Offentlig sfære i digitalt og sosiale mediers-alder med biblioteket som en demokratisk arena

Skrevet av: Gyude Muhlenburg Wahuemo

Når vi snakker om offentlig service så er biblioteket ikke noe unntak. Tromsø biblioteket er et møte plass for politisks debatter, nyheter, læring av nye ting, og ikke minst et stort læringssenter for Tromsø befolking.

Det vil si at politikere ser på biblioteket som en arena hvor alle skal føler seg trygg og hører på dem om demokratisk fremgang.

Det betyr at demokratiet vil ikke fungere dersom velgere ikke er formelt informert om de demokratiske ulemper og fordeler før valgt i Tromsø kommune. Derfor er Tromsø biblioteket og service toget med i å distribuere og gir ut informasjonen om valget til borgere som et læringssenter, fordi biblioteket har juridisk, politisk, og moralsk plikter og må gjerne bidra med å utrydde analfabetisme via bøker, tidsskrifter, og ikke minst sosiale medier. Grunnet befolkingen må kunne lese og forstår politiskspråk og budskap før de ulike pålagte demokratiske valgene de skal delta i med sosiale medier som politiskmotor.

Vi mener at uten hjelp av folkebiblioteket og service toget for informasjons- formidling via sosiale medier av de riktige opplysningene før valget kan det hende at befolkingen stemmer feil. Dette kan dessverre lede til demokratisk selvmord.

Derfor er konklusjonen at folkebibliotekene bør være med i demokratisering og forbedring av nasjonsbygging og demokratisks prinsipielt drivkraft via sosiale medier i dagens samfunn for å unngå juks, at feil mennesker ikke representere de kloke og fornuftige mennesker ved en demokratisk feilbarhet fra de ulike læringssentrene (Bibliotekene og service toget for eksempel (Ser Webter, F. i Frank i “Theory of information society” Bok kapittelnummer 9., file:///C:/Users/Gyude/Downloads/Webster%20-%202014%20-%20Chapter%209.%20Information%20and%20Democracy%201%20Jurgen%20Hab%20(1).pdf). Ser på Welsh og Wright; Information Literacy in the Digital Age s. 39-45).

Hvor viktig er informasjon til publikum og hvorfor er bibliotekene så viktige i et demokratisk samfunn angående å bidra i informasjons-formidling for kunnskap forbruk og identitetsbygging via sosiale medier på Tromsø bibliotek for eksempel?

Vi må først og fremst se på argumentasjon til Chris Hedges. Han mener at USA faller ned fra å være en utdannet og godt formidlings-nasjon språkmessige til dagens måte å kommunisere på som ikke ta hensyn til bedre og profesjonelt språkbruk i det offentlig- rom., dette kaller Hedges for “Det analfabet Amerika”. Hedges går videre og sier at Amerikansk samfunn er nå dominert av ufaglærte mennesker og at det er det som er årsaken til at de fleste nå godtar sosiale medier bruk med dårlig engelsk språk som akseptabelt istedenfor formelle intellektuelle taler fra lederskapet som sådan. Poenget er at ledere stadig bruker sosiale medier istedenfor talerstoler i det offentlig-rom for eksempel, i Obama og Trump sine budskap som ledere til tilhengere/publikum i USA.

Poenget han er at mange i USA blir særlig vant til å bli informert av språkmessige forenklet, barnslige fortellinger via nasjonale medier som for eksempel: TV kanaler og ikke minst klisjeer som særlig blir akseptabelt istedenfor godt grammatisk formidling.

Chris Hedges kaller derfor Amerika for et ufaglært samfunn i moderne tid på grunn av deres måte å bruke språket på som er utenfor den formelle språk sivilisasjon (Webter i Frank, “Theory of information society” Bok kapittelnummer 9., Welsh og Wright, s. 93-105).

Hedges går videre med at president (Donald Trump) taler faller av og til gjennom på de grunnleggende ordentlige grammatiske prinsipielt og formelt kommunikasjons ståsted med særling manglende fagordbruk i Presidents språk og andre Statslederes-taler over USA mener han. Men hva egentlig er årsaken?

