Dokker får unnskylde språkbruken, men han er i teneste for faget, også når eg siterer språkbrukaren som på Facebook kallar norske folkevalde «Søringkuka». Han meiner sjølv han ikkje treng å utdjupe det, for «det dekke vel det meste». Ein annan skriv om dei same politikarane: «Hut dem på havet». Ein tredje omtalar kan hende avgjerdene meir enn politikarane når han uttrykkjer «Forbanna mannskit bekkola».

Her flyg kjerna i saka, eit av dei militære Orion-flya som er stasjonerte på Andøya. (Foto: Roy Samuelsen)

Desse tre ytringane er frå den same kommentartråden på eit innlegg i Facebook-gruppa «Bevar Andøya Flystasjon» tysdag 8. november 2016. Det er ikkje ofte riksmedium vier spalter, klikk og sendetid til den vesle kommunen Andøy i Nordland. Denne tysdagen gjorde dei nettopp det. Då vart fleirtalet på Stortinget samde om den neste langtidsplanen for Forsvaret, inkludert å legge ned flybasen med om lag 300 arbeidsplassar på kommunesenteret Andenes. Debatten har gått høgt, både før og etter denne avgjerda, ikkje minst mellom dei 26 366 medlemane i Facebook-gruppa «Bevar Andøya Flystasjon».

Ein treng slett ikkje vere einige om forsvarspolitikk for å kunne sjå at desse uttrykker eit stort engasjement. Bannskapen er berre eit av teikna på at det ligg sterke kjensler bak, dialekten i skriftspråket fortel om det same. Liv Ragnhild Evjen har undersøkt språket i debattforum som er knytt til norske nettaviser. I mastergradsoppgåva hennar legg ho vekt på personleg engasjement som ein dialektfremmande faktor, og ho skriv at «emosjonelt innhald [kan] vere ei medvirkande årsak til at ein skriv på dialekt».

Evjen har delt materialet sitt inn i sju ulike kategoriar.

For å utdjupe omgrepet «emosjonelt innhald» kan vi samanfatte forskinga til Evjen med at nokre tema i nettavisa skapar ein meir engasjert, og dermed meir dialektprega, debatt i kommentarfelta enn andre tema. Evjen har i sitt materiale funne at bil og trafikk er det emnet som ser ut til å få språkbrukarane til å bruke dialekt oftast, nærmare bestemt i 11,91 prosent av innlegga i materialet hennar. Nedst på lista står politikk. Her er berre 3,65 prosent av innlegga på dialekt. Ikkje veldig mykje høgare skårar samlekategorien nyheiter; i denne kategorien er 5,68 prosent av innlegga på dialekt.

Evjen definerer ikkje emnekategoriane nærmare, men det første innlegget i Facebook-gruppa «Bevar Andøya Flystasjon» etter at avgjerda i Stortinget vart kjent, kan vanskeleg plasserast i andre av kategoriane hennar enn politikk eller nyheiter. I dette innlegget deler ein av medlemane ein artikkel frå avisa Bladet Vesterålen som fortel nyheita, medan han skriv: «Forhandlingene er over. Beklager å måtte fortelle dette.», og så kjem det til saman 190 kommentarar på innlegget. Ordbruken om «søringkuka» og «forbanna mannskit» er ikkje unike i kommentartråden. Om eg brukar dei same kriteria som Evjen for kva ein kan rekna som eit dialektinnlegg, finn eg at 12,6 av kommentarane etter dette innlegget er skrivne på dialekt.

Dette punktnedslaget i debatten i Facebook-gruppa «Bevar Andøya Flystasjon» kan sjølvsagt vere unntaket frå mønsteret Evjen har funne i forskinga si. Ytterlegare eit punktnedslag i Facebook-gruppa viser likevel den same tendensen. Etter innlegget der ein av gruppemedlemane krev gransking av tala i Langtidsplanen for Forsvaret, er 10,75 prosent av dei 372 kommentarane skrivne på dialekt.

Sjølv om det handlar om politikk, er det i det eine innlegget fleire kommentarar på dialekt enn for nokre av kategoriane Evjen har delt sitt materiale inn i. Det andre innlegget eg har undersøkt, skriv seg inn etter nummer tre på lista til Evjen, like etter dei populære kategoriane bil og trafikk og kriminalitet. Vi ser altså at kategoriane til Evjen ikkje held i møte med den digitale diskusjonen om Andøya flystasjon, og det kan vere interessant å drøfte korfor.

