Tag Archives: utstilling

Åpningstale om demens, forskning og kunst til utstillingen «Mye mer enn hjerne!»

Av Ann Therese, Rødbanken, Tromsø 27.10.2026

Kjære alle sammen,

I dag snakker vi om demens. Det angår mange av oss, enten fordi vi selv lever med demens, fordi vi er nærstående, eller fordi vi har gode venner som lever med det.

Budskapet denne utstillingen vil formidle er at demens handler om så mye mer enn tap av hukommelse og andre hjernefunksjoner. Det handler om mennesker, om forholdet mellom mennesker, og om hvordan samfunnet generelt forholder seg til demens.

Jeg heter Ann Therese Lotherington. Jeg er professor ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved UiT Norges arktiske universitet, hvor jeg i 2016 etablerte et forskningsprosjekt som heter Artful Dementia. Det handler om kunst og demens. Jeg er også styremedlem i stiftelsen Mye mer enn hjerne! og hadde to foreldre som døde med, eller av, demens.

Men jeg ikke her for å snakke om meg selv. Jeg er her for å fortelle om hvorfor det er nødvendig å arbeide på tvers av fag – og hvorfor kunst kan hjelpe oss til å forstå demens på nye måter.

Hvorfor må vi samarbeide på tvers?

Når vi snakker om demens, er det vanlig å tenke på legevitenskap og behandling. Det er selvfølgelig viktig. Medisinen kan fortelle oss mye om sykdommen. Den kan forklare hva som skjer i hjernen og i kroppen. Men medisinen svarer ikke på alle de andre spørsmålene vi lurer på når vi står i situasjonen og forstår at livet fra nå av vil bli annerledes enn det vi hadde sett for oss.

Helsefagene gir oss verdifull kunnskap om kroppen og sykdommen. Filosofien hjelper oss å stille spørsmål om menneskeverd og livskvalitet. Kjønnsforskning viser hvordan kvinner, menn og folk med andre identiteter kan oppleve sykdom, omsorg og forholdet til omverdenen på forskjellige måter, mens kunst kan gi oss andre måter å uttrykke og forstå erfaringer på, og andre måter å være sammen på når språket ikke strekker til.

Sammen bidrar alle disse perspektivene til en dypere forståelse av livet med demens. Det er dette vi mener med tverrfaglighet: at mennesker med ulik kunnskap setter seg rundt samme bord og prøver å forstå et problem sammen.

Det høres kanskje enkelt ut. Men i praksis krever det at vi lytter til hverandre. Vi må være villige til å stille spørsmål ved det vi tror vi allerede vet. Tverrfaglighet er derfor ikke bare en fin idé. Det er nødvendig hvis vi skal stille de riktige spørsmålene.

Samarbeid med samfunnet

Dette utstillingsprosjektet startet ikke med en søknad til et forskningsråd, men fra en nærstående som hadde en idé. Kjerstin ringte meg, vi kjente ikke hverandre, men hun lurte på hva jeg som forsket på kunst og demens tenkte om hennes idé om en vandreutstilling om demens. Ideen er god, sa jeg, og dermed var arbeidet i gang! Prosjektgruppen besto etter hvert av folk mange forskjellige kompetanser, alt fra nærstående, til forskere fra forskjellige fag, til snekkere, teknikere og helsepersonell. Alle ble medskapere i utvikling av utstillingsideen og alle har lært av hverandre. Slik blir både forskningen og utstillingsdesignet bedre.

Når språket ikke strekker til

Et viktig spørsmål i vår forskning på kunst og demens er: Hva gjør vi når ordene ikke lenger strekker til? For mange som lever med demens, kan det språklige bli vanskeligere. Det kan bli vanskelig å finne riktig ord, forklare en tanke eller fortelle en historie slik man gjorde før. Men selv om ordene blir færre, forsvinner ikke mennesket.

Følelser, minner, stemninger og ønsker kan fortsatt uttrykkes. Kanskje gjennom et blikk. En bevegelse. En melodi. En farge. En hånd som søker en annen hånd. Når språket svikter, får sansene større betydning. Vi kan bruke musikk, farger, bevegelse og berøring. Dette er ikke bare pynt eller underholdning. Det er måter å kommunisere på, måter å være sammen på.

Kunst krever heller ikke at du husker. Kunst krever først og fremst at du er til stede. Du trenger ikke kunne forklare et bilde for å ha glede av det. Du trenger ikke vite navnet på en sang for å kjenne at den betyr noe. Du trenger ikke huske hva som skjedde i går for å være med i et meningsfullt øyeblikk her og nå.

Dette er noe av det kunst gir oss: et møte uten krav om riktige svar.

