Engelsk språk er noko vi nordmenn blir utsett for kvar dag. På TV, i musikk, på Internett, på produkt vi kjøper, spel vi speler osv. Overalt kan ein sjå eller høyre engelsk. Mens eg sit her og skriv denne teksten treng eg berre å lyfte blikket og det fyrste eg får auge på er orda ”you deserve it” som står skrive på ein boks med leppepomade. Ser eg meg rundt i rommet mitt, finn eg ein haug med annan engelsk tekst på ulike produkt. Til og med eit fleirtal av bøkene mine er engelske. Eit av dei få eksempla eg finn på norsk språk, er dei orda eg sit å skriv no. Vi lever i ei verd der vi er omringa av engelsk, så kva gjer det med språket vårt?

Anne Mette Sunde har undersøkt denne språkpåverknaden i artikkelen sin: ”Inspect kniven i inventoryen min.” Språklig praksis i nytt domene. Her har ho sett nærare på språket til språkbrukarar som er ein del av Counter-Strike-miljøet i Noreg. Counter-Strike: Global offensive (heretter Counter-Strike) er eit dataspel som blir spelt på lag mot andre over Internett, og som i dei fleste andre dataspel er språket i spelet engelsk. Når norske spelarar speler saman, snakkar dei norsk, men som vi skal sjå vidare er det mykje innslag av engelsk i språkbruken deira.

Studien til Sunde byggjer på eit munnleg og eit skriftleg datasett frå samtalar mellom norskspråklege Counter-Strike spelarar, i tillegg til eit intervju gjort med dei same spelarane der dei blei spurt om å kommentere på eigen språkbruk. I studien fann ho ut at dei aller fleste engelske orda brukt i datamaterialet er anten verb eller substantiv. Alt i alt fann ho 60 verbstammar og 72 substantivstammar i datamaterialet:

Dei engelske verba og substantiva blei som regel integrert som leksikalske stammar med norske bøyingsaffiks og funksjonsord lagt til (Sunde 2016: 139), med nokon få unntak. Når verbet sto i infinitiv, presens eller preteritum blei norsk bøyingsaffiks lagt til, eksempelvis defuse, carryer og overextenda. Unntaket var nokon få tilfelle der verb i partisippform beheldt det engelske bøyingsaffikset, som i banned, men i alle tilfelle var det snakk om adjektivisk bøying av verbet (Sunde 2016: 140). Altså blei norske bøyingsaffiks nesten alltid lagt til dei engelske verbstammane som vart sett inn i norsk.

Som sagt fann Sunde 72 substantivstammar i datamaterialet. Engelsk har ikkje genus, men likevel har 38 av substantiva vorte tilordna genus når dei har vorte tatt opp i norsk. Dei resterande substantiva opptrer i former der genus er usynleg, feks. fleirtal (Sunde 2016: 141). Dei fleste substantiva (74%) i datamaterialet blei tilordna maskulint genus, mens 8% fikk nøytralt genus og 5% fikk vekslande genus. Ingen av substantiva blei tilordna feminint genus. Dette seier Sunde (2016: 142) kan vere fordi informantane sjølv har eit todelt genussystem, men også fordi engelske substantiv svært sjeldan blir tilordna feminint genus i norsk. I likskap med engelske verbstammar, følgjer også engelske substantivstammar norske bøyingsreglar: en smoke, traden, gamesene. Unntaket er substantiv som opptrer i ubunden form fleirtal, for eksempel: games, offers, smokes og maps. I staden for å følgje norske bøyingsreglar beheld dei den engelske fleirtalsmarkøren i nesten alle tilfelle (Sunde 2016: 144).

Som ei førebels oppsummering kan vi seie at dei norsktalande Counter-Strike spelarane har betydeleg innslag av engelsk i språket sitt når dei snakkar til kvarandre mens dei spelar. Dei aller fleste engelske orda som vart tatt inn i språket deira er anten verb eller substantiv, og som oftast vert dei bøygde etter norske bøyingsreglar (med nokon få unntak). Som Sunde skriv: ”Norsk er et tydelig matrisespråk mens engelsk bidrar med leksikalske stammer som settes inn i det norske matrisespråket” (2016: 138). Vidare i denne bloggteksten vil eg sjå på den mogelege sosiale tydinga bruken av denne sjargongen har.