Eg ser fleire moglegheiter for at Evjen i studien sin sjølv har gjeve svara på denne undringa. Evjen presiserer at det nettspråket ho har studert, har vorte skapt i ein asynkron samtalesituasjon, der kommunikasjonen ikkje går for seg i reell tid. Definisjonen på ein synkron samtalesituasjon er at innlegga blir lesne når dei blir produserte. Definisjonen passar sjølvsagd ikkje heilt på innlegga eg har beskrive frå gruppa «Bevar Andøya Flystasjon», men loggen for debatten gjev haldepunkt for å seie at samtalen i denne gruppa, i alle fall i desse to høva, ligg nærmare ein synkron samtalesituasjon enn materialet Evjen har teke utgangspunkt i. I innlegget med 190 kommentarar, er litt meir enn halvparten av kommentarane publiserte den første timen etter innlegget. Berre fem av dei 190 kommentarane er skrivne meir enn eit døgn etter det første innlegget. Det er nærliggande å tenkje seg at det påverkar språket om ein veit at nokon les og kan svare på ytringa med det same eller like etter at ho vert publisert.

I ein samtalesituasjon som meir liknar den synkrone enn den asynkrone, kjem altså det førestilte publikum nærmare. Omgrepet har eg omsett frå artikkelen I tweet honestly, I tweet passionately: Twitter users, context collapse, and the imagined audience av Alice Marwick og danah boyd. Sjølv om Facebook-gruppa «Bevar Andøya Flystasjon» har fleire enn 26 000 medlemar, er dei samla om ei felles sak. Det er difor grunn til å tru at dei sosiale banda er sterkare, og at språkbrukarane i gruppedialogen med dialekten ønskjer å vise samhald og tilhøyrsel med resten av det førestilte publikum. Evjen er sjølv inne på det same når ho skriv at dialekten kan ha symbolverdi og hjelpe debattantane å vise kva for bakgrunn dei har. Vi har kan hende her eit godt døme på at teorien til Marvick og boyd om symbolsk interaksjonisme gjeld for meir enn Twitter som digital plattform. Symbolsk interaksjonisme er mi eiga omsetjing av omgrepet «symbolic interactionism». Det beskriv korleis identiteten vår stadig vert forma og uttrykt i interaksjon med andre, ikkje minst språkleg.

Sosiolingvistikken seier at språket vert mindre formelt når språkbrukarane er engasjerte i det dei snakkar om. Forskinga til Evjen er ikkje i konflikt med desse hypotesane. Kan hende antyder likevel mine punktnedslag i Facebook-gruppa «Bevar Andøya Flystasjon» at emnekategoriane til Evjen ikkje er det beste verktøyet vi kan bruke for å forklare engasjementet. Eg trur nærleiken kan bety like mykje. I dette høvet kan vi forstå nærleik på fleire måtar. For det første som tida mellom ytringane, for det andre som nærleik mellom ytringa og viktige milepålar i saka debatten handlar om. Ikkje minst trur eg reell, eller for ein periode, følt, nærleik mellom språkbrukarane påverkar bruk av dialekt.

Så, kva interesse har det eigentleg, korfor og korleis ein uttrykkjer seg om politikk i sosiale medium? Svaret på det er at det så langt har hatt for lite interesse, etter mitt syn. I boka Liker, liker ikke. #sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet skriv Bernard Enjolras, Rune Karlsen, Kari Steen-Johnsen og Dag Wollebæk at dei «forventer at sosiale medier vil bli en stadig viktigere og mer integrert del av samfunnspolitisk engasjement framover». Etter at dei skreiv dette, har mellom anna Susanne Kaluza gjeve dei rett med å nytte sosiale medier i kampen mot reservasjonsretten for legar til å henvise til abort. Eit nyare døme er oppgjeret som skodespelaren Kristoffer Joner hadde med innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug på Facebook. Anten ein har politikk eller språk som forskingsfelt, held ein seg med ein farleg stor blindsone om ein ikkje studerer sosiale medium som språkbruksarena om ein er språkforskar, og som offentlegheit om ein studerer politikk og samfunn.

Faren med blindsonar er at du kan verte råka av noko stort og tungt, om du ikkje ser kva som rører seg i det ukjente feltet. Verken tradisjonelle medium, økonomar og valforskarar evna å sjå Brexit og Trump før begge deler var eit faktum. Hadde nokon sjekka blindsonen?

Hva er egentlig audience design? Det finnes to pensumartikler som har et svar på dette spørsmålet. Den første heter I tweet honestly, I tweet passionately: Twitter users, context collapse, and the imagined audience skrevet av Alice E. Marwick og Danah Boyd, og den andre er Languaging when contexts collapse: Audience design in social networking av Jannis Androutsopoulos.

