Barseldepresjon
Psykisk helse, depresjon og angst
Verdens helseorganisasjon definerer psykisk helse som «en tilstand av velvære der individet realiserer sine muligheter, kan håndtere livets normale stress, kan arbeide på en fruktbar og produktiv måte og har mulighet til å bidra for samfunnet». Alle mennesker har imidlertid perioder i livet der de kan oppleve at ting er vanskeligere enn vanlig, og kan føle seg nedfor, trist, motløs og engstelig. Svingninger i humør og dagsform er helt normale og ofte vet vi ikke hva som utløser dem. Slik sett er det helt normalt å kjenne på et bredt spekter av både gode, vanskelige og vonde følelser.
Felles for psykiske plager og lidelser er at de påvirker våre tanker, følelser, atferd, væremåte og omgang med andre. Psykiske plager er symptomer og tilfredsstiller nødvendigvis ikke kravene til en medisinsk (klinisk) diagnose. Når en diagnose på en psykisk lidelse stilles, vurderes antall, intensitet og varighet av symptomer, og i hvor stor grad disse påvirker personens funksjonsnivå. En tredjedel av den norske befolkningen vil ha en eller annen psykisk lidelse i løpet av et år, og halvparten vil rammes i løpet av livet, hvorav hver femte person vil oppleve en klinisk depresjon. Angst og depresjon er de vanligste psykiske plagene og lidelsene. Norske studier viser at 10-15 % kvinner utvikler symptomer på depresjon etter fødselen, hvorav 3,5 % av disse får en klinisk depresjon. Internasjonale studier viser at også 5-10 % menn utvikler depresjon etter fødselen.
Årsaker
Fysiske og psykiske plager og lidelser oppstår i et nært samspill mellom arv og miljø. Genetikken er viktig for de egenskaper vi har som for eksempel kroppsfasong og personlighet, og sårbarhet for å utvikle sykdom er også genetisk betinget. Det kan være en medfødt disposisjon for å utvikle hjertesykdom og diabetes, og det kan være en medfødt disposisjon for å reagere med angst og depresjon i vanskelige livssituasjoner.
I stress-sårbarhetsmodellen beskrives en sammenheng mellom sårbarhet og størrelsen og mengden av belastende livshendelser. En person med høy sårbarhet for å utvikle depresjon vil med større sannsynlighet bli deprimert ved en liten stressende livshendelse sammenlignet med en person med lav sårbarhet for å utvikle depresjon. En sterkt belastende livshendelse, eller mange stressende livshendelser etter hverandre, vil derimot kunne utløse en depresjon hos de aller fleste, uavhengig av medfødt sårbarhet.
Somatisk sårbarhet påvirkes av oppvekstmiljøet. For eksempel vil sårbarhet for å utvikle diabetes påvirkes av kosthold og fysisk aktivitetsnivå både i oppveksten og i voksen alder. På samme måte vil psykologisk sårbarhet påvirkes av tidlige erfaringer med omsorgspersoner og venner. Erfaringer med omsorgssvikt, psykisk/fysisk vold, seksuelt misbruk og/eller mobbing vil ofte føre til psykiske plager og lidelser som eksempelvis angst og depresjon.
Belastende eller stressende livshendelser omfatter ikke bare det som er vondt og vanskelig. Alle situasjoner som krever at individet endrer seg er stressende fordi organismen må organisere seg på en ny måte. Derfor kan positive livshendelser også være stressende. Dette kan være overgangsfaser som tenårene, det å flytte hjemmefra, starte studier, etablere familie, få barn, bytte eller slutte i jobb, at barna blir voksne og flytter ut osv. Sterke negative livshendelser kan være det å bli rammet av sykdom, skader, dødsfall, skilsmisse, utroskap, økonomiske utfordringer, vold, konflikter, krig osv.