Counter-Strike blir på spel nettstaden Steam omtalt som verdas mest populære online-actionspel, med spelarar fra heile verda. Spelet har difor eit stort internasjonalt samfunn av spelarar. Berre førre månad (februar 2017) var det ifølgje spelet sin eigen nettstad over 11 millionar personar som spelte Counter-Strike. Sidan spelet er på engelsk og engelsk er eit av dei mest vanlege språka i verda i dag er det naturleg at det meste av kommunikasjon i dette spelsamfunnet skjer på engelsk. Slik det nok er tilfelle i mange andre spelsamfunn knytte til andre populære dataspel. Ein må altså kunne meistre engelsk for å spele Counter-Strike, og for å vere ein del av det internasjonale spelmiljøet omkring Counter-Strike. Det kan difor vere mogeleg at dei norske spelarane bruker engelske ord fordi dei ynskjer å identifisere seg med og vere ein del av den internasjonale dataspelkulturen.

Sunde har kategorisert dei ulike verb- og substantivstammane i datamaterialet inn i kulturelle lån, kjernelån og etablerte lånord i norsk. Med kulturelle lån referer ho til ord for objekt, aktivitetar og konsept som er nye i lånetakarspråket (i dette tilfelle norsk), som ikkje har fullgode synonyme norske uttrykk, og som dermed blir kopiert og tatt i bruk av praktiske grunnar (for eksempel nade, moneyfuck). I denne samanhengen vil desse orda vere ord og termar knytte til Counter-Strike spelet og som vil være tungvint å oversetje til norsk ettersom det ikkje finst eit fullgodt norsk erstatningsord. Kjernelån referer til ord som erstattar allereie eksisterande ord i lånetakarspråket, og som i større grad enn kulturelle lån kan seiast å vere motivert ut ifrå eit ynske om å assosiere seg med eller uttrykkje tilhøyrsle til eit spesifikt fellesskap, i dette tilfelle det internasjonale Counter-Strike miljøet, for eksempel luck, attention, overtime (Sunde 2016: 153). Med etablerte lånord i norsk viser Sunde til ord som er etablerte i norsk generelt, og som dei fleste av oss kjenner til, eksempelvis mail, cash, gamble (Sunde 2016: 154). Nedanfor kan du sjå ein tabell som viser kva for ein av desse tre kategoriane verb- og substantivstammane hamnar i:

Som vi kan sjå, så hamnar det store fleirtalet (77.3%) av engelske ord brukt av spelarene i kategorien kulturelle lån. 14.4% vert rekna som etablerte lånord i norsk og berre 8.3% av dei engelske orda vert rekna for å vere kjernelån. Altså blir det store fleirtalet av engelske ord tatt inn i språket av spelarane av praktiske omsyn. Dette er også noko som spelarane sjølv fortel i intervjuet som blei gjort med dei. Dei fortel at mange av dei engelske orda som dei bruker er ein del av den internasjonale fagterminologien til Counter-Strike og har vorte brukt av spelarane heilt sidan spelet blei lansert i 1999. Det er difor uproblematisk og praktisk å bruke desse termane, og det ville vore tungvint og upraktisk å skulle omsetje desse til norsk (Sunde 2016: 148).

Sjølv om engelske ord fyrst og fremst vart brukt av praktiske omsyn, tyder ikkje det at engelske ord ikkje også er tatt i bruk for å uttrykkje ein felles identitet og tilhøyrsle til det internasjonale Counter-Strike miljøet. Fleire av dei orda som Sunde reknar som kulturelle lån har fullgode norske termar (men ofte med ei spesiell tyding innanfor Counter-Strike) og kan såleis verte rekna for å ligge ein stad i mellomsjiktet mellom kulturelle lån og kjernelån (Sunde 2016: 155). Så sjølv om majoriteten av engelske ord vart brukt av praktiske omsyn, kan det hende at dei i tillegg blir brukt (ubevisst?) av spelarane for å uttrykkje tilhøyrsle med det internasjonale Counter-Strike miljøet. Det er jo faktisk slik at dei er nøydd til å meistre engelsk og også den engelske terminologien brukt i Counter-Strike for i det heile tatt å kunne spele spelet.