Marwick og Boyd fokuserer i artikkelen deres spesielt på Twitter, men de skriver også litt om audience design generelt. Begrepet audience design handler om hvordan folk kommuniserer med hverandre i forskjellige situasjoner, og hvordan kommunikasjon varierer avhengig av hvem man snakker med. Når vi snakker med andre folk i virkeligheten, så vet vi vanligvis hvem vi snakker med, og derfor kan vi veldig lett tilpasse kommunikasjonen vår til den konkrete personen og situasjonen. Dette gjelder ikke hele arenaen av sosiale medier hvor publikummet vanligvis er mye bredere og dette fenomenet kan kalles for context collapse. Marwick og Boyd skriver om context collapse i artikkelen deres og definerer det som en situasjon når man blander flere forskjellige publikum som vanligvis ikke er i kontakt med hverandre (familie, venner, kolleger fra jobb etc.) på sosiale medier til bare ett.

Marwick og Boyd undersøkte hvem Twitter-brukere skriver sine innlegg eller tweets for eller hvilket publikum de forestiller når de skriver sine tweets. Hele Twitter-systemet fungerer på basis av følgere. Du kan se tweets av personer som du følger, og de som følger deg kan lese innleggene dine. Problemet med Twitter er at på dette sosiale nettverket kan hvem som helst følge deg, så det er veldig vanskelig å vite hvem ditt publikum egentlig er. Ifølge undersøkelsen i artikkelen er det en stor forskjell mellom dem som har relativt sett ganske få følgere og dem som har masse følgere. De som har ikke så mange følgere forestiller sitt publikum mer som venner eller seg selv. Motsatt forestiller de som har mange følgere seg sitt publikum som sine fans. Det er jo mye vanskeligere for de som har veldig mange følgere å skrive innlegg som kunne være interessant for de fleste av dem. Det er egentlig nesten umulig, tror jeg. Det er viktig å finne noen slags balanse når man skriver sine innlegg. Det finnes selvsagt masse emner som følgere ikke er interessert i, og det er jo viktig å respektere, spesielt når man har masse følgere. Når man vet at man deler sine innlegg i stor grad med sine venner, så er situasjonen annerledes, men det må jo fortsatt være noen grenser.

I den andre artikkelen av Jannis Androutsopoulos leser vi om en undersøkelse av context collapse på Facebook. Denne artikkelen fokuserer på språkveksling på Facebook hos folk som har bodd lengre tidsperiode i Tyskland, men som ble født i Hellas eller Taiwan eller som ble født i Tyskland, men har foreldre fra et annet land. Hele undersøkelsen handler om forskjeller mellom bruk av tysk, gresk eller kinesisk og veksling mellom disse språk når det gjelder forskjellige situasjoner eller Facebook-oppdateringer som er ment for bare ett publikum i et bestemt land. Da jeg leste denne artikkelen, kunne jeg se meg selv litt i dette problemet. Jeg bodde 23 år i Tsjekkia, så bodde jeg et halvt år i Estland, og nå har jeg bodd i Norge i 7 måneder. Det betyr at vennene mine på Facebook kommer fra mange forskjellige land, snakker forskjellige språk, og av og til må jeg virkelig tenke over hvilket språk jeg skal skrive på Facebook. Så har jeg sett litt igjennom mine innlegg på Facebook, og jeg må si at jeg skriver vanligvis på engelsk, fordi det er språket som nesten alle snakker og derfor kan forstå. Bare når det gjelder noen ting som er aktuelle bare for Tsjekkia eller noe som har et spesielt forhold til Norge skriver jeg på tsjekkisk eller norsk. Det var jo egentlig ganske interessant å tenke over dette!

Ha en fin dag videre!

Milan

Denne uken var det duket for første gjesteforelesning i kurset ”Språk og tekst i sosiale medier” (NOR-2043). Temaet for forelesningen var selvrepresentasjon i sosiale medier, og vi var så heldige å få Jill Walker Rettberg til å geleide oss gjennom dette spennende temaet.

Om Jill Walker Rettberg

For de som ikke kjenner til Rettberg fra før, så er hun er professor i digital kultur ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen. Rettberg forsker på hvordan vi representerer oss selv på nettet og på hvordan vi forteller på nettet. Hennes siste bok Seeing Ourselves Through Technology: How we Use Selfies, Blogs and Waarable Devices to See and Shape Ourselves, kom ut i 2014 og tar for seg tre typer selvrepresentasjon på nettet: skriftlig, visuelt og kvantitativt.

Rettberg har skrevet om blant annet dataspill, digital kunst, sosiale medier og nettmedier. I 2008 ga hun ut en bok om blogging. Hun har også skrevet et kapittel som oppsummerte norsk blogghistorie i boken Gi meg en scene! fra 2013. I 2000 opprettet hun bloggen jill/txt, og var Norges første forskningsblogger. I 2005 mottok hun Meltzerprisen for god forskningsformidling.