Vi ser at Donald Trump og tidligere Amerikansk President Barack Obama også bruker mye sosiale medier for å framme deres budskap om viktige nasjonal og internasjonal temaer og politikk som for eksempel, krigen i Syria, Iraq, Ebola krisen for noen år siden, naturkatastrofers-saker, klimaendrings-saker, og nå Korona krisen. Må borgere lese Presidenten sin twitter for å vite hva som står på dagsorden eller hva Presidenten har tenkt og sagt til velgere/borgere?

Det betyr at det er ikke så lett å bruke for mye fagsutrykk og gode grammatisk på sosiale media? Skal vi være enige om at sosiale medier plattformer godtar enklere ord som alle både de store og de små mennesker skal eller bør forstås? For Hedges så er dette et demokratisk underskudd. Det vil si at dagens demokratisk styremakt mangler emner og kanskje formelle kunnskap for å drive nasjonal politikk og av og til rammevilkår basert på promotering av høy-utdannet fagfolk og kunnskap som sådan (Welsh og Wright, s. 93-105)

Videre mener Hedges at dette skyldes det faktum at institusjoner som både store nasjonale og internasjonale nyhetskanaler og sosiale medier som for eksempel; Facebook, whatsapp, youtube, twitter og andre mediers-huset driving kampanje til promotering av disse udemokratiske kulturene som man bør defineres som ulemper for de kunnskapsrike borgere i samfunnet vårt i dag (Whiteworth, 2009 s. 3-5., 11-20., (Webter i Frank, “Theory of information society” Bok kapittelnummer 9., Welsh og Wright, s. 93-105., Ser på Skare, 2018 s. 3.4).

 

Konklusjon:

Det er forståelig at biblioteket er i stadig utvikling på den teknologiske fronten. Derfor er sosiale medier med til å bidra i og framme budskap/meldinger om forskjellige arrangementer, boksalg, nye innkjøpt bøker, filmer, annonser, bilder og andre materialer og tilbudet som skal publiseres for offentlig forbruk.

Utfordringen som Chris Hedges argumenterer imot er at for mye sosiale medier bruk av både politikere og skoleelever kan ta oppmerksomheten av de fra den intellektuelle plattformen og andre talerstoler hvor tidligere man måtte lære seg å sende beskjed og taler til publikum formelt-sett.

Denne debatten er for stor. Grunnet fordel og ulemper ved sosiale medier bruk. Min konklusjon er at sosiale medier bruk i det offentlige rom er ikke en ulempe for alle parter. Det at det er en fordel både for de ansatte og brukere på biblioteket, og for Obama, Trump, og de politikere som bruker Tromsø biblioteket og service torget, og ikke minst skoleelever som sådan.

 

References:

  1. Webter, Frank (2014): information and democracy 1: Jurgen Habermas; “Theory of information society” Bok kapittelnummer 9., the public sphere and Public Service Institutions. Cambridge: Chandos publishing
  2. Welsh, Teresa, og Wright S. Melissa (2010): Information Literacy in the Digital Age: An evidence-based approach (s. 93-105).
  3. Whiteworth, Andre (2009): Information Obesity; Chandos Information Professional series (s. 3-5). Cambridge: Chandos publishing
  4. Skare, Roswitha (2018): The Public Library and Social Media; A Case Study from Tromsø, Norway (s. 3-4).

Sult av Martin Ernstsen

Original: Sult av Knut Hamsun

Adaptasjon av: Martin Ernstsen

Forlag: Minuskel

Utgitt: 2019

Språk: Norsk

Sult av Knut Hamsun blir sett på som en av de største romanene innen norsk litteratur. Den har nå blitt adaptert til tegneserieform. Det er Martin Ernstsen som står bak tegneserieutgaven. Den har blitt utgitt hele 130 år etter at originalen. Den har blitt godt mottatt og har blant annet vunnet Brageprisen i kategorien, åpen klasse.

