Av Ida Marie Myklebust
Hva svarer du hvis noen spør deg om Norge er et likestilt land? Noen svarer ja, mens andre svarer nei – men i utgangspunktet er ikke svaret det viktige her. Det viktige er refleksjonen som raser gjennom hodet ditt når noen spør. Kanskje har du lest statistikk eller annen forskning som konkluderer i saken, og forholder deg til informasjonen derfra? Eller kanskje vektlegger du egne erfaringer i refleksjonen? Du har sikkert møtt mennesker med ulike synspunkter og tolkninger av spørsmålet, men det viktige er altså; hva mener du?
En side av saken er å se likestilling som noe juridisk (Røthing, 2020, s. 74). FN-sambandet konkluderer med at vi «i Norge har […] en høy grad av likestilling» (FN-sambandet, 2020), og kanskje legger du en slik statistikk til grunn for din oppfatning om saken. Da blir svaret på spørsmålet et åpenbart «ja», for kvinner har jo formelt sett de samme rettighetene som menn (Røthing, 2020, s. 77). Kanskje er du isteden en av dem som definerer likestilling som et begrep som beskriver menneskers muligheter (Røthing, 2020, s. 74)? Da innebærer begrepet hvorvidt mennesker kjenner at de har en reell mulighet til å nå de målene eller drømmene som de bærer på uten å møte irrelevant motstand på veien dit, og svaret blir ikke et tydelig «ja» eller «nei». Isteden får spørsmålet en helt ny dimensjon som ikke kan defineres fra et eller annet kontor, men som helt og holdent avgjøres for den enkelte.
Selv om denne dualiteten i diskusjonen rundt likestilling er helt reell, er den ikke nevnt i læreplanen i det hele tatt. Læreplanen, som er skolens rettledning for hva som skal inn i undervisning og ikke, legger ikke vekt på at likestilling enten defineres juridisk eller subjektivt (Røthing, 2020, s. 84). Dette styringsdokumentet som er så viktig for hvordan skolene utdanner barn og unge ser bare den juridiske og objektive siden av saken! Undervisningen om temaet blir derfor en kategorisk fremleggelse av hvorvidt likestilling er oppnådd eller ikke oppnådd heller enn en normkritisk undersøkelse av tematikken (Kunnskapsdepartementet, 2019). En slik normkritisk undersøkelse av saken ville gitt barn og unge en mulighet til å stille spørsmål ved egen oppfatning av det «normale» og deretter se det i sammenheng med verden rundt (Røthing, 2020, s. 103). En slik pedagogikk gir elevene rom til å studere egne privilegier og fordeler i livet opp mot mennesker som ikke har de samme mulighetene. Men denne viktige refleksjonen rundt likestilling mangler altså!
Som lærerstudent møter jeg elever med blant annet ulik trosbakgrunn. Elevene kommer i tillegg også fra forskjellige familiesammensetninger, og de dekker et stort spenn med fritidsinteresser. Noen er kreative, andre trives med sport, mens en tredje gruppe av elevflokken kan trives best i sitt eget selskap. Læreryrket er spennende, fordi det gir innblikk i ikke bare hvem disse elevene er, men også hvordan de samhandler med hverandre. Selv om skolen på papiret er livssynsnøytral, og jenter har akkurat de samme mulighetene som gutter tror jeg realiteten er en ganske annen. De juridiske mulighetene elevene har samsvarer ikke med den opplevde følelsen av likestilling.
Det klassiske eksempelet ville være å trekke frem hvordan for eksempel minoritetsgutter kan føle seg møtt i skolen. «De unge mennene er invadert med forventninger, fordommer og stereotypier fra hjemmet, nærmiljøet, hjelpeapparatet og samfunnet» (Gulli & Košuta, 2022) – og resultatet kan bli en elevgruppe som føler seg sviktet av skolen. Pierre Bourdieu skriver om hvordan språk er et nivå i å reprodusere skadelige holdninger, stereotypier og forutinntatthet i kulturen (Wilken, 2008, s. 74). Skolen blir dermed en arena som uten å vite det kan komme til å reprodusere en ufullstendig oppfatning av likestilling – for selv om det juridiske er på plass mangler det rom for mangfold i det sosiale! Minoritetsguttene som opplever at språket som brukes om dem fører til en reproduksjon av stigmatisering vitner om dette – fordi språket legger føringer for hvordan vi forstå verden rundt oss.
For selv om vi liker å tro at vi er likestilte bør vi av og til spørre oss selv om hvordan ulike grupper i skolen omtales. Er det virkelig like naturlig at jenter omtales som bråkete, staute eller sterke som guttene – og kan gutter på samme måte som jenter være søte, snille eller gå kledd i rosa? Eksempelet om minoritetsgutter illustrerer noe av kompleksiteten i prosessen med å oppnå en reell likestilling, fordi det viser til dimensjoner av saken som går utover det juridiske. Historien om minoritetsguttene illustrerer hvordan stigmatisering skjer på bakgrunn av kjønn, kleskoder, forventninger eller religion. Fordi det ligger latent for oss å omtale disse tingene slarvete og ukritisk blir stereotypiene reprodusert i skolen heller enn problematisert og reflektert over.