Selvrepresentasjon på nettet

Rettberg begynner forelesningen med å vise deler av en kunstvideoen til Serra Richard Boomberang 1974 for å vise hvordan «lag» fungerer, altså når lyden henger etter. Vi opplever kanskje ikke «lag» på den måten folk gjorde det før, da lyden i telefonen var på etterskudd. Men alt vi tar for oss i dag, vil alltid henge litt etter. For eksempel når man skriver en håndskrevet dagbok om det som skjer her og nå. Da vil man naturligvis være litt på etterskudd med å få ned ordene på papiret. Eller når man gjør et digitalt lydopptak, da vil lyden være på etterskudd i den forstand at teknologien må lagre lyden mens den gjør opptaket, og dermed blir det «lag» på opptaket. Dette er utgangspunktet for Rettbergs forskning om selvrepresentasjon på nett i form av det visuelle, skriftlige og det kvantitative.

Skriftlig

Rettberg forklarer at personlig media er det motsatte av massemedia og at personlig media ikke trenger å være det samme som sosiale media. En skriftlig dagbok regnes som personlig media. Det er noe vi skaper selv og som ikke er ment for å nå ut til mange. En profil på sosiale medier er derimot ment for å nå ut til flere. Likevel er det vanlig at man oppretter lukkede profiler på sosiale medier som kun gir tilgang til noen få utvalgte personer. Eller at man blogger gjennom pseudonymer som gjør at man kan være anonym.

Visuelt

Fenomenet «selfie» er en utbredt bildekategori på sosiale medier. «Selfie» ble kåret til årets ord av «Oxford Dictionaries» i 2013. Rettberg mener at vi ikke bare tar «selfies» for å dokumentere, men også for å se hvordan man selv ser ut. Slik som barn ofte gjør, tar mange bilder av seg selv for å leke med sin egen identitet. Rettberg sier at «selfies» er narsissistisk og en måte å utforske seg selv på. Typisk for «selfies» er armen som ofte dukker opp nederst i bildet. Denne velkjente armen gjør noe med bildet som skiller det fra de tradisjonelle selvportrettene innen maleri- eller fotokunst. Mye av grunnen til at vi tar «selfies» forklarer Rettberg med at vi ikke lenger trenger massemediene for å framstilling oss selv. Nå kan vi gjør det helt på egenhånd og selv opprettholde kontrollen over hvordan vi fremstår.

Kvantitativt

Aktivitetsmålere og «lifelogging apps» som genererer grafer, kart og visualiseringer er det som menes med kvantitativ selvrepresentasjon. Jaget etter flest mulig likes og kommentarer står høyt i sosiale medier, kanskje særlig hos de unge brukerne. Alt er kvantifiserbart i den teknologiske verden. På Facebook er det mye tall som kan måle en hel rekke ting. Disse tallene kalles for «metrics» og kan brukes til å måle deg selv. Rettberg refererer til Ben Grosser og hans «Demetricator», en «plugin» for Facebook som fjerner tall. Den fungerer slik at man ikke kan se antall likes eller kommentarer. Alt man ser er at venner eller tilhengere har likt eller kommentert. Dette gjør at man opplever Facebook på en ny og annerledes måte. Spennende, mener Rettberg, og oppfordrer oss til å prøve det ut, selv om hun er ganske sikker på at vi blir fort lei og lengter tilbake til tallene vi er vant med. Rettberg trekker også fram begrepet «accountable» som stammer fra «accounting» som på norsk betyr regnskap. Vi er «accountable» og alt må altså tallfestes for at det skal være troverdig. Det at vi teller ting, henger historisk sammen med utviklingen av kapitalismen. Rettberg forteller at til og med skrittelleren og mantraet om å spise fem om dagen har sitt opphav i dette.

Rettberg snakker også om hendelsesforløpet på Facebook, også kalt «timeline». Dette er en form for fortelling som er førnarrativt. Den består av hendelser organisert i tid og kausalitet. Rettberg trekker fram sammenligninger med «timeline» på Facebook og «time-laps selfies». «Time-laps selfies» er en sjanger som ble populær i 2006. Det består av «selfies» som er satt sammen til en video der bildene er tatt i samme positur over lang tid. Det er uttrykksløse bilder på linje med et passbilde som skal kunne leses av en datamaskin. For å lage en slik «time-laps selfies» må man tilpasse ansiktsuttrykket sitt slik at det passer inn med de tidligere bildene av seg selv. Dette mener Rettberg henger sammen med «timeline» på Facebook der man kan gå inn og kommentere og på en måte tilpasse tidligere hendelser.

Avslutningsvis vil jeg trekke fram det Rettberg sier om hvordan sosiale medier lærer oss å markedsføre oss selv. Sosiale medier bidrar til at vi kan fremme vår personlige merkevare ved å få flest mulig likes og kommentarer, som deretter genererer større oppmerksomhet. Med andre ord, sosiale medier er ikke bare ren underholdning, men legger også noen grunnleggende premisser for hvordan vi fremstiller oss selv for oss selv og andre.