Vi møter en sultende hovedperson i 1890-tallets Kristiania. Han er en forfatter som leter etter jobb, mat, kjærlighet og bekreftelse. Utfordringene hans blir skildret med alvor, men samtidig er ikke humoren langt unna.

Historien fungerer utrolig bra som tegneserie. Teksten og tegningene passer godt sammen. Noen ganger snakker tegningene for seg selv også. Imponerende nok er så og si all tekst i boka gjengitt fra originalteksten. Ernstsen har valgt og holde seg tett på originalteksten, vi kan føle respekten han har for romanen gjennom sidene. Han har for eksempel ikke brukt så mye farge for å unngå å ta oppmerksomheten fra historien. Samtidig som han bruker fargen som et virkemiddel for å fremheve feberfantasiene til hovedpersonen, altså han bruker farge i scener hvor det er tydelig at det bare er noe hovedpersonen ser for seg. Martin Ernstsen har tegnet både tidsriktige miljøbeskrivelser av Kristiania, hvordan det så ut i 1890, og feberfantasiene i et mer fargerikt og surrealistisk uttrykk.

Ernstsen er ikke den første som adapterer en norsk klassiker til tegneserie. Den mest kjente må nok være Geir Moen sin versjon av Peer Gynt som utkom bare et par år tidligere (som jeg også anbefaler å ta en titt på). Er dette en ny trend innen norsk litteratur, ønsker jeg den hjertelig velkommen!

Jeg liker veldig godt Ernstsen sin versjon av sult. Jeg synes det er et veldig godt alternativ til de som kan synes Hamsun sin versjon kan være noe utfordrende å lese. Adaptasjonen kan være med på å gjøre en eldre klassikere tilgjengelig for flere lesere, også noen yngre lesere. Jeg anbefaler den til alle som ønsker en inngang til Hamsuns Sult eller dem som har et ønske om å se romanen i et nytt lys.

-Tina Hansen

kilder:

https://brageprisen.no/

Martin Ernstsen (2019) Sult. Litauen:Minuskel (Ernstsen, 2019)

«Kjærlighet» – En dyster skildring av mor og sønn-forhold

En bok som virkelig viser oss ulike sider av kjærlighet, en kald vinternatt fører til skremmende og følelsesmessig opplevelser.

Jeg har lest en bok kalt «Kjærlighet», en fengslende bok skrevet av Hanne Ørstavik. Romanen ble først utgitt i 1997 og fikk sitt gjennombruddsår. Romanen ble kåret til en av de 25 beste norske bøkene de siste 25 årene av dagbladet.

Boken tar fram forholdet mellom moren Vibeke og den åtte år gamle sønnen Jon. De har nettopp flyttet til en liten bygd i nord Norge. Det er dagen før bursdagen til Jon så han finner ut at han skal gå og selge lodd slik at Vibeke kan bake en kake til han. Vibeke derimot hadde ingen planer om å bake, hun går heller på biblioteket for å lese i fred. Herfra følger vi to separate historier igjennom en kald vinternatt og ser hvordan mor og sønn kan leve to forskjellige liv. Denne delen endrer stemningen i boken til en mer dyster tone. Det er mye som skjer på en natt og som leser dukker det opp spørsmål; er Vibeke en god eller dårlig mor?

Det er egentlig ingenting som overrasker meg i begynnelsen. Boken skildrer en vanlig hverdag hvor det ikke skjer noe dramatisk, bade og selge lodd er noe vi alle gjør. Språket har en hverdagslig preg, hvor det er enkle og lettleste setninger. Likevel har det mye kraft i det som blir sagt med et underliggende budskap. Det som fenger meg er det som skjer under overflaten, Vibeke sine handlinger har dramatiske konsekvenser og det eskalerer til en kamp mellom liv og død. Jeg merker at spenningen har en jevn stigning ettersom historien utspiller seg, som gjør det vanskelig og legge fra seg boken. Slutten er utrolig uventet og skremmende som er åpen for diskusjon og ulike tolkninger av hva som faktisk skjedde.

