Tord Karlsen
I en tid hvor elever er preget av mer og mer skjermtid, mindre sosial kompetanse og skjult mobbing på nett, tenker jeg det er viktig å ta noen steg tilbake og se etter arenaer som kan være reverserende for denne utviklingen, samt sende elevene i den retningen vi ønsker.
Jeg har vokst opp i en liten landsby ute på Andøya. Naturomgivelsene er enorme og tilgangen til fjell, fiskevann og fjæra holder gangavstand. For meg var inngangen til friluftsliv ingen spørsmål. Som barn var vi daglig i fjæra for å utforske. Hvordan kunne krabben leve både på land og i havet? Interessen min for å være ute vokste jo mer jeg lærte. Både om omgivelsene, men også hvordan å leve i dem. På ungdomsskolen begynte grensene å flyttes og fjell bestiges. Hvorfor var fjellet flatt og rundt inn i landet, mens i havgapet var det sylskarpe pilarer og stup? Når jeg gikk på videregående, hadde fiskeinteressen utviklet seg. Jeg var vant med å sove ute og elsket de lange sommernettene rundt bålet. Hvorfor trivdes ørreten i vatnet nå, mens røya var mer aktivt på vinterfiske? Nysgjerrigheten forsvant ikke når jeg fant svar, den ble større. Den utviklet seg videre, til andre tema og i dybden. Nå drar jeg gjerne ukesvis på fjellet med fiskestang og et lett telt. Jeg kan lese terreng, hvor jeg kan finne skjul og hvordan jeg skal håndtere dårlig vær. Men jeg undrer fortsatt. Hvorfor bet ikke fisken i dag, når det va så lett å få fisk i går?
Friluftslivet har lært meg å elske naturen. Jeg lærer hver dag ute, og jeg ønsker å ta vare på den. Jeg har lært meg hva jeg kan sanke og spise, hva som kan skape varme og hvor mye kroppen min tåler. Jeg har lært meg å forstå folk, og hvordan bålet eller en sliten kropp kan binde folk sammen, uansett bakgrunn. Hvordan man blir kjent med større verdier, der det ikke finnes forskjell på folk. Det er ingen plass som kan gi meg den roen som fjellet, vidda eller havet kan gi meg. Det gir meg ro til konsentrasjon, motivasjon til å studere og glede av å leve.
Hvorfor har noe som har formet meg, noe som jeg er sikker på kan være bra for alle, ikke en større plass i skolen? I den overordnede delen av læreplanverket står det at «skolen skal bygge sin praksis på verdiene i opplæringslovens formålsparagraf» Den er delt opp i seks kategorier, hvor en del heter Respekt for naturen og miljøbevissthet. Her står det at skolen skal bidra til at elevene utvikler naturglede, respekt for naturen og klima- og miljøbevissthet. En annen overordnet del heter Menneskeverdet. Her beskrives det at skolen skal sørge for at menneskeverdet og verdiene som støtter opp om det, blir lagt til grunn for opplæringa. At elevene skal utvikle naturglede, respekt for naturen og klima- og miljøbevissthet, og at skolen skal legge til grunne for verdiene rundt menneskeverdet, er altså til sammen en tredjedel av de overordnede delene i læreplanen.
Likevel finnes det ikke noe obligatorisk som heter friluftsliv eller uteskole på timeplanen i den norske skolen. I kroppsøving kan man finne et kompetansemål som går ut på friluftsliv, men hvor stor plass gir vi dette i praksis? Jeg snakker av egen erfaring her, men det finnes ingen bedre arena for å utvikle disse verdiene enn ute i naturen!
