«Pålogget: Sosiolingvistikken»
Hva er sosiolingvistikk? Og hvilken plass har forskning på språklige praksiser i sosiale medier på dette feltet? Dette var sentrale spørsmål for forelesningen som dette blogginnlegget er inspirert av.
Illustrasjon: Colourbox.com.
Store Norske Leksikon definerer sosiolingvistikk på følgende måte: «den delen av språkvitenskapen som beskjeftiger seg med forholdet mellom språket og samfunnet, dvs. studiet av språket som sosialt fenomen.» Sosiolingvistikk er altså studiet av hvordan språkbruk påvirkes av det som er rundt språkbrukeren – nemlig samfunnet. Foreleser Åse Mette Johansen sa at en tradisjonelt hovedsakelig har konsentrert seg om talespråk i denne disiplinen, dette blant annet fordi det er mer grunnleggende i menneskets utvikling. Vi lærer å snakke før vi lærer å skrive, og slik er tale ansett som mer naturlig for mennesket enn skrift. Et av de viktigste prinsippene for sosiolingvistisk forskning er nettopp at språket en studerer er naturlig, hverdagslig og uformelt.
Det talte ord har altså vært ansett som mer betydningsfullt i språkforskningen enn det skrevne. Tale og skrift har nærmest vært oppfattet som motsetninger, noe vi kan se av punktene på lysbildet nedenfor fra forelesninga.
Skjermdump av lysbilde fra Åse Mettes forelesning.
Likevel ser en i dag innenfor sosiolingvistikken en dreining mot det skriftlige. Motpolene tale og skrift nærmer seg hverandre, blant annet gjennom at sosiolingvistisk forskning logger seg på sosiale medier. Som vi for eksempel kan lese i dette blogginnlegget, skriver også mange slik de snakker i sosiale medier, altså på dialekt. Slik er tale og skrift i større grad blitt to sider av samme sak.
Forskning @ internett
Professor i sosiologi ved NTNU, Per Morten Schiefloe, skriver i boka Mennesker og Samfunn – innføring i sosiologisk forståelse (2003) om hvor mennesker kommer sammen i dagens samfunn: «Tradisjonelt har sosiale arenaer vært fysiske møteplasser – i nabolaget, på jobben eller i fritiden. (…) Forandringene i første del av det 21. århundre er særlig knyttet til fremveksten av virtuelle arenaer.» (361:2003). For å forske på språk som sosialt fenomen må dermed sosiolingvistikken gå inn i den virtuelle verden fordi mennesker i stor grad møtes og kommuniserer her i dag.
De virtuelle arenaene er på en måte ansett som en sosiolingvistisk gullgruve. Åse Mette Johansen presenterte på forelesninga lysbildet «Fantastiske fordeler med språkforskning på nettet», som inneholdt punktene:
- Enorme datamengder
- Ferdig transkribert
- Unngår langt på vei observatørens paradoks: tilgang til «naturlig» språkbruk
Men unngår vi virkelig observatørens paradoks?
Observatørens paradoks vil i språksammenheng si at observatøren eller forskeren påvirker informantens språkbruk. Dette er ikke noe en ønsker skal skje. Som vi har sett lenger opp, er et av de viktigste prinsippene for sosiolingvistikken at språket er hverdagslig og uformelt. Vi unngår langt på vei forskerens påvirkning på informantenes språkbruk når vi forsker i sosiale medier, men det er likevel mange andre faktorer rundt språkbrukeren som gjør at vi må sette spørsmålstegn ved det en går ut fra er «naturlig spåkbruk» også her.
I dag er det flere forventninger til enkeltmennesket enn noen gang tidligere. Det medfører parallelt at mennesket må spille flere roller enn noen gang tidligere. Hvilken rolle vi tar, påvirkes av hvem vi er sammen med, hva vi gjør og forventningene rundt oss. Dette er den såkalte konteksten – som vi både påvirkes av og bruker språket vårt i. Schiefloe (326:2003) refererer til Goffman og skriver: «Et viktig skille i det sosiale livet går mellom det som skjer på og bak scenen. (…) front stage og back stage. På scenen fremføres forestillingene for et publikum, bak scenen kan vi legge av oss roller og fakter.» Denne scenemetaforen er nok også dekkende for den sosiale aktiviteten til mennesker på internett – virtuelle arenaer fungerer som en slags scene for sosial interaksjon.
Det er velkjent at mennesker spiller sosiale roller. De fleste er for eksempel helt annerledes sammen med vennegjengen enn med mormor på 90 år. Eller vi er annerledes på internett på e-post til foreleseren enn i chat med bestevenninna. På nett kan vi dessuten ha mange publikummere samtidig. På sosiale medier er en ofte front stage for veldig mange observatører som ikke er forskere. Når vi uttrykker oss og er sosiale på nett, kan publikummet vårt være så å si hele verden. Vi må spille roller for flere samtidig, noe som mest sannsynlig også påvirker språkbruken vår. Jeg som skriver dette innlegget har som alle andre brukere av sosiale medier, hele tiden mulighet til å slette, redigere og vurdere egen fremtreden. På internett kan en fremstille seg som en selv vil fordi en er sin egen redaktør. Derfor: Ved å bruke språk på nett i sosiolingvistisk forskning unngår vi kanskje observatørens paradoks, men en må ikke glemme å ta høyde for påvirkningen fra andre kontekstuelle faktorer.
Illustrasjon: Colourbox.com.
Og hvis livet er en scene der mennesket spiller mange roller, kan en egentlig kalle noe som helst for «naturlig» språk?
Therese