Hva er egentlig audience design? Det finnes to pensumartikler som har et svar på dette spørsmålet. Den første heter I tweet honestly, I tweet passionately: Twitter users, context collapse, and the imagined audience skrevet av Alice E. Marwick og Danah Boyd, og den andre er Languaging when contexts collapse: Audience design in social networking av Jannis Androutsopoulos.

Marwick og Boyd fokuserer i artikkelen deres spesielt på Twitter, men de skriver også litt om audience design generelt. Begrepet audience design handler om hvordan folk kommuniserer med hverandre i forskjellige situasjoner, og hvordan kommunikasjon varierer avhengig av hvem man snakker med. Når vi snakker med andre folk i virkeligheten, så vet vi vanligvis hvem vi snakker med, og derfor kan vi veldig lett tilpasse kommunikasjonen vår til den konkrete personen og situasjonen. Dette gjelder ikke hele arenaen av sosiale medier hvor publikummet vanligvis er mye bredere og dette fenomenet kan kalles for context collapse. Marwick og Boyd skriver om context collapse i artikkelen deres og definerer det som en situasjon når man blander flere forskjellige publikum som vanligvis ikke er i kontakt med hverandre (familie, venner, kolleger fra jobb etc.) på sosiale medier til bare ett.

Marwick og Boyd undersøkte hvem Twitter-brukere skriver sine innlegg eller tweets for eller hvilket publikum de forestiller når de skriver sine tweets. Hele Twitter-systemet fungerer på basis av følgere. Du kan se tweets av personer som du følger, og de som følger deg kan lese innleggene dine. Problemet med Twitter er at på dette sosiale nettverket kan hvem som helst følge deg, så det er veldig vanskelig å vite hvem ditt publikum egentlig er. Ifølge undersøkelsen i artikkelen er det en stor forskjell mellom dem som har relativt sett ganske få følgere og dem som har masse følgere. De som har ikke så mange følgere forestiller sitt publikum mer som venner eller seg selv. Motsatt forestiller de som har mange følgere seg sitt publikum som sine fans. Det er jo mye vanskeligere for de som har veldig mange følgere å skrive innlegg som kunne være interessant for de fleste av dem. Det er egentlig nesten umulig, tror jeg. Det er viktig å finne noen slags balanse når man skriver sine innlegg. Det finnes selvsagt masse emner som følgere ikke er interessert i, og det er jo viktig å respektere, spesielt når man har masse følgere. Når man vet at man deler sine innlegg i stor grad med sine venner, så er situasjonen annerledes, men det må jo fortsatt være noen grenser.

I den andre artikkelen av Jannis Androutsopoulos leser vi om en undersøkelse av context collapse på Facebook. Denne artikkelen fokuserer på språkveksling på Facebook hos folk som har bodd lengre tidsperiode i Tyskland, men som ble født i Hellas eller Taiwan eller som ble født i Tyskland, men har foreldre fra et annet land. Hele undersøkelsen handler om forskjeller mellom bruk av tysk, gresk eller kinesisk og veksling mellom disse språk når det gjelder forskjellige situasjoner eller Facebook-oppdateringer som er ment for bare ett publikum i et bestemt land. Da jeg leste denne artikkelen, kunne jeg se meg selv litt i dette problemet. Jeg bodde 23 år i Tsjekkia, så bodde jeg et halvt år i Estland, og nå har jeg bodd i Norge i 7 måneder. Det betyr at vennene mine på Facebook kommer fra mange forskjellige land, snakker forskjellige språk, og av og til må jeg virkelig tenke over hvilket språk jeg skal skrive på Facebook. Så har jeg sett litt igjennom mine innlegg på Facebook, og jeg må si at jeg skriver vanligvis på engelsk, fordi det er språket som nesten alle snakker og derfor kan forstå. Bare når det gjelder noen ting som er aktuelle bare for Tsjekkia eller noe som har et spesielt forhold til Norge skriver jeg på tsjekkisk eller norsk. Det var jo egentlig ganske interessant å tenke over dette!