Dette er noe jeg ikke har tenkt på før, men absolutt noe jeg syns er spennende. Har sosiale medier en slik effekt på oss, hva tror du?

– Marius Johnsen

Forrige tirsdag hadde vi forelesning med Øystein om digital språkdød, med utgangspunkt i artikkelen Digital Language Death av András Kornai. Artikkelen handler om et studie som samlet inn brukergenerert tekst på ulike språk i den digitale verden. Studien tok for seg befolkningen online og hvilke språk som blir brukt i den digitale verden.

The faith of nynorsk: Øystein mente at András Kornai spår nynorskens død. Bildet er hentet fra Kornais hjemmeside.

Språklig død bekjempes aktivt, men i følge artikkelen er ikke et språk død før det ikke snakkes et eneste ord av det. Det er likevel helt nødvendig å jobbe for å redde truede språk, fordi dominerende språk sprer seg raskt, noe som naturligvis fører til at andre språk gradvis dør ut. Artikkelen viser til tre klare tegn for hvordan et språk dør ut: det taper funksjon (andre språk overtar i større grad språket), det taper prestisje (det er færre som snakker språket og det mister status hos den yngre generasjonen), og det taper kompetanse (den yngre generasjonen forstår når eldre bruker språket, men selv kan de ikke grammatikken i det). Digital oppstigning for et språk kjennetegnes derimot motsatt enn digital død, i følge forskerne. Når et språk er i digital oppstigning blir det oftere brukt i digitale medier og funksjoner. Digital oppstigning er et ganske nytt fenomen. Den digitale kommunikasjonen ble viktig på 1970-tallet med spredningen av elektroniske dokumenter, og utviklingen fortsatte med e-poster og internett på 1980-tallet, internett og blogging på 1990-tallet, og wiki-er og sms-er på 2000-tallet.

Artikkelen viser også fem punkter for om et språk har digital fremgang eller ikke: samfunnets størrelse (Øystein oversetter det til kjøttvekt), prestisje, identitetsfunksjon, språkteknologi og Wikipedia. Kjøttvekt er hvor stort språksamfunnet er og prestisje er innflytelse eller status (for eksempel har bokmål større prestisje enn nynorsk). Identitetsfunksjonen måles i hvor viktig språket er for identiteten til språkbrukerne. Språkteknologi er med fordi et språk det er teknologisk støtte for er bedre stilt enn språk uten teknologisk støtte, og Wikipedia er med fordi det viser om språket er aktivt i bruk, i følge forskeren – til tross for at det finnes Wikipedia på døde muntlige språk, som for eksempel latinsk. Alle dataene er hentet fra offentlige arkiver mellom juni 2012 og mars 2013.

Øystein innrømmet at artikkelen kanskje var litt vanskelig faglig sett, og dersom han hadde lest den godt først hadde han sannsynligvis ikke valgt den som en pensumartikkel. Likevel har artikkelen mange interessante poenger, spesielt i avsnittet om nynorsk. Studiet konkluderer med at nynorsk ikke vil være en del av det digitale språksamfunnet i fremtiden.

På forelesninga fikk vi se flere statistikker for språkene i verden. Vi har omtrent 8000 språk i verden, men 95 prosent av verdens befolkning snakker bare 300 av dem. Halvparten av verdens språk har under 3000 talere, og 40 prosent av språkene er truet og vil trolig forsvinne. Statistikkene skiller ikke på om språkene er skriftlig eller muntlig, men majoriteten av verdens språk har ikke et skriftspråk. Hele 2000 av språkene er trolig i Afrika.

Artikkelen viste også en index for hvor truet et språk er. Indeksen bygger i hovedsak på hvorvidt neste generasjon tar i bruk språkene eller ikke. Som eksempel viser Øystein fram statistikk for samiske språk fra databasen Ethnologue. Alle samiske språk er i dag truet. For eksempel er det bare 21000 av 45000 etniske nord-samer som faktisk snakker nord-samisk, i følge Ethnologue. Lule-samisk har bare 2000 talere, sør-samisk har 600 talere og ume-samisk har 20 talere. Alle tallene er usikre og kanskje litt for høye. Det er selvfølgelig flere samiske språk enn de jeg har ramset opp. Oversikten over dem kan du se på bildet av statistikkene eller i powerpointen fra forelesninga som ligger i Fronter.

Ethnologue: Alle samiske språk er i dag truet. Bildet er hentet fra powerpointen Øystein brukte i forelesninga.

Til sammenligning er det mellom 600000 og 700000 nordmenn i dag, som har eller har hatt, nynorsk som førstespråk i skolen, altså hele 12 til 14 prosent av befolkningen. Øystein undrer seg hvordan forskeren kan spå nynorskens død på bakgrunn av tallene han viser frem. Jeg leste faktisk i det siste medlemsbladet fra Noregs Mållag, Norsk Tidend, at regjeringen sine nettsider nesten ikke lenger er skrevet på nynorsk. Tidligere kunne en velge å lese regjeringens sider på nynorsk dersom en gikk inn på regjeringa.no, men nå blir en automatisk sendt til regjeringen.no. Derfor kan vi bare lese regjeringens sider på bokmål, samisk og engelsk.

Det viktigste resultatet av studiet er at de færreste av verdens språk vil overleve i den digitale framtiden. Forskerne konkluderer med at bare 5 prosent vil overleve, noe Øystein mener er en pessimistisk konklusjon. Det tror jeg mange er enige i. Dersom konklusjonen er riktig, så betyr vel det at alle språk må være digitalt aktive for å ha en framtid? Kanskje det stemmer, men noen mener også at den digitale verden er en fordel for truede språk, som for eksempel Aili Keskitalo. Hvilken betydning tror du den digitale verden har for truede språk?

– Siri

Over er det noen utdrag fra kommentarfelt i en offentlig, innvandringsfientlig gruppe på facebook. Hva er dette for noe, og hva skal vi gjøre med det? Nettopp dette, hatprat og sosiale medier, var tema på forelesninga sist uke, og det skal jeg skrive med om her. Men først…. en forelesningsselfie:

På forelesning: Susanne og meg + foreleser Åse Mette i bakgrunnen

Jeg tok et dypdykk i kommentarfelta i ulike nettaviser og på facebook, og jeg holdt på å drukne i hatkommentarer og drittslenging. Hvor kommer all dritten fra? Jeg fikk en trang til å gripe inn, og svare tilbake på alle de stygge kommentarene. Men det var så mye, jeg ante ikke hvor jeg skulle starte, så jeg anså slaget som tapt før jeg i det hele tatt hadde starta. Det er nok flere som tenker som meg. Men har vi ikke egentlig et ansvar om å ta til motmæle mot hets på internett? Dette er noe Anne Birgitta Nilsen skriver om i si bok ”Hatprat”, som kom ut i fjor. Det var denne boka Åse Mette tok utgangspunkt i på forelesninga.

Hatprat omfatter både mobbing og hatretorikk. Ofre for mobbing er ofte enkeltindivider, mens hatretorikk rammer grupper. Ellers er det store likheter mellom disse, og Nilsen omtaler begge som hatprat. Hatprat foregår over tid, og går ut på å sverte ofra, og spre og forsterke negative holdninger og oppfatninger om mennesker til et bredt, ukritisk publikum. Hatprat bygger opp under konspirasjonsteorier, anti-ismer, fobier og individuelle særtrekk. Konsekvenser for ofra er blant anna utrygghet, angst, svekket verdighet og avmenneskeliggjøring. For samfunnet kan konsekvensene være et oss-dem-perspektiv, sosiale skillelinjer og i ekstreme tilfeller terrorisme.

Med frihet følger ansvar

Nilsen trekker fram to viktige begreper i boka si: ytringsfrihet og ytringsansvar. Retten til ytringsfrihet (artikkel 19) i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, lyder slik:

Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

Det er viktig å se dette i sammenheng med den første artikkelen i samme erklæring:

Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Vi har alle rett til å si og mene det vi vil, men vi må også tenke over hvilke konsekvenser ytringene våre kan ha overfor andre mennesker. Vi har et moralsk ansvar om å ivareta menneskeverdet vi alle har krav på, og handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Det kan straffe seg å skrive hatefulle ytringer på sosiale medier. I fjor måtte en mann møte i retten, fordi han kom med trusler og hatkommentarer mot jøder i en åpen gruppe på facebook, der han blant anna skreiv:

Jeg skal gi dem [jødene] beskyttelse jeg. inshAllah. Så fort jeg har tatt jegerprøven og får tak i en AK47. Disse svinene tilhører en okkupasjonsmakt, Israel, i tillegg har de okkupert vår moske,Al-Aqsa. Ya Allah, få de skitne jødene ut av vår moske og gi oss alle mulighet til å be salah i masjid Al-Aqsa før vår død. Amiin!!!….

De færreste hatytringer er straffbare. Det er flere grupper som er populære ofre for hatprat, blant anna jøder, muslimer, homofile og samer. Forrige uke blei ei samisk dame og kompisen hennes kasta ut fra ei facebook-gruppe fordi de skreiv samisk (les artikkelen her). I kommentarfeltet under saka skjer en bagatellisering av hendelsen, og kommentarer som ”Det va nu åsså nåkka å springe t avisa med..” går igjen.

