Silkeveien

Silkeveiene
– En ny verdenshistorie

Peter Frankopan

Sakprosa

672 sider

Oversatt fra engelsk av Gunnar Nyquist

Gyldendal Norsk Forlag

2017

Historiebøker som forsøker å fortelle en «verdenshistorie» følger som regel et opptråkket spor der man fokuserer på jordbruksrevolusjon og deretter antikken før fokuset settes på Europa og etter hvert USA. Silkeveien er derimot en av de bøkene som skiller seg ut fra den grå masse av verdenshistoriebøker. Her er fokuset flyttet flere hakk lengre mot øst og resultatet blir en annen og forfriskende verdenshistorie. Her fortelles 3000 år med historie på 672 sider og en slik øvelse setter krav til forfatteren. Frankopan berører selvsagt de samme tema som det tradisjonelle verdenshistorieforfattere beskriver, men han ser de store oppdagelsene, koloniperiodene og verdenskrigene med utgangspunkt i områdene rundt silkeveien. Her er det viktig at begrepet silkeveien ikke omfatter en spesifikk vei, men heller må sees på som et samlebegrep som dekker alle de kommunikasjonsårer som førte varer og gods mellom Kina og Europa gjennom Midtøsten. Forfatteren håper at boka skal være en øyeåpner for at verdenshistorien kan betraktes fra en annen vinkel

 

Da boka ble lansert i 2015 ble forfatteren Peter Frankopan kalt for «vår tids historie-rockestjerne» i The New Statesman. Frankopan som i tillegg til å være meritert professor ved også eier flere luksushotell, restaurant med Michelin-stjerne, samt han er tidligere landslagsspiller i cricket for Kroatia. Det er med andre ord ikke en helt vanlig akademiker vi her har å gjøre med.

 

Boka er bokstavelig en tungvekter med sine drøyt 670 sider, men Frankopan skriver rasende godt og boka er i tillegg fylt med illustrasjoner og kart. Silkeveien passer for alle som er interessert i historie og framstår ikke som en tørr og kjedelig fagbok. Boka fikk utrolig god mottagelse både blant anmeldere og publikum. Den solgte meget bra til å være ei historiebok og ble etter hvert oversatt til en rekke språk. Den norske utgaven kom ut i 2017 og fikk en rekke meget gode anmeldelse

 

 

 

 

Der Untergang-Det tredje rikets siste dager

«Der Untergang- Det tredje rikets siste dager», er en tysk krigsdrama film fra 2004. Filmen er regissert av Oliver Hirschbiegel, og er produsert i Tyskland.

«Der Untergang» er en spillefilm med skuespillere som beskriver faktiske personer og deres opplevelser av Adolf Hitler sine siste dager i hans bunker i Berlin, sett fra sekretæren Traudl Junges synsvinkel. Filmen har flere hovedpersoner, men de mest sentrale er Traudl Junge, SS-doktoren Ernst Gunther Schenck, familien Goebbels, Albert Speer, Heinrich Himmler og selvfølgelig føreren selv, Adolf Hitler. Handlingen foregår fra 12 dager fra Hitlers fødselsdag 20.april 1945 til Berlin kapitulerer til Den røde armè 2. mai 1945. Fortellingen følger to ulike hovedlinjer, der den ene foregår i førerbunkeren sett fra Hitlers sekretær sitt perspektiv, og den andre linjen forteller om situasjonen på gateplan i Berlin der alt bryter sammen foran de sovjetiske styrkene.

Filmen åpner med at Traudl Junge forteller om krigen. Det hele starter i 1942 da Junge blir sendt til førerens hovedkvarter. Hun skal her kjempe mot andre unge damer om å bli Hitlers nye sekretær. Junge som da kun er 22 år gammel består Hitlers prøve, og blir valgt ut som sekretær. Filmen fortsetter 2 år senere på Hitlers bursdag og artilleriet regner over Berlin.

