bruker helt vanlig til å ødlegge det andre laget sitt utstyr, men vis du blir litt kreativ kan du både ødlegge, lage hull og skyte det andre laget under fra. For du kan nemlig skyte/sprenge opp nesten (80%) alle vegger, tak og gulv i spillet, noe som gir sjanse til mange kreative løsninger på å vinne.

Alltid noe å gjøre i en match

Selv om matchene varer litt over 3 minutt betyr det ikke at det varer like lenge, alle kommer bare med et liv. Derfor er det spesielt viktig å holde seg i live gjennom matchen, det som vil hjelpe deg med det er å kunne hvor angriperne kommer fra fordi lagene er delt opp i «Defenders» og «Attackers». «Attackers» droner ut banen for å finne ut hvor objektivet er, mens «Defenders» setter ut sine utstyr i tillegg kan de se hvor de kommer fra med overvåkningskamera som er plassert ut fra før av.

Konklusjon

Alt i alt vil jeg si Rainbow Six Siege er et enkelt spill å starte med dybde til å kunne gjøre mye kreativt hvis ikke annet. Det er et spill som er veldig konkurranseorientert og kan gi øyeblikk hvor hjertet pumper litt raskere. Det kan være øyeblikk hvor kampen om enhver vinkel kan være essensiell til hele runden, om man vinner eller ikke. Til slutt vil er det viktig å ta med alle de ulike evnene til agentene som kan gjøre hver runde helt annerledes.

Ole Thomas Johansen

Den siste vikingkongen: Krigens læregutt

Sikkert mange som har fått med seg at vikinger er i vinden igjen og at det har dukket opp i mange ulike medier i det siste. Mange kjenner vel til TV-seriene Vikings og den norske serien Vikingane. I bokverdenen er det også et het tema som denne bokserien er et eksempel på.

I bokserien Den siste vikingkongen får vi følge med i livet til Harald Hardråde, som har blitt kalt for den siste vikingkongen i Norge. Hardråde falt ved Stamford Bridge i år 1066, og med dette dristige forsøket han hadde på å prøve å erobre England ble vikingenes siste tokt.

Krigens læregutt er seriens første bind og følger Harald Hardrådes unge år på hjemgården Stein på Ringerike. Hjemgården blir styrt av Haralds egen mor Åsta som styrer over livet på gården. Plutselig en dag kommer kong Olav Tryggvason til gården, Haralds halvbror, som er på flukt fra fiender. Kong Olav må etter hvert raskt videre, men han etterlater en av sine bestemenn som er hardt skadet igjen på gården.

Mannen gikk under navnet Rane Kongsfostre, som i sine glansdager var en navngjeten kriger, men er nå blitt redusert til en gammel mann med en hånd igjen.

Disse møtene snur opp ned på den unge Haralds liv til nå og etter hvert legger den unge og den gamle ut på en strabasiøs reise som til slutt fører de to frem til Stiklestad. På Stiklestad utspiller det største slaget som hittil hadde vært i Norge seg, der Harald følger hedninger som skal føre til enda større forandringer fremover.

Denne serien er forfattet av Jan Ove Ekeberg, som har skrevet mange bøker innenfor ulike sjangere som biografier, barnebøker og romaner. Ekeberg bruker faktiske hendelser og skikkelser som har levd i vår tidsregning, og mange av disse hendelsene og skikkelsene er å finne i våre historiske kilder, som for eksempel Norges kongesagaer.

Serien Den siste vikingkongen av Jan Ove Ekeberg er utgitt gjennom forlaget Gyldendal og består til nå av disse fire utgitte bøkene:

  1. Krigens læregutt (2016)
  1. Djevelens rytter (2018)
  1. Keiserens leiesoldat (2019)
  1. Fredens fiende (2020)

 

Skrevet av Kaja T. Vik

“Grave of the fireflies”

Filmanmeldelse; “Grave of the fireflies”

«Grave of the fireflies» eller også kjent som «ildfluens grav», er en animert film som er produsert av studio Ghibli som er et anerkjent japansk animasjonsstudio, som også er kjent for filmene: Min nabo Totoro (1988) og Chichiro og heksene (2001).

