Over er det noen utdrag fra kommentarfelt i en offentlig, innvandringsfientlig gruppe på facebook. Hva er dette for noe, og hva skal vi gjøre med det? Nettopp dette, hatprat og sosiale medier, var tema på forelesninga sist uke, og det skal jeg skrive med om her. Men først…. en forelesningsselfie:

 

Jeg tok et dypdykk i kommentarfelta i ulike nettaviser og på facebook, og jeg holdt på å drukne i hatkommentarer og drittslenging. Hvor kommer all dritten fra? Jeg fikk en trang til å gripe inn, og svare tilbake på alle de stygge kommentarene. Men det var så mye, jeg ante ikke hvor jeg skulle starte, så jeg anså slaget som tapt før jeg i det hele tatt hadde starta. Det er nok flere som tenker som meg. Men har vi ikke egentlig et ansvar om å ta til motmæle mot hets på internett? Dette er noe Anne Birgitta Nilsen skriver om i si bok ”Hatprat”, som kom ut i fjor. Det var denne boka Åse Mette tok utgangspunkt i på forelesninga.

Hatprat omfatter både mobbing og hatretorikk. Ofre for mobbing er ofte enkeltindivider, mens hatretorikk rammer grupper. Ellers er det store likheter mellom disse, og Nilsen omtaler begge som hatprat. Hatprat foregår over tid, og går ut på å sverte ofra, og spre og forsterke negative holdninger og oppfatninger om mennesker til et bredt, ukritisk publikum. Hatprat bygger opp under konspirasjonsteorier, anti-ismer, fobier og individuelle særtrekk. Konsekvenser for ofra er blant anna utrygghet, angst, svekket verdighet og avmenneskeliggjøring. For samfunnet kan konsekvensene være et oss-dem-perspektiv, sosiale skillelinjer og i ekstreme tilfeller terrorisme.

 

Med frihet følger ansvar

Nilsen trekker fram to viktige begreper i boka si: ytringsfrihet og ytringsansvar. Retten til ytringsfrihet (artikkel 19) i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, lyder slik:

Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

Det er viktig å se dette i sammenheng med den første artikkelen i samme erklæring:

Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Vi har alle rett til å si og mene det vi vil, men vi må også tenke over hvilke konsekvenser ytringene våre kan ha overfor andre mennesker. Vi har et moralsk ansvar om å ivareta menneskeverdet vi alle har krav på, og handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Det kan straffe seg å skrive hatefulle ytringer på sosiale medier. I fjor måtte en mann møte i retten, fordi han kom med trusler og hatkommentarer mot jøder i en åpen gruppe på facebook, der han blant anna skreiv:

Jeg skal gi dem [jødene] beskyttelse jeg. inshAllah. Så fort jeg har tatt jegerprøven og får tak i en AK47. Disse svinene tilhører en okkupasjonsmakt, Israel, i tillegg har de okkupert vår moske,Al-Aqsa. Ya Allah, få de skitne jødene ut av vår moske og gi oss alle mulighet til å be salah i masjid Al-Aqsa før vår død. Amiin!!!….

De færreste hatytringer er straffbare. Det er flere grupper som er populære ofre for hatprat, blant anna jøder, muslimer, homofile og samer. Forrige uke blei ei samisk dame og kompisen hennes kasta ut fra ei facebook-gruppe fordi de skreiv samisk (les artikkelen her). I kommentarfeltet under saka skjer en bagatellisering av hendelsen, og kommentarer som ”Det va nu åsså nåkka å springe t avisa med..” går igjen.

Nynorsken er også et populært mål for drittslenging på sosiale medier, noe vi også var inne på i forelesninga til Øystein for to uker siden. Tirsdag sist uke var det skrevet et debattinnlegg på nynorsk på nordlys.no. Nordlys delte saka på sin facebook-side, noe som skapte reaksjoner i kommentarfeltet:

Enkeltkommentarene om nynorsk kan kanskje ikke kategoriseres som hatprat, men summen av alle kommentarene kan ha en ødeleggende effekt overfor nynorskbrukerne. Mange nynorskelever skifter hovedmål til bokmål når de begynner på videregående, noe som kan være en konsekvens av denne mobbinga (les mer her).

Ikke sitt å glo – gjør no’!

