Author Archives: oystein

Make love (with nynorsk), not war 

Av Sofie Fossli

András Kornai er ikkje nådig når han hevdar at nordmenn har bestemt, gjennom bloggane og twittar-kontoane våre, at det berre er bokmål som får vere med inn i den digitale framtida. Nynorsk er å finne i mykje mindre grad på sosiale medium og på internett, og tala han presenterer, ser ikkje ut til å vere lovande. Han trekker fram at bokmål-Wikipedia er fire gonger så stor som nynorsk-Wikipedia, sjøl om desse to i lang tid var omtrent like store. Så joda, eg skjønar sjølvsagt kva Kornai meiner når han seier at det ikkje ser spesielt lyst ut for nynorsk-bruken i det digitale.

Skjermdump blogglisten.no, 10.05.2017

Dersom ein går inn og ser på blogglisten.no, poppar det opp ei oversikt over dei mest lesne bloggane i Noreg. No skal eg ærleg innrømme at eg ikkje har vore innom alle på lista, men det eg fort fann ut, var at det er forbløffande få av bloggarane som skriv på nynorsk. Det kan ikkje vere ei tilfeldigheit. Så kva er det som gjer at så få veljar å blogge på nynorsk? Mariell Øyre, kvinna bak bloggen hjartesmil, er ein av få nynorskbloggarar. I 2014 vart ho intervjua av NRK, kor ho la vekt på at poenget med bloggen ikkje er at ho vel å føre penna på nynorsk, men at det likevel etter kvart vart viktig for ho å gå føre og vise at ein fint kan blogge på nynorsk.

Blogging er ei relativt ny greie. Og sjølv om ein finn eit breitt spekter av «bloggtypar», er det nok ei overvekt av dei såkalla «rosabloggane». Det som kjenneteiknar dei, er at dei gjerne er drivne av unge jenter som hovudsakleg bloggar om klede, sminke og kvardagsliv. Kristine Ullebø, frå Førde, ligg på 11.plass på blogglista. Ho skriv bokmål på bloggen, men fortel til NRK i 2014 at ho ein gong publiserte eit innlegg på nynorsk, der ho mottok mange kommentarar på at det var tungt å lese når ho skreiv nynorsk. Ho uttalte også at ho trur ho ville miste lesarar om ho valde å ikkje bruke bokmål. Her trur eg vi er i nærleiken av kjernen i saka. Når majoriteten av bloggane der ute er skrivne på bokmål, er det ikkje så lett å vere den som skil seg ut, sjølv om du kanskje i utgangspunktet kunne tenkt deg å bruke nynorsk.

Nynorsk har opp igjennom måtta tole mykje hets og hat. Sjølv kan eg hugse at eg ikkje var særleg begeistra for å måtte byrje å lesa og skrive nynorsk på ungdomsskulen. Dette hadde nok mykje å gjere med at allereie i åra før ungdomsskulen, hadde eg høyrt tallause skrekkhistorier frå dei eldre elevane om nynorsk, og om kor tørt, vanskeleg og forferdeleg det var. Naturleg nok gjekk eg ikkje inn i dette nye «språk-forholdet» på dei rette premissane. Eg var full av dårlege haldningar, noko som gjorde at eg var lite open og lærevillig i mange år framover. Og eg trur nok ikkje eg er åleine om desse erfaringane. Nynorsk har i årevis hatt eit særdeles dårleg rykte, særleg mellom barn og unge, nettopp fordi det har vore så mykje skremslepropaganda (for å setje det veldig på spissen) knytt til dette skriftmålet.

Blogg er eit sosialt medium som vert dominert av unge. Når i tillegg majoriteten der skriv bokmål, er det kanskje ikkje så lett å vere han eller ho som vel å skrive nynorsk. Det gjer at det blir noko som er annleis, og mange unge ønskjer ikkje å skilje seg ut. Kanskje har det også noko å seie at ein er redd for å ikkje nå ut til like mange som ein ville gjort elles, sett at ein skreiv nynorsk. Sjølv trur eg at nynorsk kjem til å få ein oppsving i sosiale medium snart. Vi har sett dei siste åra at det har eksplodert med dialektbruk på TV og radio, og folk ser ut til å vere stolte av dialektane sine uansett kvar i landet dei kjem frå. Mange vel også å skrive dialekt i sosiale medium, og det utan at det vekkjer stor oppsikt. Kanskje gjer dette at det snart blir kult å vere ho eller han som både bloggar, skriv «insta-captions» og FB-innlegg på nynorsk.

