«Hør her’a!» av Gulraiz Sharif

Bokanmeldelse av «Hør her’a!» av Gulraiz Sharif, utgitt 18. august 2020 på forlaget Cappelen Damm:

I Gulraiz Sharifs debutbok, ungdomsromanen «Hør her’a!» er talen klar og muntlig fra første side. Stemmen er en 15 år gammel gutt, Mahmoud, og i hans verden er det ytterkantene som regjerer, og generaliseringen er totalt dominerende, enten han snakker om nordmenn, pakistanere, somaliere eller hvem han måtte mene noe om.

Men slik er det jo ofte i hodet til en 15 åring, og det er bare å nyte det, bli irritert eller lattermild, og heldigvis blir vi alt dette. Tiden er moden for at vi får stemmer som betrakter oss som er født og oppvokst i dette landet her, med all vårt norske dagligliv som vi ikke tenker mye over, fordi det er det mest naturlige vi gjør. Vi reiser på hytta vi går på ski, vi går og vi går i skauen mens vi prøver «å finne oss sjæl». Foreldregenerasjonen vår har nok ikke tenkt mye over at «våre nye landsmenn» har ledd litt hoderystende av dem bak ryggene deres, gjennom flere generasjoner allerede. Det har liksom vært nordmenns rett til å kommentere krydderlukt i oppgangen og le av dårlig norsk og høy og ukjent musikk på bilstereoen til taxisjåførene. Samtidig som mange har hatt en dyp redsel for at «de tror de skal ta over landet vårt», noe også Mahmoud tenker over, fra en litt annen vinkel…

Vi etnisk norske som også er unge – og spesielt oss i storbyene, ler mer med enn av. Vi kjenner gjerne en Mahmoud, og selv har jeg Søndre Nordstrand i Oslo under huden. Bjørndal, mann. Mortensrud og Holmlia, da!

Jeg kjenner mange som nesten kan glemme at det er julaften når den kommer, og kan snakke om «Sant det, det er jo den julegreia i kveld, mann», og så trekker både han og jeg litt på skuldrene, mens jeg går hjem og spiser ribba og han kebab.

Så «Hør her’a!» blir ikke bare historien om «slik lever dei her», det blir også en underholdende ungdomsroman om oppvekst, og alt det innebærer. Jeg ler som sagt med, men innimellom er det også alvor, som når det handler om lillebroren Ari. Han liker å gå i jenteklær og føler seg som en jente. Hvordan reagerer de nærmeste rundt Mahmoud på dette? Som foreldrene hans som ikke har satt seg veldig inn i hvordan det norske samfunnet fungerer, selv etter over 20 år i dette landet.

Forfatteren Gulraiz Sharif lar historien og livet til Mahmoud ha de ingrediensene et liv til en 15 åring skal ha. Her er vi på hans nivå, i hans hode. Så bli med da, mann. Jeg sier bare: For en bok! Wolla!

Av Jens Kristian Pettersen Bergli

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *