Skrevet av Eirik Mannsverk
Jeg husker godt hvordan teammøtene på praksisskolen min var da en spesifikk elev nok en gang ikke møtte opp til undervisning. Ubehagelig. Kontaktlæreren, som også var min praksislærer på den tiden, sukket tungt etter endt skoledag og trakk unna oss for å ta den daglige telefonsamtalen med moren til eleven. Unnskyldninger som «vondt i magen» og «kvalm» var en gjenganger hos eleven, der både læreren og moren var enige i at det var skolevegring det var snakk om, siden hun ikke trivdes eller følte seg trygg på skolen.
På teammøtene diskuterte vi hva som kunne gjøres for å forebygge skolevegringen – eller enda bedre; hvordan eleven kan trives og føle seg trygg på skolen. Disse møtene var veldig krevende å være en del av, siden det jo ingen av partene som «trivdes» i en slik situasjon. Stemningen i rommet var ikke akkurat til å føle på heller, men møtene er likevel utrolig viktig å ha! Det er ikke utført grundig nok statistikk, men man antar at rundt 10 000 elever slet med skolevegring i 2022 (Alver, 2022). Så, hva skal man si til det? Er det slik at mange lærere ikke gidder å heve øyenbrynene sine ved en mistanke og ikke gjør tiltak ved slike hendelser, eller er det helt andre faktorer som spiller inn i hvordan skolevegring oppstår og skal håndteres? Svaret her er definitivt ja – så ta på deg lesebrillene og gjør klar notatboka di i en rasende fart, for her skal vi ikke spare på kruttet.
«Så hvordan oppstår skolevegring da?», tenker vel du som leser dette.
Ja, det er et godt spørsmål du kommer med der. For å svare på det skal jeg referere til Madsen som er professor i psykologi ved universitet i Oslo. Han sier nemlig at skolevegring for de fleste elever består av mange forskjellige historier, vansker og sårbarheter, men at likheten for dem alle er at elevene trekker seg tilbake (Alver, 2022). Elevenes hverdag oppleves ikke som grei, slik at dem utfører en beskyttelsesrespons, altså skolevegring. Madsen peker på sosiale faktorer som lav grad av mestring som en mulig grunn for dette (Alver, 2022). Jeg husker selv tiden fra barneskolen da man var i en heftig diskusjon med flere elever, der man til slutt kunne ende opp som syndebukken – jeg ville i alle fall ikke på skolen den neste dagen, fordi i mitt hode hadde jeg ingen trygge venner lengre. Slike enkelte hendelser husker jeg godt, heldigvis var det få av dem. Tenk hvordan det føles for elevene som har det slik hele tiden, kontra en dag. Tenk hvordan de hver bidige dag gruer seg og stresser, og bare det å komme seg ut av huset er en evig kamp. Ubehagelig.
«Men, hva kan skolen gjøre for disse elevene da?», er ditt neste spørsmål.
Takk for at du stiller gode spørsmål, og for å kunne gi deg et godt svar tilbake skal jeg ta i bruk eksempelet fra Madsen om sosiale faktorer som nevnt over. Fordi, en interessant teori som kan belyse skolevegring er konseptet sosial kapital. Sosial kapital refererer til det nettverket av relasjoner, tillit og gjensidige ressurser som en person har tilgang til gjennom sitt sosiale miljø (Bourdieu, 2020, s. 40). For elever, kan sosial kapital nemlig spille en avgjørende rolle for deres trivsel i skolen. Elever med sterk sosial kapital har tilgang til støtte fra både venner, familie, lærere og jevnaldrende. Dette nettverket kan bidra til å redusere ensomhet, øke selvtilliten og gi en følelse av tilhørighet som motvirker skolevegring.
På den andre siden kan vi anta at elever med skolevegring ikke har noen form for sosial kapital, derav få venner, ensomhet og lav selvtillit. Så, sier jeg at det er ingen håp for dem? Nei, jeg gjør ikke det. Bourdieu (2020, s.40) nevner også begrepet felt som kan brukes til å systematisere de ulike sosiale kampene om ulike former for kapital, som innenfor rammeverket av det sosiale systemet. Det vil si at en elev kan score høyt på sosial kapital på fotballbanen, men veldig lavt i klasserommet.
«Okei, hva mener du med dette?», tenker du nå.
Jo, hva om læreren kunne tilpasse undervisningen eller arrangere utetimer der eleven med skolevegringen scorer tilstrekkelig/høyt på den sosiale kapitalen? Om eleven har noe den faktisk interesserer seg for, så må læreren prøve å spille videre på dette. Dette er den sjansen læreren har for å få de andre elevene til å se og verdsette denne eleven, slik at det er større sjanse for at den vil oppleve mestring, derav trivsel og trygghet – og ikke minst en tilhørighetsfølelse. Vil ikke dette få denne eleven til å faktisk kunne komme hjem med et sjeldent smil om munnen og fortelle moren sin at det har vært en bra dag på skolen? Kanskje eleven forteller om en hendelse som skjedde på skolen, som moren kan bygge videre på rundt middagsbordet? Det kan være den minste ting, men en start på noe som kan bygges videre på. Det er absolutt mulig!