 

Poesiens reise –  ut fra hylla, inn i hånda 

Av sfo026

Jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte en diktsamling. Og det er kjempelenge siden jeg lånte en på biblioteket. De aller, aller fleste diktene jeg har lest den siste tiden, har jeg lest gjennom Instagram. Jeg følger flere “poesikontoer” som daglig, eller i alle fall ukentlig, legger ut forskjellige dikt. En av disse kontoene er @renpoesi. Kontoen har i dag over 70.000 følgere. Kvinnen bak er Ellen Wisløff. I 2015 fortalte hun Dagsavisen at hun startet kontoen for å dele dikt hun selv likte, og som inspirasjon til å lese mer dikt. Hun trodde ikke kontoen skulle bli særlig stor. I 2015 fikk 108 av diktene fra kontoen plass i en diktsamling, og boka ble en bestselger. 69 forskjellige forfattere stod bak diktene.

Foto: https://www.instagram.com/renpoesi/ (Mikronovelle av Frode Grytten, og en del av hans twitter-prosjekt.)

Frode Gryttens tekster dukker støtt og stadig opp på kontoen @renpoesi. Gjennom ett år la forfatteren ut en twitternovelle, eller mikronovelle om du vil, på Twitter, hver eneste dag. Alle tekstene bestod av under 140 tegn, som er maksgrensa på Twitter. I 2014 kom samlinga Vente på fuglen som rommer mange av tekstene derfra. Jeg har valgt å analysere diktet på bildet over, som både er å finne som en del av Twitter-prosjektet og i samlinga. I Litterære bagateller gir Marit Grøtta en introduksjon til korttekster. Hun trekker frem sju perspektiver som kan være nyttige når man skal analysere korttekster. Jeg skal forsøke å benytte meg av ett par av disse i analysen av Gryttens mikronovelle, nærmere bestemt helhetseffekten og bruddet. Jeg kommer senere i innlegget tilbake til hvordan disse perspektivene egentlig fungerer.

I mikronovellen møter leseren en 91 år gammel mann som planlegger å rømme fra sykehjemmet så snart våren kommer. Han har ennå steder han vil besøke, ting han vil gjøre. Hele teksten strekker seg over en og en halv  linje, og helhetseffekten som Grøtta forteller om, blir dermed svært gjeldende. Dette perspektivet handler enkelt og greit om at korte tekster kan leses uten stopp. Dermed opplever man denne helhetseffekten, der leseren er fattet under hele tekstlesingen. Ordvalget i teksten formidler en slags optimisme, 91-åringen føler nemlig at verden venter. Drømmene hans kaller fremdeles på han.

Det er en sterk kontrast mellom drømmen om å se Jæren, Lofoten og Buenos Aires, og den nåværende tilværelsen som en gammel mann på sykehjem, som dessuten må rømme for å komme seg vekk. Kontrasten blir mellom to helt ulike verdener – den virkelige, hvor livet hans er i sluttfasen, og dagene tilbringes på et sykehjem, – og på den andre siden en drømmeverden, hvor sinnet hans er ungt, og han fremdeles ønsker å ta fatt på nye eventyr. Bruddet kommer i den siste setningen. Den uventede sammensetningen mellom den høye alderen og fremtidsvisjonen hans virker både optimistisk, trist og humoristisk på en og samme tid. Grøtta legger vekt på at at et slikt brudd gjør leseren klar over en viktig og meningsbærende overgang i teksten.

Gjennom få ord opplever vi som lesere å bli sluppet ned i et øyeblikk. Vi møter en gammel mann på et sykehjem. Våren er på vei, og han har bestemt seg for å rømme fra sykehjemmet. I takt med våren utenfor døra, opplever han en indre oppvåkning. En ny vår. På innsiden av en gammel kropp befinner det seg en ungdommelig sjel, en eventyrer, som fremdeles har noe som gjenstår å oppdage. Å skulle rømme er for han et faktum. Ventingen på våren er det som holder han igjen, selv om vi som lesere kanskje tror det er noe mer. Han er 91 år, og selv om han vil det aldri så mye, så venter ikke verden på samme måte som i ungdomsårene. Likevel, mens ventingen holder han igjen, kan han drømme om rømningen og nye reiser, og i den drømmen finnes det frihet. Teksten får meg som leser til å tenke på tiden, og et menneskeliv fra krybbe til alderdom. Gjemt bak en humoristisk letthet finner man dypere temaer. Kanskje plages 91-åringen over å skulle forsone seg med at livet hans snart er slutt, og at tiden for reiser og oppdagelser trolig er forbi.

Twitter-poesi og lyrikk som er å finne på instagramkontoer, er av egen erfaring veldig lett tilgjengelig. Det er lett å følge en Twitter-konto hvor du hver dag får en mikronovelle under 140 tegn. Og det er lett å følge en instagramprofil hvor dikt og kortprosa dukker opp daglig. Det krever ikke at du kjøper eller låner en diktsamling, eller setter deg inn i hvilke samlinger det i det hele tatt er du burde og/eller ikke burde sjekke ut. Poesien har således forflyttet seg ut fra fjerne hyller, og ned i skjermen i hånda.