Selv om det Vibeke gjør virker uansvarlig og egoistisk tror jeg at mange kan kjenne seg igjen i karakteren, spesielt hvis man er en ung alenemor som Vibeke er. «Kjærlighet» handler nemlig om mangel på kjærlighet. Du sitter ikke igjen med en god følelse etter du har lest boken, men det er heller ikke meningen. «Kjærlighet» er en god bok som anbefales å lese.

Vilde Katrine Pettersen

Erika Fatland: Grensen

Bokanmeldelse

Erika Fatland – Grensen (2017)

Hvordan er det å ta drosje i Kasakhstan med en storrøykende, fartsglad og mobiltelefon-snakkende sjåfør? Hvorfor er det så ulik oppfatning av russere og Russland langs den enorme grensen? Ja, hvordan er det egentlig å bo tett på stormakten Russland?

Alt dette og mye mer får du svaret på i Erika Fatlands fascinerende reiseskildring langs den russiske grense.

Jeg ble først oppmerksom på Erika Fatland da hun gjestet et radioprogram hvor hun fortalte om sin reise langs den russiske grensen, fra Nord-Korea i øst til Norge i vest. Dette korte men interessante radiointervjuet fikk meg straks til å gå til anskaffelse av boken som omhandler denne reisen.

For en som ikke er glad i å reise selv, ble denne reiseskildringen en minneverdig reiseopplevelsen. Fatland foretok den 259 dager lange reisen alene og skildrer livet langs den russiske grensen på en spennende og lærerik måte. Fatland har tidligere besøkt gamle sovjetstater som også resulterte i en bok (Sovjetistan, 2014). I Grensen er fokuset sentrert rundt hvordan det er å bo nært den russiske grensen i de forskjellige landene og hvordan forholdet til Russland oppfattes av både menneskene og styresmaktene.

Boken er skrevet slik at man får godt med viktige historiske hendelser i områdene hvor hun befinner seg, samtidig som hun også skildrer sin egen reise gjennom landene.  Det er spesielt interessant og lese om landene jeg personlig visste lite om i fra før, og hvor forskjellig levesettet og forholdene i disse landene er, selv om alle grenser til det samme landet. Fatland behersker russisk godt, noe som virker å ha vært avgjørende for å i det hele tatt kunne gjennomføre en slik reise, hun er flink til å komme i kontakt med mennesker og virker både uredd og nysgjerrig selv der hun skiller seg ut som eneste kvinne og utlending.

De faktabaserte og historiske elementene i boken er både spennende og relevant for å få et godt bilde av de forskjellige landene og områdene. Reiseveien i seg selv, menneskene hun møter, transportmidlene hun benytter seg av og maten hun spiser er så godt formidlet at man føler at man befinner seg på reisen selv.

Reisen i seg selv er imponerende og boken om den er både fascinerende, morsom og veldig innsiktsfull på en gang.

Skrevet av Torbjørn Andersen

Det er tid for spøkelseshistorier!

Bokanmeldelse: Dološ balddonasat

Sjanger: Grøsser

Forfatter: Edel Marit Gaino

Utgivelsesår: 2019

Siden det nærmer seg Halloween, eller Allehelgens dag på norsk, og butikkene allerede har vært overfylt med spøkelsesmasker og skremselsfigurer i lang tid – så vil jeg tipse om en bok med skummelt innhold som kan passe for temaet Halloween. At vi i tillegg er på vei inn i mørketiden er heller ikke feil, for mørket gjør oss mer tilbøyelig til å spisse ørene for lyder, for å lytte etter det vi ikke kan se og kanskje bruke fantasien til å forestille oss om det mystiske og uforklarlige. Og hvis du er som jeg så blir du litt mer skvetten når du ikke har dagslyset til å vise deg hva som møter deg på din lille kveldsvandring i skogen.