Filmen baserer seg på faktiske øyevitneskildringer, men er samtidig en subjektiv opplevelse, siden det kun er en person som snakker. Filmen fremstiller Hitler som mer enn en desillusjonert gal mann med en ekstrem angst for konspirasjoner. Vi får se en hittil ukjent Hitler med mer humane sider. Vi får se at føreren selv feller tårer ved tapet av sin kjære hund. Det samme ser vi når han tar farvel med medarbeiderne sine. Filmen setter oss også inn på veien om at Hitler må ha vært en karismatisk og sjarmerende mann. Han inspirerte mennesker til enorm lojalitet, og fikk dem til å gjøre grusomme ting for han, inkludert ta deres egne liv.

God bruk av virkemidler igjennom hele filmen. Lyd, lys og farger passer inn med historien, og kamerabruken gjør at filmen er til å ta og føle på.

Alt i alt vil jeg si at «Der Untergang» er på topplista over filmer som omhandler 2. verdenskrig, og burde vært obligatorisk i pensum på ungdomsskolenivå.
Terningkast 6.
Skrevet av Ida Halvorsen

Et enestående liv på vår planet

Tittel: A Life on Our Planet / Et liv på vår planet
Medvirkende: David Attenborough
Sjanger: Dokumentar
Lengde: 1 time 23 min

Denne Netflix-naturdokumentaren er et vitnesbyrd, eller testamente, fra hovedpersonen, Sir David Attenborough, etter et langt og innholdsrikt liv som naturformidler. Den gir oss et tydelig bilde på den negative utviklingen til det ville livet på jorda, men den ser også framover mot mulige løsninger på problemene vi står i.

Dokumentaren starter med at hovedpersonen vandrer rundt i ødelagte bygninger i tilsynelatende død by. Tsjernobyl. Så begynner han å fortelle, rolig og rett inn i kamera, med den stemmen vi kjenner så godt fra TV opp igjennom årene. Han drar oss elegant igjennom tidsløpet – først tilbake til Holocen da verden var i balanse, fram til vår tid og videre. Vi får vist gamle klipp fra hans flerfoldige opplevelser som naturformidler i en tilsynelatende uendelig villmark med all dens varierte dyreliv. VI får presentert fakta om hvorfor naturen nå er kommet i ubalanse: korallrev som blekner, krypskyting og villmark som forsvinner, samt fakta i tall om befolkningsveksten, økning av karbon i atmosfæren og tap av naturområder. Budskapet i dokumentaren er tydelig og han sier det rett ut: menneskenes grådighet sluker opp naturen, og det er ikke bærekraftig. At han ikke legger noe imellom lengre er på en måte befriende, noe også Erlend Loe påpeker i sin omtale i Aftenposten.

Det som kanskje gjør sterkest inntrykk på meg er når Attenborough stopper å snakke, blir tankefull og tydelig sørgmodig over situasjonen, mens bilder av jorden fra oven klippes inn. Dette blir også vendepunktet i dokumentaren, som i neste halvdel ser fremover. Til slutt presenterer han endelig sin visjon for fremtiden. Heldigvis er det også håp.

Produsentene er rutinerte, og de gir oss en helstøpt dokumentar med sterke visuelle inntrykk og ord som biter seg fast, samt musikk som monterer alt sammen. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene i denne dokumentaren. New York Times omtaler den som majestetisk, og det er jeg ikke uenig i. Den er gripende, lærerik, brutalt ærlig og, ikke minst, utrolig viktig. Det er tross alt vår eksistens på denne jorden det handler om. Jeg sier som Bergen Kino at å se denne dokumentaren er et samfunnsansvar for hver og en av oss. Intet mindre.

Terningkast seks.

Skrevet av Kjersti Nilsen

Bokanmeldelse av Eric Weiners «The Socrates Express – In Search of Life Lessons from Dead Philosophers».

