Skrevet av Eline Samnøy

Skolen har som mål å både danne og utdanne alle elever til gode samfunnsborgere. Dette kommer frem i opplæringsloven paragraf §1-1, og er nedfelt som samfunnsmandatet til den norske grunnskolen (2012). I lang tid er samfunnsmandatet blitt praktisert gjennom fellesskoleidealet.  Fellesskoleidealet skal sikre likeverd og likhet i samfunnet, samtidig som det skal bidra til å jevne ut sosiale forskjeller blant elevene (Imsen, 2016, s.212). Idealet skal bidra til at alle elever får tilgang til kompetansekunnskap. Opplæringen skal også bidra til å jevne ut forskjeller blant elevene som har ulikt startgrunnlag. Et fantastisk konsept som har skapt elever om til gode samfunnsborgere slik som grunnskolen har som formål. Allikevel begynner jeg å tvile på om dette idealet fortsatt er så ideelt for absolutt alle elevene. Elever har ulike forutsetninger når de kommer til skolen. De har ulike strategier, og også ulike arbeidsmetoder de mestere på forskjellige nivå. Klarer vi faktisk å møte samfunnsmandatet i dette fantastiske fellesskoleidealet?

Tilpasset opplæring

For å møte de ulike startgrunnlagene gis det tilpasset opplæring til alle elever. Tilpasset opplæring er et krav i Norsk skole. Paragrafen forteller at opplæringen skal tilpasse den enkelte elev sine evner, og forutsetninger (Opplæringsloven, 2012, §1-3). Å tilpasse undervisningen betyr å tilrettelegge blant annet læringsarenaer, læringsaktiviteter, og ressurser for å sikre utbytte av opplæringen (Utdanningsdirektoratet, 2022, s.1). Dette skal helst skje innenfor felleskapet i elevgruppen. Altså er det en lov som forteller at elevene skal ha tilgang på en læringsstrategi hvor de lærer best, og dermed oppnår størst læringspotensialet. Blir ikke elevene tilfredsstilt gjennom det ordinære skoletilbudet har de rett på spesialundervisning (Opplæringsloven, 2012, §5-1). Tar man med tilpasset opplæring og spesialundervisning inn i fellesskoleidealet virker det som skolen faktisk klarer å utdanne alle elever på tross av ulike forutsetninger. Da vil jo plutselig alle elever klare å tilegne seg kunnskapen fra kompetansemålene. Problemet her er at for meg virker det som at skolen legger opp til differensiering uten å fult ut gi nivådifferensiering fordi det blir stoppet av tilpasset opplæring. Det står nemlig ingenting i disse to paragrafene om å tilpasse etter nivå. Tilpasset opplæring møter elevene på ulike faglige nivå med forskjellige strategier, men møter dem ikke på deres faglige nivå. Det hjelper dessverre ikke alltid å bare endre strategi eller læremåte når det faglige ligger utenfor rekkevidde, eller er altfor lett for elevene. Mye av grunnen til at nivådeling ikke praktiseres kan komme fra lovverket.    

Hvordan skal man tilpasse når differensiering virker å være et tabu i fellesskoleidealet?

Differensiering er et tiltak som mulig kan sikre alle elevene et godt læringspotensial. Differensiering handler om å finne den strategien som best tilrettelegger for den enkelt elev på deres nivå. Det er derimot strenge krav til hvordan, og i det hele tatt om elever kan få differensiert undervisning. Opplæringsloven paragraf §8-2 (2012) forteller at elevene sin klasse skal ivareta sosialt tilhør, og at organisering i mindre grupper til vanlig ikke kan skje etter kjønn, etnisk tilhør eller faglig nivå. Ved bruk av ordene «til vanlig» syntes jeg opplæringsloven skaper forvirring på når det i det hele tatt er lov å differensiere. For hva betyr i det hele tatt «til vanlig»; betyr det annen hver dag, annen hver uke, en gang i måneden, hver dag eller hver time? Elevene kan heller ikke settes i egen gruppe på grunn av tilhørigheten til klassen. Differensiering virker dermed å nesten være tabu i dagens skolesystem. Det er vanskelig å forstå når tiltaket er lovlig å utøve, i tillegg til at kravet for elevenes tilhørighet til klassen skaper et dilemma rundt opplæring i nivådelte grupper. Selv om det er noe uklart finnes det bevis både for, og imot paragraf §8-2 i opplæringsloven.

