På tirsdag ble det en rask og presis forelesning i emnet vårt, Språk og tekst i sosiale medier. Linda Nesby sto for tur og kunne ikke vente på å avlevere viten som omhandlet dagens tema om digital litteratur, hypertekster og en aldri så liten innføring i bloggerverdenen. I dette blogg innlegget vil jeg skrive om de to første betegnelsene: digital litteratur og hypertekst.

Hypertekst som digital litteratur –

Gjennom tiden har litteraturen: Fra Moses sine steintavler med de ti bud, til drøssevis av trykte bibler og bøker ved hjelp av Johann Gutenbergs boktrykketeknologi og helt fram til i dag hvor vi taster frebrlisk på våre nokså universale tastatur. Ved hjelp av datamaskinkriver vi alt fra eksamener til e-poster til facebook-kommentarer til dype, personlige blogginnlegg . Utviklingen fra fysiske dokumenter til helt vektløs digital litteratur er spennende! Digital litteratur? Er det noe da? Ja, så absolutt. Hvilken type litteratur kan klassifiseres som digital litteratur? For å svare på dette spørsmålet vil jeg refere til Hans Kristian Rustad sin bok om temaet, betegnende nok kalt Digital litteratur: En innføring. Her defineres digital litteratur slik:«Digital litteratur er litteratur produsert av forfattere som utnytter den digitale teknologien i produksjons-, distribusjons- og resepsjonsprosessen. Den må leses på en dataskjerm, og eventuelt samtidig høres via høyttalere.

Dette er en grov forklaring, og alt som faller eller kanskje burde falle inn under denne definisjonen er ofte diskutert. Det finnes krav rundt hva som må til for å kunne katagorisere en tekst som digital litteratur. Her er noen hentet fra et dansk nettsted for bibliotekarer og biblitekbrukere.

1. [Verket] er skapt spesielt for en datamaskin, eller det digitale mediet den er skapt i.
2. [Verket] gjør særlig og bevisst bruk av et digitalt medie.
3. [Verket] er dynamisk og kan endre form og innhold over tid.
4. [Verket] krever brukernes interaksjon for å gi verket mening.
5. [Verket] har fokus på språk og språklig overskudd.

Disse punktene fungerer nå som en sjekkliste. Alle punktene er kontraster fra den opprinnelige, fysiske litteraturen, og et av punktene som skaper en tydelig kontrast er nummer fire. Dette punktet omhandler tekster som gir leseren mulighet for ringvirkninger for senere utvikling av innhold, eller interaktivitet som forandrer selve leseropplevelsen og gir den mening. Et eksempel på digital litteratur, som ble nevnt under forelesningen var verket Afternoon, A story (1989) av Michael Joyce. Dette er en historie om Peter som er vitne til et bilkrasj, men han vet ikke hvorvidt hans sønn eller eks-kone er involvert eller ikke. Spenningen i teksten består både av Peters grunnleggende angst knyttet til et verst mulig scenario, men gir leseren uventet spenning ved at hypertekstformatet åpner for flere mulige utfall. Grunnen til det difuse er at nettopp denne teksten er en hypertekst, og som alle hypertekster, oppfyller kravene for å bli kalt et verk innen digital litteratur. Dette er fordi I denne teksten er det nemlig du eller jeg, som leser, som interakterer med forskjellige linker eller som der igjen bestemmer rekkefølgen i historien. Det er vi som åpner opp et hav av forskjellige opplevelser for hver lesning. Afternoon, A story kan kun leses på en datamaskin ved hjelp av programmet Storyspace.

Teknologien hypertekst –

Navnet “hypertekst” kommer fra Theodore Holm Nelson, som tok patent på begrepet og forklarer hypertekst som teknologien bak å lenke sammen tekstdeler ved hjelp av hyperlinker som, ved å trykke på disse (ofte) blå linkene, sender deg til en annen side/lesesti med ny informasjon. Du kan kanskje se nå når jeg bruker ordet «hypertekst» så blir ordet understreket og i en blå farge. Prøv å trykk på den nå, da vil enhver som trykker på den befinne seg på nettsidene til snl.com (Store Norske Leksikon). Det er framtiden!

Eller, er det det? Framtiden tok ikke så vel i mot denne teknologien som vi kanskje trodde? Ropene som lød «hade bra fysiske tekstbøker! Hallo vektløse hyperlink!» ble fort overdøvd av nådagens smarttelefoner, nettbrett og bærbare datamaskiner. Likevel lever det fysiske bokformatet og skjønnlitteraturen i hendene våre som bare det, også i 2015. Neste spørsmål i klassen lød litt som dette «hvorfor tror dere at det ikke ble noe særlig av hypertekstene o.l?». Vi kom fram til at det kunne være flere grunner til det, blant annet hastigheten til leserne. Vi er utålmodige, moderne mennesker og siden handlingene mellom hver hyperlink og side må lastes inn, virker det mye lettere å ha boken i hånden og bla i egen hastighet. Boklesere er, akkurat som andre mennesker, vanedyr og har lest lineære historier i mange hundreår. Ikke-lineære historier med mange flere utfall, eller mangel på fastsatte spenningskurver og vendepunkt kan derfor virke litt for banebrytende og kan trekke oss ut av komfortsonen vår. Det er ikke i alle tilfeller at det er det digitale som er framtiden, eller noe som erstatter det analoge. Hvem vet? kanskje det slår ann om noen år!

– MNM

«Pålogget: Sosiolingvistikken»

Hva er sosiolingvistikk? Og hvilken plass har forskning på språklige praksiser i sosiale medier på dette feltet? Dette var sentrale spørsmål for forelesningen som dette blogginnlegget er inspirert av.

Illustrasjon: Colourbox.com.

Store Norske Leksikon definerer sosiolingvistikk på følgende måte: «den delen av språkvitenskapen som beskjeftiger seg med forholdet mellom språket og samfunnet, dvs. studiet av språket som sosialt fenomen.» Sosiolingvistikk er altså studiet av hvordan språkbruk påvirkes av det som er rundt språkbrukeren – nemlig samfunnet. Foreleser Åse Mette Johansen sa at en tradisjonelt hovedsakelig har konsentrert seg om talespråk i denne disiplinen, dette blant annet fordi det er mer grunnleggende i menneskets utvikling. Vi lærer å snakke før vi lærer å skrive, og slik er tale ansett som mer naturlig for mennesket enn skrift. Et av de viktigste prinsippene for sosiolingvistisk forskning er nettopp at språket en studerer er naturlig, hverdagslig og uformelt.

Det talte ord har altså vært ansett som mer betydningsfullt i språkforskningen enn det skrevne. Tale og skrift har nærmest vært oppfattet som motsetninger, noe vi kan se av punktene på lysbildet nedenfor fra forelesninga.

Skjermdump av lysbilde fra Åse Mettes forelesning.

Likevel ser en i dag innenfor sosiolingvistikken en dreining mot det skriftlige. Motpolene tale og skrift nærmer seg hverandre, blant annet gjennom at sosiolingvistisk forskning logger seg på sosiale medier. Som vi for eksempel kan lese i dette blogginnlegget, skriver også mange slik de snakker i sosiale medier, altså på dialekt. Slik er tale og skrift i større grad blitt to sider av samme sak.

Forskning @ internett

Professor i sosiologi ved NTNU, Per Morten Schiefloe, skriver i boka Mennesker og Samfunn – innføring i sosiologisk forståelse (2003) om hvor mennesker kommer sammen i dagens samfunn: «Tradisjonelt har sosiale arenaer vært fysiske møteplasser – i nabolaget, på jobben eller i fritiden. (…) Forandringene i første del av det 21. århundre er særlig knyttet til fremveksten av virtuelle arenaer.» (361:2003). For å forske på språk som sosialt fenomen må dermed sosiolingvistikken gå inn i den virtuelle verden fordi mennesker i stor grad møtes og kommuniserer her i dag.

De virtuelle arenaene er på en måte ansett som en sosiolingvistisk gullgruve. Åse Mette Johansen presenterte på forelesninga lysbildet «Fantastiske fordeler med språkforskning på nettet», som inneholdt punktene:

1. Enorme datamengder
2. Ferdig transkribert
3. Unngår langt på vei observatørens paradoks: tilgang til «naturlig» språkbruk

Men unngår vi virkelig observatørens paradoks?

Observatørens paradoks vil i språksammenheng si at observatøren eller forskeren påvirker informantens språkbruk. Dette er ikke noe en ønsker skal skje. Som vi har sett lenger opp, er et av de viktigste prinsippene for sosiolingvistikken at språket er hverdagslig og uformelt. Vi unngår langt på vei forskerens påvirkning på informantenes språkbruk når vi forsker i sosiale medier, men det er likevel mange andre faktorer rundt språkbrukeren som gjør at vi må sette spørsmålstegn ved det en går ut fra er «naturlig spåkbruk» også her.

