Eline Hansen Asbjørnslet
«Hvordan går det?:)»
«Det går fint:)»
Visste du at hvordan du leste den korte samtalen der, kan si noe om hvor gammel du er? Leste du den på en hyggelig måte der en person lurer på hvordan det går, og den andre personen svarer er du mest sannsynlig over 30 år. Synes du derimot at disse meldingene var litt passive og hadde en antydning til frekkhet i seg er du mest sannsynlig under 30 år. Forskjellen handler om hvordan vi i ulike aldre tolker emojien som står bak.
Når vi i dagens skole tar i bruk digitale verktøy i en mye større grad enn for bare 10 år siden må vi også forvente at språket endrer seg. Vi går et språk i møte som endrer seg fortere enn vi klarer å følge med. I alle tider har man skrevet på forskjellige måter avhengig av hvilken mottaker man skriver til. Det klassiske er å skrive høflig til sjefen, men med et mer avslappet språk til vennene sine. Forkortelser har også for alvor fått innpass i meldinger til venner og familie, og noen har vel gått på den blemmen å skrive «lol» til sjefen uten å tenke seg om. Dette kan være fordi slike språklige virkemidler er en naturlig del av vårt hverdagsspråk.
Når Japan lanserte emoji for å øke populariteten til iPhone (Whistler, 2018) skjedde det en stor endring i hvordan vi uttrykker oss via tekst. Selv om tegn som «:)» og «:(» har vært brukt i lang tid, hadde man med emoji en større mulighet til å uttrykke følelsene sine uten å skrive noe konkret tekst. Med emoji kan man konkretisere i en mye større grad enn bare glad og trist. Man kan si at «emoji blir på en måte en erstatning for ansiktsuttrykk i meldinger» (Kaste, 2023).
Med denne infoen om at språket har endret seg ser man også at ulike generasjoner tolker språklige virkemidler på forskjellige måter. «Samtalen» i starten er et klassisk eksempel på dette. Så hvordan påvirker dette skrivingen i skolen? Når en elev og en lærer kan ha så ulike oppfatninger av samme tekst kan det by på utfordringer. Det kan rett og slett by på misforståelser. Kan man da si at elevenes språk, og lærerens språk i enkelte situasjoner kan være så forskjellig at det øker distansen mellom dem? Er dette et resultat av den digitale verden? At forskjellene mellom elevene og lærer øker? Hva kan man i så fall gjøre for å minske denne distansen, eller i beste tilfelle unngå misforståelser? Jeg spør derfor om dette er noe man må ta i betraktning når man vurderer skriveferdighetene til elevene.
Den digitale verden endres seg raskere og raskere og det blir vanskelig å henge med på alle nye ord og betydninger som dukker opp. Det som er interessant å se er elevenes «habitus» som Pierre Bourdieu kaller det (Wilken, 2008). En elev som ikke følger disse sosiale normene med bruk av emojier, eller som bruker de med feil betydning vil fort falle ut at de sosiale rammene. De vil dermed få en lavere sosial kapital fordi de ikke henger med på språket i den digitale verden. Det skal dermed sies at som elev vil han ikke henge med i det digitale språket, men hadde han vært for eksempel 40 år ville han passet perfekt inn i det. Dermed er emoji såpass vanskelig å bedømme fordi aldersforskjellene, og hvilket sosialt miljø man er i er såpass bestemmende.
Det er interessant å se at disse digitale normene ikke kommer fra foreldre eller andre voksenpersoner som viderefører en viss måte å handle på. Det sosiale språket dannes av de som bruker det, og blir fort endret. Selv kan jeg merke at jeg ikke henger med på hva elever på ungdomstrinnet mener med ulike emojier, og jeg er 23 år. Det er et tegn på at jeg enten er blitt eldre enn jeg tror, eller så ser man den raske utviklingen med hvordan vi oppfatter språket.
Så hvordan påvirker dette elevene i skolehverdagen?
Å tilpasse språket er ingen dårlig egenskap. Med den økte bruken av emoji i tekst må man i større grad tenke over hvilken mottaker man skriver til, og i hvilken sjanger man skriver. Det å tilpasse språket i forhold til mottaker står ikke direkte nevnt i læreplanen for norsk, men vil bli mer og mer relevant ettersom måten vi skriver på blir mer og mer forskjellig ut fra aldersforskjell. Man kan se at eldre vil se en emoji som den er, mens en på 18 vil kunne tolke den ut ifra meldingen, hvem som sendte den og konteksten på meldingen og med det oppfatte den på en annen måte. Elevene må dermed alltid tenke over hvem de skriver til, og i hvilken setting. Er det formelt, eller mer uformelt? En utfordring dette kan føre med seg er når elevene skal skrive en formell tekst til en uformell person. For eksempel skal de skrive en innlevering som skal inn til hverandre- vurdering hos en medelev. Mottakeren er en som de generelt ville skrevet uformelt til og med en høy grad av emoji, men som i denne settingen skal ha en formell tekst som skal oppfylle noen krav. Selv mener jeg at den store forskjellen i det digitale språket vil gagne elevene positivt. De vil få enda mer trening i å omstille språket, og se en tekst ut fra konteksten. Disse elevene vil også kunne forstå ironi i tekst bedre, og vite med en gang at de leser et kåseri, kontra en tale. Dette er nyttige egenskaper i møte med for eksempel norskfaget i skolen. Fokuset på sjanger er stort, og de øver mye på hvordan man skal skrive i ulike tekststiler.