Referansar:
Sunde, A. M. (2016). Inspect kniven i inventoryen min.” Språklig praksis i nytt domene.” Norsk Lingvistisk Tidsskrift, 34, 133-160. Hentet fra http://ojs.novus.no

Når norske ungdommer spiller Counter-Strike, viser det seg at språket de bruker seg imellom har et betydelig innslag av engelsk. Dette er ikke noe nytt fenomen, og det har blitt gitt uttrykk for bekymring rundt det om norsk er i ferd med å miste sitt domene. Anne Mette Sunde har skrevet en artikkel om dette fenomenet, der hun har sett nærmere på hvilke funksjoner og årsaker denne språkblandingen har.

Et grunnleggende trekk ved denne språklige praksisen er at spillerne bruker norsk som såkalt matrisespråk, som vil si at norsk er språket som ligger til grunn i kommunikasjonen. I det norske språket blander de inn engelske ord og uttrykk. Sunde definerer denne bruken av engelsk som lån av ord og uttrykk. De aller fleste dataspill er opprinnelig engelskspråklige, det gjelder også Counter-Strike.

Eksempel på kort samtale mellom gamere hentet fra Sundes artikkel.

De engelske begrepene som blir brukt, er i all hovedsak allerede etablerte uttrykk i spillet, og mange av dem er gitt av spillet selv. Kniv heter knife og ord som flash og ‘nade er forkortelser for de engelske ordene flash grenade og hand grenade. Å forkorte ord på denne måten gjør at spillerne kan skille mellom to forskjellige granater, uten at det blir noen misforståelser. Dette er uttrykk som alle er svært etablerte i Counter-Strike-miljøet, og det blir derfor, ifølge spillerne selv, enklest å benytte seg av de allerede fastsatte uttrykkene.

Dette er uttrykk som alle som spiller spillet, på tvers av språkbakgrunn, lett vil forstå. Det gjør derfor kommunikasjonen enkel og effektiv, og det blir en vanesak å bruke begrepene. Det ligger også en viss tradisjon bak, med tanke på at det første Counter-Strike-spillet ble gitt ut i 1999, og forskjellige handlinger og gjenstander har hatt de samme navnene siden den gang.

Det er snakk om uttrykk som er så etablerte, at en ville gjort ting vanskeligere om en skulle ha kommet med nye, egne oversettelser på norsk. Jeg ser for meg at det ville kunne oppstå ganske så store misforståelser, dersom en spiller plutselig kommer med sine egne ord for gjenstander som flash og ‘nade. Skulle en gjort det, ville en være nødt til å utdype til sine medspillere hva en mener, noe som ville ført til at kommunikasjonen hadde gått saktere. Når en spiller spill som Counter-Strike, der ting skjer raskt, er det viktig å ha en tilsvarende rask kommunikasjon.

Ord som go og walk brukes hyppig, og det kan være lett å tenke at det er unødvendig. Vi har da fullgode ord på norsk som bærer samme mening. Årsaken til at Counter-Strike-spillerne her bruker de engelske termene, er at go og walk har spesifikke betydninger som referer til forskjellige typer ganglag i spillet. Det er derfor viktig å skille på disse når de kommuniserer, og det er viktig at alle oppfatter det som formidles som en og samme ting.

Spillerne uttaler selv i intervju at det også gjør noe med stemningen i laget når de bruker engelsk. Det bidrar til at stemningen heves, og at de havner i riktig humør og får en bestemt innstilling.

Når norsk er matrisespråk, så blandes altså engelske ord og uttrykk inn i det norske språket. Som det kommer frem i Sundes artikkel, er det i all hovedsak en del verb og substantiv som er på engelsk. Siden norsk er matrisespråket, skjer det ofte at engelske verb og substantiv får norsk bøying. Substantivene får i de aller fleste tilfeller hann- eller intetkjønnsbøying. Substantivene får som oftest engelsk flertallsbøying med –s på slutten, slik som maps, items osv. Substantiv i bestemt form følger i stor grad norske bøyingsmønstre. Flertall bestemt form får gjerne norsk bøyingsaffiks i tillegg til engelsk flertalls-s, slik som gamesene, skinsene osv.

Bruk av flere flertallsmarkører ser en også i engelske låneord som caps og pins. Når en omtaler disse i flertall i norsk, er det vanlig å si capsene og pinsene. Jeg leste en gang en oppskrift på russiske pannekaker, blini, blin i entall. Den engelske flertallsmarkøren –s var slengt på, selv om det var en oppskrift på norsk, så det ble blinis. I tillegg kom den norske bestemte flertallsmarkøren –ene, så det ble blinisene, i alt tre flertallsmarkører. Flere flertallsmarkører er altså ikke unikt for dataspillsjargong Slik som Sunde påpeker i sin artikkel, det er vanlig i språkblanding generelt.