Det er på tide å slå tilbake mot haterne. Her er noen tips, fra hatprat-boka, til hva vi kan gjøre med hatprat:

1) Ta ordene og tøm dem for kraft!
2) Skap aksept for annerledeshet!
3) Still opp for hverandre!
4) Ansvarliggjør! (Hva mener du egentlig med …?)
5) Bryt tausheten!
6) Frem kunnskap!
7) Søk en språklig bevissthet!

Så, hva venter du på?

 

 

 

– Sandra

P.S. ikke noe drittslenging i kommentarfeltet, takk.

Denne uka satt jeg, i likhet med mine medstudenter på emnet «Språk og tekst i sosiale medium», på Universitetet i Tromsø og hørte på Øystein Vangsnes snakke om sosiale medier. Nærmere bestemt om sanntidspoesi og Twitter-litteratur, samt hvordan sosiale medier av mange benyttes aktivt som språklig kamparena.

Sanntidslitteratur. Framtidslitteratur?

Jeg tenkte å starte med å si noe om sanntidspoesien som i økende grad gjør seg gjeldende på internett. Vangsnes støtter seg på dette blogginnlegget av Per Roger Sandvik når han hevder at Twitter-poesi har vokst frem som et eget begrep. Stadig flere Twitter-brukere benytter mediet til å legge ut korte dikt. Noen legger til og med ut korte historier- Twitter-noveller. Graden av seriøsitet og intensitet hos disse poetiske og litterære tvitrerne varierer.

Frode Grytten blir nevnt som et eksempel på en Twitter-bruker som så og si utelukkende har brukt nettstedet som et litterært prosjekt. De av oss som har lest litt av novellene hans eller hørt han skrive dikt til TV2-sportens fotballmontasjer, vet at dette er en mann som behersker kunsten å skape mening og følelser innenfor forholdsvis korte format. Uavhengig av om man mener at han behersker det like godt i et ekstremt kort format, slik Twitter jo er (maks 140 tegn), er det liten tvil om at slik sanntidslitteratur som Grytten representerer, fungerer som en tilvekst til skjønnlitteraturens mangfold.

Illustrasjon: En av Frode Grytten sine Twitter-noveller

Når det er sagt, har ikke Grytten vanskeligheter med å få gitt ut det han skriver. Noen av mikronovellene fra twitter-prosjektet har faktisk allerede blitt realisert mellom to permer, i boka «Vente på fuglen». For de av oss som ikke er like priviligerte og begavede med pennen og tastaturet som Grytten, fungerer sanntidspoesien på sosiale medier som en enkel måte å «gi ut» litterære ytringer på. Er man begavet nok, skal man ikke se bort ifra at Twitter kan fungere som et springbrett som kan føre med seg poetisk og litterær suksess. Er du ikke så flink kan du jo alltids trøste deg med et par retweets (eller oppattkvitringar som Vangsnes kaller det) og noen nye følgere hvis du er heldig.

Nynorsk er en jævla drittdialekt!

Alt er lov i krig og kjærlighet heter det. Men er alt lov på internettets slagmark? Øystein Vangsnes kan en del om språktoleranse. På forlaget Samlaget har han gitt ut boken «Språkleg toleranse i Noreg – Norge, for faen!». Artig tittel. Her og her kan du lese to av kapitlene fra denne boka i fulltekst. Funn i forbindelse med dette bokprosjektet var en sentral del av forelesningen. Vangsnes ønsker å få bukt med den språklige intoleransen som fortsatt er til stede blant mange i Norge. Jeg skal innrømme at jeg småhumret litt da jeg ble gjort oppmerksom på twittermeldinger av typen «Jeg får dysleksi av nynorsk». Når vi i tillegg vet at slike meldinger i all hovedsak legges ut av ungdom med en demografisk tilknytning utenfor nynorskens kjerneområde, virker det kanskje enda mer uskyldig. Likevel er slike ytringer alvorlige, ifølge Vangsnes. De er med på å stigmatisere en gruppe språkbrukere. Men vi kan ikke legge all skylden på ungdommer som ikke ser den umiddelbare nytten av å lære seg nynorsk. Som Vangsnes påpeker er det vanlig at ungdom arver holdninger fra voksne, og det er langt fra bare ungdom som er der ute og sprer negative ytringer.