I tillegg tror jeg at disse «poesipausene» gjør godt blant alt annet mylder på sosiale medier. Kanskje blir det et pusterom hvor folk leser ting som får deg som menneske til å føle noe. Det er i alle fall min erfaring med @renpoesi, og da særlig Frode Gryttens vakre og litt såre tekst om et ungdommelig sinn, en gammel kropp, og en drøm uten aldersforbehold.

Litteraturliste

Grøtta, Marit. 2009. Litterære bagateller: Introduksjon til litteraturens korttekster. Side 24, 25, 28. 1 utgave. Cappelen akademisk forlag

Språkbruk i sosiale medier – en moderne signatur

Av Sofie

Å debutere som blogger i 2017 er ikke like lett som man kanskje skulle tro. Jeg velger å si det som Petter (eller var det Henning?) Solberg så fint uttalte i et intervju for noen år siden «but, but, it wasn’t only, only». Og selv om jeg humrer litt av dette utsagnet, er det akkurat slik jeg føler det nå når jeg skal skrive en bloggtekst for første gang. Og ikke nok med det, jeg har altså påtatt meg det ærefulle oppdraget med å reflektere rundt hvorfor språkbruken i sosiale medier utfordrer den tradisjonelle oppfatninga man har om hvilke forskjeller det er mellom tale og skrift.

Plutselig er jeg er pinlig klar over at jeg befinner meg i et smått kaotisk «språk-grenseland». Selv tenker jeg stort sett aldri over hvordan jeg skriver på sosiale medier. Jeg er en flittig bruker av både snapchat, instagram, facebook og vsco, men tenker minimalt på hvordan jeg faktisk ordlegger meg via disse kanalene. Og nå er plutselig alt jeg klarer å tenke på hvordan man egentlig skriver et blogginnlegg. De som sa at bloggere ikke utfører et ærlig dagsverk, kan herved gå å legge seg. Dette er jammen mer krevende enn dere ikke-bloggere skulle tro. Og ja, jeg skriver altså «dere», fordi jeg nå er et «proud and loud member» av bloggerne. Hurra!

Tilbake til språkbruken i sosiale medier. Den generelle oppfatninga er at talespråk og skriftspråk har grunnleggende forskjeller. Talespråket kjennetegnes ved at det er flyktig, uformelt, kontekstavhengig, dialogisk, involvert og personlig. Skriftspråket på sin side virker å være permanent, formelt, kontekstuavhengig, monologisk, avkobla og upersonlig. Dette er oppfattede motsetninger som Theresa Lillis trekker frem i «The sosiolinguistics of writing» (2013:9) Disse kjennetegnene ved skrift og tale er nok noe de aller, aller fleste vil si seg enig i. Mer spennende blir det imidlertid når man skal trekke inn språkbruken i sosiale medier. For selv om det fremdeles er snakk om skriftspråk, vil vel neppe folk være enig i at den jevne «insta-caption» man møter på, er særlig formell. Eller at snapchat-språket som brukes er upersonlig.

I 2011 kom «Det digitale språket» av Svein Lie, og det er den eneste introduksjonen til språk i sosiale medier på norsk. De språklige kjennetegnene Lie trekker frem er bruken av forkortelser, utelatelser (da av tegnbruk, mellomrom, og ord som da forstås ut av sammenhengen), kreativ bruk av tegn og  av små eller store bokstaver, emotikon, dialektbruk og språkbruk som ligger nært talemålet. Det kommer også frem hos Lie at språkbrukerne i sosiale medier har tre ønsker med tanke på hvordan en skriver. Det første er en økonomisering av språket, altså at man ønsker å skrive kortfattet. Det andre er ekspressivitet, da at man ønsker å formidle sine egne følelser. Det tredje er et ønske om individualitet, at man vil forsøke å være så autentisk som mulig. Disse ønskene går på mange måter på tvers av Lillis kjennetegn av skriftspråk, og minner mer om kjennetegnene på talespråket. Altså en «muntlig» skriftform.

På sosiale medier er vi oss selv. Vi viser deler av våre egne liv, våre tanker, interesser og følelser. Sosiale medier er et sted mellom det offentlige og det private, og språket som benyttes der, bærer naturlig nok preg av dette. Audhild Gregoriusdotter Rotevatn skriver i masteroppgaven sin, som handler om facebook-språk følgende:

«Ungdommane har ei avansert kodeveksling når dei skriv i ulike kanalar. Eigenskapar ved kanalen i seg sjølv og kven mottakaren/mottakarane er, er heilt sentralt. Brukarane av sosiale medium har i større eller mindre grad flytta delar av privatlivet sitt ut på Internett, og står i spagaten mellom det private og det offentlege. Då får vi også eit språk i spagaten.» (Rotevatn, 2014: 99)

Og jeg tenker at det er nettopp dette det handler om. Språket vi benytter i sosiale medier er på mange måter en refleksjon av oss selv. Det er vår moderne signatur.