Filmen er delvis basert på en tidligere autobiografi med samme navn, som er skrevet av Akiyuki Nosaka (1930-2015). Det er en tragisk fortelling om hvordan et amerikansk bombeangrep over Japan fører til at søskenparet Seita og Setsuko blir etterlatt alene. Faren var blitt drept i tjeneste, og moren mister livet sitt i etterkant av bombeangrepet. Søskenparet klarer å finne frem til slektninger, og blir værende hos deres tante, men etter at familien opplever strev med mangel på mat og plass, fører det til krangel mellom tanten og søskenparet. Seita og Setsuko tar avgjørelsen av å forlate husholdet, og forsøke å klare seg på egenhånd.

Tittelen referer til hvordan ildfluene var brukt til å lyse opp ei lita grotte som var brukt som midlertidig bosted for søskenbarnene. I grotten blir helsen til Setsuko forverret, mangel på mat og riktige ressurser fører til at hun blir syk. Dette fører igjen til at Seita bestemmer seg for å måtte stjele mat fra gårder nærliggende gårder i et forsøk for å redde sin lillesøster. Etter et besøk hos legen som ikke førte til noe hjelp, var ikke helsen blitt forbedret og førte senere til at Setsuko på 4 år dør av sult og mangel på næring. Setsuko bestemmer seg for å kremere kroppen til Seita, og ha hennes kropp bærende i en blikkboks, som blir funnet ved hans kropp i starten av filmen, og hennes sjel blir endelig gjenforent med Setsuko.

Det er en emosjonelt gripende film som viser strevet til søskenparet og deres forsøk på å overleve samtidig som det viser til de ødeleggelsene og påvirkningene av andre verdenskrig over det vanlige folk. Det er en film som vil blir å dra i de emosjonelle strengene, men anbefales sterkt som en krigsfilm.

– Andreas Mazur

«Hør her’a!» av Gulraiz Sharif

Bokanmeldelse av «Hør her’a!» av Gulraiz Sharif, utgitt 18. august 2020 på forlaget Cappelen Damm:

I Gulraiz Sharifs debutbok, ungdomsromanen «Hør her’a!» er talen klar og muntlig fra første side. Stemmen er en 15 år gammel gutt, Mahmoud, og i hans verden er det ytterkantene som regjerer, og generaliseringen er totalt dominerende, enten han snakker om nordmenn, pakistanere, somaliere eller hvem han måtte mene noe om.

Men slik er det jo ofte i hodet til en 15 åring, og det er bare å nyte det, bli irritert eller lattermild, og heldigvis blir vi alt dette. Tiden er moden for at vi får stemmer som betrakter oss som er født og oppvokst i dette landet her, med all vårt norske dagligliv som vi ikke tenker mye over, fordi det er det mest naturlige vi gjør. Vi reiser på hytta vi går på ski, vi går og vi går i skauen mens vi prøver «å finne oss sjæl». Foreldregenerasjonen vår har nok ikke tenkt mye over at «våre nye landsmenn» har ledd litt hoderystende av dem bak ryggene deres, gjennom flere generasjoner allerede. Det har liksom vært nordmenns rett til å kommentere krydderlukt i oppgangen og le av dårlig norsk og høy og ukjent musikk på bilstereoen til taxisjåførene. Samtidig som mange har hatt en dyp redsel for at «de tror de skal ta over landet vårt», noe også Mahmoud tenker over, fra en litt annen vinkel…

Vi etnisk norske som også er unge – og spesielt oss i storbyene, ler mer med enn av. Vi kjenner gjerne en Mahmoud, og selv har jeg Søndre Nordstrand i Oslo under huden. Bjørndal, mann. Mortensrud og Holmlia, da!

Jeg kjenner mange som nesten kan glemme at det er julaften når den kommer, og kan snakke om «Sant det, det er jo den julegreia i kveld, mann», og så trekker både han og jeg litt på skuldrene, mens jeg går hjem og spiser ribba og han kebab.