Nynorsken er også et populært mål for drittslenging på sosiale medier, noe vi også var inne på i forelesninga til Øystein for to uker siden. Tirsdag sist uke var det skrevet et debattinnlegg på nynorsk på nordlys.no. Nordlys delte saka på sin facebook-side, noe som skapte reaksjoner i kommentarfeltet:

Enkeltkommentarene om nynorsk kan kanskje ikke kategoriseres som hatprat, men summen av alle kommentarene kan ha en ødeleggende effekt overfor nynorskbrukerne. Mange nynorskelever skifter hovedmål til bokmål når de begynner på videregående, noe som kan være en konsekvens av denne mobbinga (les mer her).

Ikke sitt å glo – gjør no’!

Det er på tide å slå tilbake mot haterne. Her er noen tips, fra hatprat-boka, til hva vi kan gjøre med hatprat:

1) Ta ordene og tøm dem for kraft!
2) Skap aksept for annerledeshet!
3) Still opp for hverandre!
4) Ansvarliggjør! (Hva mener du egentlig med …?)
5) Bryt tausheten!
6) Frem kunnskap!
7) Søk en språklig bevissthet!

Så, hva venter du på?

– Sandra

P.S. ikke noe drittslenging i kommentarfeltet, takk.

Denne uka satt jeg, i likhet med mine medstudenter på emnet «Språk og tekst i sosiale medium», på Universitetet i Tromsø og hørte på Øystein Vangsnes snakke om sosiale medier. Nærmere bestemt om sanntidspoesi og Twitter-litteratur, samt hvordan sosiale medier av mange benyttes aktivt som språklig kamparena.

Sanntidslitteratur. Framtidslitteratur?

Jeg tenkte å starte med å si noe om sanntidspoesien som i økende grad gjør seg gjeldende på internett. Vangsnes støtter seg på dette blogginnlegget av Per Roger Sandvik når han hevder at Twitter-poesi har vokst frem som et eget begrep. Stadig flere Twitter-brukere benytter mediet til å legge ut korte dikt. Noen legger til og med ut korte historier- Twitter-noveller. Graden av seriøsitet og intensitet hos disse poetiske og litterære tvitrerne varierer.

Frode Grytten blir nevnt som et eksempel på en Twitter-bruker som så og si utelukkende har brukt nettstedet som et litterært prosjekt. De av oss som har lest litt av novellene hans eller hørt han skrive dikt til TV2-sportens fotballmontasjer, vet at dette er en mann som behersker kunsten å skape mening og følelser innenfor forholdsvis korte format. Uavhengig av om man mener at han behersker det like godt i et ekstremt kort format, slik Twitter jo er (maks 140 tegn), er det liten tvil om at slik sanntidslitteratur som Grytten representerer, fungerer som en tilvekst til skjønnlitteraturens mangfold.

Illustrasjon: En av Frode Grytten sine Twitter-noveller

Når det er sagt, har ikke Grytten vanskeligheter med å få gitt ut det han skriver. Noen av mikronovellene fra twitter-prosjektet har faktisk allerede blitt realisert mellom to permer, i boka «Vente på fuglen». For de av oss som ikke er like priviligerte og begavede med pennen og tastaturet som Grytten, fungerer sanntidspoesien på sosiale medier som en enkel måte å «gi ut» litterære ytringer på. Er man begavet nok, skal man ikke se bort ifra at Twitter kan fungere som et springbrett som kan føre med seg poetisk og litterær suksess. Er du ikke så flink kan du jo alltids trøste deg med et par retweets (eller oppattkvitringar som Vangsnes kaller det) og noen nye følgere hvis du er heldig.

Nynorsk er en jævla drittdialekt!

Alt er lov i krig og kjærlighet heter det. Men er alt lov på internettets slagmark? Øystein Vangsnes kan en del om språktoleranse. På forlaget Samlaget har han gitt ut boken «Språkleg toleranse i Noreg – Norge, for faen!». Artig tittel. Her og her kan du lese to av kapitlene fra denne boka i fulltekst. Funn i forbindelse med dette bokprosjektet var en sentral del av forelesningen. Vangsnes ønsker å få bukt med den språklige intoleransen som fortsatt er til stede blant mange i Norge. Jeg skal innrømme at jeg småhumret litt da jeg ble gjort oppmerksom på twittermeldinger av typen «Jeg får dysleksi av nynorsk». Når vi i tillegg vet at slike meldinger i all hovedsak legges ut av ungdom med en demografisk tilknytning utenfor nynorskens kjerneområde, virker det kanskje enda mer uskyldig. Likevel er slike ytringer alvorlige, ifølge Vangsnes. De er med på å stigmatisere en gruppe språkbrukere. Men vi kan ikke legge all skylden på ungdommer som ikke ser den umiddelbare nytten av å lære seg nynorsk. Som Vangsnes påpeker er det vanlig at ungdom arver holdninger fra voksne, og det er langt fra bare ungdom som er der ute og sprer negative ytringer.