Men, det er klart – det er fryktelig enkelt for meg sitte å skrive dette, men jeg kan ikke se noen grunn til å ikke prøve det ut i praksis – vi er jo tross alt lærere. Det er jo jobben vår. Funker det ikke, så må vi prøve noe annet. Det verste en lærer kan gjøre er å nettopp ikke gjøre noe, og da vet du hvordan ting kommer til å bli etter hvert; Ubehagelig.
Men nå er jeg lei av å svare på spørsmål, så nå skal du svare på mitt;
“Hvorfor skal vi tvinge disse elevene på skolen i det hele tatt? Hvorfor ikke la dem bli hjemme?”
Den var vanskelig å svare på gitt, du ble jo helt taus jo! Men, det er ingen problem, jeg kan svare på mitt eget spørsmål. La meg først bla opp i opplæringsloven §9A.
“Når ein elev seier at skolemiljøet ikkje er trygt og godt, skal skolen så langt det finst eigna tiltak sørgje for at eleven får eit trygt og godt skolemiljø. Det same gjeld når ei undersøking viser at ein elev ikkje har eit trygt og godt skolemiljø.” – Opplæringsloven §9A-4
Her ser man tydelig hva skolen skal gjøre i en situasjon der eleven ikke føler seg trygg, som i eksempel med en elev med skolevegring. Men, som jeg har nevnt tidligere så er det jo enkelt å komme med forslag til hva som kan gjøres, kontra hva som faktisk vil komme til å fungere. Så hva gjør man i en pågående prosess der en elev har det rett og slett fælt, der ingenting funker? Skal skolen likevel “tvinge” denne eleven på skolen da de i prinsippet bryter sin egen lov? Ja, jeg sa faktisk det. Skolen bryter sin egen lov. Å føle seg trygg er en subjektiv følelse, og i eleven sitt eget hode føler den seg ikke trygg. Hva nå skolen? Skal vi virkelig påføre denne eleven disse daglige utfordringene, stadige store stressmomentene og kanskje varige men? Nå har jeg kanskje overtalt deg til å si “nei”, men nå er tiden inne for å rope “JA”. Det er jo klart at eleven skal på skolen! Bare tenk på det; blir det bedre av at eleven “gjemmer” seg fra virkeligheten i hjemmet sitt? Absolutt ikke – dette skal løses. Så la oss titte litt på læreplanverket.
Grunnopplæringen er en viktig del av en livslang danningsprosess som har enkeltmenneskets frihet, selvstendighet, ansvarlighet og medmenneskelighet som mål. Opplæringen skal gi elevene et godt grunnlag for å forstå seg selv, andre og verden, og for å gjøre gode valg i livet. -Læreplanverket, overordnet del
For at elevene skal være “rustet” til å nettopp kunne ta gode valg i livet, må elevene (dessverre) møte på utfordringene sine på skolen, men de skal også kunne klare å mestre dem. Skolen skal vise vei og legge til rette for dette, og i mange tilfeller er dette utrolig vanskelig, men ikke umulig. Det gjelder bare å prøve. Klarer man det ikke første gang, sitter man igjen med en erfaring som gjør at man kanskje klarer det neste gang. Dette gjelder for eleven, men også for læreren som arbeider for disse elevene. At eleven selv sitter igjen med en følelse at den har blitt sett og hørt, og vet at læreren jobber med saken, er helt essensiell.
Selv var jeg så heldig å se en fremgang for eleven jeg nevnte innledningsvis, og det ga meg en ekstra god følelse med tanke på innsatsen vi hadde lagt ned for å gjøre skolehverdagen lettere for henne. Slike situasjoner har alltid vært noe jeg har gruet meg til å kunne møte på i fremtiden, da jeg selv står med dette store ansvaret. De erfaringene jeg sitter igjen med etter ulike praksisperioder og jobb innen skole, der man er vitne til fremgang hos slike elever, er flotte minner som brenner seg fast i langtidshukommelsen, og fine å mimre tilbake til. Det er slik man heller burde tenke, at vi er her for elevenes sin skyld og vi vil dem det beste. Da blir det ikke ubehagelig lengre.
Referanseliste
Alver, V. (2022, 8. desember). Lærerrommet: Skolevegring, hvorfor økning? Utdanningsforbundet. Lærerrommet: Skolevegring, hvorfor økning? (utdanningsforbundet.no)
Manger, T., Lillejord, S., Nordahl, T. & Helland, T. (2013). Livet i skolen 1: Grunnbok i pedagogikk og elevkunnskap: Undervisning og læring. (2. Utg). Fagbokforlaget.
Wilken, L. (2020). Pierre Bourdieu (6. utg). Fagbokforlaget.