Av Lars Klovning
Jeg føler meg veldig privilegert som får lov til å bli lærer gjennom et femårig løp på UiT. Man kan kanskje undre seg over at det skal et femårig utdanningsløp til for å lære barna å regne, skrive og lese. Det var i hvert fall den holdninga jeg hadde i begynnelsen av mitt utdanningsløp. Etter hvert som at årene har gått og jeg har blitt eldre og muligens klokere, har det gått opp for meg at min fremtidige jobb som lærer ikke hovedsakelig handler om å lære barn disse ferdighetene.
Lovteksten for skolen tydeliggjør helt klart det jeg har brukt en del studieår på å forstå: «Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring» (Opplæringslova, 1998, s. §1-1). Videre sier opplæringsloven: «Skolen og lærebedrifta skal møte elevane og lærlingane med tillit, respekt og krav og gi dei utfordringar som fremjar danning og lærelyst» og «elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet» (Opplæringslova, 1998, s. §1-1). Skolen har dermed fått et samfunnsoppdrag som innebærer å gjøre samfunnsborgere ut av barn og ungdom, samtidig som at de skal trives underveis. Det er ambisiøst.
Innenfor den pedagogiske virksomheten vi kaller skolen, oppsummerer man ofte formålet med opplæringen ved å peke på danningsoppdraget skolen har fått som samfunnsmandat. Wolfgang Klafki beskrev danning som begrep innenfor en pedagogisk virksomhet. Hans kategoriale danningsteori går ut på at eleven åpnes for kulturen det befinner seg i, samtidig som kulturen åpnes for individet (Straum, 2018, s. 36). Oversatt til norsk kaller Klafki dette for en dobbeltsidig åpning (Straum, 2018, s. 36). Det vil dermed si at barn og ungdom i skolen, både er mottagelige for den kulturen de blir eksponert for på skolen, men også at skolekulturen er mottagelige for det barna selv har «å komme med». Åpenhet begge veier altså.
Jeg har gjennom utdanningsløpet deltatt i praksisfelleskap på flere skoler. I praksis får jeg oppleve hvordan disse lovtekstene og avanserte danningsteorier utfolder seg gjennom møtene mellom lærere, elever og fagene. Møtene mellom ulike elever i skolesammenheng fører helt naturlig til konflikter. Noe av det som har fascinert meg er hvordan ulike lærere håndterer slike konflikter mellom barn i skolesammenheng. Sniking i køen til akebakken i friminuttet, en frekk kommentar i klasserommet eller reelle slosskamper. Tilsynelatende enkle, og ikke minst normale konflikter mellom barn og ungdom. Helt vanlig og en naturlig del av det å være ung og møte andre. Samtidig gylne muligheter for danning hos elevene. Konflikter er helt klart noe av det elevene kommer til møte som samfunnsborgere. Skolen har dermed et ansvar overfor elevene til å lære dem å håndtere disse på en hensiktsmessig måte, slik at de fremtidige samfunnsborgerne har verktøy til å stå i og løse konflikter.
Jeg er en litt konfliktsky fyr, så kanskje det er derfor disse møtene i praksis gjør ekstra inntrykk på meg. Jeg vet jo at jeg helt sikkert kommer til å måtte stå i sentrum av elevkonflikter, når jeg en vakker dag står der selv som lærer. Derfor synes jeg det er svært interessant hvordan de lærerne jeg har fått følge, bruker sin kompetanse basert på erfaring og teoretisk kunnskap, samt relasjon til elevene og deres foresatte, til å forstå elevene og konflikten mellom dem. Hva var årsaken til de ulike konfliktene? Hvordan håndtere konflikten? Hva kan gjøres for å forebygge nye konflikter? Viktig spørsmål som lærere over hele landet må ta stilling til omtrent hver eneste dag.
En dagsaktuell serie på NRK tar opp nettopp dette med konflikthåndtering. I serien «Barn av Belfast» følger vi rektoren på gutteskolen Holy Cross Boys i Belfast. Skolen ligger i område Ardoyne, et historisk konfliktfullt område hvor protestanter og katolikker har bodd side om side og vært i varm krig på bakgrunn av trosretning og politisk styre på det britiske øyer (Rane, 2020). NRK sin beskrivelse av serien «Barn av Belfast», sier mye om innholdet. «Dei veks opp i eit nabolag i forfall, med fattigdom, dop og vald. På skulen deler rektor ut eit nytt våpen – evna til å tenke sjølv» (Rane, 2020).
