Mika Brauti
I lærerutdanningen prater og leser vi stadig vekk om inkludering av alle elevene i klasserommet, og viktigheten av å ivareta elevenes sosiale og faglige læring. Elevene som kommer til skolen, med ofte vidt forskjellige forutsetninger for læring, skal nesten alle gjennomgå den samme opplæringen i grunnskolen. Noen unntak finnes i form av valgfag, fritak fra visse aktiviteter, og elever med spesialpedagogiske behov. Men den store majoriteten av norske skoleelever går gjennom de samme temaene i løpet av de 10 årene de går på grunnskolen. De samme kompetansemålene står til grunn for en skole i en liten bygd i Nordland som for skolene i hjertet av Oslo. Tilpasset opplæring er ifølge utdanningsdirektoratet et tilbud som gjelder alle elevene i grunnskolen og skal sørge for at elevene får tilfredsstillende læringsutbytte (Utdanningsdirektoratet, 2022) til tross for ulike forutsetninger. Dette tilbudet er lovpålagt etter opplæringsloven (Opplæringslova, 1998, §1-3).
Men hva om god tilpasset opplæring er for vanskelig å få til i et klasserom hvor det finnes 20 ulike elever med ulike bakgrunner? Hvordan får man tilpasset til alle elevene i en skoletime hvor tiden allerede er knapp nok som den er? Hvordan kan man forsikre seg om at alle lærerne i skolen tilpasser opplæringen tilstrekkelig?
Man kan stille seg mange spørsmål rundt kompleksiteten av tilpasset opplæring, men det er uten tvil en viktig del av den norske skolen. I denne teksten vil jeg reflektere litt rundt hva som kan gjøre at mange erfarer tilpasset opplæring som vanskelig å gjennomføre tilstrekkelig.
Hva er tilpasset opplæring?
Før man kan tilpasse opplæring må man ha en forståelse av hva begrepet innebærer. Utdanningsdirektoratet forklarer det som at å tilpasse opplæringen er å tilrettelegge opplæringen med varierte vurderingsformer, læringsressurser, læringsarenaer og læringsaktiviteter slik at alle elevene får tilfredsstillende læringsutbytte (Utdanningsdirektoratet, 2022). Videre står det at skolen har plikt til å tilpasse opplæringen, men at det ikke er en individuell rett for den enkelte elev, men skal skje gjennom variasjon og tilpasninger til mangfoldet i elevgruppen innenfor fellesskapet (Utdanningsdirektoratet, 2022). Altså skal skolen og lærerne variere bruk av undervisningsmetode, ressurser, læringssted og aktivitet for å imøtekomme mangfoldet som finnes i klasserommet uten å tilpasse spesifikt til hver enkelt elev. I opplæringsloven står det derimot at opplæringen skal tilpasse forutsetningene til den enkelte elev (Opplæringslova, 1998, §1-3). Disse to måtene å forklare tilpasset opplæring på motstrider hverandre i retten den enkelte elev har til å få tilpasset opplæring. Utdanningsdirektoratet prøver å forklare det som at undervisningen læreren planlegger og gjennomfører skal kunne treffe så mange i klasseromsfellesskapet som mulig. Derimot sier opplæringsloven at opplæringen elevene får skal tilrettelegges til hver enkelt elev sin læring i timen og ta hensyn til individene.
Opplæringsloven er en del av det norske lovverket, og det som står der er det som gjelder. På den andre siden ville det være svært ressurskrevende å tilpasse opplæringen med fokus på de individuelle elevene i forhold til ressursene det krever for å tilpasse til mangfoldet i fellesskapet. Damsgaard og Eftedal (2015) skriver i en artikkel om lærere som føler at tilpasset opplæring er viktig og forpliktende (det har jo tross alt hjemmel i loven), samtidig som de syntes det er vanskelig å realisere kravet i praksis (Damsgaard & Eftedal, 2015, s. 16-21). Kanskje tilpasset opplæring som det står oppført i lovverket ikke er realistisk i praksis? Kanskje utdanningsdirektoratet på bakgrunn av det må komme med en litt annerledes beskrivelse av begrepet? På den bakgrunn kan det antas at det som står om tilpasset opplæring i utdanningsdirektoratet sine nettsider er det som stort sett regnes som tilpasset opplæring. Det kan også antas at det er denne typen tilpasset opplæring som blir gjennomført i praksis. Men med den måten det defineres på i lovverket kan det kanskje skape forvirring og ulike tolkninger blant lærere?
Mangfold og relasjon
Når man prater om mangfold i dagligtale er det kanskje oftest i en kulturell sammenheng. Mangfold i verdier, religion, etnisitet, språk også videre. Denne typen mangfold kan man jo se på som et makroskopisk mangfold i et stort samfunn. Men mangfold handler også om de forskjellene som finnes mellom individer. Mennesker sine personlige identiteter, interesser, hobbyer, sykdommer og funksjonsnedsettelser også videre. Begge disse typene mangfold vil man møte i et klasserom, og kanskje ser man mangfoldet mellom individene spesielt tydelig der. En kontaktlærer som kontinuerlig bygger relasjon med elevene i klassen sin, vil bli mer personlig kjent med elevene og deres individuelle variasjoner. Når man skjønner det blir det jo åpenbart at den læreren er den som er best utrustet til å planlegge undervisningen til å tilpasses alle elevene. Med en skole som bruker vikarer ofte vil dette muligens bli vanskelig å oppnå for de som ikke har like mye kontakt med elevene som kontaktlæreren.
