Av Benedicte Alice Halvorsen, Mathilde Jerijärvi Tellefsen og Marie Gjerdrum Foshaug
«Du må bare komme deg igjennom lærerskolen, man lærer når man begynner å jobbe.»
I en forelesningssal på lærerskolen sitter en gruppe fjerdeårsstudenter og lærer om Pierre Bourdieu. Foran dem står dyktige og engasjerte forelesere som riktignok ikke har jobbet mye i skolen selv og i denne forelesningen forklares begrepet habitus. Habitus og Pierre Bourdieu tilhører egentlig sosiologien, noe som får flere av studentene til å rynke på nesen. Foreleseren beskriver habitus som et komplisert regnestykke, hvor ens erfaring skaper forståelsen av en situasjon og disse to kombinert fører til hvordan man velger å handle.
Ironisk nok får dette flere av studentene til å reflektere over sin egen situasjon, samtidig som stemmene til ferdigutdannede lærere svirrer i hodene deres «Du må bare komme deg igjennom lærerskolen.». Foreleseren fortsetter med sitat fra pensum «Det er ikke snakk om en detaljert, internalisert, kognitiv struktur, men om generaliserte forståelser eller disposisjoner som kan omsettes i forhold til allslags forskjellige situasjoner» (Wilken, 2008, s. 37). Akkurat som tidligere kull sliter disse studentene med å forstå. Foreleseren forsøker igjen med en omformulering habitus er en slags ryggmargsrefleks.
Studentene drømmer seg fort bort i en teoritung og tilsynelatende lite relevant forelesning. Det å være lærerstudent i dag kan egentlig minne om et tveegget sverd, en fremtid med utagerende elever og en utdanning som ikke gir verktøyene vi trenger i møte med dem. Noen blir oppgitt og scroller på mobilen, men i den samme forelesningssalen sitter vi som har skrevet denne kronikken. Vi har iherdig forsøkt å forstå pensum fra sosiologiens verden og vi ønsker å kaste lys på dissonansen mellom deler av utdanningen vår og den virkeligheten vi møter etter endt utdanning.
«Det er ikke for sent å snu.»
Ordene kom fra en erfaren lærer vi møtte i praksis og de har blitt med oss. Som lærerstudenter på vei inn i yrket møter vi stadig voksne som hever øyenbrynene når vi forteller om karrierevalget vårt. De peker på generasjonen som vokser opp nå, på uro, vold og tilsynelatende manglende oppdragelse og spør oss med en blanding av undring og bekymring: «Hvorfor vil dere inn i dette?». Vi skriver denne kronikken fordi vi mener det er på tide med en realitetsorientering. Den norske skolen står midt i en verdikamp der danningen av fremtidige samfunnsborgere ikke lenger kan tas for gitt. Når lærere forlater yrket i økende tempo, handler det ikke bare om arbeidsvilkår, men at lærere muligens ikke har alle de verktøyene de trenger for å klare yrkeshverdagen. For selv om ett av skolens viktigste oppdrag er nettopp å danne fremtidens samfunnsborgere med verdier som demokrati og medborgerskap som tydelige rettesnorer, ser vi en barne- og ungdomsgenerasjon der vold og kriminalitet øker både i og utenfor skolen.
Misforstå oss rett, for vi vet at vi maler et dystert bilde av fremtiden, samtidig har vi valgt dette yrket med hjertet og med hodet. Vi ser frem til en hverdag som er variert, utfordrende og full av små og store øyeblikk som betyr noe for flere enn bare oss selv. Å få være en del av barns utvikling, å se dem vokse faglig og menneskelig er en gave. Vi har dyp respekt for det voldsomme oppdraget vi står overfor, å danne og utdanne fremtidens samfunnsborgere.
Målet vårt er ikke å vise at vi har mistet troen, men å styrke den. Likevel sitter vi ofte med følelsen av at karrieren vår står i brann og lærerutdanningen gir oss bare et glass vann for å slukke den.
«Noen ganger føler jeg meg mer som en vekter enn en pedagog.»