Tut-tut! Velkommen om bord i Sokrates-ekspressen! Her går turen gjennom en lang rekke forskjellig filosofisk landskap, fortalt gjennom forfatterens øyne, og skildrer hans egne opplevelser og problemer med tilnærminger til tidvis vanskelige tanker. Med overskrifter som «How to Get Out of Bed Like Marcus Aurelius», «How to Fight Like Gandhi» og «How to Die Like Montaigne» blir det en humpete tur, men like fullt en tur verdt å oppleve, med mye flott «landskap».

Ikke bare er denne boka fortreffelig skrevet – flere tunge teorier og tanker er gjengitt tydelig og tilgjengelig – den er også full av varme og menneskelighet. Så selv om boka har en tydelig filosofisk grunnmur, og inneholder mange filofiske tanker, teorier og ideer, er det den selvbiografiske skrivestilen som fenger mest. Boka oppfattes nærmest som en form for utviklingsdagbok som på mesterlig vis reflekterer forfatterens lidenskap for tanker og ideer. Ideer som kan være flere tusen år gamle gis nytt liv gjennom Weiners skildringer. Det gir et unikt innblikk i et annet menneskes forståelse av sin egen hverdag, og hvordan han selv – og vi som lesere også – kan påvirke sitt eget liv på måter som i utgangspunktet er åpenbare, men som uten refleksjon bare antas å være gitt. Resultatene er av og til morsomme og av og til seriøse, men veien fram er alltid full av sjarm. Forfatteren tar rett og slett leseren med på en (tog)reise gjennom sitt eget liv, som veldig lett kan settes opp som parallell med leseren. Vi har vel alle opplevd en rekke hendelser, både gode og dårlige, som kan ha godt av ettertanke. Altså, for alle som ønsker å ta en nærmere kikk på sitt eget liv og sin egen menneskelighet, men som kanskje ikke vet hvor en kan starte, er denne boka absolutt et utmerket første steg. Ikke bare er den fengende på grunn av innholdets kvalitet, men også på grunn av sjarmen og humoren som gjennomsyrer forfatterens egne erfaringer og skildringer.

Skrevet av Ole Jørgen Kirø Garmann

Bildet benyttet i anmeldelsen er hentet fra:

https://www.simonandschuster.com/books/The-Socrates-Express/Eric-Weiner/9781501129018, 20.10.2020 kl. 14.45.

Filmanalyse: Revolutionary Road (2008)

Revolutionary Road er en dramafilm fra 2008. Den er en adaptasjon av romanen av Richard Yates med samme navn fra 1961. Hovedkarakterene spilles av Leonardo DiCaprio og Kate Winslet som også spilte mot hverandre i filmen Titanic fra 1997. Regissøren av filmen er Sam Mendes. Han har tidligere også regissert filmen American Beauty fra 1999, som han fikk en Oscar for. Les videre

Interstellar – En filmanmeldelse

Interstellar (2014) viser oss jorden, som i filmen sliter med å produsere mat. Støv kommer her i byger og folk må ha på seg masker foran munn og nese når disse bygene kommer. Her møter vi på Cooper, en tidligere pilot og ingeniør, nå bonde.

Cooper er ikke fornøyd med å være bonde, og når han og datteren, Murph, finner en gravitasjonsanomali på rommet hennes begynner virkelig filmen. Denne gravitasjonsanomalien viser, gjennom binære koder, til koordinater som Cooper bestemmer seg å dra til, Murph sniker seg med på turen. Far-datter duoen finner NASA, som har ligget skjult. Cooper blir spurt om han vil være pilot for en tur som går gjennom et ormehull, da i håp om å finne en planet som er levelig. Cooper får vite at det ikke er noe håp for menneskeheten på jorden ettersom det ikke ville kunne gros mat og det vil ikke være nok oksygen, og takker ja til å reise fra sin familie og være med på denne turen, i håp om å finne en planet som menneskeheten kan dra til.