Når timen ikke går som planlagt
Et stadig større mangfold i klasserommet medbringer flere ting lærerne som planlegger og gjennomfører undervisning må ta hensyn til. Noe som kan kreve mer kreativ tenkning, men det medfører og mer krav for ressurser i form av lærernes tid og energi, samt skolens midler. Mangfold i klasserommet er selvfølgelig viktig, men kan også øke hvor mye læreren må planlegge for tilpasning av undervisningen.
Dersom læreren tolker tilpasset opplæring som tilpasning til elevgruppen, slik som utdanningsdirektoratet beskriver det, kan man jo tenke seg at det vil være mulig for læreren å planlegge godt tilpassede opplegg nesten hver gang. Dette spesielt da etter læreren har fått tid til å bli kjent med klassen. Men et problem som jeg tipper alle lærere har opplevd er at undervisningen ofte ikke går som planlagt. Det kan oppstå situasjoner som krever endring av opplegget, noe som ikke nødvendigvis er så lett å planlegge for. Her mener jeg det kan oppstå utfordringer med å tilpasse opplæringen tilstrekkelig for alle elevene i klasserommet, da dette krever tid for betenkning.
Lærere som planlegger for alle, men som praktiserer for noen
Læreren er et individ i likhet med alle elevene i læreren sin klasse. Alle elevene som har ulike forutsetninger og kunnskaper i tillegg til læreren med deres egne forutsetninger og kunnskaper utgjør et stort antall individer i ett rom. Det kan kanskje sies at elevgruppen er alle del av samme generasjon, og at sosialiseringen de gjennomgår via skole, sosiale medier, og fritidsaktiviteter kan være nokså lik for elever i samme området. Kan dette danne en felles habitus blant elevene? En felles forståelse blant elevene av hva som er verdifullt i feltet som er klasserommet i deres område.
Hva skjer så om læreren fra en annen generasjon, sosial bakgrunn og med et helt ulikt oppdragelsesgrunnlag kommer inn i klasserommet og skal tilpasse undervisning til elever de kanskje ikke har grunnlag til å forstå eller relatere seg til i det hele tatt? Læreren vil sannsynligvis tilpasse seg elevgruppen, og det samme vil elevgruppen til læreren. Men læreren sin væremåte, både bevisst og ubevisst, gir ikke det samme grunnlaget til å imøtekomme hver enkelt elev. Læreren sin habitus kan med andre ord være avgjørende for hvordan læreren møter elevene i selve undervisningen.
Som nevnt tidligere er jo elevene tross alt individer selv om de ofte kommer fra lignende bakgrunner. Noen av elevenes bakgrunner kan også vike veldig fra bakgrunnene til resten av klassen, eksempelvis elever som har flyttet, elever som bor i andre områder med andre sosialiseringsmuligheter enn andre i klassen. På denne måten kan man jo gjerne tenke seg at læreren vil ha noen elever som er lettere for hen å komme overens med enn andre. Læreren står da i fare for å danne favorittelever, enten dette er bevisst eller ikke. Det kan gå utover læringsutbyttet til mange av elevene dersom det planlagte opplegget ikke fungerer som ønsket.
I tillegg må lærere planlegge tilpasningen ut fra deres egen tolkning av begrepet, noe som tidligere nevnt i teksten ikke er konsekvent mellom alle lærere.
Etter observasjoner og erfaringer fra praksis i lærerutdanningen får man jo se til en viss grad hva som er forskjellig mellom planlegging av undervisning og faktisk gjennomføring. Planlegging kan skje med en faggruppe eller individuelt, og tar som regel hensyn til at det skal være en mulighet for alle elever å delta. I selve undervisningen skjer det tilpasninger til planen, hvor læreren bruker skjønnet sitt til å tilpasse seg klassens respons til det planlagte opplegget. Noen ganger går dette som smurt, men andre ganger kan opplegget som blir gjennomført bli veldig forskjellig fra planen. Hvordan tar læreren hensyn til dette? Det er vanskelig å tenke gjennom behovene til alle elevene i klassen, i tillegg til tusenvis av sider med pedagogisk forskningslitteratur når man må ta avgjørelser på noen få sekunder eller minutter. Her mener jeg det kan være en reell fare for at læreren tyr til sine «komfortable» undervisningsmetoder, som kan treffe bra for noen elever, kanskje spesielt de elevene læreren kommer godt overens med. Disse elevene kan få et kjempegodt utbytte av disse raske tilpasningene og forbli engasjert, noe som vil være engasjerende for læreren. Men dersom læreren retter fokuset og kun hjelper de eleven som engasjerer seg for tilpasningene kan det være lett å bli blind på alle elevene som får tilnærmet null læringsutbytte av undervisningen. En lærer som tar hensyn til enkeltelever, vil til enhver tid ha ryggen til resten av elevgruppen.
Referanser
Utdanningsdirektoratet. (2022). Tilpasset opplæring. Fastsatt som forskrift. Læreplanverket for kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/tilpasset-opplaring/
Opplæringslova. (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (LOV-1998-07-17-61). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61
Damsgaard, H. L. & Eftedal, C. I. (2015). Når intensjon møter virkelighet – læreres erfaring med å tilpasse opplæringen. Bedre skole. 16-21.