Gammen varehus på Storslett. Foto: Kjell Olsen
Det er blitt skrevet mye om hvordan ulike etniske grupper setter sitt preg på storbyer. Mange har kanskje besøkt Little Italy eller China Town i en eller annen by? Dette er områder hvor beboere med en italiensk eller kinesisk bakgrunn har satt sitt synlige preg på byrommet.
Selv kommer jeg fra en liten sørlandsby med trange gater mellom små hvite trehus der fjorden kan skimtes i bakgrunnen. Hvis jeg viser bilder derfra er det lett for de fleste nordmenn å gjenkjenne stedet som Sørlandet.
Nå er det ikke slik at sørlendinger eller de som stammer fra Italia eller Kina ikke selv vet hvem de er; de er altså ikke avhengige av klare tegn i bybildet på deres identitet.
Men identitet er også avhengig av at andre kan gjenkjenne oss som sørlendinger eller noe annet. Ikke minst er dette viktig når identitet blir et utgangspunkt for kultur- og reiselivsnæringer der særtrekk skal omgjøres i noe salgbart.
Det er også viktig når minoriteter ønsker at storsamfunnet skal anerkjenne deres kulturelle særtrekk og spesielle historie. Da oppstår et behov for andres gjenkjennelse og anerkjennelse.
Et interessant spørsmål er derfor om det er mulig for besøkende å se om steder som Storslett i Nord-Troms er noe annet enn et hvilket som helst norsk sted liggende langs E6?
Kan byrommet på Storslett gi besøkende et inntrykk av at her finnes det særegne identiteter og historier knyttet opp mot det kvenske?
Hva ser en besøkende, for eksempel, hvis hun eller han tar en spasertur langs E 6 fra videregående skole, opp langs elva på den ene siden, over brua og ned på den andre, for så å fortsette til Circle K?
Halti regnskapsbyrå på Storslett er med på å fremheve fremheve det kvenske. Foto: Kjell Olsen
Er Storslett som alle andre steder?
Et skilt på samisk på videregående skole, en butikk som heter Gammen og et flaggprydet utsalg av reinkjøtt vitner tydelig om det samiske. Svetlana Frisør får en til å tenke på Russland.
Det samiske flagget er godt synlig på Sami grill. Foto: Kjell Olsen
Det kvenske finnes i hovedsak der det offentlige har hatt en finger med i spillet. Kulturhuset bruker navnet Halti og ved badstua ved elva kan man lese om kvensk kultur. Ellers er det lite en utenforstående kan se som kan knyttes opp mot det kvenske.
I motsetning til det russiske og det samiske ser det ikke ut som om næringslivet har noe behov for å fremheve den kvenske identiteten og historiene. Ett unntak er Halti Regnskap AS der navnet gir et inntrykk av noe annet enn det man finner de fleste norske steder.
Men kanskje har ikke Storsletts befolkning noe behov for å vise fram kvenske identiteten og historiene så lenge de vet det selv?
Noe annet er det om befolkningen ikke tenker over at andre trenger gjenkjennbare tegn i bybildet for å se at Storslett har kulturelle særtrekk og en spesiell historie som skiller seg fra mange norske steder.
Kanskje kan forskningen vår bidra til litt diskusjon omkring slike spørsmål?
