Ingvild Elise Kristiansen
Har du noen gang plukket opp telefonen for å sjekke noe raskt, kanskje klokka eller en tekstmelding, og endt opp med å bli sittende og scrolle på sosiale medier uten å legge merke til hvordan tiden flyr? Du åpner kanskje Instagram først. Det er ment å være en rask titt, men før du vet ordet av det har du blitt fanget i strømmen av bilder og videoer. Du ser et bilde av en venn som nettopp har vært på ferie, smilende i solen. En annen har gått tur på fjellet, og den neste har hygget seg på cafe med venner. Et nytt bilde viser en influenser, poserende fra sin beste vinkel. Minuttene går og bildene ruller inn. Glade venner, veltrente kropper, dyre middager og eksotiske reisemål. Kjente og ukjente, nære og fjerne som nyter livet, helt uten bekymringer. Kanskje sniker følelsen av utilstrekkelighet seg inn på deg. Kanskje er det lenge siden du selv har vært ute og reist, eller benyttet deg av medlemskapet på treningssenteret? Kanskje sitter du igjen med følelsen av at alle andre lever så utrolig spennende og innholdsrike liv, mens din egen hverdag plutselig virker litt grå?
Når vi som er voksne ikke greier å legge fra oss mobiltelefonen eller unngå å la oss påvirke av det vi ser på den, er det bekymringsfullt å tenke på hvilken påvirkning sosiale medier kan ha på barn og ungdom. Som grunnskolelærerstudent føler jeg her på et ansvar. Livsmestring er et sentralt begrep i læreplanverket, og som lærere skal vi legge til rette for at barn og unge utvikler en kompetanse som gjør dem egnet til å mestre livene sine. I dagens teknologi-drevne samfunn er det høyst relevant at barn og unge er rustet til å gå en digital verden i møte, og vi lærere er nødt til å ta grep for å gi dem de verktøyene de trenger for å oppnå den riktige kompetansen.
Sosiale mediers innflytelse på barn og ungdom
Jeg var 13 år gammel da jeg fikk min første smarttelefon. Dette var i år 2012, før TikTok ble lansert, og før Snapchat var et begrep på folkemunne. Hovedbruksområdene for smarttelefonen var mobilspill, taleanrop og meldinger. I dag tildeles barn smarttelefoner langt ned i barneskolealder, og omtrent halvparten av norske 9-åringer bruker sosiale medier (Ekmann & Malum, 2024, s. 14). På smarttelefonen har barnet og ungdommen fri tilgang til alle sosiale medier, helt ufiltrert og usensurert. Når de låser opp smarttelefonen, møtes de av en enorm informasjonsflyt, og de må ta stilling til stadig nye inntrykk og ny informasjon for hvert klikk eller sveip de gjør.
Den økte tilgjengeligheten til sosiale medier medfører utvilsomt en rekke positive aspekter. Mobiltelefonen kan være en arena for vennskap og fellesskap, kreativ utfoldelse og underholdning, i tillegg til å være et praktisk og nyttig verktøy i hverdagen. På samme tid er det nødvendig å være var for baksiden av medaljen. Øksnes et al. (2018, s. 81-83) påpeker at «ungdom preges av den kulturen og det miljøet de er en del av» og at «sosiale medier som Instagram, Facebook og blogg har fått en dominerende plass i ungdommenes sosiale liv og identitetsdanning». Videre viser Øksnes et al. (2018, s. 84) til at «jenter mellom 10 og 15 år som bruker sosiale medier, skårer signifikant høyere på bekymringer rundt egen kropp enn de som ikke bruker slike medier». Altså er det rimelig å anta at sosiale medier spiller en helt sentral rolle for barn og unges utvikling av identitet og selvbilde, og videre kan være en bidragsyter for en økning i utseendefiksering og kroppspress.
Den franske sosiologen Pierre Bourdieu benytter begrepet habitus, blant annet for å skildre hvordan «kultur internaliseres i individer» som et produkt av sosialisering (Wilken, 2008, s. 36-37). Det tenkes at individet blir formet av omgivelsene, eller feltet, det befinner seg i, med hensyn til den kapitalformen som verdsettes i det gjeldende feltet. Ifølge Bourdieu oppstår det sosiale kamper innad i de ulike feltene, hvor aktørene kjemper for å oppnå makt og innflytelse gjennom tilegnelse av blant annet kulturell og sosial kapital (Wilken, 2008, s. 39). Gjennom internett og sosiale medier har det i dagens digitaliserte verden oppstått flere og nye sosiale arenaer, med et omfang som ikke skal undervurderes. Når du låser opp mobilen, åpner du samtidig en hel verden av sosiale nettverk. Her eksisterer det helt særegne internettkulturer, med egne normer, regler og verdier knyttet til hvordan en skal opptre. Barn og ungdom skal altså ikke lengre kun navigere sine fysiske omgivelser, men nå også de digitale. Dermed navigerer barn og unge i dag to separate sosiale verdener parallelt, og i tråd med Bourdieus terminologi kan det argumenteres for at det på internett har oppstått egne, heldigitale felt.