Når jeg nå blar gjennom mine egne profiler på sosiale medier, ser jeg språket mitt med nye, nysgjerrige øyne. Jeg finner alle kjennetegnene til Lie representert gjennom mine egne ord. Jeg skriver dialekt. Jeg forkorter og utelater ord og mening, alt ettersom. Jeg bruker små og store bokstaver for å streke under poeng, og jeg bruker flust av emotikon. Språket mitt er ofte kortfattet og «virkelighetstro». Det er det nærmeste ordet jeg kommer frem til som stemmer.

Foto: Skjermdump fra min egen facebook-vegg. (En aldri så liten perle fra 2014.)

 

Litteraturliste:

  • Lie, Svein. 2011. Det digitale språket. Oslo: Ling Forlag
  • Lillis, Theresa. 2013. The Sociolinguistics of Writing. Edinburgh: Edinburgh University Press
  • Rotevatn, Audhild Gregoriusdotter. 2014. Språk i spagaten. Facebook-språket. Om normert språk og dialekt blant vestlandselevar. MA-oppg. I nynorsk skriftkultur. Høgskulen i Volda.

CASH ME OUTSIDE

Av mha267

Heia bloggen! Dette er mitt første blogginnlegg noen gang, og antakelig starten på en lovende bloggkarriere. 1.og 2.Februar hadde vi første samling i SoMe, hvor vi blant annet tok opp språk i sosiale medier. Åse-Mette hadde en presentasjon hvor hun gikk gjennom hva som er typisk for språket vi bruker i sosiale medier, som forkortelser, smilefjes, innslag fra engelsk og at språket ofte er talemålsnært.

I denne artikkelen i Aftenposten forteller ungdommene forteller at de skriver på dialekt, og at dette gjelder for de fleste på deres alder. De skrivet isje, iche og ishe i stede for ikkje og de bryr seg ikke om tegnsetting og rettskriving ”Så lenge man forstår er det ikke vits. Vi gidder ikke å bruke tid på det”. Det kan være flere grunner til at en velger å skrive på dialekt, i artikkelen til Aftenposten sier en av jentene at hun gjør det fordi det er kjappere, enklere og fordi alle andre gjør det.

For en nub kan det være vanskelig å orientere seg i en verden full yolo, swag, lol og brb, for hva er det egentlig ungdommene mener når de skriver disse kodede meldingene? For det utrente øye virker det kanskje umulig å tolke, og som randome bokstaver og tegn uten mening. Et kjennetegn ved slikt ”ungdomsspråk” er at det er økonomisk, det handler ofte om å gjøre seg forstått på kortest og enklest måte. Dette systemet inneholder blant annet en hel del akronymer som YOLO (you only live once) og TMI (too much information). I tillegg til å være forkortelser på fraser er disse også innslag av engelsk, som er et annet typisk kjennetegn ved ungdoms språk i sosiale medier. Ungdommer kodeveksler over en lav sko, og de fleste av oss tenker nok ikke engang over det. Jeg trengte ikke bla langt i min egen chat for å finne eksempler på at både jeg og vennene mine stadig kodeveksler.

Språket ungdom bruker er preget av hva som trender i sosiale medier, og vi henter inn ord og utrrykk overalt. I en verden som stadig blir mindre og på World Wide Web, kryr det av nye mennesker og trender som integreres i måten skriver og snakker på. Overskriften er et eksempel på nettopp dette, den har gått som en farsott på omtrent alle sosiale medier. Ikke hørt uttrykket før? Da er du kanskje en av dem som enda tror at uttrykk som ”skjera bagera?”, ”det er lol” og ”yolo” er hipt og nytt. Språket utvikler seg i kjempe fart og det som var inn eller kult forrige uke, er ofte glemt eller gammel allerede, så her gjelder det å henge med.