Ha en fin dag videre!

Milan

Denne uken var det duket for første gjesteforelesning i kurset ”Språk og tekst i sosiale medier” (NOR-2043). Temaet for forelesningen var selvrepresentasjon i sosiale medier, og vi var så heldige å få Jill Walker Rettberg til å geleide oss gjennom dette spennende temaet.

Om Jill Walker Rettberg

For de som ikke kjenner til Rettberg fra før, så er hun er professor i digital kultur ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen. Rettberg forsker på hvordan vi representerer oss selv på nettet og på hvordan vi forteller på nettet. Hennes siste bok Seeing Ourselves Through Technology: How we Use Selfies, Blogs and Waarable Devices to See and Shape Ourselves, kom ut i 2014 og tar for seg tre typer selvrepresentasjon på nettet: skriftlig, visuelt og kvantitativt.

Rettberg har skrevet om blant annet dataspill, digital kunst, sosiale medier og nettmedier. I 2008 ga hun ut en bok om blogging. Hun har også skrevet et kapittel som oppsummerte norsk blogghistorie i boken Gi meg en scene! fra 2013. I 2000 opprettet hun bloggen jill/txt, og var Norges første forskningsblogger. I 2005 mottok hun Meltzerprisen for god forskningsformidling.

Selvrepresentasjon på nettet

Rettberg begynner forelesningen med å vise deler av en kunstvideoen til Serra Richard Boomberang 1974 for å vise hvordan «lag» fungerer, altså når lyden henger etter. Vi opplever kanskje ikke «lag» på den måten folk gjorde det før, da lyden i telefonen var på etterskudd. Men alt vi tar for oss i dag, vil alltid henge litt etter. For eksempel når man skriver en håndskrevet dagbok om det som skjer her og nå. Da vil man naturligvis være litt på etterskudd med å få ned ordene på papiret. Eller når man gjør et digitalt lydopptak, da vil lyden være på etterskudd i den forstand at teknologien må lagre lyden mens den gjør opptaket, og dermed blir det «lag» på opptaket. Dette er utgangspunktet for Rettbergs forskning om selvrepresentasjon på nett i form av det visuelle, skriftlige og det kvantitative.

Skriftlig

Rettberg forklarer at personlig media er det motsatte av massemedia og at personlig media ikke trenger å være det samme som sosiale media. En skriftlig dagbok regnes som personlig media. Det er noe vi skaper selv og som ikke er ment for å nå ut til mange. En profil på sosiale medier er derimot ment for å nå ut til flere. Likevel er det vanlig at man oppretter lukkede profiler på sosiale medier som kun gir tilgang til noen få utvalgte personer. Eller at man blogger gjennom pseudonymer som gjør at man kan være anonym.

Visuelt

Fenomenet «selfie» er en utbredt bildekategori på sosiale medier. «Selfie» ble kåret til årets ord av «Oxford Dictionaries» i 2013. Rettberg mener at vi ikke bare tar «selfies» for å dokumentere, men også for å se hvordan man selv ser ut. Slik som barn ofte gjør, tar mange bilder av seg selv for å leke med sin egen identitet. Rettberg sier at «selfies» er narsissistisk og en måte å utforske seg selv på. Typisk for «selfies» er armen som ofte dukker opp nederst i bildet. Denne velkjente armen gjør noe med bildet som skiller det fra de tradisjonelle selvportrettene innen maleri- eller fotokunst. Mye av grunnen til at vi tar «selfies» forklarer Rettberg med at vi ikke lenger trenger massemediene for å framstilling oss selv. Nå kan vi gjør det helt på egenhånd og selv opprettholde kontrollen over hvordan vi fremstår.

