Kima Olsen
Fordelene med et solid skole-hjem samarbeid er rikelige, men det er fortsatt mange tilfeller som viser til forbedringspotensialer. Ønsket hos skolen og foreldrene er det samme; at eleven skal trives og lykkes på skolen. Læreren/skolen har et ansvar sammen med foreldrene for å pådrive et samarbeid, men det er skolen som har det overordnede ansvaret for å ta initiativ og legge til rette for samarbeid. Dette innebærer at skolen skal gi foresatte nødvendig informasjon og en mulighet for innflytelse på sine barns skolehverdag. Dette temaet blir stadig tatt opp innad i profesjonsfelleskapet og lærere jobber alltid for å utvikle skole-hjem samarbeidet. Men det betyr derimot ikke at dette er et tema som blir tatt opp på særlig mange andre arenaer. Det er ikke nødvendigvis det media fokuser på når det kommer til skolehverdagen, men flere foreldre kan igjen være veldig opptatte av det. Det bunner jo selvsagt i at de ønsker å ivareta barnets behov på skolen. Som student innen lærerutdanningen og en erfaren deltaker i ulike praksiser, har jeg inntrykk av at lærerne føler at ansvaret i dette samarbeidet har eskalert til et nivå som krever mer enn de kanskje evner å håndtere.
I kapittel 20 i opplæringsloven står det skrevet hva som er formålet, samt hva som kreves i et skole-hjem samarbeid (1998). Noe som betyr at begge parter er lovpålagt til å gjøre en innsats i samarbeidet. I § 20-1 beskriver de formålet og presiserer at både skolen og foresatte skal følge opp elevens sosiale og faglige utvikling (1998). I tillegg skal samarbeidet bidra til utviklingen av gode læringsmiljø og læringsresultater. Som nevnt tidligere avhenger skole-foreldredialogen av en klar tilgang på informasjon om eleven og opplæringen i skolen. Denne informasjonen vil vanligvis bli presentert gjennom planlagte foreldremøter og kontaktlærer/foreldre og elev samtaler. Ved akutte endringer og hendelser vil foreldrene bli kontaktet fortløpende.
Gjennom en åpen dialog skal det være mulighet for en forventningsavklaring, både fra foresattes side og skolens side. Ved å si ifra til foreldrene hva de skal kunne forvente fra læreren og skolen øker det sjansen for at foreldrene tørr å etterspørre ved eventuelle mangler. Samtidig er det også viktig å snakke med foreldrene om hva de bør følge opp på elevens faglige og sosiale utvikling. Utgangspunktet til skolen bør være å se på foreldrene som ressurser. Det er de som kjenner eleven utfor skolen og kan bidra med informasjon som er viktig for skolen å vite. Dette vil være med på å dyrke et godt samarbeid. Jeg vil også poengtere at dersom foreldrene kommer til læreren med bekymringer eller kritikk, bør ikke læreren gå rett i forsvarsposisjon, men lytte til hva de uttrykker. Begge parter jobber mot samme mål om at eleven skal kunne utvikle seg gjennom skolegangen. Dermed har foreldrenes mening like mye, om ikke mer å si enn hva skolen tenker. Det er vanskelig for skolen å tilfredsstille alle behovene til elevene og foreldrene til enhver tid, men de gjør sitt ytterste for å dekke behovene de klarer. Her kan jeg også trekke inn lærerens syn på hva som faktisk står i arbeidsbeskrivelsen og at det er oppfølging av eleven, ikke foreldre som er hovedprioriteten. Senest i praksisperioden i høst opplevde jeg at lærere blir oppgitte over de stadig voksende forventningene til hva jobben deres innebærer. Skal læreren, som allerede er en som tilpasser alt de gjør hver dag, til hver klasse og hver elev, både på gruppenivå og individnivå, også være en sosialarbeider, helsesykepleier, psykolog, miljøterapeut og familieveileder? Jeg tenker at forventningsavklaringen må ligge i bunn og sette tydelige rammer for hva «arbeidsbeskrivelsen» i skole-hjem samarbeidet innebærer. Ja, det er nok et behov for noen foresatte å bli fulgt opp og påmint ansvaret som følger med at barnet deres er i skolen. Det er derimot ikke alle som trenger denne påminnelsen, noe som kan være forårsaket av deres egne erfaringer med skolen, men også deres tillærte kunnskap om hva som er forventet av deres foreldrerolle.
