Av Ken Emmanuel Marblow Jr.
Introduksjon
Scrolling starter gjerne tidlig på morgenen, lenge før frokosten er spist. For mange barn og unge er TikTok, Instagram og Snapchat en like naturlig del hverdagen som å pusse tenner. Samtidig vokser bekymringen: kroppspress, sammenligningskultur, søvnmangel og en følelse av å aldri være «bra nok». Sosiale medier er blitt en av de viktigste arenaene der identitet formes, og det byr på store kulturpedagogiske utfordringer.
Når barn og unge skal utvikle seg til å bli trygge mennesker med evne til kritisk tenkning, må vi stille spørsmålet: Hvilken rolle har egentlig sosiale medier i danningsprosessen? Skolen har et klart mandat i læreplanen til å bidra til digital dømmekraft (Utdanningsdirektoratet, 2017) men ofte møtes med problematikken med forbud og restriksjoner, snarere enn støtte og refleksjon.
Jeg mener at barn og unge trenger støtte til å utvikle en sunn digital identitet og ikke bare regler og begrensninger. Om skolen skal være en reell kulturarena, må den ruste elevene til å håndtere det komplekse digitale fellesskapet de er en del av.
Dette innlegget vil derfor ta opp sosiale medier som en kulturpedagogisk utfordring knyttet til barn og unges identitet, og vise hvordan vi gjennom pedagogisk bevissthet og teori kan skape rom for refleksjon, mestring og felleskap.
Hvorfor er dette temaet viktig?
Når vi snakker om sosiale medier som en kulturpedagogisk utfordring, handler det ikke bare om skjermtid eller antall likes. Det handler om identitet, tilhørighet og hvordan barn og unge formes i møte med digitale fellesskap. For å forstå dette kan vi hente innsikt fra flere sentrale teorier i pedagogikken.
Kulturpedagogisk utfordringer viser til hvordan barn og unge deltar i, påvirkes av og utvikler seg i møte med kultur. Kultur er ikke bare kunst og tradisjon, men også hverdags normer, verdier og uttrykk som i stor grad er preget av digitale plattformer. Sosiale medier er dermed en ny kulturarena som former både hvordan vi ser oss selv og hvordan vi oppfatter andre.
Hos Pierre Bourdieu finner vi begrepet habitus, som viser til de mønstrene, vanene og erfaringene vi bærer med oss og som former vår væremåte (Wilken, 2008, s. 35-36). Baker (2020) trekker også frem at habitus er en form for erfaringsbasert kunnskap som vi tilegner oss gjennom oppvekst, og som over tid setter seg “under huden”. Denne erfaringsbaserte kunnskapen vil føre til ubevisste vaner, strategier og planer som vil styre livet vårt (Baker, 2020). På sosiale medier kan vi snakke om en «digital habitus», som et sett av uskrevne regler for hvordan man poserer, kommenterer og opptrer på nett.
Likes, følgere og kommentarer kan forstås som en form for symbolske kapital, hvor status og anerkjennelse blir på en måte en valuta i det digitale felte. Denne kapitalen gir makt fordi den gir sosial annerkjennelse, synlighet og innflytelse. Baker (2020) forklarer at symbolsk kapital handler om hvordan andre vurderer oss, og at vi ofte ikke merker hvor mye dette påvirker hvilke personer som får mest oppmerksomhet og makt.
Dermed bidrar sosiale medier til å reprodusere ulikhet. De som allerede behersker kodene som for eksempel hvordan man bør se ut, hva man bør poste og hvordan man kan bygger en attraktiv profil, vil det være lettere for de å få likes og følgere. På denne måten vil forskjeller forsterkes.