Negative ytringer om bruk av dialekt, både i skrift og i muntlige situasjoner ble også diskutert på forelesningen. Noe av problematikken når det gjelder hakking på andres språkbruk, ligger i forholdet mellom flertallet og mindretallet. Hvilken rett har f.eks en bokmålsbruker fra Oslo (ref. undertegnede) til å snakke dritt om et språk eller en dialekt bare fordi han/hun ikke snakker/skriver på samme måte selv?. Å gjøre det er i beste fall intolerant, kanskje også etnosentrisk og kulturfundamentalistisk hvis vi ser på språk som en viktig identitetsbærer i folks kultur. Og det gjør vi vel?

For å runde av skal jeg ikke påberope meg at jeg er noen stor nynorskforkjemper. Jeg er heller ingen motstander. Jeg har heller ikke så sterke meninger om bruk av dialekt. Men jeg forstår at de som føler seg støtt, blir støtt. Derfor forstår jeg meg ikke på at folk har så sterke meninger om andres språkbruk at de ønsker å endre andres språkbruk. Med andre ord klarer jeg bare å se at mangfoldstilhengerene har en agenda. Nettopp å forsvare seg mot ødeleggende angrep fra motstanderene og dermed forhåpentligvis sørge for litt mer mangfold enn det som ellers ville vært tilfellet.

Snakkes. Magnus

Tirsdag 03. Februar 2015 var det klart for andre forelesning om blogger. Denne gangen dreide det seg om sykdomsblogger. I forrige ukes bloggpost kunne vi lese om ulike motivasjonsfaktorer for blogging. Mye av dette gjelder også sykdomsblogger, spesielt når det kommer til å søke andres meninger og respons, å bruke skriving som tanketerapi og å minske følelsesmessig spenning gjennom skrift. Den store økonomiske gevinsten har kanskje ikke like stor betydning for sykdomsbloggere som for en del andre bloggere, men den finnes nok.

Hva er en sykdomsblogg?

Å skrive om sykdommer er ikke noe nytt, men  har  vært gjort gjennom generasjoner av blant annet William Shakespeare, Knut Hamsun og Henrik Ibsen. Mennesker har alltid vært opptatt av å lære mer om sykdommer fordi det angår oss og berører oss. Forskjellen på før og nå er at nå trenger det ikke lenger å handle om kun kjente personer. Hver mann i gata kan skrive om sin sykdomshistorie (og etter år 2000 ble dette en vanlig ting å gjøre). Du kan skrive om deg selv eller andre nære med en sykdom, og det finnes ingen filtrer, man sier det slik det føles. Patografi (patos – lidelse) betyr en skriftlig fremstilling av egen/andres sykdom. I en sykdomsblogg skriver man om noe som skjer her og nå. Leserne følger med på bloggen fra dag til dag og føler en form for nærhet med den som er syk. Sykdomsblogger oppleves som autentiske ved sin direkte og ekte gjengivelse av hvordan det er å være syk. Positive ting ved å blogge kan være at bloggingen fremstår som et redskap for pasienten for å håndtere sykdommen, den gir kontroll, bidrar til identitetsutvikling, skaper stressreduksjon og gir informasjon, bloggingen skaper noe av verdi og den syke føler seg mindre isolert.

Vi hadde en liten diskusjon i klassen om hvorfor vi trodde det har blitt en økning i patografier de siste årene. Dette kom vi fram til:

• Vi vet generelt mer om sykdommer gjennom forskning og litteratur. Sykdom er hverdagsliggjort i betydning av at t enkeltmennesker vet litt om hva de ulike sykdommene dreier seg om (f. eks så vet alle hva kreft er).
• Det har blitt stor åpenhet på nettet (sosiale medier) der vi våger å skrive mer enn vi kanskje hadde turt å si direkte til andre mennesker. På sykdomsblogger er det for det meste positive tilbakemeldinger. Dette gjør at det blir litt lettere å åpne seg, og andre syke våger å gjøre det samme ved å fortelle sin egen historie.
• Teknologien har ført til at vi hører mer om sykdom fra alle verdens land og ikke bare fra nærområdet. Vi har en større tilgang på patografier og derfor føles det kanskje som at det blir flere egenopplevde sykdomsskildringer.
• Flere lever med kroniske sykdommer i dag. Det kan bety at det er mange som har et ønske om å informere andre om hvordan det er å leve med sykdom, og det er mange som er interessert i å lese om det. Det har blitt mindre tid til mellommenneskelig omsorg, samtidig som stadig flere kureres og lindres av et effektivt helsevesen. Et synlig resultat av dette kan være bloggeren som søker trøst hos andre ved å skrive ut om følelsene og få tilbakemeldinger hos leserne.