Om en stressende livshendelse oppleves som positiv eller negativ påvirkes av hvordan individet opplever å mestre og å ha kontroll over situasjonen. Vi snakker derfor om positivt og negativt stress. Når utfordringene overgår individets mestringsressurser blir det negativt stress. Dette er skadelig for både fysisk og psykisk helse. Det er vanlig å pådra seg hodepine, ryggplager, søvnvansker, influensa og lettere infeksjoner fordi immunforsvaret er svekket, og mange kan oppleve angst og depresjon.
Årsaken til økt forekomst av symptomer og sykdom ved negativt stress er at man blir stående i en uløst og ukontrollerbar situasjon som gir forhøyet kortisolnivå over tid. Dette antas å være toksisk for organismen, og antas å medvirke til redusert immunforsvar. Mer alvorlige psykiske og fysiske reaksjoner som eksempelvis psykoser og hjertesykdom kan også oppstå ved sterkt belastende livshendelser.
Til tross for at overgangen til det å bli foreldre vanligvis betraktes som en positiv livshendelse, er det også en ny situasjon som krever store endringer av individet, parforholdet og i familien. Å bli foreldre medfører en endring i selvbildet, forholdet til kjæreste, familie og venner. Det er også mange praktiske utfordringer i forhold til barnet, studier, arbeid og økonomi, og det kan være usikkerhet knyttet til fremtiden. Hvis individet har tilstrekkelige ressurser til å mestre den nye situasjonen, så vil det å bli foreldre resultere i positivt stress og man klarer å tilpasse seg den nye livssituasjonen. Opplever man derimot at utfordringene blir for mange og for store, og slik overgår tilgjengelige mestringsressurser, vil dette medføre negativt stress som kan resultere i symptomer på angst og depresjon.
Sårbarhetsfaktorer for å utvikle fødselsrelatert depresjon er stort sett felles for kvinner og menn, og inkluderer tidligere erfaringer med psykiske plager som depresjon og angst, et dårlig fungerende parforhold, en negativ holdning til graviditet, mangel på sosial støtte, og andre stressfulle livshendelser som dårlig økonomi, sykdom under graviditet eller etterpå, og vanskelig fødsel. Noen kvinner har også en biologisk sårbarhet for barseldepresjon uavhengig av andre stressfaktorer. Når en forelder blir deprimert, øker sjansen for at partneren også får psykiske plager.
Symptomer
Symptomer på nedstemthet og depresjon i perinatal periode er stort sett de samme som når depresjon oppstår i andre livssituasjoner, men innslaget av angstsymptomer er ofte sterkere tilstede ved barseldepresjon. Gitt de kroppslige forandringene som følger av graviditet og fødsel, er økt eller redusert søvnbehov, samt endringer i appetitt og vekt, også naturlig å forvente i denne perioden. Generelt er sentrale symptomer på depresjon nedstemthet, redusert glede eller interesse i aktiviteter, utmattelse eller tap av energi, endringer i spise- og søvnmønster, redusert evne til å tenke og konsentrere seg, følelse av håpløshet, skyldfølelse, selvkritikk, tap av seksuell interesse, tilbakevendende tanker om døden og ønske om å avslutte livet.
For deprimerte barselkvinner kan symptomer på depresjon vise seg som nedstemthet, irritabelt eller ustabilt humør, en opplevelse av å være følelsesmessig avflatet eller nummen, og som passivitet og sosial tilbaketrekning. Mange blir søvnløse, mister appetitten, og er energi- og tiltaksløse. Kognitive faktorer omfatter vansker med oppmerksomhet og konsentrasjon, selvfokusert grubling og bekymring der innholdet ofte omhandler negative tanker om seg selv, barnet sitt og sin evne til å være mor. Å føle seg nedstemt når alle forventer at du skal være lykkelig, er for mange en ekstra belastning som fører til skyldfølelse og skam. Mange vil derfor ikke fortelle om hvordan de egentlig har det, og mange er også redde for at konsekvensen kan bli at de blir fratatt barnet sitt.
Samspill og tilknytning
Det er ikke foreldrenes psykiske symptomer eller lidelse i seg selv som er avgjørende for barnets situasjon, men i hvilken grad foreldreatferden er hensiktsmessig i forhold til barnets behov og utvikling. Det kan være stor variasjon i hvilke ressurser deprimerte foreldrene klarer å mobilisere i samvær med barnet. Derfor er det viktig å være nyansert når man vurderer foreldrenes omsorgskapasitet.