Kvantitativt

Aktivitetsmålere og «lifelogging apps» som genererer grafer, kart og visualiseringer er det som menes med kvantitativ selvrepresentasjon. Jaget etter flest mulig likes og kommentarer står høyt i sosiale medier, kanskje særlig hos de unge brukerne. Alt er kvantifiserbart i den teknologiske verden. På Facebook er det mye tall som kan måle en hel rekke ting. Disse tallene kalles for «metrics» og kan brukes til å måle deg selv. Rettberg refererer til Ben Grosser og hans «Demetricator», en «plugin» for Facebook som fjerner tall. Den fungerer slik at man ikke kan se antall likes eller kommentarer. Alt man ser er at venner eller tilhengere har likt eller kommentert. Dette gjør at man opplever Facebook på en ny og annerledes måte. Spennende, mener Rettberg, og oppfordrer oss til å prøve det ut, selv om hun er ganske sikker på at vi blir fort lei og lengter tilbake til tallene vi er vant med. Rettberg trekker også fram begrepet «accountable» som stammer fra «accounting» som på norsk betyr regnskap. Vi er «accountable» og alt må altså tallfestes for at det skal være troverdig. Det at vi teller ting, henger historisk sammen med utviklingen av kapitalismen. Rettberg forteller at til og med skrittelleren og mantraet om å spise fem om dagen har sitt opphav i dette.

Rettberg snakker også om hendelsesforløpet på Facebook, også kalt «timeline». Dette er en form for fortelling som er førnarrativt. Den består av hendelser organisert i tid og kausalitet. Rettberg trekker fram sammenligninger med «timeline» på Facebook og «time-laps selfies». «Time-laps selfies» er en sjanger som ble populær i 2006. Det består av «selfies» som er satt sammen til en video der bildene er tatt i samme positur over lang tid. Det er uttrykksløse bilder på linje med et passbilde som skal kunne leses av en datamaskin. For å lage en slik «time-laps selfies» må man tilpasse ansiktsuttrykket sitt slik at det passer inn med de tidligere bildene av seg selv. Dette mener Rettberg henger sammen med «timeline» på Facebook der man kan gå inn og kommentere og på en måte tilpasse tidligere hendelser.

Avslutningsvis vil jeg trekke fram det Rettberg sier om hvordan sosiale medier lærer oss å markedsføre oss selv. Sosiale medier bidrar til at vi kan fremme vår personlige merkevare ved å få flest mulig likes og kommentarer, som deretter genererer større oppmerksomhet. Med andre ord, sosiale medier er ikke bare ren underholdning, men legger også noen grunnleggende premisser for hvordan vi fremstiller oss selv for oss selv og andre.

Dette er noe jeg ikke har tenkt på før, men absolutt noe jeg syns er spennende. Har sosiale medier en slik effekt på oss, hva tror du?

– Marius Johnsen

Forrige tirsdag hadde vi forelesning med Øystein om digital språkdød, med utgangspunkt i artikkelen Digital Language Death av András Kornai. Artikkelen handler om et studie som samlet inn brukergenerert tekst på ulike språk i den digitale verden. Studien tok for seg befolkningen online og hvilke språk som blir brukt i den digitale verden.

The faith of nynorsk: Øystein mente at András Kornai spår nynorskens død. Bildet er hentet fra Kornais hjemmeside.

Språklig død bekjempes aktivt, men i følge artikkelen er ikke et språk død før det ikke snakkes et eneste ord av det. Det er likevel helt nødvendig å jobbe for å redde truede språk, fordi dominerende språk sprer seg raskt, noe som naturligvis fører til at andre språk gradvis dør ut. Artikkelen viser til tre klare tegn for hvordan et språk dør ut: det taper funksjon (andre språk overtar i større grad språket), det taper prestisje (det er færre som snakker språket og det mister status hos den yngre generasjonen), og det taper kompetanse (den yngre generasjonen forstår når eldre bruker språket, men selv kan de ikke grammatikken i det). Digital oppstigning for et språk kjennetegnes derimot motsatt enn digital død, i følge forskerne. Når et språk er i digital oppstigning blir det oftere brukt i digitale medier og funksjoner. Digital oppstigning er et ganske nytt fenomen. Den digitale kommunikasjonen ble viktig på 1970-tallet med spredningen av elektroniske dokumenter, og utviklingen fortsatte med e-poster og internett på 1980-tallet, internett og blogging på 1990-tallet, og wiki-er og sms-er på 2000-tallet.

