Nord-Sverige er skrekkeksempelet for nordmenn som kjemper mot kommunereformen. Men i de siste 45 årene har avfolkningen i Nord-Norge vært større enn på den andre siden av grensen, skriver stipendiat Jonas Stein.
Når man sammenligner befolkningsutviklingen i Nord-Norge og Nord-Sverige, er det ingenting som tyder på at norsk distriktspolitikk har fungert mye bedre. Det er en veletablert myte i Norge om at Nord-Sverige, i motsetning til Nord-Norge, er blitt avfolket i etterkrigstiden. Leder av Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, har blant annet advart sterkt mot at Norge skal bli som Sverige. Han har brukt den svenske kommunereformen fra rundt to tusen kommuner til 290 kommuner på 1950- og 60-tallet som et argument mot den norske kommunereformen (Nationen 12.08.2015).
De siste 45 årene har imidlertid befolkningsendringene i Nord-Norge og i Nord-Sverige vært omtrent identiske og innbyggertallet er økt med rundt 25.000 innbyggere i hver region.
Det paradoksale er at selv om den norske befolkningen har økt med rundt en million mennesker de siste 25 årene har veksten i Nord-Norge kun vært på 20.000 innbyggere.
Mye mygg, få mennesker
Myten om det avfolkede Nord-Sverige er lett for oss nordmenn å ta for god fisk. Alle som har kjørt fra Tromsø til Piteå på sommerferie vet at det er mye skog, mye mygg og lite folk på veiene. Selv om det bor flere i Nord-Sverige (513.111 innbyggere) enn i Nord-Norge (480.740 innbyggere), så er det en større andel av den nasjonale befolkningen som bor i Nord-Norge. 53 prosent av befolkningen i Nord-Sverige bor i en av de tre største kommunene Umeå, Luleå og Skellefteå, mens 31 prosent av befolkningen i Nord-Norge bor i enten Tromsø, Bodø eller Rana.
Endringer over tid
I de siste 45 årene er det faktisk Nord-Norge og ikke Nord-Sverige som er blitt mest avfolket sammenlignet med nasjonal befolkningsvekst. I analyse av utvikling er det viktigst å se på endringene over tid. I 1951 bodde 12,3 prosent av den norske befolkningen i Nord-Norge. I 2015 var dette tallet redusert til 9,3 prosent. Også i Sverige er andelen som bor i nord redusert, men bare fra 6,7 til 5,2 prosent. Befolkningsandelen i Nord-Norge holdt seg relativt bra frem til 1970 (da bodde 11,8 prosent av befolkningen i Norge i Nord-Norge), mens de store endringene har skjedd de siste 45 årene.
Vekst i Tromsø og Umeå
Så er det mange som vil hevde at Nord-Norge har lykkes bedre enn Nord-Sverige fordi en større andel av befolkningen bor i distriktskommunene. Nok en gang så er det endringstallene som er mest interessante.
Det var forskjellige utgangspunkt i 1951, men siden den gang er trendene omtrent identiske. I 1951 bodde 14 prosent av den nordnorske befolkningen i en av de tre største kommunene, mens i Nord-Sverige bodde 34 prosent i en av de tre største kommunene.
Nord-Sverige var i 1951 i langt større grad urbanisert enn Nord-Norge og differansen er omtrent den samme i dag som den var i 1951.
Veksten er også størst i de to store universitetsbyene Tromsø og Umeå, litt svakere i de litt mindre universitetsbyene Luleå og Bodø, mens i de gamle industribyene Rana og Skellefteå er det liten eller ingen vekst.
Gammel medisin virker ikke
Hva betyr så disse funnene? Det er i hvert fall vanskelig å fremstille norsk distriktspolitikk i Nord-Norge fra 1970-tallet som en stor suksess. Hvis politikerne ønsker en mer spredt bosetning, er ikke løsningen nødvendigvis mer av den medisinen som har vært ført de siste 45 årene riktig.
Det er heller ingenting som tyder på at dagens strukturer og spesielt kommunestruktur har vært saliggjørende for en positiv befolkningsutvikling i norske distrikter.
Debatten om distrikts- og regionalpolitikk bør ikke avgrenses til å være for eller mot dagens strukturer, men bør i større grad dreie seg om hvilken politikk som faktisk fungerer.
For regional utvikling i Nord-Norge og Nord-Sverige har universitetsbyene spilt en avgjørende rolle (Arbo: 2011 for mer). Det kan selvsagt ikke bygges universitet i hver kommune, men verdien av universitetene som regionale utviklingsaktører må heller ikke undervurderes. De siste fem, seks årene kan man også se tendenser til en økende vekst i Nord-Norge, da hovedsakelig i universitetsbyene Tromsø, Bodø og Alta.
Kompetansemilø skaper vekst
Hvordan omland og distrikt i regionen kan samarbeide bedre med de urbane kunnskapssentrene i regionen både når det kommer til næringsutvikling og samfunnsutvikling, bør i mye større grad løftes inn i debatten om norsk distriktspolitikk.
Utvikling av spennende og større kompetansemiljøer har også vist seg på være positivt for å styrke befolkningsutviklingen.
En måte å få til dette er å flytte fokus fra å beholde kommunegrensene fra 1964 til å se på hvordan etablere interessante kompetansemiljøer i distriktene, som gjør det spennende for unge mennesker å flytte og etablere seg i distriktene.
Kronikken ble publisert i Aftenposten 14.02.2017
Tags: befolkningsutvikling, distriktspolitikk, Nord-Norge, Nord-Sverige
Categories: Statistikk