Av Frida Sørensen
I et hvert klasserom så har kanskje alle følt på at man måtte oppfylle ulike krav for å passe inn der man ønsket. Men hva gjør du når du også må passe inn når du ikke er fysisk til stede, bare digitalt?
«Barn er sosiale vesener som søker kontakt, vennskap, annerkjennelse, tilhørighet og trygghet» (Ogden, 2022, s.208). For å oppnå disse er barn nødt til å bruke sin sosiale kompetanse ved prøving og feiling for å passe inn i verden. Ogden (2022, s.208) viser til at man ikke bare kan se på tanker og følelser, men også hvilke handlinger man utfører i ulike relasjoner. I 2024 gjelder ikke dette bare når barn møtes på skolen eller fritiden, men også via sosiale medier.
Her kommer et eksempel som kan illustrere dette til deg som leser. Ta appen Snapchat for eksempel, hvor man kan se hvor andre befinner seg til enhver tid i deres snapmap som er appens «kart» funksjon. Før kunne man sitte hjemme å lure på om vennene dine ikke ville henge med deg om du ikke hørte noe fra de, men nå kan du jo faktisk se om de er sammen eller ikke. I sanntid. Litt som bussappene, man kan se hvor og når de er et sted. Om man da har et sterkt ønske å om å passe inn og tilhøre i gjengen eller i klassen din, men usikker om du har lyktes i å få innpass. Så er kanskje det «letteste» og vente på en bekreftelse om de inviterer deg til å henge senere på dagen eller ei.
Se for deg at du kommer hjem fra en lang skoledag, spiser kanskje middag med familien, men så har du lyst til å være med vennene dine. Utpå kvelden tar du opp mobilen, åpner snapmap, og ser at «alle» vennene dine er sammen hjemme hos en av dem. Men det var ingen som spurte om DU ville være med. Da er det jammen meg lett å sitte der med tanken om at det ikke er noen som har lyst til å bruke tiden på deg. Eller lure på hvorfor det ikke var noen som spurte om du ville være med? Man kan kanskje tenke som voksen, hvor frontallappen er ferdig utviklet, om nå dette virkelig et problem. «Før i tia så måtte vi gå for å ringe på hos vennan vårres for å høre om man skulle finne på nåkka». Dette er en setning iallfall jeg har hørt x antall ganger fra de som ikke vokste opp med smart-telefonene. Men da spør jeg deg, hadde du virkelig gått og banket på døra der du visste at alle de andre allerede hadde hengt en god stund, full vitende om at du mest sannsynlig visste om det, uten å invitere deg. Eller om du faktisk tar mot til deg og sender melding om hva de gjør og får som svar «du kan sikkert komme om du vil». SIKKERT komme? Hva skal det bety? Klart har man lyst, men det hadde tydeligvis ikke dem, for da hadde du jo vært invitert tidligere, eller?
Det er kanskje lett å tenke at man må ta egne grep for å inkludere seg i en gjeng. Men hva gjør du når dette gjelder på flere steder enn i klasserommet? Det er vanskelig å legge seg selv til i en gruppesamtale om man ikke vet om den eksisterer en gang. Det er dette sosiologen Pierre Bourdieu (Wilken, 2008, s. 38-39) beskriver som felt, eller med hans ord; «…de sosiale arenaene som praksis utspiller seg innenfor.» Derfor mener jeg at vi kan si at sosiale medier/internett er et felt. Samtidig som klasserommet et annet felt. Hvordan elevene samhandler i klasserommet er noe du som lærer kan se fysisk foran deg og gripe inn i, til motsetning av sosiale medier hvor du som lærer ikke ser hva som blir kommunisert med mindre noen av elevene gir deg innsyn. Om man så ser videre på hva begrepet felt innebærer ifølge Bourdieu (Wilken, 2008, s.39) så er det ulike kapitaler som bestemmer om du passer inn i et felt, og i klassesammenheng så kan det virke som at enten så har man sosial kapital eller ikke. Dessuten så poengterer Bourdieu (Wilken, 2008, s.41) at selv om man har kapital i for eksempel klasserommet så betyr ikke det at du nødvendigvis har det på trening med laget ditt, og motsatt. Med dette i bakhodet er det naturlig å tenke at også dette kan gjelde klasserommet og hva som utspiller seg på sosiale medier. For la oss si at du starter i en klasse hvor du ikke kjenner så mange, og ditt største ønske er jo å passe inn, og få venner man kan være med. For å få en venn er man helt avhengig av å ha en viss grad av sosiale ferdigheter. Ogden (2022, s.216) ramser opp blant annet evnen til empati ovenfor andre, samarbeid og ansvarlighet for egne handlinger for å oppnå av sosiale ferdigheter. Nettopp disse føler jeg er nøkkelordene jeg og vi som fremtidige lærere må ta med oss videre i klasserommet, slik at flere av elevene har mulighet til å oppnå sosial kapital i flere felt.