Ifølge Klafki handler danning ikke bare om å lære om verden, men om en dobbeltsidig åpning der eleven både åpner seg for innholdet, og innholdet åpner seg for eleven (Straum, 2018, s. 36). Eksempler som peker ut over seg selv, er det Klafki kaller for det eksemplariske (Straum, 2018, s. 36). Når vi setter dette i lys av sosiale medier betyr dette at læreren må velge situasjoner, trender eller hendelser som ikke bare er aktuelle, men som gir eleven innsikt i noe allment, for eksempel hvordan makt, påvirkning eller identitet fungerer på tvers av plattformer.
Det er tydelig at sosiale medier er ikke bare en arena for dannelse, men også for sosial reproduksjon og skjulte normer. Skolens oppgave er ikke å skjerme barn fra denne virkeligheten, men å gi de verktøyene til å forstå og håndtere den.
Perspektiv og problemfelt
Det er lett å havne i en debatt når det gjelder sosiale medier. Enten hylles sosiale medier som en arena for kreativitet og felleskap, eller så fremstilles det som roten til kroppspress og psykiske problemer. Sannheten ligger naturligvis et sted imellom. For å forstå hvordan sosiale medier påvirker identitet, må vi se både på utfordringene og mulighetene og hva skolen kan gjøre.
Utfordringer: press, sammenligning og usynlige normer
En av de største utfordringene med sosiale medier er den konstante sammenligningskulturen. Elever møter daglig en strøm av bilder og videoer som ofte er redigerte eller konstruert. Dette skaper en følelse av at «alle andre har det bedre enn meg». NDLA viser også at sammenligningene forsterkes fordi sosiale medier gjør det lettere for oss å sammenligne oss selv med andre, fordi plattformen er så tilgjengelig døgnet rundt (Aanesen, 2020). Noe som bidrar til større press og usikkerhet. Sosiale medier har sin egen «arena» hvor symbolsk kapital som likes, følgere og kommentarer avgjør hvem som har status. Dette er synspunktet til Bourdieus sett i lys av sosiale medier. De som mestrer får anerkjennelse, mens andre faller utenfor. Dermed forsterkes ulikheter, og mange unge lærer tidlig at deres verdi måles i digitale poengsummer.
Muligheter: felleskap, tilhørighet og kreativitet
Selv om sosiale medier byr på utfordringer, må vi også bemerke oss av de mulighetene den gir oss med tanke på læring og positiv erfaring. For mange unge er digitale plattformer et sted hvor de kan uttrykke sider av seg selv som de kanskje ikke tør å vise i klasserommet. Her kan de finne felleskap med andre som deler interesser, uansett om det gjelder musikk, kunst eller idrett.
Klafkis teori på danning kommer til nytte her. Når undervisningen tar utgangspunkt i elevens egne erfaring for eksempel ved å analysere en TikTok trend, så kan dette åpne opp for refleksjon og kritisk bevissthet. Det handler ikke om å ta med «morsomme videoer» inni i skole, men heller å bruke dem eksemplarisk for å kunne diskutere noe større som «hva utrykker denne trenden med tanke på skjønnhet, makt og felleskap?» for eksempel.
Skjermforbud eller digital dannelse?
Det har vært en pågående debatt de siste årene som har dreid seg om skjermbruk i skolen. Flere politikere har foreslått mobilforbud eller strengere reguleringer av skjermtid. Intensjonene er relativt god med tanke på at man vil beskytte barn og unge mot negative påvirkninger, men problemet med de tiltakene er at man ofte behandler symptomene snarere enn årsakene.
Som en kulturpedagogisk utfordring må sosiale medier forstås i lys av barn og unges virkelighet. For mange elever er digitalt felleskap en integrert del av identiteten deres. Hvis skolen velger å møte dette med forbud alene, kan avstanden mellom skole og elevkultur bli enda større.
Derfor bør skolen ha et tydelig fokus på å utvikle elevenes digitale dømmekraft, noe som understrekes i læreplanen (Utdanningsdirektoratet, 2017). Dette betyr å gi elevene verktøy til å forstå mekanismene bak algoritmer, reklame og påvirkningskultur. Når elevene lærer å se hvordan deres egne vaner påvirkes, står de sterkere i møte med press og sammenligning.