I dag er det flere forventninger til enkeltmennesket enn noen gang tidligere. Det medfører parallelt at mennesket må spille flere roller enn noen gang tidligere. Hvilken rolle vi tar, påvirkes av hvem vi er sammen med, hva vi gjør og forventningene rundt oss. Dette er den såkalte konteksten – som vi både påvirkes av og bruker språket vårt i. Schiefloe  (326:2003) refererer til Goffman og skriver: «Et viktig skille i det sosiale livet går mellom det som skjer på og bak scenen. (…) front stage og back stage. På scenen fremføres forestillingene for et publikum, bak scenen kan vi legge av oss roller og fakter.» Denne scenemetaforen er nok også dekkende for den sosiale aktiviteten til mennesker på internett – virtuelle arenaer fungerer som en slags scene for sosial interaksjon.

Det er velkjent at mennesker spiller sosiale roller. De fleste er for eksempel helt annerledes sammen med vennegjengen enn med mormor på 90 år. Eller vi er annerledes på internett på e-post til foreleseren enn i chat med bestevenninna.  På nett kan vi dessuten ha mange publikummere samtidig. På sosiale medier er en ofte front stage for veldig mange observatører som ikke er forskere. Når vi uttrykker oss og er sosiale på nett, kan publikummet vårt være så å si hele verden. Vi må spille roller for flere samtidig, noe som mest sannsynlig også påvirker språkbruken vår. Jeg som skriver dette innlegget har som alle andre brukere av sosiale medier, hele tiden mulighet til å slette, redigere og vurdere egen fremtreden. På internett kan en  fremstille seg som en selv vil fordi en er sin egen redaktør. Derfor: Ved å bruke språk på nett i sosiolingvistisk forskning unngår vi kanskje observatørens paradoks, men en må ikke glemme å ta høyde for påvirkningen fra andre kontekstuelle faktorer.

Illustrasjon: Colourbox.com.

Og hvis livet er en scene der mennesket spiller mange roller, kan en egentlig kalle noe som helst for «naturlig» språk?

Therese

Da har vi hatt nok en lærerik forelesning i NOR-emnet Språk og tekst i sosiale medier. Denne gangen var det Åse Mette Johansen som var foreleser, og temaet for dagen var sosiolingvistisk forskning i sosiale medier, og framfor alt kodeveksling.

Vi lever i en globalisert verden med flerspråklige samfunn, der mennesker ofte forholder seg til to eller flere språk. Det er her kodeveksling er et relevant begrep, fordi mange bruker flere varieteter, eller språksystemer, innenfor en og samme samtale. Her er det viktig å skille mellom “lån” og “kodeveksling”. Det norske språk har omtrent 30 % importord, altså “lånord” eller “fremmedord”. Alle vil nok ha et vokabular preget av andre språk, og både skriver og snakker med innslag av for eksempel engelsk.

Kodeveksling – et par eksempler

Åse Mette presenterte flere eksempler på kodeveksling fra en mastergradsoppgave skrevet av Grøvli (2013): lol. Wtf. Kodeveksling i norsk internettkommunikasjon. Grøvli har sett nærmere på kodevekslingen mellom norsk og engelsk i private chatlogger. Hun har tatt utgangspunkt i en vennegjeng på 10 personer mellom 25 og 32 år. Dette kan man kalle for “deltagende observasjon” fordi hun selv er med i undersøkelsen. Som man kunne se i eksemplene, var det bruk av enkelte ord, men også noen lengre setninger på engelsk. Det var også norske ord med engelsk bøyingsmorfologi: “I took bilds” (engelsk flertallsendelse). Noe som ble nevnt var at når denne gruppen med mennesker diskuterte noe seriøst, var store delen av samtalen på norsk. Da de snakket om noe mindre seriøst og uformelt, var det en del innslag av engelsk.

Et annet kodevekslingseksempel vi gjennomgikk på forelesning, var empiri hentet fra en mastergradsoppgave skrevet av Kvammen (2014): Kodeveksling i nettkommunikasjon: En studie av samisktalende nordmenns lingvistiske praksiser på internett. Eksemplet viser en facebooksamtale mellom tre personer: Hege, Anne og Mari. To av jentene kommuniserer på nordsamisk samtidig som de kodeveksler, ettersom noen av setningene har innslag av norske ord: Sørn don leat hissig odne:p (Søren du er hissig i dag). I tillegg veksles det mellom språk avhengig av hvilken person de snakker med. I et tilfelle er det Mari som kommenterer på norsk, og Hege velger derfor å svare på norsk og ikke nordsamisk.

