Et av hovedmålene til litteratur, og faktisk all slags kunst, er delingen. I litteratur deler man historier, følelser og forskjellige livssyn. Derfor kan det også være terapeutisk, særlig når tekstene gjelder forskjellige sykdommer. De sistnevnte blir mer og mer populære, uavhengig av formen for publikasjon. Det er mange bloggtekster som blir gitt ut som bøker, og interessen for dem er også ganske stor. Det kalles remediering og nettopp dette fenomenet skal vi diskutere her.

Blogging har blitt en utbredt måte å dele sine opplevelser på. Bloggen er et veldig effektivt virkemiddel for å fortelle om alt som bryr eller bekymrer oss. Vanligvis forbinder folk bloggingen med fortellinger om ulike typer livsstil, destinasjoner for reise, mat og trening. Sykdomsblogger hjelper ikke bare pasientene til å ikke føle seg så ensomme i lidelsen, men de også skaper refleksjon og ettertanke hos leserne, uavhengig av alderen deres. Lise-Mari Lauritzen og Linda Hamrin Nesby skriver i deres artikkel Selvbiografiske Sykdomsfortellinger i videregående skole, om hvordan en syk person kan finne omsorg i fortellingen til en annen person i samme eller liknende situasjonen.  Slike fortellinger fremmer empati og den er et avgjørende menneskelig trekk. Lise-Mari Lauritzen synes at av denne grunnen bør mange lærere i videregående skole bruke slike tekster i undervisninga. Hun holdt også en gjesteforelesning om dette temaet på UiT 06.03.2017. Dessuten er interessen for slike tekster veldig stor. Lauritzen har spurt elevene om meningene deres og det viser seg at de fleste gjerne vil ha personlige sykdomsfortellinger i undervisninga:  ”Man lærer om hvordan folk lever med sykdom, og man lærer mer om ulike sykdommer. Alle kan jo bli syk.”

Disse sykdomsfortellingene kalles patografi, en genre som forekommer både på blogg og i bokform. Det er interessant å påpeke at gjennombruddet for sjangeren kom først på 2000-tallet. Imidlertid har bøker på dette feltet vært en stor og viktig del av folks liv i mange hundre år.  Internett er et medium som tilbyr oss en forenkelt tilgang til all slags informasjon, derfor får bloggene om ulike temaer så mye oppmerksomhet. Takket være internett har  patografien blitt så populær. Det er mye enklere å publisere en blogg enn ei bok, rett og slett fordi det tar mindre tid og penger. Man leter ikke etter utgivere, redaktører eller sponsorer.

Mennesker trenger å dele problemene sine med de andre. De som står oss nærmest  er  ikke alltid den beste kilden til omsorg. Her er sosiale medier til hjelp. De gir oss anledning til å ha kontakt med tusenvis andre personer som kan sette seg inn i våre lidelser og bidra til at vi føler oss bedre, til at vår tilhørighet til samfunnet blir tydeligere.  Hvorfor er patografiske fortellinger så effektive i å gi omsorg? Lauritzen og Nesby peker på tre hovedårsaker til dette. Patografiene hjelper for det første pasienter i samme situasjon. Patografiene gir for det andre også stemme til pasientene og hjelper dem å føle seg hørt. Denne genren gir for det tredje den friske leseren en mulighet til å leve den skremmende tilstanden mellom liv og død, men så være frisk igjen.

Kristian Gidlund er en svensk ung mann som fikk kreft i magesekken og bestemte seg for å begynne å skrive en blogg. Dessverre gikk han bort i 2013, etter et tilbakefall av sykdommen i 2012. Han så på skrivingen som et terapeutisk tiltak. Han sier: “Jag startade en blogg. Från borjän tänkt att bara finnas för mig själv. Den skulle vara mitt sätt att hantera det här. Min boxningspåse”.[1] Lauritzen og Nesby hevder i sin artikkel at det kanskje er lettere å akseptere en sykdom når  den er  “kledd” i metaforer i stedet for å “stå ansikt til ansikt med det medisinske språket”, og Gidlund gjør nemlig det i bloggen sin. Han sammenlikner kreften med et menneske: “Om du var et människa skulle jag beväpna mig. Jag skulle forcera in revolvern i din käft.”

Distansen mellom de som skriver bloggen og publikummet er mye kortere enn den mellom en forfatter av en bok og leserne hans eller hennes. Det er slik takket være språket som bloggforfatteren bruker og kommentarfeltet. Det siste muliggjør en raskere og hyppigere kontakt som ofte kan være av vesentlig betydning for den som skriver bloggen, altså for leserne. Støttende kommentarer er mer enn hjelpsomme, og alle trenger dem, uavhengig av hva slags blogg de skriver. Det er den største forskjellen på tekster som er i form av blogg og de som har blitt utgitt som bøker, de sistnevnte får ikke så mange kommentarer, avstanden mellom forfatteren og leserne er lengre. Kristian Gidlund ga ut boka I kroppen min – resan mot livets slut och alltings början i 2013. Innholdet er ikke akkurat det samme som det i bloggen, boka har færre innlegg og den mangler datoer eller stedsanvisning. Alt dette viser at denne formen for tradisjonell trykt publikasjon er på en måte mer individuell og med mer fokus på forfatteren. Strømmen av tankene og hele prosessen av deling blir ikke forstyrret av meningene til andre.

[1] “I kroppen min’’, Kristian Gidlund (1983-2013)