Denne uken var det duket for første gjesteforelesning i kurset ”Språk og tekst i sosiale medier” (NOR-2043). Temaet for forelesningen var selvrepresentasjon i sosiale medier, og vi var så heldige å få Jill Walker Rettberg til å geleide oss gjennom dette spennende temaet.

Om Jill Walker Rettberg

For de som ikke kjenner til Rettberg fra før, så er hun er professor i digital kultur ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen. Rettberg forsker på hvordan vi representerer oss selv på nettet og på hvordan vi forteller på nettet. Hennes siste bok Seeing Ourselves Through Technology: How we Use Selfies, Blogs and Waarable Devices to See and Shape Ourselves, kom ut i 2014 og tar for seg tre typer selvrepresentasjon på nettet: skriftlig, visuelt og kvantitativt.

Rettberg har skrevet om blant annet dataspill, digital kunst, sosiale medier og nettmedier. I 2008 ga hun ut en bok om blogging. Hun har også skrevet et kapittel som oppsummerte norsk blogghistorie i boken Gi meg en scene! fra 2013. I 2000 opprettet hun bloggen jill/txt, og var Norges første forskningsblogger. I 2005 mottok hun Meltzerprisen for god forskningsformidling.

Selvrepresentasjon på nettet

Rettberg begynner forelesningen med å vise deler av en kunstvideoen til Serra Richard Boomberang 1974 for å vise hvordan «lag» fungerer, altså når lyden henger etter. Vi opplever kanskje ikke «lag» på den måten folk gjorde det før, da lyden i telefonen var på etterskudd. Men alt vi tar for oss i dag, vil alltid henge litt etter. For eksempel når man skriver en håndskrevet dagbok om det som skjer her og nå. Da vil man naturligvis være litt på etterskudd med å få ned ordene på papiret. Eller når man gjør et digitalt lydopptak, da vil lyden være på etterskudd i den forstand at teknologien må lagre lyden mens den gjør opptaket, og dermed blir det «lag» på opptaket. Dette er utgangspunktet for Rettbergs forskning om selvrepresentasjon på nett i form av det visuelle, skriftlige og det kvantitative.

Skriftlig

Rettberg forklarer at personlig media er det motsatte av massemedia og at personlig media ikke trenger å være det samme som sosiale media. En skriftlig dagbok regnes som personlig media. Det er noe vi skaper selv og som ikke er ment for å nå ut til mange. En profil på sosiale medier er derimot ment for å nå ut til flere. Likevel er det vanlig at man oppretter lukkede profiler på sosiale medier som kun gir tilgang til noen få utvalgte personer. Eller at man blogger gjennom pseudonymer som gjør at man kan være anonym.

Visuelt

Fenomenet «selfie» er en utbredt bildekategori på sosiale medier. «Selfie» ble kåret til årets ord av «Oxford Dictionaries» i 2013. Rettberg mener at vi ikke bare tar «selfies» for å dokumentere, men også for å se hvordan man selv ser ut. Slik som barn ofte gjør, tar mange bilder av seg selv for å leke med sin egen identitet. Rettberg sier at «selfies» er narsissistisk og en måte å utforske seg selv på. Typisk for «selfies» er armen som ofte dukker opp nederst i bildet. Denne velkjente armen gjør noe med bildet som skiller det fra de tradisjonelle selvportrettene innen maleri- eller fotokunst. Mye av grunnen til at vi tar «selfies» forklarer Rettberg med at vi ikke lenger trenger massemediene for å framstilling oss selv. Nå kan vi gjør det helt på egenhånd og selv opprettholde kontrollen over hvordan vi fremstår.

Kvantitativt

Aktivitetsmålere og «lifelogging apps» som genererer grafer, kart og visualiseringer er det som menes med kvantitativ selvrepresentasjon. Jaget etter flest mulig likes og kommentarer står høyt i sosiale medier, kanskje særlig hos de unge brukerne. Alt er kvantifiserbart i den teknologiske verden. På Facebook er det mye tall som kan måle en hel rekke ting. Disse tallene kalles for «metrics» og kan brukes til å måle deg selv. Rettberg refererer til Ben Grosser og hans «Demetricator», en «plugin» for Facebook som fjerner tall. Den fungerer slik at man ikke kan se antall likes eller kommentarer. Alt man ser er at venner eller tilhengere har likt eller kommentert. Dette gjør at man opplever Facebook på en ny og annerledes måte. Spennende, mener Rettberg, og oppfordrer oss til å prøve det ut, selv om hun er ganske sikker på at vi blir fort lei og lengter tilbake til tallene vi er vant med. Rettberg trekker også fram begrepet «accountable» som stammer fra «accounting» som på norsk betyr regnskap. Vi er «accountable» og alt må altså tallfestes for at det skal være troverdig. Det at vi teller ting, henger historisk sammen med utviklingen av kapitalismen. Rettberg forteller at til og med skrittelleren og mantraet om å spise fem om dagen har sitt opphav i dette.

Rettberg snakker også om hendelsesforløpet på Facebook, også kalt «timeline». Dette er en form for fortelling som er førnarrativt. Den består av hendelser organisert i tid og kausalitet. Rettberg trekker fram sammenligninger med «timeline» på Facebook og «time-laps selfies». «Time-laps selfies» er en sjanger som ble populær i 2006. Det består av «selfies» som er satt sammen til en video der bildene er tatt i samme positur over lang tid. Det er uttrykksløse bilder på linje med et passbilde som skal kunne leses av en datamaskin. For å lage en slik «time-laps selfies» må man tilpasse ansiktsuttrykket sitt slik at det passer inn med de tidligere bildene av seg selv. Dette mener Rettberg henger sammen med «timeline» på Facebook der man kan gå inn og kommentere og på en måte tilpasse tidligere hendelser.

Avslutningsvis vil jeg trekke fram det Rettberg sier om hvordan sosiale medier lærer oss å markedsføre oss selv. Sosiale medier bidrar til at vi kan fremme vår personlige merkevare ved å få flest mulig likes og kommentarer, som deretter genererer større oppmerksomhet. Med andre ord, sosiale medier er ikke bare ren underholdning, men legger også noen grunnleggende premisser for hvordan vi fremstiller oss selv for oss selv og andre.

Dette er noe jeg ikke har tenkt på før, men absolutt noe jeg syns er spennende. Har sosiale medier en slik effekt på oss, hva tror du?

– Marius Johnsen