Begrepet habitus til Pierre Bourdieu er beskrevet av Bæck (2019, s. 41) som et system av elementer som er formet av individets tidligere opplevelser og av de strukturene individet er en del av. Et individs væremåte, holdninger og atferd går inn under deres habitus. Foreldrenes habitus, elevens habitus og lærerens habitus er alle ulike og bidrar på hvert sitt vis til samarbeidet de imellom. Det skal derimot også poengteres at et barns habitus er sterkt påvirket av deres foreldres habitus. Bæck sier det kort og godt at barnet overtar verden fra sine foreldre (2019, s. 41). På mange måter vil jeg også si meg enig i denne påstanden, ettersom barnet stoler blindt og helt på hva deres foreldre gjør og sier. Det er vanlig at de adopterer deres væremåte, holdninger og atferd helt ubevisst.
På grunn av foreldrenes holdning mot skolen, uansett om den er positiv eller negativ, vil elevens innsats og engasjement påvirkes. Foreldrene trenger å høre at de spiller en viktig rolle i dette samarbeidet og at deres holdninger smitter av på barna. Foresatte med positive erfaringer er mer tilbøyelig til å være involvert enn foresatte med negative opplevelser. Dersom elever har foresatte med dårlige erfaringer fra egen skolegang, kan de ha utviklet et negativt forhold til skolen og videreføre dette til barna.
Imsen (2020, s. 274) påpeker ulike faktorer som kan være med å påvirke samarbeidet fra foreldrenes side. På bakgrunn av at alle foreldre er ulike vil også deres engasjement og involvering variere. Som nevnt tidligere kan dette kan stamme fra deres utdanning, sosial status og tidligere erfaringer. Noen foresatte bor ikke i samme hus og noen har konflikter seg imellom. Dermed kan det være vanskelig å gå sammen i samarbeidet mellom skolen og hjemmet. Enkelte foreldre har tydelige ønsker om hva skolen skal gjøre for deres barn og hvilke behov det er viktig at skolen dekker. I mitt tilfelle hadde jeg foreldre som sa ifra til skolen dersom det var noe, men det er først i ettertid jeg har skjønt at problemene ikke ble tatt tak i hvis de ikke sa ifra. Og dette er noe som går på lærerne og det er svikt i systemet fra deres side. Uansett om det er foreldre som må si ifra eller lærerne, skal samarbeidet være solid nok til at det er rom for det. Dermed når mine foreldre kontaktet skolen var det skolen sin oppgave å lytte til deres bekymringer og være mottakelig for dem.
En omstridt diskusjon som er relevant til dette temaet er hvorvidt skolen skal drive med oppdragelse av barna, som en del av opplæringen. Ved et raskt googlesøk kommer det opp mange leserinnlegg, artikler og stortingsmeldinger om skolen skal bidra mer i oppdragelsen. Flere av artiklene tyder på at det er et behov at skolen også er deltagende i oppdragelsesprosessen. Loven sier at skolen skal gi opplæring og danne elevene (1998). Loven sier også at foreldrene har oppdrageransvaret og den daglige omsorgen, samt være klar over hva som kreves for at barn fyller opplæringsplikten (Imsen, 2020, s. 475). I skolens mandat ligger det også til rette for at de skal støtte foresatte i oppdragelsen av barna i tillegg til opplæringen. Derimot er det viktig at skolen ikke overkjører foreldrene, men at de har kommet til en enighet om ansvarsforholdet de imellom. Her kommer arbeidsbeskrivelsen inn på banen igjen. Har lærerne lov til å si at dette er en prosess de ikke skal delta i, eller må de bare bite tennene sammen og legge nok en ekstra ting på toppen av den evigvoksende bunken?
Alt i alt kan vi vel si at balansen i skole-hjem samarbeidet er kompleks og de avgjørende faktorene er åpen kommunikasjon og klar ansvarsfordeling. Loven krever innsats fra begge partene, men den gir også et ekstra ansvar til skolen. Ved tydelige retningslinjer og en felles forståelse for hva som er best for eleven, vil samarbeidet forhåpentligvis gå smertefritt for seg. Lærere jeg selv har snakket med har sagt at en av de viktigste grepene de har tatt er å ha klare rammer for seg selv og for foreldrene. Noen har også sagt at e har vært nødt til å si ifra til foresatte at de kan kontaktes i arbeidstiden og ikke kommer til å svare på diverse forespørsler på kvelden. Dette forteller de har vært avgjørende for at de ikke skal føle at skole-hjem samarbeidet blir overveldende. Kanskje kan dette hjelpe lærerne litt på å dempe følelses av at ansvarsområdene utvider seg?
Referanseliste:
Imsen, G. (2020). Lærerens verden: innføring i generell didaktikk. (6.utg). Universitetsforlaget
Opplæringsloven. (1998). Lov om grunnskolen og den videregående opplæringa. (LOV-1998-07-17-61). Lovdata. https://lovdata.no/nav/lov/1998-07-17-61/
Bæck, U-D. K. (2019). Hjem-skole-samarbeid. Fagbokforlaget.