 

Et eksempel på sykdomsblogg er Regine Stokkes blogg. Denne ble etterhvert remediert til ei bok, kalt  Regines bok – En ung jentes siste ord (2010). Selv fulgte jeg med denne bloggen for seks år siden, og har nå nylig også lest boka i forbindelse med dette kurset. Det var en interessant opplevelse å lese boka. Man føler seg litt tappet for energi når man leser en slik ‘tung biografi’ om ei ung jente som snart skal dø. I alle fall fikk jeg litt nye perspektiver på livet, og får gjennom boka enda en grunn til å sette mer pris på livet. Fortsatt synes jeg ikke boken var like ‘spennende’ som det var å følge med på bloggen dag for dag da hun fortsatt levde. Når du leser boken blir det mye gjentakelse, og dessverre så vet vi hvordan den ender. Boken er kronologisk, mens en blogg har det nyeste innlegget øverst. Denne omvendte kronologien i blogger skaper ekstra spenning når den kreftsyke ikke har blogget på fem dager.

For Regine Stokke var leserne hennes viktige. Det er kommunikasjonen med lesere som skiller en blogg fra en tradisjonell dagbok. Regine brukte et hverdagsspråk med lite bruk av metaforer. Titlene hennes var poetiske (ofte engelske uttrykk eller sitater fra den dystre musikken hun hørte på). Regine brukte svært lite krigsmetaforikk og snakket ikke veldig ofte om døden. Kanskje var det vanskelig å formidle gjennom tekst, så hun viste det gjennom de mørke og kunstneriske diktene og bildene sine. Forskjellen fra Regine og enkelte andre sykdomsbloggere, som for eksempel svenske Kristian Gidlund, er at Regine hadde mer håp, en forestilling om fremtiden og ting hun gledet seg til å gjøre helt frem til hun døde.

Noen negative effekter ved å blogge kan være at man kan bli såret av f. eks stygge og usaklige kommentarer, det kan være tidkrevende og man kan bli mer isolert på grunn av dette. Hvis bloggen tar for mye tid, kan det fort gå ut over den siste tiden hun/han har sammen med familien, og akkurat dette kan kanskje være en stressende situasjon for bloggeren om det går så langt. En annen negativ konsekvens ved all slags blogging kan være begrepet som kalles for Frames. Det betyr at bloggeren automatisk tror at leserne er lik som han/henne, og har de samme interessene og standpunktene. Da vil man bli sjokkert om det kommer en negativ/overraskende kommentar, som Regine fikk på en av spørsmålsrundene sine da en av leserne la igjen følgende kommentar: «Når skal du dø?» Det er heldigvis lite av dette på sykdomsblogger, men nettroll finner vi dessverre over alt.

Til slutt vil jeg bare tilføye at jeg tror vi liker å lese om andres liv og at som et resultat av dette vil sykdomsblogger blir mer og mer populære. I bloggen vil folk vil få ut følelsene sine og få tilbakemeldinger. Likevel vil det alltid være forskjell på disse bloggene. Noen søker en åpen dialog med leserne, mens andre vil ha en monolog med få eller ingen tilbakemeldinger fra deg og meg.

Jeg fant forresten akkurat en ny sykdomsblogg om brystkreft som ligger på 2. plass (03. feb) etter TCMN på topplista over Tromsø-bloggere (blogg.no). Du kan sjekke den ut HER.

 

Vi blogges!

~ Isabel Mortensen

Så var vi samlet igjen til den fjerde forelesningen i  kurset “Språk og tekst i sosiale medier” (NOR-2043). Denne gangen var det Linda Nesby som tok for seg dagens tema, digital litteratur. Vi fikk en nærmere innføring i hva digital litteratur er, før vi deretter entret det vide blogglandskapet.

Digital litteratur

Så hva er egentlig digital litteratur? Digital litteratur er litteratur produsert av forfattere som utnytter den digitale teknologien i produksjons-, distribusjons- og resepsjonsprosessen. Dette innebærer altså litteratur skrevet for digitale medium, og da spesielt for datamaskin hvor man utnytter maskinens potensial.