Å forstå og få med seg alt av slang og uttrykk som florerer blant ungdom er nok umulig, og heller ikke nødvendig. Det fremstår kanskje som et språklig kaos uten noen form for regler eller retningslinjer, hvor en bruker nye ord hver dag, og skriver forkortelser som ingen forstår. Sosiale medier er enorme størrelser, som drives av og påvirkes av millioner av mennesker verden over, men alt er ikke nødvendigvis relevant overalt. Selv om sosiale medier gir oss muligheten til å kommunisere med og la oss inspirere av mennesker verden over, samler det oss også i mindre samfunn og grupper. Jodel for eksempel, viser kun meldinger skrevet innenfor et avgrenset geografisk område. Også på Facebook kan vi lage egne chatter og grupper, og slik velge hvem vi kommuniserer med og når. Innenfor slike ulike samfunn vil også dialekt- og slangbruken variere, og det finnes gjerne egne normer for hvordan en skriver. De fleste vil skrive annerledes i en gruppechat med venner fra ungdomsskolen enn vi gjør i familiegruppa, vi tilpasser språket etter hvem vi kommuniserer med. Dette var også et tema vi var innom på samlingen, nemlig audience design, som handler om hvordan vi som avsendere forestiller oss et publikum som mottagere av det vi skriver, og tilpasser språket deretter. Audience Design er et konsept som er utviklet av Allan Bell han forsket blant annet på radiostasjoner som hadde felles studio og noen felles programledere, men ulike målgrupper. Bell fant her ut at programlederne tilpasset språket sitt avhengig av publikum og stasjonen.

 

Hvis du vil bli klokere på ungdommens språk i sosiale medier kan du gå inn her:

http://www.itromso.no/nyheter/2015/03/24/Forkortelser-engelsk-og-slang-slik-er-ungdomsspråket-10785528.ece

Her er det listet opp noen av de mest populære forkortelsene som brukes. Etter hvert er du kanskje så dreven at du får alt på denne quizen også?

http://www.klikk.no/foreldre/ungdom/quiz-om-slang-1659084.ece

Tidsåndens tilpasning: Når teksten minner mer om tale

Av sho098

Sosiale medier utfordrer måten vi skiller mellom skrift og tale.

Spontan, umiddelbar og direkte – det er ord som kan beskrive både kommunikasjon på sosiale medier og en samtale.

For å kunne si noe om hvordan sosiale medier utfordrer måten vi tenker om skrift og tale, skal jeg definere hva jeg mener med sosiale medier. Det er Facebook, Facebook Messenger, andre meldingsapplikasjoner som Kick og lignende, Snapchat, Instagram, blogger og Twitter.

I dag foregår mange av samtalene våre som ikke-tale på de nevnte plattformene. Etter at mobiltelefonen ble et like selvsagt tilbehør som klær på 2000-tallet, har fler og fler av samtalene våre foregått som tekst, og etter at Snapchat kom på markedet; i bilder. Når denne endringen skjer, blir skriftspråket påvirket og endrer kriteriene på kategorien.

Illustrasjon en er et utdrag fra en sammenstilling fra Evjen (2011) gjengitt av prof. Vangsnes på første samling som handler om forskjellene på skrift og tale.

De beskrivelsene av tale som også passer til skrift på sosiale medier har jeg markert med rødt. De beskrivelsene av tale som passer til bildetjenesten Snapchat har jeg markert med gult.

I tillegg har jeg strøket ut de beskrivelsene av skrift som ikke passer til skrift i kommunikasjon i sosiale medier.

Illustrasjon av våre tradisjonelle skiller mellom tekst og tale, hentet fra Evjen (2011), og fargemarkert der jeg mener beskrivelsen kan passe for begge.

Fordi:

Når vi kommenterer og chatter på sosiale medier er dette absolutt umiddelbart: Produksjon og mottak skjer samtidig.

Kommunikasjon på Snapchat er forgjengelig: Bilder og chat blir borte dersom man ikke lagrer eller tar skjermdump.

En chat, eller en snap, er endelig: Hvis man skal rette opp må man sende en ny melding, men det gjøres stort sett ikke. Man er uformell og avslappet, folk skriver feil, sånn er livet.

Snapchat gjør kommunikasjonen både akustisk og visuell: Filmer blir ofte tekstet og man velge å si noe eller bare skrive noe selv om man sender en film.

I min egen analyse blir det ganske tydelig hvor glidende overgangen mellom skrift og tale har blitt. Våre tradisjonelle skiller blir utfordret og jeg tror nøkkelordet er umiddelbarheten.

I tillegg vil jeg trekke frem det personlige som har fått nye former i det ”nye” skriftspråket i sosiale medier. Vi chatter hurtig i én til én-kommunikasjon, akkurat som i en samtale, derfor blir det mye mer personlig enn det tidligere var.

Vi finner måter å uttrykke oss på som også representerer måten vi snakker på.

De tradisjonelle oppfatningene av skillene mellom skrift og tale utfordres av funksjonene hos de ulike plattformene sosiale medier tilbyr.

For å være personlig i budskapet fra avsender til mottaker er det flere ting som kan påvirke dette. Dialekt og emotikoner er noen av disse virkemidlene. Med emotikoner mener jeg det som på engelsk heter smileys.
Begge disse virkemidlene er med å gi det skrevne ordet et muntlig preg fordi budskapet er mer personlig. Budskapet er tilpasset både avsender og mottaker i mye større grad.