Så «Hør her’a!» blir ikke bare historien om «slik lever dei her», det blir også en underholdende ungdomsroman om oppvekst, og alt det innebærer. Jeg ler som sagt med, men innimellom er det også alvor, som når det handler om lillebroren Ari. Han liker å gå i jenteklær og føler seg som en jente. Hvordan reagerer de nærmeste rundt Mahmoud på dette? Som foreldrene hans som ikke har satt seg veldig inn i hvordan det norske samfunnet fungerer, selv etter over 20 år i dette landet.

Forfatteren Gulraiz Sharif lar historien og livet til Mahmoud ha de ingrediensene et liv til en 15 åring skal ha. Her er vi på hans nivå, i hans hode. Så bli med da, mann. Jeg sier bare: For en bok! Wolla!

Av Jens Kristian Pettersen Bergli

Holocaust-senteret og individhistoriene

Holocaust-senteret og individhistoriene

Refleksjoner etter et studiebesøk ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, 17.09.2020

Hvordan skal man formidle Holocaust til unge mennesker i dag? Et sentralt virkemiddel for HL-senteret, både i deres faste utstilling og i undervisningsopplegget mot skoleelever, er individhistorier: Det å formidle en stor og uoversiktlig historie gjennom individer – individer som kanskje ikke er så forskjellig fra oss selv og som vi kan identifisere oss med. Det handler om å sette i gang følelsene hos den besøkende, som igjen mobiliserer interesse og nysgjerrighet – et godt utgangspunkt for læring.

I basisutstillingen blir vi kjent med norske jødiske personer gjennom tekst, bilder og private filmer. I noen tilfeller kombineres dette med utvalgte personlige eiendeler – slik som lille Leif Arild Levin og hans cowboy- og indianerfigurer. Samtidig sørger utstillingen for at individhistoriene får sin plass i det store bildet.

HL-senteret er veldig bevisst på å unngå videreføring av fordommer rundt minoriteter. Overraskende nok har erfaringen vist at mange former for undervisning om Holocaust videreformidler stereotypiene. Også her kommer individhistoriene til nytte: Fordommer er gjerne basert i overflatisk kunnskap. Derfor har formidlerne i samarbeid med dokumentasjonsavdelingen laget et dypdelæringskonsept for skoleelever, inspirert av Erik Lunds «mysterie-didaktikk».

Elevene prøve seg som historikere ved at de får tilgang til en allsidig samling bilder og dokumenter som angår et utvalg av personer som ble utsatt for forfølgelse under krigen. Samtidig får de utdelt en tidslinje for de viktigste hendelsene på samfunnsnivå. Elevene skal gruppevis tolke og pusle sammen disse primærkildene og sammenstille dette med den kontekstualiserende tidslinjen, for til slutt å kunne presentere en sammenhengende og troverdig historie. Konteksthistorien, og ikke minst fantasi og innlevelse vil sørge for å fylle inn hullene mellom dokumentene. For de gruppene som har valgt samme person, blir det jo veldig interessant å sammenligne resultatene. Her får de på beste vis erfare hvordan historien kan få forskjellige narrativer, til tross for at tolkningsgrunnlaget er det samme.

Den identifiserende og følelsesfremkallende individhistorien blir altså en effektiv inngang til en dypere forståelse og innsikt av mer komplekse sammenhenger og strukturer i historien og samfunnet.

Teksten er skrevet med utgangspunkt i en presentasjon av undervisningsleder Vibeke Kieding Bannik, og et påfølgende besøk på HL-senterets nettside: www.hlsenteret.no

David Moen

Bli ‘’Opplyst’’ på Nasjonalbiblioteket

Nasjonalbiblioteket er ikke bare et bibliotek, men er en institusjon med en viss politisk profil og innflytelse. Altså er Nasjonalbiblioteket i Oslo ikke kun en bygning med en interessant historie, som er et lager for trykket materiale skapt i Norge. Nasjonalbiblioteket er mye mer, noe som eksemplifiseres i utstillingen deres ‘Opplyst’.