Kunst som metode og møte

I vår forskning er kunsten både en arbeidsmåte og en måte å formidle kunnskap på. Gjennom kunst kan vi få tilgang til sider ved livet som et spørreskjema aldri ville oppnådd. Et bilde, en lyd, en bevegelse eller en samtale rundt et kunstverk kan åpne for andre og uventede svar. Det kan bringe fram minner, følelser og erfaringer som det ellers er vanskelig å sette ord på.

Kreative metoder gjør også noe med alle som deltar. Når vi møter en person gjennom kunst, ser vi personen, ikke diagnosen. Vi møter ikke «demensen». Vi møter et menneske som har levd et liv, hatt drømmer, arbeidet, elsket, sørget, ledd og vært viktig for andre.

Det er derfor dette er en utstilling og ikke en rapport.

En rapport kan være nyttig. Den kan samle fakta og resultater. Men en utstilling kan i tillegg skape et møte. Den kan få oss til å stoppe opp og kjenne etter.

Målet er ikke bare at vi skal forstå mer med hodet. Målet er også at kunnskapen skal sette seg i kroppen.

Hva har vi sett?

Gjennom kunst og demensforskningen har vi sett at mennesker som vanligvis ses på som «ikke aktuelle for deltakelse » faktisk deltar når formen blir tilpasset. Det betyr at problemet ikke ligger hos mennesker som lever med demens, men heller i måten vi inviterer inn og organiserer deltakelsen på.

Hvis deltakelse i forskning betyr å fylle ut skjemaer, svare raskt eller snakke tydelig, vil mange falle utenfor. Men hvis deltakelse også kan være å lytte, se, bevege seg, lage noe, peke, synge eller bare være til stede, da åpner vi for at flere kan bidra.

Vi har også sett nye relasjoner mellom nærstående og den som er definert som syk.

Når man lever tett på demens, kan forholdet mellom mennesker forandre seg. Roller blir snudd. Den som før var selvstendig, kan trenge hjelp. Den som er nærstående, kan bli både omsorgsperson, problemløser og den som må ta mange valg.

Kunst og felles aktiviteter kan gi dem muligheten til å møtes på en annen måte enn som  «den som trenger hjelp» og «den som hjelper». De kan møtes som mennesker.

Vi har også sett og selv erfart at kunnskap fester seg bedre når den går gjennom kroppen. Når vi får delta, ikke bare høre, kan vi huske og forstå på en annen måte.

Veien videre

Denne utstillingen er ikke slutten på arbeidet. Den er under utvikling og skal videre til flere steder og skape flere samtaler.

Vi håper den kan nå mennesker som arbeider i omsorgen, i kommunene og i frivilligheten. Vi håper også at den kan nå nærstående og alle som en dag tenker: «Dette burde noen forske på.»

For da er det kanskje nettopp dere som skal si det.

Forskning begynner ikke alltid på et universitet. Noen ganger begynner den ved kjøkkenbordet. I en samtale mellom nærstående. På et sykehjem. I et møterom. Eller i et kunstverk.

Det viktigste er at vi tør å lytte til spørsmålene som kommer fra livet selv.

Så jeg vil invitere dere til å se, lytte og delta. Ikke spørre om dere forstår, men heller:

  • Hva kjenner jeg igjen?
  • Hva blir jeg nysgjerrig på?
  • Hva får dette meg til å tenke på?

Og kanskje viktigst:

  • Hvordan kan jeg bidra til at mennesker som lever med demens fortsatt får være med?

Takk for at dere er her og velkommen inn!

#2 Gylne øyeblikk: Samskapende kreative samlinger

Dokumentasjon fra utstillingen “Gylne øyeblikk: Samskapende kreative samlinger” (26.08.2019-23.09.2019)
Dragana Lukić

Utstillingen markerte avslutningen på mitt feltarbeid på et sykehjem i Norge. Utstillingen besto av fotografier, objekter og forskningsnotater som viste og breskrev samskapende eksperimenter med teknikker som maling, tegning, toving, kollasj, origami og dekorasjon. Samlingene fant sted på et felles aktivitetsrom på sykehjemmet en gang i uka i perioden november 2018 til august 2019. I tillegg arrangerte jeg samlinger i lukkede avdelinger en til to ganger per uke. Beboere, helsepersonell, forskere og forskningsassistenter deltok.

Utstillingsåpningen inkluderte en kreativ porselensmalingssamling og som inspirasjon til å fortsette med tilsvarende samlinger ble det delt ut kort med motiver fra samlingene til frivillige assistenter.

Utstillingen var et samarbeid mellom sykehjemmet og Artful Dementia Research Lab ved UiT Norges arktiske universitet.

Alle bilder ©Artful Dementia Research Lab CC BY-NC-ND 4.0