-Hvorfor ikke bruke den i alle fag?
Av Markus Johansen
Debatten rundt fysisk aktivitet i skolen er en viktig og pågående diskusjon i mange land. I Helsedirektoratet (2022) sine sider presiseres det at «Barn og unge mellom 6-17 år bør være fysisk aktive i gjennomsnitt minst 60 minutter per dag i moderat til høy intensitet».
Skolen i dag har dermed en utfordring, en utfordring med å aktivisere elevene gjennom fysisk aktivitet. Elever kjeder seg, og stimuleres både på skolen og ofte i hverdagen gjennom nettsurfing og sosiale medier. I en digitalisert verden, hvor fysisk aktivitet ofte byttes ut med «gaming» og generelt økende skjermbruk, blir behovet for fysisk aktivering av elevene større med hver dag som passerer. Barn- og unge sitter bak en utslitt pult i åtte timer, dag inn og dag ut. Noen er fremtidige akademikere, noen praktikere og alle og enhver unike, og med ulike forutsetninger. Fellesnevneren er at de fleste gjør så godt de kan. Men i en krevende og variert undervisningshverdag, hvor lærere strekker seg lengre enn langt, er det fortsatt et hjelpemiddel jeg ikke synes får innfri sitt enorme potensiale. Et hjelpemiddel jeg ønsker å sette synonymt med en skattekiste. Naturen, vår egen skattekiste som står ulåst til enhver tid.
Hvorfor ikke bare ta elevene med ut?
Det runger liten tvil om hvilket vakkert og flott land Norge er. Turister kommer og går med euforiske inntrykk av en natur og nærmiljø få har sett maken til. Veiene nord i landet hvitmales av bobilkonvoier fra medio mai til slutten av august. Bensinstasjoner og hoteller er fulle, Airbnb-prisene er skyhøye og det er kø både foran og bak elbilladere. Tyske, franske, danske, kinesiske og haugevis av andre nasjonaliteters pengebøker tømmes, og det bare for å oppleve en brøkdel av den norske skattekisten. Naturen. Er ikke dette noe å spille videre på i skolen?
Friluftsliv er en del av Norges kulturarv, og utgjør ett av hovedområdene i kroppsøvingsfaget både i grunnskolen og i videregående opplæring. Forskning tyder imidlertid på at friluftsliv er lite representert i undervisningen, og har gjerne et konkurransepreget innhold (Moen et al, 2018, s. 71). Når vi finner det lite representert i kroppsøvingsfaget, kan vi tenke oss til hvordan det representeres ellers i skolehverdagen, og i andre fag. For det å utnytte friluftsliv i skolen som en måte å fysisk aktivisere elevene på, er en flott idé. Friluftsliv og spesielt nærmiljøfriluftsliv kan ikke bare bidra til fysisk aktivitet, men det kan også gi en rekke andre fordeler. Om det er gjennom økt trivsel, læring gjennom erfaring, styrke elevenes forhold til naturen eller bare fysisk aktivitet, bringer det med seg positive ringvirkninger. Men er dette et ansvar hengende over dagens kroppsøvingsfag primært? Nei!
Måten fysisk aktivitet bør integreres i skolesystemet hver dag, hvor mye tid skal vi bruke til dette, og hvilken rolle vil det spille for undervisning, reiser viktige spørsmål.
«Litt er bedre enn ingenting»
En stor debatt handler om hvor mye tid som skal settes av til fysisk aktivitet i skolehverdagen. Noen mener at det er viktig å prioritere fysisk aktivitet for å fremme elevenes helse og trivsel, mens andre bekymrer seg for at økt fokus på fysisk aktivitet kan gå på bekostning av andre fag, og heretter det faglige. Det er likevel en allmenn enighet om at fysisk aktivitet i skolen har positive helsefordeler, som å bekjempe overvekt, fremme hjerte- og lungehelse, og redusere stress (Helsedirektoratet, 2019). Skolen som institusjon burde av den grunn etterstrebe rådene om 60 minutters fysisk aktivitet, og utarbeide en praksis som ivaretar større initiering av fysisk aktivitet i skolehverdagen og gjennom verdien av naturen. Dette finner jeg også forankret hos Helsedirektoratet (2022) som poengter at rådene retter seg mot stat, kommune, tjenester, frivillighet, organisasjoner og fagpersoner som gjennom sitt virke kommer i kontakt med målgruppene, altså skolen som institusjon. Slike formuleringer er ikke bare nasjonalt utarbeidet fra Helsedirektoratet (2022), men presiserer generelle råd og anbefalinger som har sitt opphav i de globale rådene VHO (Verdens helseorganisasjon) har satt for hver målgruppe. Her kommer det fram at litt fysisk aktivitet er bedre enn ingen, og en helsegevinst vil komme også med bare litt fysisk aktivitet. Litt er altså ensbetydende bedre enn ingenting, og skolen må stille seg spørsmålet om hvordan vi best kan oppnå disse fordelene uten å skape ytterligere press på allerede travle skoledager og tradisjoner. Da spør jeg, kan vi ta undervisningen med ut?
Uteskole
Uteskole muliggjør potensialet til å ta undervisningen med ut. Begrepet defineres av Arne Jordet (2017) som «en måte å arbeide med skolens innhold hvor elever og lærere bruker nærmiljø og lokalsamfunn som ressurs i opplæringen – for å supplere og utfylle klasseromsundervisningen.» (Jordet, 2017, s. 34). Det innebærer regelmessig og målrettet fysisk aktivitet utenfor klasserommet, og åpner for å arbeide med ulike fag utendørs. Begreper som tverrfaglighet og dybdelæring kan derfor bli sentrale elementer, og viktige bærebjelker i didaktisk planlegging som forankres i gjeldende læreplanverk.