Forrige semester var jeg i praksis og forsket på uteskole. Gruppen min skrev en oppgave om hvordan uteskole kunne påvirke elevers muntlige aktivitet. Her brukte vi mye av teorien til Arne Nikolaisen Jordet. Han skrev at uteskole gir flere muligheter for elevene til å bruke kropp og sanser til å samarbeide med andre i læreprosessen. Kroppslig aktivitet, sosial samhandling og læring går dermed hånd i hånd. Ved å ta elevene ut av klasserommet, åpnes det opp for arbeidsmåter som ikke er mulig å bruke i klasserommet. Lærere kan også ta i bruk konkrete læremidler som planter, dyr og snø. Dette gir muligheter til å differensiere undervisningen og tilpasse opplæringen til elevenes individuelle forutsetninger. Det er altså mange didaktiske goder med bruk av uteskole. Likevel stod vi ovenfor noen problemer i gjennomføringen. Hver eneste økt ble undervisningen hemmet av kalde elever. Kunne de ikke kle seg, eller hadde vi gjort noe feil i planleggingen? Vi fant ut at de ikke var vant med å være ute i naturen. De var ikke kjent med hvordan de skulle kle seg eller hvordan holde varmen ute. Jeg setter det på spissen, men kanskje var det noe med det at regnbuksa og støvlene ikke var kule nok? De var i den rette alderen, vi har alle vært der. Men hvorfor vil det så fall ikke holde til med varme gode klær? Skal sosiale medier nevnes? Jeg tror ikke det, fordi problemet fantes før smarttelefonene også. For disse elevene var det en stor nok utfordring, bare å holde ut i øktene, enn det å skulle åpne sansene og lære noe nytt. Hvordan skal vi da skape en naturglede bli kjent med verdier som menneskeverd, når elevene ikke er vant med å være ute i naturen? Vi sto ovenfor utfordringer som mangel på motivasjon og fysiske rammebetingelser.
Vi har vel alle kjent på følelsen av å være i ukjent terreng. Frykten for det ukjente. Man kan bli passiv og ja, rett og slett miste motivasjonen. Derimot når noe er kjent for oss, vi får erfaringer og skaper trygghet, DA kan vi utfolde oss, utfordre oss, åpne sansene og utvikle oss. På denne måten vil verdiene vi ønsker å utvikle komme av seg selv. Når jeg begynte med friluftsliv selv, var det for eksempel aldri veldig komfortabelt å sove ute flere netter på rad. Fokuset var mer på å mestre det å være ute. Etter hvert som jeg fikk erfaring, og utfordringene jeg tidligere hadde hatt ble til rutiner som holdt meg komfortabel, da kunne jeg åpne meg for alle omgivelsene og få større lærdom av naturen.
Skal vi lykkes med friluftsliv og uteskole som arena må vi gi plass og tid! Vi kan ikke ha en og annen økt ute i naturen for å tilfredsstille kompetansemålene i kroppsøving om å utforske naturen. Vi må la elevene få tid til å skape rutiner og bli komfortabel ute. Først når de er varme og trygge kan de sitte rundt bålet og virkelig bli kjent med hverandre. DA kan man begynne å undre på hva som får flammen til å brenne, eller fisken til å bite. Og DA kan verdier som menneskeverd og respekt for naturen vil utvikles. Elevene vil møtes på et annet sted enn i klasserommet, både psykisk og psykisk, og det vil være mulighet for dem å se hverandre fra et annet perspektiv. Ulike sosiale grupper kan finne hverandre i et annet miljø, og klassemiljøet vil kunne styrkes.
Jeg romantiserer muligens tilværelsen utendørs. Jeg har jo også hatt kalde, sure dager hvor jeg helst vil hjem på sofaen. De gangen regnet har kommet uanmeldt, eller at jeg har bommet på klesvalget og vært kald. Jeg tar også utgangspunkt i at jeg har uteklær. Det er det ikke alle som har. For at friluftsliv og uteskole skulle fått en mye større plass, ville vi nok også vært avhengige av å få støtte til de som trenger det mest. Om alle utenom én person kommer med uteklær, kanskje fordi hen ikke har råd, vil opplevelsen bare vare enda verre for enkeltpersonen.
Men hva om vi hadde turt å gi friluftsliv og uteskole en fast plass på timeplanen, så tidlig som mulig i skolen? I barnehagen er barna ute dagen lang, de fleste plasser året rundt. Hvorfor kutter vi ned på denne tida når vi kommer på skolen, om vi skal skape naturglede og utvikle verdier rundt menneskeverd? Og hva med lærerstudiet – Hvorfor får ikke alle studentene praktisk undervisning om uteskole og verdien av friluftsliv? Vi har tunge forelesninger om didaktikk og pedagogikk, men vi skal ikke lære om det å være ute. Et verktøy vi kan bruke året rundt. Et verktøy som kan få barn og ungdom til å utforske, være fysisk aktive og koble av fra en hverdag preget av mobiltelefoner og datamaskiner. Et verktøy som fremmer god psykisk og fysisk helse, samt skaper samfunnsborgere som har lyst å ta vare på naturen. Samfunnsborgere som respekterer naturen og har miljøbevissthetmed verdier som støtter opp om menneskeverdet.
Kilder
Jordet, A. N. (2010). Klasserommet utenfor: tilpasset opplæring i et utvidet læringsrom. Cappelen akademisk.