Men ikke alle er like glade for denne utviklingen skrivingen mellom, spesielt ”de unge” har.

Jeg hørte på NRK en diskusjon hvor en professor sier hun er sterkt imot emotikoner i meldinger. Hun mener det norske språket er rikt nok til å uttrykke det man mener. Hennes meningsmotstander, språkforskeren Rolf Theil, er derimot stor tilhenger av emotikoner.

I likhet med han mener jeg at samtaler har mange dimensjoner som ikke kommer frem gjennom ren tekst. Ved å legge til et emotikon kan man erstatte det som ansiktet eller kroppsspråket ville ha sagt i en ansikt-til-ansikt-samtale. Personlig synes jeg at et emotikon eller en annen figur kan bli både morsommere eller mer beskrivende enn å beskrive følelsen med ord.

La meg få eksemplifisere. Følgende melding er skrevet i klartekst, uten muntlig påvirkning, hvor tekst erstatter smileys.
Hei. Jeg smiler. Skal vi ta en tur på kino i kveld? Jeg smiler stort. Vi kan se filmen om Bridget Jones som blir gravid. Vi liker jo henne meget godt. Jeg sender deg et slengkyss. Håper du har tid. Jeg smiler stort.

Denne meldingen ligner mer slik hun faktisk ville ha skrevet det:

”Hei J Kino i kveld? 😀 Vi kan se den filmen om Bridget Jones som blir gravid. Vi likær jo ho så ille godt! :-* Håper’u kan 😀

Den første meldingen ville fått meg til å vurdere å ringe ambulansen og melde om en overrakende ung og velartikulert slagpasient. Den andre meldingen ville fått meg til å smile og svare ”Seff! Gleder meg <3”.

Et smileansikt på gul bakgrunn er velkjent for de fleste.

Dette underbygger forsker på språk og retorikk i sosiale medier Tina Thode Hougaard(2014) som skriver om dette i ”Sproglige forandringer i de nye medier – fra chatstil til hashtagpoesi”. Hun sier at emotikonet er et trekk som viser at vi tilpasser språket til omstendighetene. Vi snakker sammen på nye måter der hvor skriftspråk møter talespråk. Dette underbygger argumentene mine om at samtaler på sosiale medier skaper nye normer for skriftspråk på grunn av den muntlige formen.

Snakking i sosiale medier blir også en slags måte å tilpasse seg på. En sosiolekt, eller en medialekt, som Hougaard ville sagt. Hun skriver også at mediene har gitt en oppblomstring av det skriftlige hverdagsspråket. (I motsetning til andre dansker.) Å kalle det en oppblomstring heller enn forringing er jo akkurat det alle surmagede litteraturvitere som er imot smileys, burde gjøre! Samtaler er direkte og umiddelbare, selv om de foregår i tekst. Derfor emotikoner praktiske. Dessuten blir det lettere å skrive som seg selv. Man blir ikke bare en avsender av et budskap i likhet med mange andre avsendere med andre budskap. Du er deg selv som skriver til akkurat den du skriver til.

Derfor synes jeg kategoriseringen av forskjellene mellom tekst og tale er i ferd med å bli utdatert. Samtalen er umiddelbar selv om den foregår i tekst. Budskapet i teksten har like stort potensiale til å være personlig fordi vi har utviklet mange ulike måter å ”krydre” skrivingen vår på. Den kan også like gjerne være både dialogisk, forgjengelig og visuell med dagens brede spekter av plattformer som lar deg filme og skrive på en gang.
Derfor mener jeg at det er tydelig at kommunikasjon i sosiale medier utfordrer den tradisjonelle oppfattingen vår av forskjellene mellom skrift og tale.

Referanser

Evjen, L. R. (2011). æ sitt med klump i halsen når æ skriv det hær. Masteroppgave, Universitetet i Tromsø. Hentet fra http://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/4067/thesis.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Hougaard, T.T. 2014. Sproglige forandringer i de nye medier – fra chatstil til hashtagpoesi. I Nydanske språkstudier, 46. 39–66.

 

Det kompliserte facebookspråket

Trodde du dette var en vanlig blogginnlegg? Nei, nå sitter du faktisk og leser en akademisk tekst, utarbeidet av en hardtarbeidende student ved UiT. Innlegget er et arbeidskrav i emnet, Språk og tekst i sosiale medier.