Den digitale litteraturen er også dynamisk, den kan lett redigeres og endrer både form og innhold over tid. Den er med andre ord ikke skrevet i stein. Et utmerket eksempel på dette er jo nettopp blogg (sammensatt av ordene web og logg). Blogg er en slags interaktiv dagbok hvor hvem som helst kan dele både tekst, bilder og videoer i håp om både å informere og inspirere leserne på ulike måter, alt etter hvilken type blogg man har, det være seg rosablogg, mammablogg, fitnessblogg eller hva-som-helst-annet-blogg. Den digitale litteraturen krever nemlig leseren på en helt annen måte enn tradisjonell bokbasert litteratur. Digital litteratur får verken form eller mening før selve leseren er med. Også Aristoteles mimesisbegrep gjør seg gjeldende her. «Mimesis» betyr etterligning av naturen og viser til hvordan litteraturen er etterligning av virkeligheten. Begrepet er interessant i forbindelse med digital litteratur som ikke bare har fokus på det språklige, men også det visuelle slik som  for eksempel bilde og video. Dette øker følelsen av direkte gjengivelse av virkeligheten i motsetning til vanlig trykt litteratur, for eksempel romaner,  hvor det som oftest kun er språket som gjengir direkte.

Bloggmotivasjon

I forelesningen ble det også nevnt at en studie utført i 2009, viser at de fem viktigste motivasjonsfaktorene for folk flest til å blogge er:

1. oppdatering av daglige gjøremål
2. uttrykke meninger for å påvirke andre
3. søke andres meninger og respons
4. skriving som tanketerapi
5. minske følelsesmessig spenning gjennom skrift

Det første som slo meg da jeg så denne listen, var at jeg savnet en sjette motivasjonsfaktor, nemlig den økonomiske gevinsten som resultat av blogging. Det er jo en kjent sak at det er store penger å tjene på å blogge i Norge og resten av verden for øvrig. Blogging har for mange blitt “big business”. På bloggplattformen blogg.no blir man belønnet i form av penger etter hvilken plassering man har på deres toppliste. En rask titt på denne topplista, avslører laber kvalitet på blogginnleggene hos enkelte. Dette antyder at økonomisk motiv er en viktig faktor for videre blogging. En gjenganger blant innleggene til topplistebloggerne er dagens innkjøp og “outfit of the day”. Dette er relativt enkle og innholdsløse innlegg som ikke krever så alt for mye av bloggeieren. Men kanskje er det nettopp dette som selger og sanker lesere. Jeg vet ikke.  Enkelte bloggere ble faktisk på et tidspunkt så desperate etter en god plassering, at de valgte å jukse seg til topps ved å kjøpe trafikk fra utlandet. Dette førte til at blogg.no måtte endre regelverket for antall sidevisninger til kun å gjelde norske IP-adresser. Denne pengemotivasjonspåstanden baserer jeg selvfølgelig utelukkende på mine egne tanker og observasjoner. Jeg kunne faktisk ikke finne noen pålitelige og kvalitetssikrede kilder som støttet opp om mine utsagn, antagelig fordi ingen som blogger noen sinne ville innrømme at penger var deres motivasjonsfaktor. Men det hadde i alle høyeste grad vært interessant å få en nærmere undersøkelse av dette. Kanskje noe å diskutere på neste forelesning, eller i kommentarfeltet under? Fyr løs!

Er du interessert i å tjene penger på blogging, kan du starte med å foreta et raskt søk på Google. Hele 229 000 treff vitner om at temaet er høyst aktuelt. Man får opp en hel rekke gode og mindre gode “tips og triks” for hvordan man kan tjene mest mulig på bloggen sin, men man bør være obs på at ikke alle aktører der ute har ærlige hensikter. Skjermdumpen under taler i alle fall for seg.

Uansett, det var i alle fall enighet blant studentene på kurset at deres motivasjon for denne bloggen “bare” var å få gå opp til eksamen. Hvem vet, kanskje en gulrot i form av en symbolsk pengepremie hadde fått ytterligere fart i bloggingen blant NOR-2043-elevene?

Og for spesielt interesserte: Her kan du høre et interessant og aktuelt radiointervju med Ida Jackson, forfatter og tidligere blogger, som nettopp skriver om det norske blogglandskapet!

Vi blogges!

– Katharina