Filmen tar oss med på Cooper sin reise gjennom rommet, og de utfordringene han møter på der ute. Tiden fungerer annerledes forbi ormehullet, så det går sakte for Cooper i forhold til de som er igjen på jorden. Takket være dette får vi ikke bare følge med Cooper, men også Murph som har vokst opp og jobber for NASA. Vi får se både utfordringene til de som dro og de som ble igjen, og hvordan forholdene mellom begge parter blir forandret når tiden ikke fungerer slik en er vant med. Tid blir brukt i denne filmen på en hjerteskjærende måte, og vi føler både med Cooper som vet at barna hans vokser opp uten han og hvordan det er for barna som ikke vet når (eller om) faren kommer tilbake.

Filmen passer bra for de som liker Sci-fi. Den kan til tider være vel teknisk, men jeg føler selv at det får den til å virke mer realistisk. Filmen har alt fra familiedrama til romferd. Dette er filmen for deg som liker romfart, spenning, og som ikke har for mye imot at det er mye teknisk prat.

Skrevet av Kristine Birgitte Berntsen

Kilder

Nolan, C. (Regissør). (2014). Interstellar [spillefilm]. Nord-Amerika: Paramount Pictures, Øvrige områder: Warner Bros. Pictures

Owlboy – Høytflyvende eventyr

Owlboy er tilgjengelig på mange bibliotek rundt om i landet gjennom NFIs innkjøpsordning for spill. I dette norskutviklede spillet følger man uglegutten Otus som lever i en verden høyt oppi skyene på svevende øyer og landmasser. I tillegg til mennesker lever det også andre raser der, som f.eks. Otus sin rase av intelligente menneskelignende ugler. Deres fredelige samfunn blir en dag forstyrret av en stor gruppe med pirater som angriper byen deres. De er på utkikk etter noen gamle mystiske gjenstander som sies å holde enorme krefter. Dermed er det opp til Otus og noen få andre han møter på veien å stoppe de destruktive piratene.

Fra første stund er Owlboy et stemningsfullt og vakkert spill. Det har en veldig detaljert, pikselert stil, og gamle ruiner, flotte solnedganger og skumle grotter blir alt fremstilt på en nydelig måte. I tillegg er lydsporet fylt av forskjellige, vakre musikalske komposisjoner som har blitt fremført av et orkester. Dette bidrar til å forsterke de forskjellige stemningene, både gode og vonde, som oppstår gjennom spillets gang.

Spillet har dialog, men alt formidles gjennom tekst. Dialogen mellom karakterene er helt ok, men noe som skilte seg ut er den norske teksten. Spillet har både engelsk og norsk tekst, men den norske virker ofte litt stiv og kunstig. Den kan virke som spillet ble skrevet på engelsk først og oversatt til norsk etterpå, noe som er litt skuffende for et norskutviklet spil.

Man styrer Otus som utforsker bl.a. ruiner, grotter og de svevende øyene. I tillegg vil man i løpet av spillet møte en håndfull med medhjelpere som Otus kan bære og fly rundt med. Otus selv kan ikke slåss, så eventuelle fiender må hanskes med ved hjelp av medhjelpernes forskjellige egenskaper. Det er et ganske originalt konsept som gjør at man ofte må bytte rundt på hjelperne og finne rett person til rett situasjon.

Spillet ønsker å fokusere både på utforsking og kamp, men klarer ikke helt å mestre noen av delene til fulle. Det er mange fine områder man kan utforske, men ofte er det ingen god grunn til å gjøre det, som f.eks. for å finne interessante gåter, skjulte skatter eller informasjon. På en annen side kan man ofte møte mange fiender man må overvinne, men spillet gir ikke gode nok verktøy til spilleren for å overvinne dem uten at det kan bli vanskelig. Kampene blir lett kaotiske og overveldende.

Spillets sterke sider er den vakre grafikken og musikken, den interessante settingen og det originale systemet med å bære sine medhjelpere. Men spillets verden og store områder kan virke tomme og innholdsløse, i tillegg til at kampene kan føles urimelig vanskelige. Owlboy er på mange måter et flott spill, men klarer ikke helt å leve opp til det flotte førsteinntrykket.