Alle er med, men de flinke står stille

Kunnskapsdepartementet skriver at organisert nivådifferensiering har positiv effekt på elevenes læringsutbytte fordi læreren lettere kan tilpasse opplæringen etter nivå (Kunnskapsdepartementet, 2017, s.1). Videre presiseres det at nivådelte grupper allikevel vil gi et lavt læringsutbytte for elever med lave, og middels prestasjoner fordi medeleveffekten blir svakere dersom elever med stort læringspotensialet plasseres for seg selv (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 1-2). Dette er basert på at elevene lærer mye av hverandre når de blir satt i heterogene grupper fordi de kan hjelpe hverandre, og også utvikle sin kunnskap ved å formidle denne videre til andre medelever. Helt enig i det kunnskapsdepartementet skriver her om de positive sidene til medeleveffekten. Likevel kan det virker som medeleveffekten nesten har overkjørt lærereffekten. Slik det er i dag uten mye fokus på differensiering blir læreren mer en tilrettelegger enn kunnskapsformidler. Dette er nettopp fordi medeleveffekten sine positive sider settes som det beste tiltaket for å formidle kunnskapen til alle elever. Det presiseres altså at det er elever med middels til lave prestasjon som ikke har noe utbytte av differensiering, men for de med høyt læringspotensialet vil en mer nivådelt opplæring gi et positivt utbytte. Kunnskapsdepartementet (2017, s.2) viser til at utbytte ikke er noe spesielt stort, men det er absolutt til stedet. Likevel kommer vi tilbake til at differensiering virker å være vanskelig å gjennomføre i en skolehverdag på grunn av begrensninger fra loven sin side. Hvis elever skal få tilbudt nivådelt undervisning må det ligge en konkret totalvurdering til grunn for å gi forsvarlig utbytte av opplæringen (Kunnskapsdepartementet, 2017, s.4). Dermed blir elever med stort læringspotensialet, stående på stedet hvil.

Tilpasset opplæring, løsningen på differensiering?

At lærereffekten har blitt mer i bakgrunnen, og at differensiering ikke finner sted kan sies å ha blitt en dox i skolesystemet. Wilken beskriver Bourdieu sin teori om dox som det som blir tatt for gitt innenfor et felt eller gruppe, og som er så innkjørt at ingen medlemmer finner noe grunn til å stille spørsmål om dette (Wilken, 2008, s.42-43). Ut ifra erfaringer er det få skoler som praktiserer differensiering i form av nivådelte grupper. Tilpasset opplæring virker å være løsningen på det meste, og få stiller spørsmål ved om mer differensiering skal inn i skolen. En artikkel fra utdanningsforskning (Breivik & Gunnulfsen, 2016) viser til at differensiering er et mål i seg selv, men at det sjeldent blir praktisert i klasserommet. Dette er en artikkel som ble skrevet for flere år siden, men da jeg ikke finner mye til nyere empiri som motsier hva utdanningsforskning skrev, gir det muligheter for å tro at differensiering fortsatt ikke finner så mye sted i den norske skole per dags dato. Det norske skolesystemet er altså ganske så fornøyd med tiltaket tilpasset opplæring. Kanskje så fornøyd at vi ikke ser at det finnes bedre løsninger.

Hva står vi så igjen med?

Det norske skolesystemet mottar mengder av ulike enkeltindivid hvert år som både skal utdannes og dannes. Fellesskoleidealet skal jevne ut forskjeller og sikre samfunnsmandatet. Dette skjer i hovedsak gjennom tilpasset opplæring som egentlig virker å være differensiering. Da differensiering er vanskelig å gjennomføre grunnet lover, regler og en stor del tolkning kan dette være en av grunnene til at det finnes lite av nivådelte grupper i skolesystemet per dags dato. En annen grunn virker å være at medeleveffekten har fått et for stort ansvar, og at tilpasset opplæring har blitt en dox som setter differensiering langt bak i rekken mot tiltak for å møte elevene sine forutsetninger. Om vi klarer å få til fellesskoleidealet ved å sikre likeverd og jevne ut forskjeller vil jeg ut ifra hva som er kommet frem her si er svært diskuterbart. Ja, alle elever virker å oppnå samfunnsmandatet ved hjelp av tilpasset opplæring. Om samfunnsmandatet så vidt møtes eller om elevene er godt innafor «kravene» med medeleveffekten og tilpasset opplæring er vanskelig å gi en helhetlig vurdering på. Det er bevisst at elever med stor læringspotensialet i alle fall vil ha mer utbytte av nivådelte grupper. Elever generelt i skolen vil også få et større læringsutbytte på et individnivå av en sterkere lærerpåvirkning. Ut ifra hva som er kommet frem har jeg i alle fall god grunn til å tro at litt mer differensiering i skolehverdagen ikke vil hindre elevene å oppnå samfunnsmandatet, heller tvert imot da undervisningen vil bli tilpasset elevenes forutsetninger og nivå. For kan vi virkelig si at fellesskoleidealet er oppnådd før skolesystemet klarer å tilpasse undervisningen ikke bare etter forutsetninger og strategier, men også nivå?

Referanseliste:

Breivik, L, M. & Gunnulfsen, A, E. (2016). Differensiert undervisning for høytpresterende elever med stort læringspotensial.Utdanningsforskning:Differensiert undervisning for høytpresterende elever med stort læringspotensial (utdanningsforskning.no)

Imsen, G. (2016). Lærerens verden: Innføring i generell didaktikk (5.utg). Universitetsforlaget

Kunnskapsdepartementet. (2017). Veiledning om organisering av elevene: opplæringsloven §8-2 m.m. https://www.regjeringen.no/contentassets/f94154aa3d2b491ba1ac2f7f658cb019/veiledning-om-organisering-av-elevene_oppdatert-april-2017.pdf

Opplæringsloven. (2012). Lov om grunnskolen og den videregående opplæringa.    (LOV-2022-06-17-68). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61

Utdanningsdirektoratet. (2022). Tilpasset opplæring, Tilpasset opplæring (udir.no)

Wilken, L. (2008). Pierre Bourdieu. Fagbokforlaget