Dialekt i sosiale medier, var temaet som ble tatt opp i kursets andre forelesning. Frister dette til videre lesning? Klart det gjør, dialekt er kult og du vet det! Foreleser Øystein Vangsnes fokuserte i timen på språkbruken på Facebook– kongen av sosiale medier. Facebooks største globale brukergruppe er ungdom i alderen 15-29 år og det ble derfor naturlig å se på denne gruppen. Det er ennå ikke er skrevet så mange avhandlinger om språkbruk på sosiale medier, men Øystein hadde funnet fram to norske Masteroppgaver; Audhild G. Rotevatn (Høgskulen I Volda 2014) og Liv Ragnhild Evjen (UIT, 2011)

Hvorfor er det slik at noen skriver på dialekt og noen på nynorsk/bokmål? Ungdommene i Rotevatns spørreundersøkelse kan gi noen svar (undersøkelsen er basert på videregåendeelever fra fem skoler på Vestlandet). Den viste at majoriteten av elevene (¾) bruker mer dialekt enn normert skriftspråk på Facebook. De bruker gjerne også normert skriftspråk, men varierer bevisst mellom dialekt og normert skrift. Det skrives minst dialekt i egne statusoppdateringer og mest i chatten og i kommentarfeltene. Elevene varierer også etter hvilken sosial mediekanal de skriver på. Dialekt brukes mest på Instagram og Snapchat og minst på Twitter og blogg.

På spørsmål om hvorfor ungdommene bruker dialekt, valgte de fleste svaralternativene «fordi det er slik eg snakkar» (76, 7%) og “fordi det er uformelt” (45,8%). De velgte i liten grad alternativene som handler om at det er lettere å skrive på dialekt eller at de ikke mestrer normert skriftspråk. De begrensede svaralternativene gir et noe statisk svar men de viser at det handler om identitet og sosialt samspill.

Chat og kommentarfelt er kanalene det blir brukt mest dialekt i. I motsetning til statusoppdateringer, som lettere kan leses av alle, er det færre deltakere i chat og kommentarfeltene. En får derfor konstelasjoner av mindre grupper som gir mulighet for varierende språklig tilpasning mellom deltakerne. Dette kan være med å vise at dialekt har funksjon i sosiale medier som en sosial kode mellom brukerne. Vi snakker jo tross alt om sosiale medier. Hva alle disse kodene er, får vente til et annet blogginnlegg, det er de for mange og kompliserte til at vi kan gå gjennom her.

Når jeg går gjennom min egen lille språkhistorie på Facebook, skal jeg innrømme at jeg har vært en smule hyklersk hva gjelder dialekt på sosiale medier. Et sted på veien har jeg kommet til den oppfatning at dialekt ikke hører hjemme på Facebook. Selv er veggen min full av hybridform mellom bokmål og dialekt fra mine første Facebook-år.

Overgangen fra den ene til den andre oppstod da jeg flyttet fra min lille hjembygd i Finnmark til Tromsø for å studere. Med flyttingen utvidet facebooknettverket seg og andelen facebookvenner fra hjembygden ble mindre. Plutselig var det flere miljøer å forholde seg til. Hvem skulle jeg tilrettelegge meg språklig etter nå? Jeg prøvde meg fram. I begynnelsen brukte statusoppdateringene til å oppdatere de hjemme på – som små brev hjem. Det ble på dialekt. Etter hvert innhentet den nye studenttilværelsen meg. Nye venner og X antall semesteroppgaver med strenge språkkrav smittet over på Facebookspåket. Statusene ble nå skrevet mest på bokmål.

“Riktig språk” ble ennå viktigere når jeg, etter noen år, tok på meg organisasjonsverv og jobbet som organisasjonssekretær for Europabevegelsen i Nord-Norge. Med verv og jobb vokste vennekretsen ytterligere og ble mer formell. Det ble mindre “dette har jeg spist til middag” og mer Barosso, eurokrise og EU. Som om det hittil ikke hadde vært nok ble facebookpublikumet ennå mer sammensatt. Hvem skrev jeg for nå? Jeg valgte å helgardere meg og overgangen til bokmål var dermed komplett.

Dialektendringen på facebookveggen min vitner altså om en endret forståelse av begrepet “venner” på Facebook, fra ordets opprinnelige betydning til forståelsen av det som et fragmentert nettverk. Som min kjære tante alltid sier “Si meg hvem du omgås og jeg skal si deg hvem du er.” Litt sånn er det med dialekt på sosiale medier – si meg hvordan du snakker og jeg skal si deg hvem du er.

-Susanne

Nyheitsartikkel!