Mange deprimerte foreldre føler også utilstrekkelighet og skyld overfor manglende glede og mestringsevne, noe som gir depresjonen ny næring. Derfor er det svært viktig at man bekrefter foreldrene på̊ det de får til, og ikke utelukkende er opptatt av det som er vanskelig. Dette er et sentralt fokus i Blues Mothers der vi også ønsker å stimulere til gode samspillserfaringer med spedbarnet gjennom aktiviteter som babymassasje, babysang og babysvømming.
Mange deprimerte foreldre kan imidlertid være emosjonelt tilbaketrukne og initiativløse, selvnedvurderende, irritable og vise lite positiv affekt ovenfor spedbarnet. Dette kan virke forstyrrende på samspillet ved at de er mindre sensitive for barnets signaler og behov, snakker mindre med barnet og viser mer negative enn positive ansiktsuttrykk i ansikt-til-ansikt samspill. I slike tilfeller bør for eksempel mor sykemeldes slik at far kan overta fødselspermisjonen og avlaste henne.
Det er veldokumentert at depresjon hos mor og far kan ha en uheldig påvirkning på barnets utvikling og øker sannsynligheten for at barnet utvikler kognitive, atferdsmessige, emosjonelle og tilknytningsforstyrrelser. Tidlig innsats i småbarnsfamilier der foreldrene strever med psykisk helse er derfor særdeles viktig.
Hvor kan man få hjelp?
Kvinner, menn og familier som strever med psykisk helse i svangerskap og barseltid faller ofte mellom flere stoler fordi de beveger seg mellom kommunale tjenester som fastlege, jordmortjeneste og helsesøster, og føde- og barselavdeling og barneintensivavdelinger i spesialisthelsetjenesten. Kommunikasjonen mellom de ulike tjenestenivå kan være vanskelig og tidkrevende.
I tillegg er foreldrene og familien i en stor endringsprosess, ofte svært slitne, og forstår ikke alltid hva som skjer med dem; om de trenger hjelp og hvor de skal henvende seg. Mange strever også med skyldfølelse og vil ikke fortelle andre hvordan de egentlig har det. Av denne grunn er det viktig å alltid informere gravide og nybakte foreldre om psykiske reaksjoner som kan oppstå og hvor de kan få hjelp. Hjelpen bør også være lett tilgjengelig slik at det ikke krever for mye ekstra ressurser for foreldrene til å ta kontakt.
Hvor kan man henvende seg?
Det er mange som kan yte hjelp ved psykososiale utfordringer under svangerskap, barsel-, og småbarnstid, men det kan være en utfordring å finne frem til riktig tiltak, og samhandlingen mellom de ulike tjenestene kan være mangelfull. Det kan også være kommunikasjonsutfordringer mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, blant annet på grunn av forskjellige journalsystem, og det kan være lang ventetid for å få et tilbud i spesialisthelsetjenesten.
Det er imidlertid mye hjelp som kan tilbys på kommunalt nivå, selv om det er stor variasjon i tilbudene mellom kommunene. Private aktører og frivillighetsorganisasjoner kan også ha tilbud for målgruppen. Det vil være ulikt hvilken hjelp og støtte det er behov for, men dette vil kunne avklares i samarbeid med disse.
På kommunalt nivå: Fastlegen, helsesøster, jordmødre, kommunepsykologer, Familiens hus eller Familiesentre, og Barneverntjenesten.
Spesialisthelsetjenesten: Voksenpsykiatriske poliklinikker (VPP), Barnepsykiatriske poliklinikker (BUP), Psykiske helseteam ved føde- og barselavdelinger, Forebyggende familieteam i spesialisthelsetjenesten.
Staten: Familievernkontoret.
Private og frivillige: Privatpraktiserende psykologer eller psykiatere, og Home start-tiltak i regi av for eksempel Bymisjonen.