Denne utstillingen viser oss hvor uklare linjene kan være på ABM (arkiv, bibliotek og museum) feltet, i tillegg til de varierte objektene den består av. Eller er det vi ser dokumenter alt sammen?

De uklare definisjonene på dokument begrepet kan diskuteres dagen lang, men kontrasten på en håndskrevet salmebok med tre-permer fra 1100-tallet til en LP med black metal musikk er slående. Begge er en del av ‘Opplyst’, sammen med en kopi av Magnus Lagabøter sin lov kodeks, noteark med Grieg, tv-klipp fra Dagsrevyen og de tidligste internettsidene i Norge m.m.

I dette vide utrykket av dokumentbegrepet finner vi en museumslignende utstilling som viser dybden i arkivmaterialet til Nasjonalbiblioteket. En klar demonstrasjon av ABM- begrepet i praksis. I dette tilfellet er det også en naturlig utvekst av foreldreinstitusjonen, og ikke et samarbeid mellom flere.

‘’Opplyst’’ handler også om historie, vår historie, som vises i de allerede nevnte delene av utstillingen, og ikke minst i valgkortene fra folkeavstemmingen for eller mot monarki i 1905. En ellers forglemmelig del av et historisk vendepunkt. Ettersom de ble laget med å trykkes opp ble eksemplarer bevart i nasjonalbiblioteket. Disse objektene laget med en spesifikk funksjon i tankene ble bevart og er nå blitt tidsvitner i en monter.

Mange vil nok feste seg ved forskjellige sider av ‘’Opplyst’’ og tenke mer på samfunns- og teknologiutviklingen man får se, men dette var noen av refleksjonene jeg gjorde meg da jeg fikk oppleve denne fascinerende utstillingen.

Av Andrea Brynildsen

Fredag, fri og filmkveld

Arbeidskrav: filmanmeldelse

På fredag hadde jeg endelig fri og kunne sette meg ned med en skål godis og skru på Netflix. Til min store overraskelse og glede fant jeg filmen A simple favor på Netflix. Grunnen til at jeg ble så glad over denne filmen, var på grunn av de to hovedrolleinnehaverne. Jeg har vokst opp med Gossip Girl- skuespiller Blake Lively og Pitch Perfect-skuespiller Anna Kendrick.

Filmen er regissert av Paul Feig og den er basert på boka av Darcey Bell.

Filmen handler om de to kvinnene Stephanie og Emily. Stephanie (Anne Kendrick), en fornuftig og forsiktig og forutsigbar hjemmeværende alenemamma. Hun er ivrig til å melde seg frivillig til aktiviteter på skolen og driver en bakevlog. Emily (Blake Lively) er Stephanies rake motsetning, hun er en stilfull businessmamma, tøff, rappkjefta og gift med engelskmannen Sean. Det kan virke som om det eneste de har til felles er at de begge er glad i barna sine.

Emily og Stephanie møtes nettopp gjennom barna, da guttene deres blir bestevenner. Og en dag blir Stephanie med Emily hjem sånn at guttene kan leke sammen. Emily lager martinier og til seg og Stephanie og de blir bedre kjent med hverandre. Snart skal det vise seg at de to blir gode venner.

En dag ringer Emily og spør om en tjeneste, kan Stephanie plukke sønnen hennes opp fra skolen? Stephanie har gutten hos seg helt til det blir kveld, men når hun prøver å ringe Emily er hun umulig å få tak i. Sean har heller ikke hørt fra kona si og sammen med Stephanie bestemmer han seg for at de må ringe politiet. Emily er som sunket i jorden.

Liket av Emily blir funnet i en innsjø og plutselig befinner vi oss midt oppi en etterforskningssak. En etterforskningssak hvor Stephanie selv prøver å nøste opp i hva som har skjedd og vil finne svar. For hvem er egentlig Emily? Hva slags liv har hun levd, og hva er det hun skjuler?

Filmen kan kanskje høres ut som en thriller. Og det er det på en måte. Filmen er både mørk og dyster, men samtidig veldig morsom. Det er morsomme og kule vendinger. Og selvfølgelig en tvist eller to på slutten.