Jeg tror at mange som har arbeidet med marginaliserte grupper vil si at denne forskjellsbehandlingen, enten den er bevisst eller ubevisst, er ment godt. Det er ikke meningen å reprodusere holdninger om at minoritetselever er «dumme» når de tas ut til støttende undervisning i for eksempel norsk, men likevel kan det være denne oppfatningen som blir gjeldende i miljøet. Hva gjør vi i skolen når vi innser at alt som menes godt faktisk kan være skadelig?
Når jeg nå setter meg ned og tenker over saken kan jeg komme på flere eksempler som illustrerer noe av den samme reproduksjonen av holdninger og forventninger knyttet til det ytre. Det skremmer meg at så få snakker om hvordan gutter med personlighet belønnes, mens jentene med samme type iver og engasjement skal tie. Vi tør heller ikke å sette ord på at det er skadelig når gutter med sminke omtales som «homo», mens jentene kan bli belønnet for den samme kreative utfoldelsen. Eller hva med den dypt integrerte tanken om at alle forhold i utgangspunktet er heterofile, eller at alle elever har både en far og en mor hjemme? Noen av disse iboende holdningene sitter selvsagt sterkere enn andre, men dessverre tar prosessen med å skape en inkluderende språk for å unngå stigmatisering ALT FOR LANG TID!
Kommentarer som kan virke uskyldige blir altså farlige hvis de får fritt spillerom, og skolen er nødt til å ta grep for å unngå å bli en del av problemet. Det koster ikke læreren mange kaloriene og spørre om «de hjemme» istedenfor å anta at eleven bor med en mor og en far. Det er heller ikke spesielt krevende å spørre eleven hva kjæresten heter istedenfor å umiddelbart anta et kjønn. Det samme gjelder når noen antar at alle gutter liker fotball, eller at snakk om influensene og rosa-bloggere garantert vil fenge jentene. En endring tar tid, men den starter umiddelbart når vi tør å reflektere over hvilke av disse iboende normene vi selv bærer på.
Det er helt tydelig at en endring er «long overdue», og på høy tid! Likevel vil noen argumentere for at det ikke er vits å legge en innsats mot disse utfordringene fordi de er integrerte i språket – og dermed nærmest urokkelige. Samtidig er Bourdieus poeng om språk spennende, for alle vet (eller kan til en viss grad godta) at språk er i kontinuerlig endring. Det er altså ingenting i veien for at en endring er mulig å oppnå dersom vi som ansatte i skolen bare går inn for det! Kanskje kan en endring begynne med at du setter deg ned og reflekterer over hvordan du forholder deg til mangfoldet i samfunnet? Hvordan tilpasser du språket ditt (og dermed også holdningene dine over tid) til å inkludere også dem som ikke kjenner seg igjen i det Røthing beskriver som heteronormativt (2020, s. 92)?
Dersom det stemmer at sosiale systemer er hierarkisk organiserte slik Bourdieu påstår (Wilken, 2008, s. 21) vil jo en nøytralisering og utjevning av språket gjøre underverker for våre stereotypiske holdninger! Ikke bare kan vi nøytralisere dem over tid (dersom det i det hele tatt er mulig), men vi kan også utjevne sosiale forskjeller ved at alle deler av mangfoldet oppleves som normale. Vi har ingen gode grunner til å ikke legge inn den innsatsen, fordi dette vil være et skritt i rett retning! Så derfor spør jeg nå igjen (og som tidligere er ikke svaret ditt det viktige, men refleksjonen du må gjennom for å komme dit); synes DU at Norge er et likestilt land?
Kilder
FN-sambandet. (2024, 30. januar). Likestilling mellom kjønnene. fn.no. https://fn.no/om-fn/fns-baerekraftsmaal/likestilling-mellom-kjoennene#HvagjørNorge?-1
Gulli, M. & Košuta, M. (2022, 3. august). Fanget i stereotypiene: Minoritetsgutters erfaringer med å vokse opp i Norge. utdanningsnytt.no. https://www.utdanningsnytt.no/bedre-skole-fagartikkel-integrering/fanget-i-stereotypiene-minoritetsgutters-erfaringer-med-a-vokse-opp-i-norge/324613
Kunnskapsdepartementet. (2019). Læreplan i samfunnsfag (SAF01‐04). Fastsatt som forskrift. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/lk20/saf01-04?lang=nob
Røthing, Åse. (2020). Mangfoldskompetanse og kritisk tenkning : perspektiver på undervisning. Cappelen Damm akademisk
Wilken, L. (2008). Pierre Bourdieu. Tapir Akademisk Forlag.