Eksempler på noen verb som brukes av spillerne er go, walk og ‘nade. Jeg nevnte tidligere ‘nade som eksempel på substantiv. Det kan også brukes som verb når det er snakk om å kaste en granat, som i «å ‘nade» noen, som vil si å kaste en granat på noen. For å skille disse to bruksområdene fra hverandre, må det ses i kontekst. «Å ‘nade» er et eksempel på at et engelsk verb får norsk bøying. På samme måte blir det dersom spillerne sier noe sånt som «nå goer vi», der det engelske go blir bøyd på norsk vis.

Den utstrakte bruken av engelske låneord i sjargongen mellom Counter-Strike-spillere har altså en ganske viktig funksjon. Det gjør kommunikasjonen mellom spillerne rask og effektiv fordi alle vet hva de forskjellige ordene og uttrykkene betyr. Dette gjelder også på tvers av språk. En norsk og spansk spiller vil være enige om hva flash og go betyr. Jeg har selv spilt online-dataspill og vært vitne til, og delaktig i, kommunikasjon med betydelige innslag av engelske ord og uttrykk. Jeg kan bekrefte at bruk av faste ord og uttrykk for gjenstander og handlinger i spill gjør kommunikasjonen effektiv.

Både verb og substantiv får ofte norske bøyingsendinger, selv om det opphavelig er engelske ord. Denne språkblandingen er typisk for bruk av låneord generelt, og kan ikke sies å være unikt for dataspillsjargong. Jeg tror ikke at språkblandingen i dataspillsjargong er noen trussel for det norske språkets domene. Mye av grunnen til det er at, slik jeg ser det, har norsk aldri hatt noe domene i dataspillverdenen. Det er vanskelig for et språk å tape et domene det egentlig aldri har hatt.

Det er ikke så lett å si hva som er den sosiale betydningen av denne typen språkbruk for hver enkelt spiller, men det kan virke som om det bidrar til å skape samhold blant spillerne. Alle bruker samme begreper, og det kan gi en følelse av fellesskap. Når et slikt fellesskap blir etablert, er det nok også lettere å bli revet med, ha det gøy, og få riktig innstilling for å vinne spillet, som jo er poenget.

«Det var veldig merkelig […] Den tar meg for langt tilbake», sa Emma Martinovic til Aftenposten då boka hennar «Lever» kom ut. Slik forklarer Martinovic kvifor ho sjølv ikkje hadde lese boka, ei trykt utgåve av bloggen «utøyahelvete», der Martinovic har skrive om kjenslene etter terroren på Utøya 22. juli 2011. Martinovic beskriv prosessen rundt remediering av tekstane sine, altså å bruke opp att eller overføre en tekst frå ein kanal til ein annan, i dette høvet frå blogg til bok.

Ein kan definere remediering som å overføre ein tekst eller anna innhold frå eit medium til eit anna.

For å finne ut av dette merkelege Martinovic kjenner på, skal eg diskutere skilnadene mellom å publisere tekstar i sosiale medium og i tradisjonelle trykte publikasjonar. Spørsmålet er interessant, både for ein som er mest interessert i medievitskap og kommunikasjon og for ein som er mest interessert i pedagogikk og språkdidaktikk.

For å ta det siste fyrst, er det eit pedagogisk poeng å undersøkje kva som skjer med språket gjennom å lese og produsere ulike typar tekster. I mi korte lærargjerning rakk eg å seie fleire gongar, og høyre frå kollegaer enno oftare: «Di meir du les, di betre skriv du.» Gjeld det uansett kva for tekstar ein les?

Spørsmålet er interessant også fordi det gjev oss høve til å diskutere kva som skil sosiale medium frå dei tradisjonelle, analoge kanalane for kommunikasjon. For å diskutere desse skilnadene tek eg utgangspunkt i nokon av dei særtrekka med sosial mediekommunikasjon som Cecilie Staude og Svein Tore Marthinsen gjer greie for i boka «Sosial kommunikasjon. Personlig – samtale – verdi».

