Språkbruk i sosiale medier – en moderne signatur

Av Sofie

Å debutere som blogger i 2017 er ikke like lett som man kanskje skulle tro. Jeg velger å si det som Petter (eller var det Henning?) Solberg så fint uttalte i et intervju for noen år siden «but, but, it wasn’t only, only». Og selv om jeg humrer litt av dette utsagnet, er det akkurat slik jeg føler det nå når jeg skal skrive en bloggtekst for første gang. Og ikke nok med det, jeg har altså påtatt meg det ærefulle oppdraget med å reflektere rundt hvorfor språkbruken i sosiale medier utfordrer den tradisjonelle oppfatninga man har om hvilke forskjeller det er mellom tale og skrift.

Plutselig er jeg er pinlig klar over at jeg befinner meg i et smått kaotisk «språk-grenseland». Selv tenker jeg stort sett aldri over hvordan jeg skriver på sosiale medier. Jeg er en flittig bruker av både snapchat, instagram, facebook og vsco, men tenker minimalt på hvordan jeg faktisk ordlegger meg via disse kanalene. Og nå er plutselig alt jeg klarer å tenke på hvordan man egentlig skriver et blogginnlegg. De som sa at bloggere ikke utfører et ærlig dagsverk, kan herved gå å legge seg. Dette er jammen mer krevende enn dere ikke-bloggere skulle tro. Og ja, jeg skriver altså «dere», fordi jeg nå er et «proud and loud member» av bloggerne. Hurra!

Tilbake til språkbruken i sosiale medier. Den generelle oppfatninga er at talespråk og skriftspråk har grunnleggende forskjeller. Talespråket kjennetegnes ved at det er flyktig, uformelt, kontekstavhengig, dialogisk, involvert og personlig. Skriftspråket på sin side virker å være permanent, formelt, kontekstuavhengig, monologisk, avkobla og upersonlig. Dette er oppfattede motsetninger som Theresa Lillis trekker frem i «The sosiolinguistics of writing» (2013:9) Disse kjennetegnene ved skrift og tale er nok noe de aller, aller fleste vil si seg enig i. Mer spennende blir det imidlertid når man skal trekke inn språkbruken i sosiale medier. For selv om det fremdeles er snakk om skriftspråk, vil vel neppe folk være enig i at den jevne «insta-caption» man møter på, er særlig formell. Eller at snapchat-språket som brukes er upersonlig.

I 2011 kom «Det digitale språket» av Svein Lie, og det er den eneste introduksjonen til språk i sosiale medier på norsk. De språklige kjennetegnene Lie trekker frem er bruken av forkortelser, utelatelser (da av tegnbruk, mellomrom, og ord som da forstås ut av sammenhengen), kreativ bruk av tegn og  av små eller store bokstaver, emotikon, dialektbruk og språkbruk som ligger nært talemålet. Det kommer også frem hos Lie at språkbrukerne i sosiale medier har tre ønsker med tanke på hvordan en skriver. Det første er en økonomisering av språket, altså at man ønsker å skrive kortfattet. Det andre er ekspressivitet, da at man ønsker å formidle sine egne følelser. Det tredje er et ønske om individualitet, at man vil forsøke å være så autentisk som mulig. Disse ønskene går på mange måter på tvers av Lillis kjennetegn av skriftspråk, og minner mer om kjennetegnene på talespråket. Altså en «muntlig» skriftform.

På sosiale medier er vi oss selv. Vi viser deler av våre egne liv, våre tanker, interesser og følelser. Sosiale medier er et sted mellom det offentlige og det private, og språket som benyttes der, bærer naturlig nok preg av dette. Audhild Gregoriusdotter Rotevatn skriver i masteroppgaven sin, som handler om facebook-språk følgende:

«Ungdommane har ei avansert kodeveksling når dei skriv i ulike kanalar. Eigenskapar ved kanalen i seg sjølv og kven mottakaren/mottakarane er, er heilt sentralt. Brukarane av sosiale medium har i større eller mindre grad flytta delar av privatlivet sitt ut på Internett, og står i spagaten mellom det private og det offentlege. Då får vi også eit språk i spagaten.» (Rotevatn, 2014: 99)

Og jeg tenker at det er nettopp dette det handler om. Språket vi benytter i sosiale medier er på mange måter en refleksjon av oss selv. Det er vår moderne signatur.

Når jeg nå blar gjennom mine egne profiler på sosiale medier, ser jeg språket mitt med nye, nysgjerrige øyne. Jeg finner alle kjennetegnene til Lie representert gjennom mine egne ord. Jeg skriver dialekt. Jeg forkorter og utelater ord og mening, alt ettersom. Jeg bruker små og store bokstaver for å streke under poeng, og jeg bruker flust av emotikon. Språket mitt er ofte kortfattet og «virkelighetstro». Det er det nærmeste ordet jeg kommer frem til som stemmer.

Foto: Skjermdump fra min egen facebook-vegg. (En aldri så liten perle fra 2014.)

 

Litteraturliste:

  • Lie, Svein. 2011. Det digitale språket. Oslo: Ling Forlag
  • Lillis, Theresa. 2013. The Sociolinguistics of Writing. Edinburgh: Edinburgh University Press
  • Rotevatn, Audhild Gregoriusdotter. 2014. Språk i spagaten. Facebook-språket. Om normert språk og dialekt blant vestlandselevar. MA-oppg. I nynorsk skriftkultur. Høgskulen i Volda.

You may also like...

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *