Av Ulrikke Hansen
«Hva liker du å gjøre på fritiden?» er ofte noe jeg spør elever jeg vil bli bedre kjent med. Svarene kan variere i alt fra å spille fortnite, turne, være med venner, kulturskole, hesteridning og fotball. Skole, hjem og fritid kan regnes som de tre viktigste pilarene i et barns liv (Simensen & Sørensen, 2019, s. 168). Noe av det som er med på å avgjøre hva elevene gjør på fritiden kan handle om hvor de bor, foresattes påvirkning, ressurser, interesser, søsken og kultur i vennegruppen. Alle mennesker har et iboende behov for å være aktive, og vi søker å engasjere oss i aktiviteter som er verdifulle for oss selv og det samfunnet vi lever i (Simensen & Sørensen, 2019, s. 167). Fritidsarenaen er kanskje den viktigste arenaen for barns identitetsbygging (Simensen & Sørensen, 2019, s. 168). Barn og unge kan oppleve mestring, nye relasjoner, utvikle god arbeidsetikk, og prøve og feile samtidig som de opplever å ha det gøy. For mange barn oppleves fritiden som meningsfull, men for de som ikke har tilgang til denne arenaen, er fritiden heller et stort nederlag (Simensen & Sørensen, 2019, s. 168).
Det er vanlig å skille mellom organisert fritid, uformell fritid og kommersiell fritid (Imsen, 2020, s. 443). Det koster penger å være med på de fleste fritidsaktiviteter, dermed er det kommersielle innslaget til stede i de fleste fritidsaktiviteter. Organisert fritid foregår ofte utenfor hjemmet og styres og ledes av en form for organisasjon. Uformell fritid er ikke styrt av noen, men de unge selv som for eksempel drar på besøk til en venn (Imsen, 2020, s. 443). Idrett og friluftsliv er den formen for fritidsaktivitet som er viktigst på alle alderstrinn.
Rapporten «Idrettens posisjon i ungdomstida: Hvem deltar og hvem slutter i ungdomsidretten?» (Bakken, 2019) engasjerer meg veldig. Idrett betydde mye for meg gjennom barne- og ungdommstiden, og det er jeg ikke alene om. For, i Norge har 93 prosent av oss deltatt i en eller annen form for organisert idrett gjennom oppveksten, og kan pekes på som en sentral fritidsarena for sosialisering, relasjonsbygging og vennskap (Bakken, 2019, s. 18). Men sammenliknet med ungdom fra høyere sosiale lag er det fem ganger så mange fra lavere sosiale lag som aldri har vært med i organisert idrett. Ungdataundersøkelsen fra 2022 viser en klar nedgang i unge som deltar i organiserte fritidsaktiviteter (Bakken, 2022). Denne ungdataundersøkelsen er basert på svar fra 109.700 unge i alderen 13-19 år fra hele Norge. Frafall fra organisert idrett har en negativ trend, og det liker jeg ikke når vi vet hvor mye godt det fører med seg. Blant annet kan relasjoner og samhold med andre innad i et idrettslag føre til danning og en fellesskapsfølelse (Tjora, 2018, s. 29). Tross at Norge er et land med små økonomiske og sosiale forskjeller i befolkningen, er det systematiske forskjeller hvilke sosioøkonomiske grupper som deltar i den organiserte idretten. Regjeringen (2022) fastslår i Fritidserklæringen at alle barn og unge skal ha mulighet til å delta i organiserte fritidsaktiviteter. Mulighet ja, jeg tror det er både store og små fritidstilbud for barn i vårt landstrakte land. Muligheten kan være kjempetilstede, men pengene i pengeboka kan mangle, og da hjelper det lite å være omringet av ulike fritidstilbud.
Mens regjeringen legger vekt på å fremme organiserte fritidsaktiviteter, ser vi samtidig en betydelig nedgang i deltakelsen blant unge. Det er dypt bekymringsfullt at de siste 4-5 årene har vist en nedgang på hele sju til åtte prosent blant ungdomsskoleelever når det gjelder deltakelse i organiserte aktiviteter (Bakken, 2022, s. 2-3). Denne nedgangen berører ikke bare idrettsaktiviteter, men også andre kultur- og religiøse tilbud. Forskjellene i frafallsrater innenfor ungdomsidretten er mest tydelige på 8. trinn. Her ser vi en betydelig forskjell, der hele 16 prosent av ungdommer fra lavere sosiale lag har slutter, sammenlignet mot 7 prosent av ungdommer fra høyere sosiale lag. Enda mer bekymringsverdig er det at jenter og ungdom fra lavere sosiale miljøer er overrepresentert blant de som slutter å delta i organiserte aktiviteter. Ungdommene som faller fra, havner i risikosonen for dårligere livskvalitet og risikoatferd i forhold til de som fortsetter å delta. Selv om noen av dem som slutter med organisert idrett, kanskje fortsetter å trene på for eksempel treningsstudio, vil det likevel være en betydelig nedgang i det totale aktivitetsnivået (Bakken, 2019).
I samfunnet vårt har vi folk med ulik makt. Pierre Bourdieu har knyttet makt opp mot kapitaler i form av økonomisk, sosial, kulturell og symbolsk kapital (Wilken, 2008, s. 39). Familier med høy utdanning og mange bøker hjemme har høy kulturell kapital, og har størst sannsynlighet for å ha barn som er med i korps, kor og musikkskole (Kvale, 2021). Ungdommer som driver med idrett, kommer gjerne fra familier med høy økonomisk kapital. Familier med høy sosial kapital, lar kanskje deres barn delta på de fritidsaktivitetene vennekretsen er med på.