Det første særtrekket som Staude og Marthinsen beskriv, er at sosiale medium bringer med seg eit likeverd. Dette likeverdet inneber at skiljet mellom tekstprodusent og tekstkonsument vert viska ut, og det vert lettare å gje tilbakemeldingar og respons. Dette tek forfattarane vidare når dei beskriv dugnadsånd som eit anna særtrekk i sosiale medium: «På nett lever dugnadsånden i beste velgående, vi hjelper hverandre med oppgaver som skal løses, svarer på spørsmål, tipser, spiller inn ideer og utfyller hverandre. I en tradisjonell dugnad må du møte et bestemt klokkeslett og jobbe sammen med andre som møter opp da. På nett kan dugnadsarbeidet foregå til alle døgnets tider, og du bidrar når det passer deg og med den innsats du selv vil.»

Det er lett å tenkje seg at denne digitale dugnaden kan vere til fordel for både tekstprodusenten, tekstkonsumenten og teksten sjølv. Til dømes finn vi fleire kommentartrådar på Trines matblogg der lesarane får hjelp av matbloggar Trine. På denne februarmenyen ser vi også at bloggen vert ein arena der lesarane hjelper kvarandre uavhengig av Trine. I kommentarane under denne oppskrifta på italienske kjøttbollar har lesaren Christoffer har oppdaga ein feil i oppskrifta, og slik hjelper Trine med å forbetre teksten.

Ein skal heller ikkje leite lenge på nettet for å finne døme på denne dugnaden i dei sjølvbiografiske sjukdomsforteljingane, dei såkalla patografiane. Sivert Moe skriv bloggen «Livet med angst, kampen for livet». Her ser vi interaksjonen mellom menneske som identifiserer seg med kvarandre. Etter innlegget «Vendepunktet» ser vi at lesaren Siv skriv: «Er godt å kjenne at mine opplevelser likner andres.» Det er dette Lise-Mari Lauritzen og Linda Hamrin Nesby peiker på i artikkelen «Selvbiografiske sykdomsfortellinger i videregående skole», som vart gjeve ut i tidsskriftet Norsklæraren i 2016. For å forklare kvifor desse forteljingane har vorte så populære og kvifor dei er viktige, skriv Lauritzen og Nesby: «For det første kan patografiene hjelpe andre pasienter i samme situasjon. En syk person kan finne trøst og hjelp i fortellingen til en annen syk person med samme sykdom.»

Desse døma frå bloggane om så ulike emne som mat og sjukdom kan tyde på at tekstar som vert produserte i ein slik digital dugnad oppfyller sin informative språkfunksjon betre enn om dei hadde vorte publiserte utan dialogen mellom tekstprodusent og tekstkonsument. Dette hadde ein ikkje oppnådd om slike tekstar hadde vorte publiserte i ei bok eller annan tradisjonell trykt publikasjon, og ved remediering stoppar den digitale dugnaden opp.

Eg vil likevel ikkje argumentere for at alle tekstar bør publiserast i sosiale medium i staden for i bøker, og slik viske ut skiljet mellom tekstprodusent og tekstkonsument. Dei av oss som er over gjennomsnittet opptekne av sosiale medium bør reflektere over effekten av at tekstkonsumentar stadig oftare vert oppmoda om samstundes å fungere som tekstprodusent. Nokon gongar er det greitt å avlyse dugnaden og halde fram skiljet mellom tekstprodusent og tekstkonsument, og mellom ekspert og brukar. For å vere like konkret som tidlegare: Det er fyrst og fremst ein utdanna medisinar som bør vere legen for pasienten med uklåre symptom, og det er ernæringsfysiologen som bør gjeve diabetikaren råd. Vi gjer klokt i å vurdere om stadig fleire digitale allmannamøte bidreg til å svekkje autoriteten til dei som i kraft av kunnskap og erfaring bør vere ekspertar på sine felt. På lengre sikt kan dette føre til svekt tillit til fagskribenten og til viktige sjangrar som fagbøker og vitskapelege artiklar.