Som i alle felt, er det visse kulturelle kapitaler som råder i disse heldigitale feltene. En gjengående verdi på sosiale medier er et generelt fokus på å presentere seg selv fra sin beste side. Hvordan man presenterer seg på sosiale medier har blitt en del av identitetsforståelsen, og man ønsker gjerne å male et plettfritt bilde av seg selv. Aalen & Iversen (2021, s. 56-57) presiserer at det å utlevere seg selv på sosiale medier blant annet handler om å «uttrykke identitet og reflektere over den man er», og vektlegger særlig ungdommers tendens til å ha et overveiende fokus på andres meninger og det å bli likt av andre. Videre peker Aalen & Iversen (2021, s. 56) på at det sosiale hierarkiet «blir synliggjort og kan kvantifiseres på en helt annen måte i dag enn tidligere» i tråd med fremveksten av sosiale medier, hvor likerklikk og følgertall blir en indikasjon på individets status og popularitet. Samtidig peker Øksnes et al. (2018, s. 81) på at den hyppige bildebruken på sosiale medier bidrar til et forsterket utseendefokus, og at «virkeligheten som presenteres, er gjerne redigert og kanskje også retusjert». Redigering og retusjering på sosiale medier er både tilgjengelig og utbredt, og muligheten for å gjøre justeringer på eget utseende blir servert for brukeren på sølvfat. Ved hjelp av filter og redigeringsfunksjoner blir det enkelt for enhver eier av en smarttelefon å bare fjerne den ene kvisa, eller gjøre små og store justeringer på det man ikke måtte være helt fornøyd med. Om du eksempelvis åpner TikTok og benytter funksjonen for å lage en video, blir du med én gang møtt av en rekke muligheter for å forbedre utseendet. Du kan velge og vrake blant utallige skjønnhetsfiltre, som gjør alt fra å påføre sminke til å endre på fasongen på hodet ditt. I tillegg dukker det opp retusjeringsfunksjoner som tillater deg å eksempelvis glatte ut huden eller bleke tennene, i verktøylinjen på skjermen sammen med helt grunnleggende kamerafunksjoner som blitslys og selvutløser. Denne sidestillingen indikerer overfor brukeren at retusjeringsfunksjonene er en like naturlig del av videoskapningsprosessen som det å bruke eksempelvis selvutløser er, og illustrerer videre det store fokuset på utseende og skjønnhet i digitale felt. Skjønnhet tillegges stor verdi, og blir ensbetydende med høy kapital.
En slik utvikling er problematisk da dette kan bidra til å skape et skjevt bilde av virkeligheten og en urealistisk skjønnhetsstandard. Øksnes et al. (2018, s. 81) peker på at aktører på sosiale medier tenderer til å vektlegge det som er positivt, og samtidig «fjerne» det negative når de presenterer seg selv. Parallelt med at teknologien blir mer avansert, blir det også vanskeligere å skille mellom hva som er ekte og uekte.
«Media literacy» – en løsning
Ifølge Øksnes et al. (2018, s. 84) kan barn og unges tilegnelse av media literacy «redusere den negative påvirkningen av å bli eksponert for uoppnåelige kroppsideal» på sosiale medier. Media literacy kan defineres som «kompetanse i å forstå medienes rolle og virkemåter i samfunnet» (Øksnes et al., 2018, s. 84), og innebærer altså å ha kunnskap om- og ferdigheter i å navigere ulike medier. I skolepraksis kan media literacy oppnås gjennom å bistå elever i å utvikle kildekritisk kompetanse, og skolen bør dermed være en arena hvor elever får muligheten til å trene på å ta på seg de kildekritiske brillene. Helt konkret kan dette praktiseres ved å analysere innhold fra sosiale medier i klasserommet. Dette åpner for at læreren kan tilby elevene relevant kunnskap, eksempelvis om hvordan retusjering og reklame markeres på sosiale medier. Læreren kan videre gi elevene eksempler på innhold fra sosiale medier som inneholder retusjert innhold og reklame, og oppfordre elevene til å anvende kunnskapen gjennom å identifisere faktorer som gjør innholdet upålitelig eller uekte. På denne måten kan elevene eksponeres for innhold som er upålitelig eller uekte under kontrollerte omstendigheter, og de vil få en mulighet til å trene på sin kildekritiske kompetanse innenfor trygge rammer. Kompetansen elevene tilegner seg i klasserommet vil være direkte anvendbar i det virkelige liv, og vil kunne hjelpe elevene med å håndtere inntrykk de får fra sosiale medier når de i fremtiden begir seg ut på digitale felt.
En skole som legger til rette for elevers utvikling av media literacy og kildekritisk kompetanse tar altså et viktig steg mot å forme en generasjon som står sterkt i møte med en digital verden, og lærere som er bevisste sitt ansvar har muligheten til å gi barn og ungdom et solid fundament for å mestre livet, både «online» og «offline».
Referanser
Aalen, I. & Iversen, M. H. (2021). Sosiale medier (2. utg.). Fagbokforlaget.
Ekmann, O. & Malum, M. (2024). Barn og sosiale medier [Masteroppgave]. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.
Wilken, L. (2008). Pierre Bourdieu. Fagbokforlaget.
Øksnes, M., Sundsdal, E. & Haugen, C. R. (2018). Ungdom, danning og fellesskap: Samfunns-og kulturpedagogiske perspektiv. Cappelen Damm Akademisk.