Er det slik at vi er bevisste på egen kodeveksling?

Da Åse Mette snakket om kodeveksling, begynte jeg å tenke på mitt eget språk. Uten å være klar over det, er jeg tydeligvis en person som kodeveksler en del og er en ivrig bruker av engelsk både muntlig og skriftlig. Inspirert av Grøvli (2013) sjekket jeg mine egne private chatlogger på Facebook for å se etter kodeveksling i noen av samtalene. Jeg lo en del for meg selv da jeg så hvordan engelsk er med på å prege måten både jeg og noen av vennene mine skriver. Jeg vil dele noen eksempler med dere lesere, og for ordens skyld har jeg selvfølgelig vært i kontakt med de personene jeg skal sitere og fått lov til å bruke det i forbindelse med dette blogginnlegget.

Eksempler hentet fra Facebook-chatten:

• Æ føle mæ i bedre form nu så, må bare kjenn litt etter imårra just in case.
• Søkte på jobba i går just for fun.
• Sick kor det sner ute!
• Haha æ også. Men da joine du?

For å henvise til spørsmålet mitt ovenfor der jeg spør om vi er bevisste på bruk av engelsk, må jeg være ærlig og si at jeg selv ikke var det før etter forelesningen.

Skjermdump (Print Screen) av en av meldingene mine på iPhone. Foto: Isabell

Hvorfor kodeveksler folk?

Det kan være ulike grunner til dette. I desember 2014 publiserte Aftenposten en sak på sin nettside med overskriften: Ungdom lager sitt eget språk i sosiale medier. I artikkelen får vi møte en jentegjeng som forteller at de stort sett bruker dialekt på sosiale medier med innslag av engelsk. Det er spesielt ord som thanks, eller ty (thank you), btw (by the way) og np (no problem) som blir brukt. Bakgrunnen for dette er ifølge jentegjengen at de lar seg påvirke av språkbruken til andre sosiale medier, ikke minst når det gjelder hvilke engelske uttrykk som blir brukt. På denne måten har det oppstått noen uskrevne skriveregler på blant annet Snapchat, Instagram og Facebook. Personlig kodeveksler jeg ikke fordi jeg mangler kunnskap for å kunne uttrykke meg på norsk. For meg er det litt vanskelig å komme på en klar årsak, men jeg er nok blitt påvirket av engelsk på en eller annen måte gjennom sosiale medier. Det første jeg tenkte var at kodeveksling måtte være noe ubevisst, men med nærmere ettertanke kodeveksler jeg ikke med alle jeg snakker med. Hvis jeg tar utgangspunkt i chatloggene mine på Facebook, viser det seg at jeg kodeveksler med venner, men ikke med foreldrene mine. I Aftenpostens artikkel blir det skrevet at alle språkhandlinger er identitetshandlinger som bidrar til å markere tilhørighet eller avstand til ulike sosiale grupper. Dette kalles acts of identity og er et sentralt begrep i sosiolingvistikk. Det er altså ikke tilfeldig hvem vi kodeveksler med.

Det er mange fordeler med språkforskning på nett. Det finnes enorme datamengder, de er ferdig transkriberte og vi unngår langt på vei observatørens paradoks. For meg var det enkelt å finne eksempler til dette blogginnlegget gjennom Facebook og jeg hadde mange eksempler å velge mellom. Jeg vil til slutt presisere at det er viktig å spørre og informere personene det gjelder om man kan ta i bruk data man finner og hva det skal brukes til. De etiske retningslinjene for forskning på Internett kan dere lese mere om her hvis dere vil det!

Ha en nice dag!

Isabell

Trodde du dette var en vanlig blogginnlegg? Nei, nå sitter du faktisk og leser en akademisk tekst, utarbeidet av en hardtarbeidende student ved UiT. Innlegget er et arbeidskrav i emnet, Språk og tekst i sosiale medier.