For å kome vidare i denne diskusjonen vender eg attende til Staude og Marthinsen og særtrekka dei legg vekt på i utgreiinga om sosiale medium. Eit anna slikt trekk er den raske publiseringa og den raske spreiinga. Samanlikna med publisering i tradisjonelle publikasjonar er det i sosiale medium kort veg frå tanke til tekst. Når teksten slik vert eit augneblinksbilete utan omfattande omarbeiding, er det mogleg å argumentere for at han vert meir truverdig. Spesielt gjeld dette tekstar som har ein ekspressiv funksjon, til dømes sjukdomsbloggar av den typen Lauritzen og Nesby kallar «kaosforteljingar». Den same korte vegen frå tekst til tanke kan også ha uheldige konsekvensar, og eg skal kort nemne eit par slike. Den eine handlar om tekstprodusenten, den andre handlar om teksten sjølv.

Pressa har heilt sidan den tredje revideringa av det pressetiske dokumentet Ver varsam-plakaten i 1975 hatt eit bevisst forhold til farane ved dei spontane ytringane. I den siste versjonen av Ver varsam-plakaten som gjeld frå 2015, heiter det: «Opptre omsynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særleg omsyn overfor personar som ein ikkje kan vente er klar over verknaden av det dei uttaler til pressa. Misbruk ikkje andres kjensler, kunnskapsløyse eller sviktande dømmekraft. Hugs at menneske i sjokk eller sorg er meir sårbare enn andre.» Det er denne formuleringa som på folkemunne vert omtalt som at pressa i nokon høve beskyttar menneske mot seg sjølve, ved at dei spontane ytringane ikkje vert publisert direkte.  Den same aktsemda bør vi ha med oss når vi snakkar om sosiale medium, som tilbyr ein kanal utan filter eller moderatorar før ytringa vert publisert og ofte raskt spreidd. Denne åtvaringa kjem også Lauritzen og Nesby med i sin artikkel om patografiane. Her minner dei om at «gjennom å forfatte en patografi vil man kunne bli et offentlig menneske, og gjennom dagens åpne, sosiale plattformer kan dette også bli en stor belastning for den syke.» Ein treng likevel ikkje vere alvorleg sjuk for å vere ein ubeskytta tekstprodusent som publiserer tekstar ein kan kome til å angre på seinare. Mariann Johansen fekk mykje merksemd då ho i innlegget «Jeg er mammabloggeren som angret» tok eit oppgjer med sin eiga vurderingsevne og det ho sjølv kallar utleverande tekstar. Når ho ser attende på bileta av borna sine som ho har delt, skriv ho at «i dag er de allemannseie i sanntid og spres ikke bare til familie og venner, men til perifere mennesker man på et eller annet tidspunkt har funnet kvalifisert til å legges til vennelisten på Facebook.» Med det beskriv ho godt det som Alice Marwick og danah boyd kallar kontekstkollaps i artikkelen I tweet honestly, I tweet passionately: Twitter users, context collapse, and the imagined audience. Kontekstkollaps oppstår i sosiale medium når fleire grupper ein vanlegvis ikkje kommuniserer med samstundes, vert samla til eit felles publikum for ytringane våre. Refleksjonane frå mammabloggar Johnsen er spesielt interessante fordi dei antydar at vi ikkje kan ta for gitt, slik Marvick og boyd gjer, at språkbrukaren finn strategiar for å handtere dette.

Motsetnaden til den spontane tekstproduksjonen for publisering i sosiale medium er den skrivinga som skjer med tanke på seinare publisering i tradisjonelle analoge kanalar. Denne langsamare tekstproduksjonen har fleire innebygde stoppestadar i prosessen, som endrar språket og strukturen i teksten. Skal teksten til dømes publiserast av eit forlag, vert teksten lesen av andre auge. Ikkje sjeldan går han då gjennom omfattande endringar, og vi må anta at teksten vert betra gjennom slike prosessar. Den same vona ligg truleg òg til grunn for måla i læreplanen i norsk, der evna til å omarbeide eigne tekstar vert nemnd både som ei grunnleggande ferdigheit og som eit kompetansemål på fleire årstrinn. Sameleis har nasjonalt senter for skriveopplæring og skriveforsking rettleiingar om skrivestrategiar. Desse rettleiingane inkluderer både høgtlesing, samskriving, og for oss er det spesielt interessant at skrivesenteret legg stor vekt på modelltekstar og eksempeltekstar i denne samanhengen. Det gjer det interessant for oss å reflektere over kva for skrivekompetanse ein utviklar om ein les stadig fleire spontant produserte tekstar i sosiale medium og stadig færre tekstar som er eit resultat av ein lengre prosess. Dette spørsmålet håpar eg den pedagogiske forskinga vil undersøke meir i tida framover.