For at begrepet uteskole skal være aktuelt, er det ifølge Arne Jordet (2017, s. 34-35) to forutsetninger som må være til stedet. Det ene er at skolens omgivelser brukes som læringsarena, mens det andre er at skolens omgivelser brukes som kunnskapskilde. For at uteskolebegrepet skal gi mening er det derfor nødvendig at vi tar i bruk de ressursene og mulighetene som finnes i uterommet, i undervisningen.
Ved gjennomføring av Uteskole, skal opplæring som nevnt ta utgangspunkt i læreplanverk. Her vil det være aktuelt å legge opp opplæringen på en annen måte enn vanlig klasseromsundervisning. Dette kan være med på å åpne opp for morsom, elevaktiv, inspirerende og en annen type læring enn mange elever er vant til (Utdanningsdirektoratet, 2021). Ute kan opplæringen være praktisk, utforskende og fremme fysisk aktivitet, samtidig som den er forankret i læreplanen. For det er den. Blar vi opp i den overordna delen av LK20 finner vi følgende:
«Mennesket er en del av naturen og har ansvar for å forvalte den på en forsvarlig måte. Gjennom opplæringen skal elevene få kunnskap om og utvikle respekt for naturen. De skal få oppleve naturen og se den som en kilde til nytte, glede, helse og læring» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 9).
Det er altså forankret fra flere hold at naturen bør ha en stor rolle i dagens skole. Samtidig er det viktig at aktiviteter i uteskolen kan tilpasses ulike elevgrupper, inkludert elever med spesielle behov eller ulike fysiske evner. Uteskole og fysisk aktivitet i skolen skal være inkluderende, og ikke ekskluderende. Jeg nevnte også tidligere at litt er ensbetydende bedre enn ingenting, og ved å ta i bruk «uteskole» kan skolen, klassen og læreren kontinuerlig utvikle en god praksis som fremmer fysisk aktivitet blant elever i skolehverdagen. Uteskole kan også bidra til at elevene utvikler kulturell kapital, som handler om å mestre de kulturelle kodene som har status i samfunnet (Wilken, 2006, s. 61). Ofte får vi disse kulturelle kodene fra foreldrene våre og er ikke bevist på dem. De er likevel med på å forme oss. Det er på høy tid at elevene får oppleve den grunnleggende verdien naturen har i samfunnet, uansett bakgrunn. For elevene har ulike forutsetninger med opplevelser av nærmiljøfriluftsliv og fysisk aktivitet, og initiering av dette på skoleplan vil være med på å minske de kulturelle forskjellene hos barn- og unge, og bidra til fysisk aktivitet.
Avslutning
I henhold til Helsedirektoratet sine anbefalinger må skolen gripe mulighetene og potensialet naturen bringer med seg. Skattekista står ulåst, men det kreves planlegging, kompetanse og tid for å kunne dra nytte av verdiene vi finner utenfor klasserommet. Det er på høy tid at ikke turistene er de eneste som verdsetter den norske kultur- og naturarven, men også skolen som opplæring- og danningsinstitusjon. Dette må elevene også inviteres inn i, og kan muliggjøres gjennom begrepet Uteskole. Hvem som har ansvaret for å implementere begrepet for alvor og oppmuntre til fysisk aktivitet i skolen er i midlertidig noe uklart, men for meg en felles oppgave alle må jobbe mot. Skal det være opp til kroppsøving som fag, ulike lærere, skoleledelsen, helsemyndighetene eller en kombinasjon? Det er i alle fall et område der balansen mellom rammefaktorer, pedagogikk og helse må vurderes nøye for å finne best mulige løsninger som til syvende og sist skal gagne elevene. For naturen er der. Til enhver tid, og venter på å bli verdsatt i flere fag enn bare kroppsøving.
Kildehenvisning
Helsedirektoratet. (2019, 7. mai). Bekymret over lite fysisk aktivitet blant barn og unge. Hentet 30. august fra https://www.helsedirektoratet.no/nyheter/bekymret-over-lite-fysisk-aktivitet-blant-barn-og-unge
Helsedirektoratet. (2021, 25. mai). Uteskole – Hvordan bruke uteskole for å støtte elevenes læring? Hentet 27. august fra https://www.udir.no/laring-og-trivsel/tilpasset-opplaring/uteskole/
Helsedirektoratet. (2022, 2. mai). 1. Barn og unge – generelle råd. Hentet 1. september fra https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/fysisk-aktivitet-i-forebygging-og-behandling/barn-og-unge#barn-unge-6-17-ar-rad-anbefaling-fysisk-aktivitet-begrunnelse
Jordet, A. N. (2017). Klasserommet utenfor. Tilpasset opplæring i et utvidet læringsrom. Cappelen Damm Akademisk.
Kunnskapsdepartementet. (2017). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/verdier-og-prinsipper-for-grunnopplaringen/id2570003/
Moen, K. M., Westlie, K., Bjørke, L. & Brattli, V. H. (2018). Når ambisjon møter tradisjon: En nasjonal kartleggingsstudie av kroppsøvingsfaget i grunnskolen (5.–10. trinn). http://hdl.handle.net/11250/2482450
Wilken, L. (2006). Pierre Bourdieu. Roskilde Universitetsforlag.