Marius

Marius, Isabel og Marius – tre media- og dokvitstudentar som har funne vegen til kurset. Foto: Karine Nigar Aarskog

Som nemnt i eit tidlegare innlegg kom det ein journalist frå kunnskapsmagasinet Labyrint på den første samlinga for kurset. Resultatet av det besøket vart publisert på nett i går i form av denne artikkelen. Artig med merksemd – no ventar vi berre på at også UiT-eksterne medium lagar sak om oss! 😉

– Øystein

Første samling – ein mjuk start

Den første samlinga var på alle måtar ein mjuk start der vi aller først kosta på oss å definera kva sosiale medium er for noko – med utgangspunkt i den definisjonen ein finn på snl.no. Vi brukte elles ein god del tid på å presentera oss sjølve og planen vi har lagt for kurset og andre praktisk forhold. Vi er jo tre vitskapleg tilsette som samarbeidar om dette tiltaket: ein litterat og to språkvitarar. Det som elles var veldig kjekt og spennande, var at sjølv om dette i utgangspunktet er eit emne tiltenkt nordiskstudentar, dukka det opp tre studentar som tek ein grad i media- og dokumentasjonsvitskap. (Og viss eg oppfatta det rett, kjem det til å komma endå ein slik seinare.)

Det som også dukka opp på første samling, var ein journalist og ein fotograf frå Labyrint, kunnskapsmagasinet til UiT. Journalisten hadde sendt ein e-post til meg fordi ho ville laga ei sak om sosiale medium, og ho hadde funne namnet mitt på ei liste. Kontakten kom altså heilt uavhengig av kurset, men det var jo då naturleg for meg å be henne komma på første samling, så kunne vi «ta det derifrå» som ein gjerne seier. Det skal bli spennande å sjå kva som kjem ut av det – no har ho jo fått studentar ho kan intervjua også!

bilde-47

Linda Nesby (nr. 2 frå høgre) skisserer nokre kjenneteikn på bloggtekstar. Mobilfoto: Øystein A. Vangsnes

Eit spørsmål som vart drøfta, delvis som eit spørsmål frå journalisten, var om ein kan snakka om blogg som ein eigen sjanger. Mitt spontane svar var at bloggformatet er veldig vidt og variert – og ikkje minst fritt – så eg var skeptisk til om ein kan seia at det er ein eigen sjanger. Men litteraten Linda braut inn og peikte på tre sentrale kjenneteikn på typiske bloggtekstar: Hyppig (‘frequency’), personleg (‘personality’) og kort (‘brevity’).

Som nemnt gjekk vi gjennom planen for kurset, og den omfattar i beste fall opptil fleire gjesteførelesarar (som enno ikkje er på plass). Men dei tre neste gongane kjem eg, Åse Mette og Linda til å halda kvar vår førelesing (i den rekkjefølgja). Neste veke (tysdag 13.) kjem eg til å snakka om talemål og skriftspråk i sosiale medium, altså om korleis grensa mellom munnleg og skriftleg språk blir mindre tydeleg og også om bruk av dialekt i skrift. Eg kjem nok heller ikkje til å motstå freistinga å visa korleis ein nærmast kan driva dialektforsking på nett. Veka etterpå (tysdag 20.) kjem nok Åse Mette til å følgja opp nokre trådar frå mitt føredrag, men også leggja ut nye, når ho skal snakka om «Sosiolingvistisk forsking i sosiale medium: Moglegheiter, utfordringar, eksempel». Linda skal så tysdag 27. januar snakka om forholdet mellom digital og skriftleg litteratur.

Så der har de opptakten! Dersom det er nokon utanfor den registrerte studentgruppa som ønskjer å komma på eit eller fleire av føredraga, går det heilt fint. (Tidspunktet er tysdagar 14.15-16.00 i E0.104.)

Eit av arbeidskrava i kurset er å skriva eit blogginnlegg med utgangspunkt i ei førelesing/føredrag, anten eit resymé eller ein tekst som tek utgangspunkt i emnet og spinn vidare på det. Desse studenttekstane skal publiserast på denne bloggen! Så følgj med!

– Øystein

Då brakar det laus!

Vårsemesteret 2015 samarbeidar nordiskmiljøet ved Institutt for språkvitskap og Institutt for kultur og litteratur om eit kurs der studieobjektet er sosiale medium. Første samankomst er i dag, tysdag 6. januar kl. 14.15 i E0.104! Det kjem til å bli både språkvitskaplege og litterære innfallsvinklar og med eit forhåpentlegvis raust innslag av gjesteføredrag. Det er allereie tre vitskapleg tilsette involvert i kurset – Linda Nesby, Åse Mette Johansen og Øystein A. Vangsnes – som alle vil halda førelesingar omkring emne dei er særleg opptekne av.

Vi satsar elles på aktiv deltaking frå studentane! Og det store spørsmålet nett no er: Kor mange blir dei?!

Emneknagg på Twitter og Instagram og ev. andre stader blir #UiTSoMe (ein «hashtag» som ikkje har vore i bruk sidan våren 2012).

– Øystein