Dolos balddonasat er en bok med 11 grøssere, og passer fint for ungdom og alle som synes det er spennende med det mystiske og skremmende. Tittelen kan enkelt oversettes til Spøkelser (fra fortiden). Dette er en relativt ny bok, utgitt av forlaget Davvi Girji i fjor (2019) og er foreløpig kun tilgjengelig i forfatterens morsmål, som er nordsamisk. Vi får tro og håpe at den blir å oversettes til flere språk, slik at flere får ta del i disse fortellingene. Forfatteren, Edel Marit Gaino, debuterer med denne boka og har dykket ned i kisten med spøkelseshistorier. Hun har blitt inspirert av gammel samisk fortellertradisjon når hun har forfattet historiene og hun får oss enda litt mer nysgjerrig til å lese boka ved å avsløre at noen av historiene har hun faktisk opplevd sjøl. Gaino var deltaker på det første kullet av det samiske forfatterstudiet som ble gjennomført i årene 2015-2017. Målet med forfatterstudiet er å rekruttere nye unge forfattere av samiske tekster spesielt for ungdom.

Boka er lettlest og historiene er korte, noe som man kanskje kan forvente av spøkelseshistorier spesielt rettet mot ungdom. Det er alt mellom 1,5 til 6 sider lange fortellinger, som alle har noe mystisk, skremmende eller overnaturlig ved seg. Det er fortellinger om dødninger som oppsøker de levende og om dyr med merkelig oppførsel og usynlighet. Hver fortelling er også illustrert med en tegning i begynnelsen og første siden av hver historie er trykket med hvit tekst på svart bakgrunn. Dette forsterker det mørke i boka og gir en ekstra effekt av det skumle og uhyggelige.

Jeg synes alle fortellingene var skumle og mystiske, i større eller mindre grad og kunne også kjenne at jeg grøsset litt da jeg leste meg gjennom de. Jeg klarte selvfølgelig ikke å legge fra meg boka etter at første historie var lest. Jeg ble bare nysgjerrig til å høre mer og skulle gjerne ønsket det var noen som fortalte disse muntlig til meg, slik de gjorde det i gamle dager, for å underholde hverandre og få tiden til å gå – før elektrisitetens tidsalder. Jeg stemmer for at denne boka kommer som lydbok om ikke altfor lenge!

Lene Siri

Filmen som utfordrer etikken i sosiale medier

Tittel: Det sosiale dilemmaet (Originaltittel: The Social Dilemma)

Sjanger: Dokudrama

Regissør: Jeff Orlowski

Skrevet av: Orlowski, Davis Coombre og Vickie Curtis

Språk: Engelsk

Produksjonsår: 2020

Produsert for: Netflix

Filmen «Det sosiale dilemmaet» produsert for Netflix er et dokudrama som skaper en diskusjon rundt etikken av algoritmene som styrer dagens sosiale medier. Filmen følger delvis intervjuer av analytikere (Tristan Harris m.fl.), og følger delvis en fiktiv historie om Ben (Skyler Gisondo) og hans familie.

Ben, som har hovedrollen i dramatiseringen, er en ordinær tenåring med normale tenåringsproblemer, men vikles lengere og lengere inn i negativ, politisk propaganda. Samtidig får søsteren hans oppleve en trist konsekvens av anonymiteten på sosiale medier: kroppspress. Dette er to samfunnsproblemer som kan være konsekvenser av sosiale medier, nettopp problemer som «fake news» og det at selvmordsstatistikken blant tenåringsjenter har økt i takt med sosiale mediers popularitet.

Filmen handler heldigvis ikke om at noen enkelt og greit tar opp pekefingeren og sier: «Hei du, legg vekk telefonen!». For dette er vi alle lei av, og vi har hørt den regla før. Filmen handler i større grad om å formidle kunnskap om hva denne utviklingen i sosiale medier gjør med oss som samfunn. Det er en bevisstgjøring om særlig to fakta. Nummer én: at vi, brukerne, er et produkt som algoritmene skal

sørge for at kjøper varer og tjenester fra annonsører. Nummer to: algoritmen er skrevet slik at du som bruker skal bli hekta, via funksjoner som f.eks. liker-knappen, og bruke mest mulig tid inne på din favorittapp. Derfor kan, som analytikeren Harris og flere argumenterer, en endring forhåpentligvis gjøres dersom selskaper som Facebook og Google stilles til ansvar. Slik kan algoritmene endres, og omsider bli etiske, slik at den negative utviklingen vi ser i dag kan endres til noe bedre.