Som fremtidig lærer så føler jeg absolutt på ansvaret som ligger på skuldrene mine om hvordan man skaper et godt klassemiljø. Kanskje spesielt siden jeg blir lærer på 1-7.klasse, hvor grunnmuren for videre utdanning og danning blir til. Elevene blir bare mer og mer bevisste på hvem de er og hvilken rolle de har sammen med andre på samme alder (Øverland, 2021, s.99). Derfor tenker jeg det blir viktig (som lærer spesielt) å tenke på hvordan man ordlegger seg og sammenligner, når noe av det elevene bryr seg mest om er hvordan de sammenligner seg selv med andre. Nå mener jeg ikke at man skal holde seg unna dette får vi skal tross alt gi elevene et grunnlag til livsmestring. Ute i den virkelige verden så kan man ikke alltid kontrollere hvilken gruppe man tilhører, noe man jo heller ikke alltid gjør på skolen. I gruppesamarbeid så havner man kanskje ikke alltid med de man føler seg komfortable med. Men om elevene opplever at de likevel kan bidra med noe så vil dette øke mestringsfølelsen (Øverland, 2021, s.99). Og om så dette skjer så må jo håpet være at man kan ta med seg den mestringsfølelsen ut av klasserommet og føle at de tilhører i en gruppe selv om de kanskje ikke følte på det før.
Med dette i bakhodet kan man ta tenke seg at om man skaper en følelse av tilhørighet hos eleven inne i klasserommet og at de vil ta dette med seg ut til andre felt? Slik som på fritiden når man vet at noen ikke har invitert deg til å være sammen, kan man ha klart å skape en følelse av tilhørighet som kan overføres og plutselig har du sosial kapital med noen nye venner. I en perfekt verden kunne man klart dette med alle elvene, men vi vet jo at alle mennesker er forskjellige og dermed vil man ikke klare dette med alle. Likevel så tenker jeg at målet i et klasserom må jo være at alle føler at de hører til, at man kan vise at man kan bidra på ulike måter. Om det er med det sosiale eller det faglige tror jeg ikke spiller en så stor rolle, så lenge eleven føler seg sett og følt på mestring.
I den digitale alderen vi befinner oss i nå, så virker det som at det ikke hjelper om man har for eksempel sosial kapital i felt som på skolen eller på fotballtreningen. For sannsynligheten at den overføres til sosiale medier og motsatt har man ingen garanti for! På et merkelig vis må man bevise at man tilhører på begge plassene selv om man er den samme personen. Om du da ikke mestrer de sosiale reglene på et av feltene så finter du seg selv ut på de andre. Eller om du har sagt noe dumt på trening om noen i klassen så kan man nesten ta det som en selvfølge at vennene dine som ikke var det får vite det uansett. Alt du foretar deg, sier, gjør eller de du henger med blir på en måte allemannseie om man har felles sosiale medier.
Nå sier ikke jeg at alle elevene på 1-7.klasse er på sosiale medier, men de er absolutt innom internett. For oss som skal jobbe med disse elevene tror jeg det blir bare viktigere og viktigere at man skaper verdier i elevene som gjør at de føler at de tilhører og vet hvordan man inkluderer. Både online og offline. Så anse denne teksten som en liten appell at vi ikke glemmer at følelsen av å tilhøre og å bli sett kanskje er det viktigste vi kan lære fremtidens borgere.
Referanseliste:
Ogden, T. (2022). Sosial kompetanse og problematferd blant barn og unge (2. utg.). Gyldendal.
Wilken, L. (2008). Pierre Bourdieu (s. 103). Fagbokforlaget.
Øverland, K. (2021). Hva kjennetegner de yngste barna i skolen?: 1.-7.klasseelever i et utviklingspsykologisk perspektiv. I M.B. Postholm, P. Haug, R.J. Krumsvik & E. Munthe (Red.), Elev i skolen 1-7: mangfold og mestring (1. utg., s.87-107). Cappelen Damm akademisk.