Både Kendrick og Lively overbeviser meg i rollene som Stephanie og Emily. Men det er spesielt gøy å følge Kendrick sin rolle, da hun virker så utrolig fornuftig og smånaiv i begynnelsen av filmen, men når venninnen forsvinner tar hun på seg å etterforske hva som har skjedd.

Jeg liker godt at filmen er både thriller og komedie. Og elsker den franske musikken!

Får du sjansen, så se A simple favor. God underholdning. Dette var vel anvendte timer på en frikveld.

Grethe Marie Rødseth

Offentlig sfære i digitalt og sosiale mediers-alder med biblioteket som en demokratisk arena

Skrevet av: Gyude Muhlenburg Wahuemo

Når vi snakker om offentlig service så er biblioteket ikke noe unntak. Tromsø biblioteket er et møte plass for politisks debatter, nyheter, læring av nye ting, og ikke minst et stort læringssenter for Tromsø befolking.

Det vil si at politikere ser på biblioteket som en arena hvor alle skal føler seg trygg og hører på dem om demokratisk fremgang.

Det betyr at demokratiet vil ikke fungere dersom velgere ikke er formelt informert om de demokratiske ulemper og fordeler før valgt i Tromsø kommune. Derfor er Tromsø biblioteket og service toget med i å distribuere og gir ut informasjonen om valget til borgere som et læringssenter, fordi biblioteket har juridisk, politisk, og moralsk plikter og må gjerne bidra med å utrydde analfabetisme via bøker, tidsskrifter, og ikke minst sosiale medier. Grunnet befolkingen må kunne lese og forstår politiskspråk og budskap før de ulike pålagte demokratiske valgene de skal delta i med sosiale medier som politiskmotor.

Vi mener at uten hjelp av folkebiblioteket og service toget for informasjons- formidling via sosiale medier av de riktige opplysningene før valget kan det hende at befolkingen stemmer feil. Dette kan dessverre lede til demokratisk selvmord.

Derfor er konklusjonen at folkebibliotekene bør være med i demokratisering og forbedring av nasjonsbygging og demokratisks prinsipielt drivkraft via sosiale medier i dagens samfunn for å unngå juks, at feil mennesker ikke representere de kloke og fornuftige mennesker ved en demokratisk feilbarhet fra de ulike læringssentrene (Bibliotekene og service toget for eksempel (Ser Webter, F. i Frank i “Theory of information society” Bok kapittelnummer 9., file:///C:/Users/Gyude/Downloads/Webster%20-%202014%20-%20Chapter%209.%20Information%20and%20Democracy%201%20Jurgen%20Hab%20(1).pdf). Ser på Welsh og Wright; Information Literacy in the Digital Age s. 39-45).

Hvor viktig er informasjon til publikum og hvorfor er bibliotekene så viktige i et demokratisk samfunn angående å bidra i informasjons-formidling for kunnskap forbruk og identitetsbygging via sosiale medier på Tromsø bibliotek for eksempel?

Vi må først og fremst se på argumentasjon til Chris Hedges. Han mener at USA faller ned fra å være en utdannet og godt formidlings-nasjon språkmessige til dagens måte å kommunisere på som ikke ta hensyn til bedre og profesjonelt språkbruk i det offentlig- rom., dette kaller Hedges for “Det analfabet Amerika”. Hedges går videre og sier at Amerikansk samfunn er nå dominert av ufaglærte mennesker og at det er det som er årsaken til at de fleste nå godtar sosiale medier bruk med dårlig engelsk språk som akseptabelt istedenfor formelle intellektuelle taler fra lederskapet som sådan. Poenget er at ledere stadig bruker sosiale medier istedenfor talerstoler i det offentlig-rom for eksempel, i Obama og Trump sine budskap som ledere til tilhengere/publikum i USA.

Poenget han er at mange i USA blir særlig vant til å bli informert av språkmessige forenklet, barnslige fortellinger via nasjonale medier som for eksempel: TV kanaler og ikke minst klisjeer som særlig blir akseptabelt istedenfor godt grammatisk formidling.