Skuespillerne gjør en god jobb i å dramatisere hvordan hverdagen oppleves med sosiale medier, og kanskje avhengigheten av sosiale medier. Det er likevel godt å se at virkemidler som humor også brukes. Det er også flere spennende intervjuer med analytikere, som gir filmens hovedbudskap et faktabasert grunnlag. Slik klarer Orlowski å få frem budskapet i filmen på en dramatisk, men samtidig en realistisk og utforskende måte.

Filmen passer godt for tenåringer og voksne. Kanskje de kan se filmen sammen, hvis de legger vekk mobiltelefonen i et par timer?

Birgitte Bye Åsali

Solaris, et teaterstykke basert på en film, som er basert på en roman.

Foto: Erika Hebbert

Solaris et teaterstykke s på det norske teateret, Solaris er først og fremst en roman som kom ut i 1961, skrevet av den polske forfatteren Stanislaw Lem, som en slags satirisk sci-fi roman. Dramatisert av David Greig og regissert av Peer Perez Øian. Men Solaris på Det norske teateret er et teaterstykke med Ane-Dahl Torp i hovedrollen. Stykket varer i ca. 1 time og 40 min.

Solaris handler i korte trekk om Dr. Kris Kelvin som er psykolog og astronaut, som skal reise til planeten Solaris, for å hente hjem et team med forskere som har  sirklet rundt planeten ‘Solaris’ i to år.  Dr. Kelvin er bekymret da de ikke har hatt noe radiosamband de siste to månedene. Planeten Solaris har vist å være en planet med utenjordisk intelligens.

Når Dr. Kelvin endelig kommer til romstasjonen, viser det seg at mye har hendt de siste to månedene. Hennes mentor og kollega er død, de to gjenværende forskerne virker å ha blitt veldig påvirket av å være der i to år. Solaris er en planet som viser seg å være ganske spesiell, det er noe med at det er to soler der i følge han ene av de to gjenværende forskerne.

Men det viser seg at veldig mye henger ikke på greip i romstasjonen, plutselig ser vi at det er en liten jente som sitter og observerer de gjenværende på romstasjonen, og de to forskerne later som de ikke ser henne. Og han ene forskeren vil egentlig ikke at Dr. Kelvin skal oppsøke den siste forskeren. Som publikum føler man at de forskerne skjuler noe for Dr. Kelvin, da de bare vil at hun skal legge seg å sove rett etter ankomst.

Solaris som teaterstykke på Det Norske teateret er veldig godt gjennomført, men Solaris styrke som teaterstykke er først og fremst det visuelle, måten musikk, lys og scenografi er satt sammen, drar teaterstykket til nye høyder, og for de som har sett Tarkovskys film om samme bok fra 1972 kan man se hvor scenografen har hentet inspirasjon.

God Teateropplevelse

Christer Enciso Fredriksen

Bokanmeldelse – The Lies of Locke Lamora

Sjanger: Fantasy

Forfatter: Scott Lynch

Serie: Gentleman Bastard

Utgitt: 2006

The Lies of Locke Lamora er den første boken i Gentleman Bastard serien, skrevet av Scott Lynch og ble utgitt i 2006. Her følger vi Locke Lamora, tyven, svindleren og elendig sverdmann, og banden hans, The Gentlemen Bastards. De bruker dagene på å svindle og stjele fra de rike i byen Camorr og selv ikke byens kriminelle overhode vet hva som foregår rett under nesen hans. Så gode er de, at selv i lysende dagslys blir de rike fattigere uten at de er klar over det selv. Men selv The Thorn of Camorr er i fare når Den Grå Kongen kommer til byen og truer med å ødelegge alt Locke og gjengen hans har bygget opp.

