Av Henriette Akselsen
Hvem er jeg, og hvem ønsker jeg å være? Dette er spørsmål som kan dukke opp i hodet på alle og enhver fra tid til annen. Spørsmålene er viktige for å forstå seg selv og egne handlinger, så vel som for å forstå seg selv i sammenheng med andre og samfunnet for øvrig. For å besvare spørsmålet retter man gjerne blikket mot egen identitet. Identitet er komplekst både å forstå som begrep og som fenomen. I takt med utviklingen i samfunnet, forandrer også menneskene i samfunnet seg. Skolens danningsansvar står likevel støtt og det er i overordnet del bestemt at elevene skal utvikle en trygg identitet og skape tilhørighet i samfunnet (Kunnskapsdepartementet, 2017). Det er derfor interessant å se nærmere på hva som ligger i det å danne samfunnsdyktige, trygge identiteter i en stadig mer digital verden.
I denne digitaliserte verdenen kommer vår identitet frem på en helt annen måte enn hva den har gjort tidligere. Vi kan i langt større grad enn tidligere styre hvordan vår personlige identitet kommer til uttrykk. Slik kan vi også tilpasse identitetsuttrykkene våre mer eksplisitt til ulike målgrupper. Dette fører til at vi enklere kan ta del i fellesskap som tidligere har vært utenfor vår rekkevidde. Som et resultat av økt bruk av sosiale medier og et mer digitalt liv, blir det kanskje viktigere å finne ut hvem man ønsker å være, eller snarere hvordan man ønsker å fremstå. Slik spekulasjon rundt en flytende identitet legger en konstruktivistisk identitetsoppfatning til grunn. Her anses identitet å være noe mangfoldig og sammensatt, uten noen «kjerne». Ens identitet er da noe man tilegner seg og konstruerer som følge av ytre påvirkning.
Språket vårt blir ofte tatt for å være en av de viktigste faktorene når det gjelder identitetsskaping. Dette skyldes i all hovedsak at det er gjennom språket vi uttrykker vår identitet. Språket er med på å synliggjøre personlig identitet, samtidig som det gir et inntrykk av hvilken sosiale tilhørighet vi søker. Som følge av digitaliseringen foregår langt mer av den mellommenneskelige kommunikasjonen gjennom tekst. Dette er med på å gjøre våre språklige identitetsavtrykk større og mer vedvarende da ordene ikke lenger svinner hen med korttidshukommelsen, på godt og vondt. I den sammenheng blir også vår identitet i større grad objekt for tolkning på bakgrunn av egen og andres forståelse og tolkning av sammensatt tekst i ulike sosiale og kulturelle sammenhenger. I tillegg er ikke lenger språk og kommunikasjon en impulsinteraksjon, men en langt mer kalkulert og planlagt handling.
Å bruke språket i en digital verden fordrer mer enn bare grunnleggende ferdigheter i lesing og skriving. Utvikling av en ny og mer komplisert Literacy er derfor nødvendig for dagens barn og unge i skolen. Begrepet Literacy er ofte beskrevet som «evnen til å lese og skrive». I sin opprinnelige form refererte det til bokstaver og det man kunne gjøre med dem, og derfor kort og godt om å mestre alfabetet og kunne skape mening med verbalspråk (Blikstad-Balas, 2016, s. 15-16). I dag handler det derimot om langt mer enn å sette sammen bokstaver til meningsbærende ord. Literacy handler om hvordan man kan skape mening med tekster sammensatt av ulike modaliteter, både alene og som en del av en større sosial og kulturell sammenheng (ibid, s.18).
En viktig del av den digitale verdenen vi lever i er sosiale medier. Medieviter Ida Aalen hevder at særlig to ting skiller sosiale medier fra tradisjonelle medier. Først og fremst er ikke lenger publikasjon forbehold en anerkjent gruppe, derimot kan alle og enhver både publisere og se hva andre publiserer. I tillegg legges det gjennom sosiale medier opp til at mange kan kommunisere synkront med hverandre gjennom mange-til-mange-kommunikasjon (Aalen, 2015, s. 19). Hver dag eksponeres vi, unge som gamle, for enorme mengder tekst digitalt. Mange av disse tekstene finner vi på sosiale medier hvor vi både holder oss oppdatert på hva venner og gamle bekjente driver med, samt holder dem oppdatert på hva vi driver med. Disse tekstene er som oftest multimodale og inneholder gjerde en kombinasjon av bilder og faktisk tekst.