Av personlige erfaringer kan jeg trekke fram langrennssporten. Hvorfor det ble akkurat dette handlet vel om tradisjon, stolthet og en av de få tilgjengelige fritidstilbudene i bygda. Jeg selv sluttet å gå aktivt da jeg var 15 år. Da var jeg lei. For å hevde seg mot resten i kretsen måtte det legges ned mye trening, og det var ikke så lett når det betydde omfattende egentrening og selvdisiplin. Det var ingen på hjemstedet mitt på min alder som drev på med langrenn, så det sosiale fikk jeg lite utbytte av. Videre minnes jeg at jeg trodde jeg kunne bli god hvis jeg bare hadde det utstyret og klærne de beste i min årsklasse hadde, noe som ikke familien min hadde økonomi til. Kroppspress er heller ikke noe jeg skal legge skjul på eksiterte. De beste var ofte tynn og lett, og det sammenlignet man seg også med. Gleden av å gå på ski forsvant ikke, men pågående oppfordringer om deltakelse i treningsøkter kunne fremkalle irritasjon, da min egen motivasjon for deltakelse primært baserte seg på en indre lyst og opplevelse av glede, og ikke en tvangsmessig følelse av konkurranse eller forpliktelse til å bli den beste.
Jeg tror det er mange ting som kan være grunnen til at mange hopper av idrett og fritidsaktiviteter i ungdomsskolealder. For tidlig profesjonalisering og økte økonomiske kostnader kan med sikkerhet trekkes frem. Det skal betales medlemskontingent, deltakeravgifter og kravet til utstyret blir omfattende. Og når familiens økonomiske ressurser ikke strekker til, slutter ungdom. Det er nesten heller ikke lov å være med fordi det er gøy, du er med fordi du skal bli best. Ungdom møter press hele tiden gjennom dagen, og fred får de ikke når de går hjem, fordi da kan de sammenligne seg med andre på internett. Dårlig samvittighets generasjon kalles også dagens ungdom for, da de har et psykologisk behov for å straffe seg selv når de ikke klarer å leve opp til alle forventningene. Treningspress, utstyrspress, kroppspress og skolepress, er bare et utvalg av hva en ungdom som er med på idrett kan kjenne på. Ungdommene selv tar ikke hensyn til deres forutsetning for å faktisk leve opp til alle forventningene de har for seg selv, og da kommer den dårlige samvittigheten og følelsen av å ikke være god nok (Meier, 2023, s. 137). Kanskje slutter ungdommene fordi de sammenligner seg med usannsynlige idealer?
Så hvordan skal vi forhindre denne negative trenden, og frafallet fra idrett og fritidsaktiviteter? Eriksen (2016) peker på at det må være en samordning på nasjonalt og lokalt myndighetsnivå, for å redusere sosial ulikhet i deltakelse blant unge i Norge. Jeg tror også vi må tenke mer bærekraftig. En dag må man skjønne at det ikke går ant å bare kjøpe og kjøpe. Jeg syns vi skal ta tilbake arvekulturen, og gi bort klær og utstyr når ungen vokser ut av det. Sosial ulikhet blir så synlig i idretten når foreldre kjøper nytt og dyrt til ungen hele tiden. Disse foreldrene bør være oppmerksom på dette, for plutselig en dag er det bare deres unge igjen på trening. Utstyrspress skaper et ekskluderende fritidstilbud. I tillegg syns jeg vi ikke skal ødelegge barne- og ungdomsidretten med for tidlig profesjonalisering. Det bør være lavterskel å delta i alle former for idrett og fritidstilbud, og rom for å bare ha det gøy. Kanskje kan dette være med på å hindre trenden med at ungdom med lavere sosioøkonomisk status slutter tidligere med idrett og fritidsaktiviteter enn ungdom med høyere sosioøkonomisk status.
Litteratur
Bakken, A. (2019). Idrettens posisjon i ungdomstida: Hvem deltar og hvem slutter i ungdomsidretten? (NOVA Rapport 2/19). Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/handle/20.500.12199/1298
Bakken, A. (2022). Ungdata 2022 – nasjonale resultater (NOVA rapport 5/22). Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/handle/11250/3011548
Eriksen, N. (2016). Store sosiale forskjeller blant unge. Utdanningsforskning. https://utdanningsforskning.no/artikler/2016/store-sosiale-forskjeller-blant-unge/
Imsen, G. (2020). Elevenes verden: Innføring i pedagogisk psykologi (6. utg.). Universitetsforlaget.
Kvale, H. (2021). Ikke alle barn har et godt fritidstilbud. Utdanningsforskning. https://utdanningsforskning.no/artikler/2021/ikke-alle-barn-har-et-godt-fritidstilbud/
Meier, J. (2022). Et senmoderne overjeg?: En kvalitativ udforskning af unges oplevelser af dårlig samvittighed. Nordisk tidskrift for ungdomsforskning, 3(2), 136-153. https://doi.org/10.18261/ntu.3.2.1
Regjeringen (2022, 11. august). Fritidserklæringen. https://www.regjeringen.no/contentassets/547fc860cfc1403d97e842a61024dc48/fritidserklaeringen_2022_uu.pdf
Simensen, H. & Sørensen E. (2019). Sosialpedagogikk i fritidsfeltet. I A. Lone & T. Halvorsen (Red.), Sosialpedagogiske perspektiver (s. 165-178). Universitetsforlaget.
Tjora, A. (2018). Hva er felleskap? Universitetsforlaget.
Wilken, L. (2008). Pierre Bourdieu. Fagbokforlaget.