Det kan virke som at rektoren (og hans stab), er svært bevisst på Klafkis sin kategoriale danningsteori og ansvaret skolen har for at guttene lærer seg hensiktsmessig konflikthåndtering. Guttene presenteres for den pågående varme konflikten i deres nabolag, men rektoren lar guttene selv komme med kritiske spørsmål og refleksjoner rundt denne sammensatte og kompliserte konflikten. Rektoren oppfordrer også guttene til å utfordre tanker og holdninger hjemmefra, og gir dem verktøy til å håndtere egne følelser og sette seg inn i andres perspektiver. Skolen «åpner» den rådende kulturen for barna, og lar kulturen bli «åpnet» for barnas innspill og synspunkter. Helt i tråd med den kategoriale danningsteorien til Klafki. Resultatet er ærlige barn som påpeker hvor meningsløs en slik konflikt er. «We all bleed the same color anyway» (Rane, 2020).
Samtidig får vi innblikk i hvordan guttene på skolen fortsatt bare er gutter. Akkurat som i alle skoler rundt om i det ganske land, oppstår det krangler og konflikter på skolen i Ardoyne. Rektoren vurderer en liten slåsskamp mellom to gutter (som for øvrig er i familie!), til å muligens bunne i den komplekse konflikten i Irland han tidligere underviste om. Det er sterkt å se hvordan rektoren holder seg rolig, kjærlig, men alvorlig i samtale med guttene. Han bruker også filosofitavla som verktøy for at guttene skal lære noe av konfliktene som oppstår. Uansett hvor fristende det må være for han å løse konflikten for guttene som en trygg og bestemt voksen, lar rektoren guttene selv ta eierskap til konflikthåndteringen. Når guttene har roet seg, blir de satt til å reflektere over hva som faktisk skjedde, hva som burde ha blitt gjort når konflikten stod på og hva de kan lære til neste gang.
Tenk om alle norske skoler hadde hatt en filosofitavle hos rektor, og at rektor eller lærere faktisk hadde tid til å bruke den aktivt. Tar den norske skolen seg tid til å involvere elevene i egen konflikthåndtering og gi dem verktøy til å forstå og løse konflikter? Jeg tror det er lett for oss voksne å beordre elevene til å «si unnskyld» og gå videre, i stedet for å stoppe opp og la dem reflektere over egen atferd og hvordan den kan medvirke til konflikter. Det er kanskje mye å kreve av barn og unge å skulle se seg selv og egen atferd utenfra, men det virker som at rektoren på skolen i Ardoyne har troa på barna. Det kan virke som at rektoren forsøker å trene opp en konflikthåndteringsmuskel hos barna innenfor trygge rammer satt av trygge voksne. Jeg ble svært overrasket over guttenes evne til å forstå konflikten og se seg selv utenfra i etterkant av situasjonen. Rektorens tydelighet, ro og gode spørsmål får fram fornuftige refleksjoner hos guttene.
Jeg skulle ønske jeg allerede hadde den samme tålmodigheten med barna jeg møter i praksis. Jeg håper at jeg er blitt mer tålmodig og forståelsesfull etter snart tre og et halvt år med utdanning. «Barn av Belfast» fikk meg til å reflektere over min egen frykt for konflikt og håndtering av disse i skolesammenheng. Jeg kommer til å få ansvaret for at barn dannes til aktive samfunnsborgere. Jeg skal lære dem å håndtere konflikter selv, med støtte fra meg, en litt konfliktsky type. Jeg tror jeg har mye å lære fra Holy Cross Boys sin tankegang rundt konflikthåndtering. Jeg tror det er flere lærere i den norske skolen kan ta inspirasjon av måten skolen møter barna og har omsorg for dem, samtidig som de lærer barna å håndtere konflikter uten å løse konfliktene for dem. Jeg tror også foresatte kunne ha godt av å ta litt inspirasjon fra serien, for å forstå hvordan man kan slippe litt kontroll og la barn lære av konflikter de havner i. Hvis du som leser ikke tror på meg, kan du i hvert fall sette av en time og se episoden som ligger gratis på NRK TV.
Referanser
Opplæringslova. (1998). Lov om grunnskolen og den videregåande opplæringa ( LOV-1998-07-17-61). Kunnskapsdepartementet https://lovdata.no/lov/1998-07-17-61
Rane, David. (Produsent) (2020). Barn av Belfast [TV-serie]. NRK. https://tv.nrk.no/program/KOID20005823
Straum, O. K. (2018). Klafkis kategoriale danningsteori og didaktikk. I K. Fuglseth (Red.), Kategorial danning og bruk av IKT i undervisning (s. 30-52). Universitetsforlaget https://doi.org/https://doi.org/10.18261/9788215029450201803