Dialekt i sosiale medier, var temaet som ble tatt opp i kursets andre forelesning. Frister dette til videre lesning? Klart det gjør, dialekt er kult og du vet det! Foreleser Øystein Vangsnes fokuserte i timen på språkbruken på Facebook– kongen av sosiale medier. Facebooks største globale brukergruppe er ungdom i alderen 15-29 år og det ble derfor naturlig å se på denne gruppen. Det er ennå ikke er skrevet så mange avhandlinger om språkbruk på sosiale medier, men Øystein hadde funnet fram to norske Masteroppgaver; Audhild G. Rotevatn (Høgskulen I Volda 2014) og Liv Ragnhild Evjen (UIT, 2011)

Hvorfor er det slik at noen skriver på dialekt og noen på nynorsk/bokmål? Ungdommene i Rotevatns spørreundersøkelse kan gi noen svar (undersøkelsen er basert på videregåendeelever fra fem skoler på Vestlandet). Den viste at majoriteten av elevene (¾) bruker mer dialekt enn normert skriftspråk på Facebook. De bruker gjerne også normert skriftspråk, men varierer bevisst mellom dialekt og normert skrift. Det skrives minst dialekt i egne statusoppdateringer og mest i chatten og i kommentarfeltene. Elevene varierer også etter hvilken sosial mediekanal de skriver på. Dialekt brukes mest på Instagram og Snapchat og minst på Twitter og blogg.

På spørsmål om hvorfor ungdommene bruker dialekt, valgte de fleste svaralternativene «fordi det er slik eg snakkar» (76, 7%) og “fordi det er uformelt” (45,8%). De velgte i liten grad alternativene som handler om at det er lettere å skrive på dialekt eller at de ikke mestrer normert skriftspråk. De begrensede svaralternativene gir et noe statisk svar men de viser at det handler om identitet og sosialt samspill.

Chat og kommentarfelt er kanalene det blir brukt mest dialekt i. I motsetning til statusoppdateringer, som lettere kan leses av alle, er det færre deltakere i chat og kommentarfeltene. En får derfor konstelasjoner av mindre grupper som gir mulighet for varierende språklig tilpasning mellom deltakerne. Dette kan være med å vise at dialekt har funksjon i sosiale medier som en sosial kode mellom brukerne. Vi snakker jo tross alt om sosiale medier. Hva alle disse kodene er, får vente til et annet blogginnlegg, det er de for mange og kompliserte til at vi kan gå gjennom her.

Når jeg går gjennom min egen lille språkhistorie på Facebook, skal jeg innrømme at jeg har vært en smule hyklersk hva gjelder dialekt på sosiale medier. Et sted på veien har jeg kommet til den oppfatning at dialekt ikke hører hjemme på Facebook. Selv er veggen min full av hybridform mellom bokmål og dialekt fra mine første Facebook-år.

Overgangen fra den ene til den andre oppstod da jeg flyttet fra min lille hjembygd i Finnmark til Tromsø for å studere. Med flyttingen utvidet facebooknettverket seg og andelen facebookvenner fra hjembygden ble mindre. Plutselig var det flere miljøer å forholde seg til. Hvem skulle jeg tilrettelegge meg språklig etter nå? Jeg prøvde meg fram. I begynnelsen brukte statusoppdateringene til å oppdatere de hjemme på – som små brev hjem. Det ble på dialekt. Etter hvert innhentet den nye studenttilværelsen meg. Nye venner og X antall semesteroppgaver med strenge språkkrav smittet over på Facebookspåket. Statusene ble nå skrevet mest på bokmål.

“Riktig språk” ble ennå viktigere når jeg, etter noen år, tok på meg organisasjonsverv og jobbet som organisasjonssekretær for Europabevegelsen i Nord-Norge. Med verv og jobb vokste vennekretsen ytterligere og ble mer formell. Det ble mindre “dette har jeg spist til middag” og mer Barosso, eurokrise og EU. Som om det hittil ikke hadde vært nok ble facebookpublikumet ennå mer sammensatt. Hvem skrev jeg for nå? Jeg valgte å helgardere meg og overgangen til bokmål var dermed komplett.

Dialektendringen på facebookveggen min vitner altså om en endret forståelse av begrepet “venner” på Facebook, fra ordets opprinnelige betydning til forståelsen av det som et fragmentert nettverk. Som min kjære tante alltid sier “Si meg hvem du omgås og jeg skal si deg hvem du er.” Litt sånn er det med dialekt på sosiale medier – si meg hvordan du snakker og jeg skal si deg hvem du er.

-Susanne