Spørsmålet jeg da stiller er: burde flere tekster i skolen inneholde emojier? Med den bruken av emojier elevene har mener jeg at de burde få brukt det i skolen etter gitte sjangere. Elevene vil ikke slutte å skrive med emoji, burde man som lærer og som skole ha tatt det mer inn i undervisningen? For å hjelpe elevene med bruken av det- at det blir en type «if you can`t beat them, join them»?
Til slutt stiller jeg spørsmålet på nytt: burde man ta det digitale språket i betraktning når man skal vurdere skriveferdighetene til elevene? Som lærere må man være klar over at språket har endret seg siden de selv gikk på skolen. Nye ord har dukket opp, gamle ord har fått nye forkortelser, og noen ord har fått ny betydning. Dette er en endring i språket som er konstant. Hele tiden vil dette endre seg. Språket i skolen derimot, har ikke endret seg så mye. Vi leverer tekster i de samme sjangrene, til det samme tiltenkte publikum. En uformell oppgave er gjerne å skrive et brev til bestemor og bestefar om sin sommer, mens en formell oppgave er gjerne å skrive om noe man brenner for å late som det skal til statsministeren. I begge disse oppgavene er ikke emoji et tiltenkt tegn som kan brukes som et virkemiddel.
Jeg mener at man i skolen burde hatt en sjanger som har mer fokus på emoji som virkemiddel. Dette kan i stor grad hjelpe de elevene som føler de faller litt utenfor fordi de ikke forstår de sosiale «kodene» i møte med emojier. Selv om elevene alltid vil danne sine egne tolkninger som de bruker utenfor skolen, vil de elevene som får lavere sosial kapital en mulighet til å henge på disse «kodene» ved at emoji blir brukt i skolen og i undervisningen.
Når det kommer til vurdering i skolen mener jeg at det digitale burde til en viss grad bli tatt hensyn til. Kanskje er man i skolen mer opptatt av hvordan du sier det, enn hva du sier? At punktum er satt riktig, og at den forkortelsen var en som ikke blir mest brukt. At «LOL» som forkortelse kan ha flere betydninger. Selv om man forstå hva «LOL» betyr i setningen «Det var veldig LOL når han danset rart foran alle», og man vet at det ikke var «Lots of love» som var betydningen. Selv om man burde tatt mer hensyn til det digitale språket i skolen, mener jeg fortsatt at elevene skal øve på å forstå hvordan man skriver riktig i forhold til mottaker, setting, og formålet med teksten.
For å konkludere står jeg veldig mellom disse to meningene. Man skal ta språket i betraktning, men vi kan ikke begynne med stortingsmeldinger fra Jonas Gahr Støre som avsluttes med «peace out folkens, god pandemi:)». Jeg mener rett og slett av man burde hatt en egen sjangertype som gikk på nettopp dette, og at man i større grad burde ta hensyn til at elevene trenger mer øving i når man skriver hva. Man må tenke over hvem som er mottaker, og selv om man vet hva ulike forkortelser eller emojier betyr, så trenger man ikke å legge på masse hjerter og rare emojier i en jobbsøknad. Så hold det formelt der det skal, og uformelt der det skal!
PS: Grunnet formatet vi som studenter måtte levere inn i er de vanlige emojier som jeg helst ville brukt byttet ut med «:)». Emojier vises ikke i dette formatet.
Referanseliste
Wilken, L. (2008). Pierre Bourdieu. Fagbokforlaget.
Kaste, A. M. (2023). Hvordan bruker vi emojier? Ung.forskning.no. https://ung.forskning.no/barn-og-ungdom-psykologi-sosiale-medier/hvordan-bruker-vi-emojier/2163863
Whistler, B. B. (2018). Emojiens historie, uønskede oppdateringer og et håp om en fremtid som emojipolitiker. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/6nKyAQ/emojiens-historie-uoenskede-oppdateringer-og-et-haap-om-en-fremtid-som-emojipolitiker-benjamin-borgen-whistler