NRK viser til en spørreundersøkelse gjort av Respons Analyse der 1043 lærere fra grunnskolen deltok. Undersøkelsen setter lys på utviklingen av lærernes arbeidsmiljø med fokus på vold, trusler og trakassering i skolehverdagen fra 2018 til 2024. Statistikken viser at 7 av 10 lærere, dobbelt så mange som i 2018, har opplevd trusler eller trakassering (Nipen et al., 2024). Har dette blitt den nye normalen?
Videre kommer det frem at nærmere annenhver lærer har opplevd fysiske skader eller vold det siste året og at mengden trusler, trakassering og vold er økende. Lærerjobben er blitt kompleks med mange innpakkede yrkestitler: «helsesøster light», psykolog, mekler og nå på toppen av kransekaken vekter.
Regjeringen ser konsekvensene og omtaler dette som et alvorlig problem. Endringer i opplæringsloven gir ansatte i skole og SFO mulighet til å gripe fysisk inn mot elever dersom det er fare for skade (Nipen et al., 2024). Statistikken viser at 8 av 10 lærere, hele 77 prosent, har måtte gripe fysisk inn i voldelige eller farlige situasjoner. Det er lett å forstå hvorfor mange opplever dette som overveldende og hvorfor så mange ikke blir værende i yrket. Det er et tydelig signal om at noe må endres.
Utdanningsdirektoratet belyser studien Når skolen blir utrygg for de voksne. Den viser et sammensatt bilde hvor skolelederne mener de ansatte har solid kompetanse, mens lærerne selv uttrykker behov for ytterligere tiltak og støtte. Nyttige tiltak som fremheves er strukturerte samtaler med elever og foresatte, tydelige handlingsplaner, målrettet kursing av personalet og økte ressurser i klasserommet gjennom samarbeid med miljøarbeidere og vernepleiere med spesialkompetanse (Samuelsen et al., 2025). Skoleansatte har i mange år hørte slike fine ord om nyttige tiltak for å bedre arbeidshverdagen, men nå trenger vi sårt en faktisk handling ikke bare et plaster på såret.
Oppsummerende tanker
Teoriene til Bourdieu gir viktige perspektiver på sosiale forhold, men fokuset virker å ligge på definisjon av fagbegreper. Habitus, aktør, felt og kapital skaper egentlig bare en avstand mellom oss og det som skjer i klasserommet vårt. Bourdieu skal gi oss innsikt til å forstå det sosiale samspillet, men det er et paradoks at dersom det ikke allerede er en del av din habitus, mangler du egentlig en viktig forutsetning for å stå i læreryrket.
Samtidig vet vi at virkeligheten i skolen ikke baserer seg utelukkende på teorien. Statistikken viser en dramatisk økning i vold, trusler og trakassering og mange lærere opplever at de må være psykolog, mekler og vekter i tillegg til pedagog.
Vi har skrevet denne kronikken fordi vi står midt i spennet mellom teori og praksis, mellom forelesningssal og klasserom. Vi ønsker å belyse dissonansen mellom den teoritunge utdanningen og den hverdagen vi vet at vi møter. For når 8 av 10 lærere må gripe fysisk inn i farlige situasjoner, er det et tydelig signal om at skolen og lærerutdanningen trenger mer enn gode intensjoner. Den trenger konkrete verktøy, ressurser og kompetanse. Ikke bare fagbegreper for å beskrive det som skjer.
Referanseliste:
Nipen, K., Hjorthen, I, R., Helledal, E, J. & Lydersen, T. (2024, 12. April). Vold og trusler i skolen er langt mer omfattende enn tidligere kjent. NRK. https://www.nrk.no/ostfold/volden-i-skolen-er-mer-omfattende-enn-hittil-kjent.-sterk-okning-siste-seks-ar.-1.16838254
Samuelsen, Ø, A. & Borg, E. (2025). Ansatte savner kompetanse i å forebygge vold og trusler. Utdanningsdirektoratet. https://www.udir.no/tall-og-forskning/finn-forskning/rapporter/2025/nar-skolen-blir-utrygg-for-de-voksne/
Wilken, L. (2008). Pierre Bourdieu. Fagbokforlaget.