Kim Richard Arntzen

Folk med angst: En rørende komedie

Folk med angst (2019) er en roman av Fredrick Backman, som man kanskje kjenner igjen som den svenske forfatteren som skrev En mann ved navn Ove. Folk med angst handler om et mislykket bankran og et gisseldrama. Vi møter en bankraner med familieproblemer som i sin desperasjon prøver å rane en bank som viser seg å være en kontantfri bank. I panikk springer raneren over gaten og inn i en leilighet som har visning. Situasjonen utvikler seg så til et gisseldrama når raneren tar det fargerike visning ensemble til gisler. Noen timer senere, etter politiet har kommet på plass og forhandlingene har skjedd, slippes alle gislene ut, men når politiet stormer leiligheten er raneren borte.

Vi får historien fortalt gjennom en del vitneavhør og tilbakeblikk. Det er her vi også får møte en far og sønn politi duo som er satt på saken. Ikke bare har de en merkverdig sak å løse, men de har også sine egne familieproblemer å takle. Sammen må de avhøre alle som var på visningen som består av blant annet to bitre IKEA-misbrukere, en høygravid kvinne, en suicidal mangemillionær og om det ikke var rart nok: en mann med et kaninhode.

Denne romanen beskriver det morsomste og mest rørende gisseldrama jeg har hatt æren av å lese. Jeg tok meg selv i å le høyt og grine en skvett her og der. Denne boken er fylt med god humor, lettlest og det er nesten umulig å legge den fra seg før man er ferdig. Absolutt noe jeg vil anbefale for både store og små. Boken er ikke for komplisert for de yngste, men temaene som blir tatt opp har dybde nok til at eldre også vil finne en glede i å lese den. Angst er nok noe de fleste kjenner på og Beckman skildrer hjerteskjærende og utrolig fine historier i denne boken som jeg tror mange kunne relatere til.

Skrevet av Karoline Todal

The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy

Tittel: The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy

Forfattar: Douglas Adams

Sjanger: sci fi, Komedie

Serie: The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy

Utgitt: 12 oktober 1979

Forlag: Pan books

Språk: Engelsk (Finnes tilgjengeleg på norsk og)

The Hitchikers guide to the Galaxy, eit bisarr, morosamt og fantastisk eventyr. Forfattaren skrivar på ein unormal og kreativ metode som overraskar erfarande lesarar og gjer boken morosam.

«The ships hung in the sky in much the same way that bricks don’t.»

«If there’s anything more important than my ego around, I want it caught and shot now.»

«Anyone who is capable of getting themselves made President should on no account be allowed to do the job.»

 

Handlinga i boka handlar om Arthur Dent som får sitt rolege liv reve opp med stilk og rot, staten har vedtatt å rive huset til Arthur for å bygge ein motorveg. Samtidig som Arthur protestere kjem ein armada av romskip for å øydelegge Jordkloden. Romvesena skal bygge ein intergalaktisk motorveg og Jorden står i vegen. Arthur rømmer planeten med sinn venn Ford med å «hike» på eit av dei angripande romskipa før planeten er øydelagt. Arthur og Ford blir oppdaga av romvesena og kasta ut av skipet. Dei blir redda av Fords venn Zaphod, Arthurs; ikkje kjæraste men ein Jente han flørta med på ein fest ein gong; Trillian og ein deprimert Robot; Marvin. Denne gruppa reise ut på eventyr gjennom Galaksen på jakt etter den gløymte planeten; Magrathea.

Denne fortellinga er ein av dei morosamt opplevinga eg har hatt med ein bok. Forfattaren har skriven ein vits eller spøk på kvar side, dialogen mellom gruppa og situasjonane dei ende opp i er så bisarre og usannsynlege at man kan ikkje hjelpe å le. Sølve fortellinga er ikkje interessant, men karakterane, skrivemetoden og humoren gjer boken til eit meisterverk. Eg ville ikkje anbefalt denne boken til ein person som er på utkikk etter eit interessant eventyr eller historie, men for ein person på jakt etter humor og noko litt underledens enn det normale: finnes det ingen betre bok enn The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy.

