Tirsdag 03. Februar 2015 var det klart for andre forelesning om blogger. Denne gangen dreide det seg om sykdomsblogger. I forrige ukes bloggpost kunne vi lese om ulike motivasjonsfaktorer for blogging. Mye av dette gjelder også sykdomsblogger, spesielt når det kommer til å søke andres meninger og respons, å bruke skriving som tanketerapi og å minske følelsesmessig spenning gjennom skrift. Den store økonomiske gevinsten har kanskje ikke like stor betydning for sykdomsbloggere som for en del andre bloggere, men den finnes nok.

Hva er en sykdomsblogg?

Å skrive om sykdommer er ikke noe nytt, men  har  vært gjort gjennom generasjoner av blant annet William Shakespeare, Knut Hamsun og Henrik Ibsen. Mennesker har alltid vært opptatt av å lære mer om sykdommer fordi det angår oss og berører oss. Forskjellen på før og nå er at nå trenger det ikke lenger å handle om kun kjente personer. Hver mann i gata kan skrive om sin sykdomshistorie (og etter år 2000 ble dette en vanlig ting å gjøre). Du kan skrive om deg selv eller andre nære med en sykdom, og det finnes ingen filtrer, man sier det slik det føles. Patografi (patos – lidelse) betyr en skriftlig fremstilling av egen/andres sykdom. I en sykdomsblogg skriver man om noe som skjer her og nå. Leserne følger med på bloggen fra dag til dag og føler en form for nærhet med den som er syk. Sykdomsblogger oppleves som autentiske ved sin direkte og ekte gjengivelse av hvordan det er å være syk. Positive ting ved å blogge kan være at bloggingen fremstår som et redskap for pasienten for å håndtere sykdommen, den gir kontroll, bidrar til identitetsutvikling, skaper stressreduksjon og gir informasjon, bloggingen skaper noe av verdi og den syke føler seg mindre isolert.

Vi hadde en liten diskusjon i klassen om hvorfor vi trodde det har blitt en økning i patografier de siste årene. Dette kom vi fram til:

• Vi vet generelt mer om sykdommer gjennom forskning og litteratur. Sykdom er hverdagsliggjort i betydning av at t enkeltmennesker vet litt om hva de ulike sykdommene dreier seg om (f. eks så vet alle hva kreft er).
• Det har blitt stor åpenhet på nettet (sosiale medier) der vi våger å skrive mer enn vi kanskje hadde turt å si direkte til andre mennesker. På sykdomsblogger er det for det meste positive tilbakemeldinger. Dette gjør at det blir litt lettere å åpne seg, og andre syke våger å gjøre det samme ved å fortelle sin egen historie.
• Teknologien har ført til at vi hører mer om sykdom fra alle verdens land og ikke bare fra nærområdet. Vi har en større tilgang på patografier og derfor føles det kanskje som at det blir flere egenopplevde sykdomsskildringer.
• Flere lever med kroniske sykdommer i dag. Det kan bety at det er mange som har et ønske om å informere andre om hvordan det er å leve med sykdom, og det er mange som er interessert i å lese om det. Det har blitt mindre tid til mellommenneskelig omsorg, samtidig som stadig flere kureres og lindres av et effektivt helsevesen. Et synlig resultat av dette kan være bloggeren som søker trøst hos andre ved å skrive ut om følelsene og få tilbakemeldinger hos leserne.

Et eksempel på sykdomsblogg er Regine Stokkes blogg. Denne ble etterhvert remediert til ei bok, kalt  Regines bok – En ung jentes siste ord (2010). Selv fulgte jeg med denne bloggen for seks år siden, og har nå nylig også lest boka i forbindelse med dette kurset. Det var en interessant opplevelse å lese boka. Man føler seg litt tappet for energi når man leser en slik ‘tung biografi’ om ei ung jente som snart skal dø. I alle fall fikk jeg litt nye perspektiver på livet, og får gjennom boka enda en grunn til å sette mer pris på livet. Fortsatt synes jeg ikke boken var like ‘spennende’ som det var å følge med på bloggen dag for dag da hun fortsatt levde. Når du leser boken blir det mye gjentakelse, og dessverre så vet vi hvordan den ender. Boken er kronologisk, mens en blogg har det nyeste innlegget øverst. Denne omvendte kronologien i blogger skaper ekstra spenning når den kreftsyke ikke har blogget på fem dager.

For Regine Stokke var leserne hennes viktige. Det er kommunikasjonen med lesere som skiller en blogg fra en tradisjonell dagbok. Regine brukte et hverdagsspråk med lite bruk av metaforer. Titlene hennes var poetiske (ofte engelske uttrykk eller sitater fra den dystre musikken hun hørte på). Regine brukte svært lite krigsmetaforikk og snakket ikke veldig ofte om døden. Kanskje var det vanskelig å formidle gjennom tekst, så hun viste det gjennom de mørke og kunstneriske diktene og bildene sine. Forskjellen fra Regine og enkelte andre sykdomsbloggere, som for eksempel svenske Kristian Gidlund, er at Regine hadde mer håp, en forestilling om fremtiden og ting hun gledet seg til å gjøre helt frem til hun døde.

Noen negative effekter ved å blogge kan være at man kan bli såret av f. eks stygge og usaklige kommentarer, det kan være tidkrevende og man kan bli mer isolert på grunn av dette. Hvis bloggen tar for mye tid, kan det fort gå ut over den siste tiden hun/han har sammen med familien, og akkurat dette kan kanskje være en stressende situasjon for bloggeren om det går så langt. En annen negativ konsekvens ved all slags blogging kan være begrepet som kalles for Frames. Det betyr at bloggeren automatisk tror at leserne er lik som han/henne, og har de samme interessene og standpunktene. Da vil man bli sjokkert om det kommer en negativ/overraskende kommentar, som Regine fikk på en av spørsmålsrundene sine da en av leserne la igjen følgende kommentar: «Når skal du dø?» Det er heldigvis lite av dette på sykdomsblogger, men nettroll finner vi dessverre over alt.

Til slutt vil jeg bare tilføye at jeg tror vi liker å lese om andres liv og at som et resultat av dette vil sykdomsblogger blir mer og mer populære. I bloggen vil folk vil få ut følelsene sine og få tilbakemeldinger. Likevel vil det alltid være forskjell på disse bloggene. Noen søker en åpen dialog med leserne, mens andre vil ha en monolog med få eller ingen tilbakemeldinger fra deg og meg.

Jeg fant forresten akkurat en ny sykdomsblogg om brystkreft som ligger på 2. plass (03. feb) etter TCMN på topplista over Tromsø-bloggere (blogg.no). Du kan sjekke den ut HER.

Vi blogges!

~ Isabel Mortensen