Dette er uten tvil en av mine favoritter de siste årene. Det er en bok i fantasy sjangeren, men den føles samtidig jordnær og handlingen kunne, med noen små forandringer, fint ha vært satt til en hvilken som helst italiensk by mellom 1400 og 1600-tallet. Du har de klassiske fantasy elementene med magi og merkelige konstruksjoner satt igjen av en glemt sivilisasjon, men de er der stort sett bare for å sette litt smak. Magi i denne verdenen er noe svært få mestrer og er svært farlig, noe Locke Lamora får erfare i denne boken og i de neste. Byen Camorr har fått sitt navn fra italiensk organisert kriminalitet som kalles for camorra, mens byen i seg selv er inspirert av Venezia med sine mange kanaler. Denne italiensk inspirerte settingen passer svært godt og setter en riktig god stemning. Scott Lynch var relativt ung når han skrev denne boken, 28 år når boken ble gitt ut i 2006, men det å skrive er virkelig noe han mestrer. Dialogen er vittig og smart, karakterene har dybde og føles levende. Han kaster ikke bort tid på å forklare leseren hvordan denne verdenen fungerer, noe som mange forfattere i denne sjangeren ofte gjør og som kan føles overveldende for en ny leser. Du lærer om verdenen naturlig bare ved å lese boken og føler med det at det er mer du vil utforske ved videre lesning.

Denne boken er som sagt fantasy og det er til de som allerede er tilhengere av sjangeren som jeg vil anbefale denne boken. Men den kan også nytes av de som er nye til sjangeren, eller som ikke har lest så mye fantasy fra før. Lån den på biblioteket og se hva du synes. Kos deg i Camorr!

Andre bøker i serien:

  • Red Seas Under Red Skies (2) 2007
  • The Republic of Thieves (3) 2013
  • The Thorn of Emberlain (4) Ikke utgitt

Skrevet av Andreas Jambak

Kilder: Lynch, Scott (2006), The Lies of Locke Lamora, Spectra.

Filmanmeldelse «Nausicaä – prinsessen fra Vindens dal»

«Nausicaä – prinsessen fra Vindens dal» er en tankevekkende animasjonsfilm av regissør MIYAZAKI Hayao, produsent TAKAHATA Isao og SUZUKI Toshio, basert på en mangaserie med samme navn. Suksessen med denne filmen førte til at de tre grunnla det legendariske animasjonsselskapet Studio Ghibli som senere produserte «Min nabo Totoro», «Chihiro og heksene» og andre storfilmer.

Filmen kom ut i 1984 og handler om miljøvernsproblemer og medfølelse. Denne filmen er tidløs med vakre håndtegninger, og handlingene er fortsatt aktuelle i dag.

Handlingen i filmen foregår på Jorden tusen år etter den siste krigen, som ødela en enorm menneskelig sivilisasjon og mesteparten av Jordens økosystem. Nå er verden dekket av de giftige skogene som blir ivaretatt av de gigantiske insektene som heter Ohmu. Bare noen få steder finnes det ren natur. En av disse stedene er Vindens dal der bor mennesker enkelt og fredelig.

Nausicaä er en karismatisk ung prinsesse fra Vindens dal. Hun er sjarmerende, smart, sterk, modig og meget empatisk. Hennes folk respekterer henne. Hun elsker naturen og vil rense den.

Da et stort land invaderte Vindens dal og drepte hennes far, så måtte hun kjempe for sitt folk og for å forhindre en krig som vil føre til neste naturkatastrofe.

I filmen sier Nausicaä til Herr Yupa at det er selve jorda som er forurenset, og spør ham om hvem satte jorda i en slik tilstand. Da jeg så denne filmen for første gang i en alder av 12 år, gjorde denne scenen sterkt inntrykk på meg. Jeg håpet at når jeg ble voksen ville en person som Nausicaä dukke opp og stoppe forurensningen av Jorden. Men dessverre er ikke forurensningsproblemet løst enda, og klimaendringene blir mer og mer fremtredende.