Chris Hedges kaller derfor Amerika for et ufaglært samfunn i moderne tid på grunn av deres måte å bruke språket på som er utenfor den formelle språk sivilisasjon (Webter i Frank, “Theory of information society” Bok kapittelnummer 9., Welsh og Wright, s. 93-105).

Hedges går videre med at president (Donald Trump) taler faller av og til gjennom på de grunnleggende ordentlige grammatiske prinsipielt og formelt kommunikasjons ståsted med særling manglende fagordbruk i Presidents språk og andre Statslederes-taler over USA mener han. Men hva egentlig er årsaken?

Vi ser at Donald Trump og tidligere Amerikansk President Barack Obama også bruker mye sosiale medier for å framme deres budskap om viktige nasjonal og internasjonal temaer og politikk som for eksempel, krigen i Syria, Iraq, Ebola krisen for noen år siden, naturkatastrofers-saker, klimaendrings-saker, og nå Korona krisen. Må borgere lese Presidenten sin twitter for å vite hva som står på dagsorden eller hva Presidenten har tenkt og sagt til velgere/borgere?

Det betyr at det er ikke så lett å bruke for mye fagsutrykk og gode grammatisk på sosiale media? Skal vi være enige om at sosiale medier plattformer godtar enklere ord som alle både de store og de små mennesker skal eller bør forstås? For Hedges så er dette et demokratisk underskudd. Det vil si at dagens demokratisk styremakt mangler emner og kanskje formelle kunnskap for å drive nasjonal politikk og av og til rammevilkår basert på promotering av høy-utdannet fagfolk og kunnskap som sådan (Welsh og Wright, s. 93-105)

Videre mener Hedges at dette skyldes det faktum at institusjoner som både store nasjonale og internasjonale nyhetskanaler og sosiale medier som for eksempel; Facebook, whatsapp, youtube, twitter og andre mediers-huset driving kampanje til promotering av disse udemokratiske kulturene som man bør defineres som ulemper for de kunnskapsrike borgere i samfunnet vårt i dag (Whiteworth, 2009 s. 3-5., 11-20., (Webter i Frank, “Theory of information society” Bok kapittelnummer 9., Welsh og Wright, s. 93-105., Ser på Skare, 2018 s. 3.4).

 

Konklusjon:

Det er forståelig at biblioteket er i stadig utvikling på den teknologiske fronten. Derfor er sosiale medier med til å bidra i og framme budskap/meldinger om forskjellige arrangementer, boksalg, nye innkjøpt bøker, filmer, annonser, bilder og andre materialer og tilbudet som skal publiseres for offentlig forbruk.

Utfordringen som Chris Hedges argumenterer imot er at for mye sosiale medier bruk av både politikere og skoleelever kan ta oppmerksomheten av de fra den intellektuelle plattformen og andre talerstoler hvor tidligere man måtte lære seg å sende beskjed og taler til publikum formelt-sett.

Denne debatten er for stor. Grunnet fordel og ulemper ved sosiale medier bruk. Min konklusjon er at sosiale medier bruk i det offentlige rom er ikke en ulempe for alle parter. Det at det er en fordel både for de ansatte og brukere på biblioteket, og for Obama, Trump, og de politikere som bruker Tromsø biblioteket og service torget, og ikke minst skoleelever som sådan.

 

References:

  1. Webter, Frank (2014): information and democracy 1: Jurgen Habermas; “Theory of information society” Bok kapittelnummer 9., the public sphere and Public Service Institutions. Cambridge: Chandos publishing
  2. Welsh, Teresa, og Wright S. Melissa (2010): Information Literacy in the Digital Age: An evidence-based approach (s. 93-105).
  3. Whiteworth, Andre (2009): Information Obesity; Chandos Information Professional series (s. 3-5). Cambridge: Chandos publishing
  4. Skare, Roswitha (2018): The Public Library and Social Media; A Case Study from Tromsø, Norway (s. 3-4).