Artikkelen viser også fem punkter for om et språk har digital fremgang eller ikke: samfunnets størrelse (Øystein oversetter det til kjøttvekt), prestisje, identitetsfunksjon, språkteknologi og Wikipedia. Kjøttvekt er hvor stort språksamfunnet er og prestisje er innflytelse eller status (for eksempel har bokmål større prestisje enn nynorsk). Identitetsfunksjonen måles i hvor viktig språket er for identiteten til språkbrukerne. Språkteknologi er med fordi et språk det er teknologisk støtte for er bedre stilt enn språk uten teknologisk støtte, og Wikipedia er med fordi det viser om språket er aktivt i bruk, i følge forskeren – til tross for at det finnes Wikipedia på døde muntlige språk, som for eksempel latinsk. Alle dataene er hentet fra offentlige arkiver mellom juni 2012 og mars 2013.

Øystein innrømmet at artikkelen kanskje var litt vanskelig faglig sett, og dersom han hadde lest den godt først hadde han sannsynligvis ikke valgt den som en pensumartikkel. Likevel har artikkelen mange interessante poenger, spesielt i avsnittet om nynorsk. Studiet konkluderer med at nynorsk ikke vil være en del av det digitale språksamfunnet i fremtiden.

På forelesninga fikk vi se flere statistikker for språkene i verden. Vi har omtrent 8000 språk i verden, men 95 prosent av verdens befolkning snakker bare 300 av dem. Halvparten av verdens språk har under 3000 talere, og 40 prosent av språkene er truet og vil trolig forsvinne. Statistikkene skiller ikke på om språkene er skriftlig eller muntlig, men majoriteten av verdens språk har ikke et skriftspråk. Hele 2000 av språkene er trolig i Afrika.

Artikkelen viste også en index for hvor truet et språk er. Indeksen bygger i hovedsak på hvorvidt neste generasjon tar i bruk språkene eller ikke. Som eksempel viser Øystein fram statistikk for samiske språk fra databasen Ethnologue. Alle samiske språk er i dag truet. For eksempel er det bare 21000 av 45000 etniske nord-samer som faktisk snakker nord-samisk, i følge Ethnologue. Lule-samisk har bare 2000 talere, sør-samisk har 600 talere og ume-samisk har 20 talere. Alle tallene er usikre og kanskje litt for høye. Det er selvfølgelig flere samiske språk enn de jeg har ramset opp. Oversikten over dem kan du se på bildet av statistikkene eller i powerpointen fra forelesninga som ligger i Fronter.

Ethnologue: Alle samiske språk er i dag truet. Bildet er hentet fra powerpointen Øystein brukte i forelesninga.

Til sammenligning er det mellom 600000 og 700000 nordmenn i dag, som har eller har hatt, nynorsk som førstespråk i skolen, altså hele 12 til 14 prosent av befolkningen. Øystein undrer seg hvordan forskeren kan spå nynorskens død på bakgrunn av tallene han viser frem. Jeg leste faktisk i det siste medlemsbladet fra Noregs Mållag, Norsk Tidend, at regjeringen sine nettsider nesten ikke lenger er skrevet på nynorsk. Tidligere kunne en velge å lese regjeringens sider på nynorsk dersom en gikk inn på regjeringa.no, men nå blir en automatisk sendt til regjeringen.no. Derfor kan vi bare lese regjeringens sider på bokmål, samisk og engelsk.

Det viktigste resultatet av studiet er at de færreste av verdens språk vil overleve i den digitale framtiden. Forskerne konkluderer med at bare 5 prosent vil overleve, noe Øystein mener er en pessimistisk konklusjon. Det tror jeg mange er enige i. Dersom konklusjonen er riktig, så betyr vel det at alle språk må være digitalt aktive for å ha en framtid? Kanskje det stemmer, men noen mener også at den digitale verden er en fordel for truede språk, som for eksempel Aili Keskitalo. Hvilken betydning tror du den digitale verden har for truede språk?

– Siri