Terningkast 5

Skreve av Oskar Kjeilen

En affære

Nå er det lørdag og her er meg å prøve å finne en filme for å se på en høst seint lørdag kveld. Plutselig fant jeg filmen En affære. I anmeldelse gitt av Netflix, ser man at filmen er meget interessant.

Direktor, forfatter og produsent Henrik Martin Dahlsbakkens klart å viser oss en historie som hvem som helst kunne opplever en sånn situasjon ved dagens samfunn. En affære av dem type er tabu uansett om vi lever i et moderne samfunn eller ikke. Filmen følger en skolelærer gjennom et kortvarig seksuelt forhold til en attraktiv 16 år videregående student. Filmen er lett å fange den erotiske hendelse av deres møte og de mindre morsomme, men like intense følelsesmessige tilstandene som følger, og er avhengig av en sensitiv forestilling av stjernen Andrea Braein Hovig (som er lærer i filmen).

Anita som er hovedrollen i filmen, gift med en kraftig advokat som virker mer opptatt av jobben sin over for kone Anita som føler behov for å jobbe eller så risikere ho og bli ende mer ensom. Anita er akkurat i gang med en jobb som PE-lærer ved den lokale videregående skolen.  Først dag på jobb spør Anita til ellever for å presentere hverandre «fortell oss navnet ditt og en morsom fakta om deg» den første dagen i klassen, hun er urolig når en gutt (Tarjei Sandvik Moe) sier, skryter eller tuller eller begge deler: «Jeg er Markus, og jeg har fikk en stor pikk. » Markus mor kjenner Anita fra før.

Når Anita befinner seg alene i et garderobeskap med Markus, et uskyldig øyeblikk som blir farlig, men raskt blir avbrutt. Ikke slik med et senere møte, da gutten blir med henne i en parkert bil etter at andre har forlatt campus. Objektivt er Markus angriperen her, forfølger Anita utenfor skolen til han får det han vil. Men når den først er innledet, forbruker forholdet Anita, til og med (eller spesielt) når hun begynner å tvile på at han ser det som en affære. Hun blir avhengig av telefonen sin, ser etter tekster og ser på hans sosiale medier; hun ser kroppen hans når mannen hennes berører henne; hun merker bittert kroppene til badedraktkledde tenåringsjenter som går ved bassenget når klassen hennes svømmer. Snart engasjerer hun seg i løgner og manipulasjoner som kan få den mest selvsentrerte ungdomsskolen til å tenke seg om.

Filmen viser Anita og misbruker makten som lærer ved involvere seg med Markus (elleve). Men også viser en hendelse som er tabu fra en kvinnes perspektiv. Den her gang var en kvinne som misbrukt sin posisjon. Vanligvis kan vi ser at det er mann som alltids havne i en slik situasjon.

Til slutt fikk Anitas verden raser ned og skole fant ut om affære som fikk hun sparket av skole. Hun mistet både mann og et langt år vennskap med mora til gutten.

  • Celia

Premiere: 05.10.2018
Skuespillere: Andrea Bræin Hovig, Tarjei Sandvik Moe, Anneke von der Lippe, Carsten Bjørnlund, Agnes Kittelsen, Mads Ousdal, Mattis Herman Nyquist, Lea Meyer
Sjanger: Thriller
Regi: Henrik Martin Dahlsbakken
Nasjonalitet: Norge

Aldersgrense med begrunnelse: 15 år
Enkelte seksuelle skildringer og en forstyrrende tematikk gjør at denne filmen får 15-årsgrense.
Språk: norsk
Produksjonsår: 2018
Distributør: SF Norge

Kilde;

https://www.hollywoodreporter.com/review/an-affair-1161293

https://www.netflix.com/watch/81245750?trackId=14170287&tctx=2%2C1%2C6460df99-c912-459e-8623-4ca22f870a56-283518048%2C448d215b-2ad5-4fd6-908f-c061b9e9a59f_52744506X3XX1602424316795%2C%2C

https://www.filmweb.no/film/article1357623.ece?location=Oslo#11.10.2020