Bildene, videoene, tekstene og emojiene vi velger å bruke er med på å skape et bilde av vår identitet. En ytring gjennom publisering på sosiale medier er ofte mer veloverveid og romantisert enn hva den ekvivalente ytringen ville være til en enkelt kjenning du møtte på gata. Identiteten man skaper seg gjennom sosiale medier er derfor i større grad preget av spørsmålene rundt hvem man ønsker å være eller hvordan man ønsker å fremstå, enn hvem man faktisk er. Hvordan man tolker andres publikasjoner på sosiale medier er derfor med på å gi et inntrykk av hvem de er. Disse tolkningene avhenger av en sammensmeltning av avsender og mottakers meningsskaping og tolkning av tekst. På bakgrunn av dette kan man begynne å lure på om vår digitale identitet er et produkt av egen og andres Literacy.
Behovet for Literacy har endret seg stort fra å kun være forbeholdt et fåtall i samfunnet, til å bli nærmest allment og nødvendig i både små og store daglige gjøremål. Den nye læreplanen er ofte beskrevet som en Literacy-reform. Dette skyldes det overordnede fokuset på å skape trygge språkbrukere, utvikle språklig identitet, deltakelse i samfunnet og skolens danningsoppdrag. I takt med den digitale utviklingen og moderne tekstbruk blir behovet for å lære barn og unge moderne, mer komplisert Literacy. Dette fordrer at de voksne rundt dem, lærere, foreldre og øvrige signifikante andre, besitter digital Literacy.
Voksnes erfaringer med og forhold til tekst og innhold digitalt varierer i langt større grad enn unges. Der mange eldre i dag har et mer utopisk forhold til digital hverdag, er de flertall av barn og unge oppvokst med det. På bakgrunn av Bourdieus teori om reproduksjon er det rimelig å anta at barn og unge som vokser opp med voksne med mindre erfaring og digital Literacy, også selv vil få mindre digital Literacy. Skolen får derfor et større ansvar for at alle elever, gjennom utvikling av Literacy i en digital verden, skal oppnå danning, språklig identitet og samfunnsdeltakelse.
Bourdieu (1993, s. 78-80) beskriver språklig kompetanse som lingvistisk kapital. Enten det er snakk om språk i form av tale eller tekst, læres det gjennom deltakelse i et språklig fellesskap, både ved å bruke og få respons på språket. Ens lingvistiske kapital bygger derfor på lingvistisk habitus. Denne habitusen handler derfor om mer enn bare å produsere ytringer. Det handler også om å tilpasse dem etter felt og marked. Denne beskrivelsen bærer store likhetstrekk til Blikstad-Balas’ beskrivelse av moderne Literacy. Legges det til grunn er det rimelig å tolke lingvistisk habitus som språklig erfaring og bruk som gjør oss til dem vi er.
Bourdieus teori stammer imidlertid fra en tid lenge før digitale medier og behovet for digital Literacy. Om man legger til grunn av vår digitale identitet i langt større grad er selvbestemt i form av mer kalkulerte språklige valg og mindre spontan interaksjon, kan ikke lenger Bourdieus habitus-begrep forstås svart-hvitt som ubevisste faktorer som er med på å forme oss som individer. Likevel trekker Bourdieu frem at vår iscenesettelse av oss selv ikke er tilfeldig, men henger sammen med vår habitus. I tillegg anses identitetsmarkører å være både ubevisste og bevisste, noe som peker mot at vi til dels bestemmer selv hvordan vi fremstiller oss i møte med andre.
Denne identitetsautonomien er en viktig del av den moderne, digitale verdenen vi lever i. Den gir oss langt større muligheter til å tilpasse oss ulike felt i samfunnet, men samtidig mer vedvarende identitetsavtrykk der man etterlater seg tekstlige spor. Behovet for mer eksplisitt Literacy-læring er derfor en viktig del av opplæringen av barn og unge i dagens samfunn. Mer kompliserte språkhandlinger og større bredde i fellesskapene man tar del i, gjør Literacy-behovet langt mer omfattende enn tidligere. Dette innebærer også en mer omfattende læringsbestilling for lærerne i klasserommet som til syvende og sist har den store oppgaven: å sørge for at elevene utvikler egen identitet og tilhørighet i samfunnet.
Kilder:
Blikstad-Balas, M. (2016). Literacy i skolen. Oslo: Universitetsforlaget
Bourdieu, P. (1993). Sociology in question. London: Sage
Kunnskapsdepartementet. (2017). Overordnet del – Identitet og kulturelt mangfold. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/opplaringens-verdigrunnlag/1.2-identitet-og-kulturelt-mangfold/?lang=nob.
Aalen, I. (2015). Sosiale medier. Bergen: Fagbokforlaget