Skolens rolle
Skolen kan ikke løse alle problemer som følger av sosiale medier, men skolen har et ansvar for å ruste elevene til å møte denne virkeligheten. Man må finne en balanse mellom to roller.
1. Anerkjennelse: Skolen må ta elevenes digitale liv på alvor og anerkjenne at sosiale medier har blitt en viktig del av deres kultur.
2. Kritikk. Samtidig må skolen være et sted der elevene kan reflektere kritisk over denne kulturen, uten fordømmelse, men med nysgjerrighet.
Et eksempel kan være å bruke dansetrender fra enten youtube eller TikTok i kroppsøving, eller ulike musikk fra ulike kultur. Elevene kan gjenskape, men også diskutere hvorfor akkurat denne dansen eller musikken har blitt så populær, og hvordan den speiler ungdomskultur. På denne måten blir sosiale medier en inngang til kategorial dannelse hvor elevene får innsikt i både kultur og identitet.
Oppsummering
Sosiale medier byr på store utfordringer for barns identitetsutvikling med tanke på kroppspress, sammenligning og skjulte normer. Samtidig åpner det også opp for kreativitet, fellesskap og nye læringsarenaer. Forskere og teoretikere som Bourdieu og Klafki hjelper oss med å se utfordringene dette temaet byr på. Og skolen har som ansvar å gi elevene verktøy til å forstå og håndtere det digitale, ikke skjerme elevene fra det.
Avslutning
Vi lever i en tid der barn og unge former store deler av sin identitet ut fra sosiale medier. Sosiale medier er ikke bare for underholdning, deler en kulturarena som både setter rammer for felleskapet, status og selvforståelse. Det gir både muligheter og utfordringer og det er nettopp i dette tilfelle skolen har et avgjørende ansvar.
Jeg mener at barn og unge trenger støtte til å utvikle en sunn digital identitet og dømmekraft, ikke bare regler og forbud. Hvis vi møter sosiale medier med avstand, risikerer vi muligheten til å forstå og påvirke den kulturen som allerede former livet til elevene. Hvis vi heller tar elevenes erfaringer på alvor, kan vi bruke dem som inngang til refleksjon, kritikk og danning.
Klafki minner oss på at undervisningen må være eksemplarisk og kategorial og Bourdieu viser også hvordan kapital og habitus kan prege den digitale hverdagen. Når vi kobler dette med læreplanens vekt på digital dømmekraft, så blir det tydelig at skolen må bidra til at barn og unge får en kritisk bevissthet som gjør de i stand til å se gjennom både bokstavelige og symbolske filtre.
Skolen kan ikke bestemme hvordan sosiale medier vil utvikle seg, men den kan gi elevene verktøyene de trenger for å stå trygt.
Referanseliste
Aanesen, K. H. (2020, 22. Mars). Sosiale medier og stress. NDLA. https://ndla.no/r/tverrfaglige-temaer/sosiale-medier-og-stress/6f6bb086b6
Baker, C. N. (2021, 30. August). Bourdieu: kapital, habitus og felt. NDLA. https://ndla.no/r/kommunikasjon-og-kultur-3/bourdieu-kapital-habitus-og-felt/f47e718163
Straum, O. K. (2018). Klafkis kategoriale danningsteori og didaktikk. Kategorial danning og bruk av IKT i undervisning (s. 30–52). Universitetsforlaget. https://doi.org/10.18261/9788215029450201803
Utdanningsdirektoratet. (2017). Rammeverket for grunnleggende ferdigheter. Hentet fra https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeverk/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/2.1-digitale-ferdigheter
Wilken, L. (2008). Pierre Bourdieu (E. Overs.). Tapir Akademisk Forlag. (Originalverk utgitt 2006)