Mange voksne synes at animasjoner er for barn og ungdommer og ikke for voksne, fordi de fremstår som enkle. Dette gjør at voksne ofte unngår å se animasjonsfilmer, eller tar dem ikke på alvor, men jeg synes at det er synd. Temaene som behandles i denne filmen er like relevant for voksne, og animasjonsfilmer kan utløse refleksjon og tenking i barn, ungdom og voksne i like stor grad.

Hvis du ikke har sett en animasjonsfilm før, er Nausicaä ett bra sted å starte.
Nå må vi tenke over hvordan vi lever og hvordan den Jorden skal være som vi gir våre etterkommere!

Skrevet av Noriko

Kilde:
Miyazaki, H (Regissør). (produksjonsår 1984). Nausicaä fra vindens dal [DVD] (utgitt 2011), Japan: Topcraft (Filmstudio), PAN Vision (Distributør i Norge)

Skrevet i Ukategorisert | 1 svar

Gone Girl

Bokanmeldelse – Gone Girl av Gillian Flynn

Da jeg i sommer bestemte jeg med endelig for å plukke opp denne boken, som jeg flere ganger tidligere har tenkt jeg ville lese, klarte jeg ikke å legge den fra meg før jeg hadde lest den ferdig over tre dager. Gone Girl er en thriller fra 2013, som er den tredje boken utgitt av forfatteren Gillian Flynn. Nick og Amy Dunne blir tvunget til å flytte hjem til Nicks hjemby i Missouri etter at begge mister jobbene sine i New York under finanskrisen i 2008. På parets femte bryllupsdag, forsvinner Amy under mystiske omstendigheter, og blir meldt savnet av ektemannen sin. Nick blir raskt mistenkt både av politiet, og mediene som rapporterer om saken, på grunn av sin kalde og apatiske væremåte etter forsvinningen. Etter hvert som etterforskningen går framover, peker flere og flere spor mot at Nick står bak, men svaret på hvorfor Amy forsvant, og ikke minst hvem som står bak, viser seg å være mye mer komplisert enn først antatt.

 

Historien blir fortalt gjennom både Nicks synspunkt i førsteperson, og gjennom Amys dagbokinnlegg fra de fem siste årene, der deres syn på ekteskapet viser seg å være vidt forskjellig. Handlingen i begynnelsen av boka er litt treg, men forfatteren bygger virkelig opp den uhyggelige stemningen på en god måte. Tempoet tar seg godt opp litt før man kommer halvveis i boken, og da var jeg personlig så investert i mysteriet at jeg ikke klarte å legge boken fra meg før jeg fant ut hvordan alt hang sammen. Forfatterens bruk av en form for «unreliable narration» gjør at det til tider er vanskelig å like karakterene, ettersom de hele tiden holder tilbake informasjon fra leseren. Karakterene er komplekse og ekte, og forfatteren skildrer de mørkeste sidene av dem godt. De er personer man ikke nødvendigvis burde like, men som man ender opp med å ha en viss sympati for likevel.

 

Dersom man har lest Flynn sine andre bøker, vet man at hun ikke nøler med å ta opp tunge og vanskelige temaer som til tider kan være vanskelige å lese. Det gjør hun i denne boken også, men dette er kanskje den som er mest spenningsdrevet av de tre bøkene hun har skrevet. Boken er en moderne krimroman som også er med på å vise hvor mye makt mediene og sosiale medier egentlig har når det kommer til å påvirke offentligheten sin oppfatning av mennesker i alvorlige straffesaker, uansett om de er skyldige eller ikke. Alt i alt, en veldig spennende bok jeg vil anbefale for alle som er interessert i en spennende historie og et godt mysterium, uansett om man er glad i krim og thrillere eller ikke. Vanligvis er det ikke den type bok jeg ville lest, men denne leseropplevelsen er en jeg ikke kommer til å glemme så lett.

 

Skrevet av Malin Pettersen