Negative ytringer om bruk av dialekt, både i skrift og i muntlige situasjoner ble også diskutert på forelesningen. Noe av problematikken når det gjelder hakking på andres språkbruk, ligger i forholdet mellom flertallet og mindretallet. Hvilken rett har f.eks en bokmålsbruker fra Oslo (ref. undertegnede) til å snakke dritt om et språk eller en dialekt bare fordi han/hun ikke snakker/skriver på samme måte selv?. Å gjøre det er i beste fall intolerant, kanskje også etnosentrisk og kulturfundamentalistisk hvis vi ser på språk som en viktig identitetsbærer i folks kultur. Og det gjør vi vel?

For å runde av skal jeg ikke påberope meg at jeg er noen stor nynorskforkjemper. Jeg er heller ingen motstander. Jeg har heller ikke så sterke meninger om bruk av dialekt. Men jeg forstår at de som føler seg støtt, blir støtt. Derfor forstår jeg meg ikke på at folk har så sterke meninger om andres språkbruk at de ønsker å endre andres språkbruk. Med andre ord klarer jeg bare å se at mangfoldstilhengerene har en agenda. Nettopp å forsvare seg mot ødeleggende angrep fra motstanderene og dermed forhåpentligvis sørge for litt mer mangfold enn det som ellers ville vært tilfellet.

Snakkes. Magnus

Tirsdag 03. Februar 2015 var det klart for andre forelesning om blogger. Denne gangen dreide det seg om sykdomsblogger. I forrige ukes bloggpost kunne vi lese om ulike motivasjonsfaktorer for blogging. Mye av dette gjelder også sykdomsblogger, spesielt når det kommer til å søke andres meninger og respons, å bruke skriving som tanketerapi og å minske følelsesmessig spenning gjennom skrift. Den store økonomiske gevinsten har kanskje ikke like stor betydning for sykdomsbloggere som for en del andre bloggere, men den finnes nok.

Hva er en sykdomsblogg?

Å skrive om sykdommer er ikke noe nytt, men  har  vært gjort gjennom generasjoner av blant annet William Shakespeare, Knut Hamsun og Henrik Ibsen. Mennesker har alltid vært opptatt av å lære mer om sykdommer fordi det angår oss og berører oss. Forskjellen på før og nå er at nå trenger det ikke lenger å handle om kun kjente personer. Hver mann i gata kan skrive om sin sykdomshistorie (og etter år 2000 ble dette en vanlig ting å gjøre). Du kan skrive om deg selv eller andre nære med en sykdom, og det finnes ingen filtrer, man sier det slik det føles. Patografi (patos – lidelse) betyr en skriftlig fremstilling av egen/andres sykdom. I en sykdomsblogg skriver man om noe som skjer her og nå. Leserne følger med på bloggen fra dag til dag og føler en form for nærhet med den som er syk. Sykdomsblogger oppleves som autentiske ved sin direkte og ekte gjengivelse av hvordan det er å være syk. Positive ting ved å blogge kan være at bloggingen fremstår som et redskap for pasienten for å håndtere sykdommen, den gir kontroll, bidrar til identitetsutvikling, skaper stressreduksjon og gir informasjon, bloggingen skaper noe av verdi og den syke føler seg mindre isolert.

Vi hadde en liten diskusjon i klassen om hvorfor vi trodde det har blitt en økning i patografier de siste årene. Dette kom vi fram til:

• Vi vet generelt mer om sykdommer gjennom forskning og litteratur. Sykdom er hverdagsliggjort i betydning av at t enkeltmennesker vet litt om hva de ulike sykdommene dreier seg om (f. eks så vet alle hva kreft er).
• Det har blitt stor åpenhet på nettet (sosiale medier) der vi våger å skrive mer enn vi kanskje hadde turt å si direkte til andre mennesker. På sykdomsblogger er det for det meste positive tilbakemeldinger. Dette gjør at det blir litt lettere å åpne seg, og andre syke våger å gjøre det samme ved å fortelle sin egen historie.
• Teknologien har ført til at vi hører mer om sykdom fra alle verdens land og ikke bare fra nærområdet. Vi har en større tilgang på patografier og derfor føles det kanskje som at det blir flere egenopplevde sykdomsskildringer.
• Flere lever med kroniske sykdommer i dag. Det kan bety at det er mange som har et ønske om å informere andre om hvordan det er å leve med sykdom, og det er mange som er interessert i å lese om det. Det har blitt mindre tid til mellommenneskelig omsorg, samtidig som stadig flere kureres og lindres av et effektivt helsevesen. Et synlig resultat av dette kan være bloggeren som søker trøst hos andre ved å skrive ut om følelsene og få tilbakemeldinger hos leserne.

Et eksempel på sykdomsblogg er Regine Stokkes blogg. Denne ble etterhvert remediert til ei bok, kalt  Regines bok – En ung jentes siste ord (2010). Selv fulgte jeg med denne bloggen for seks år siden, og har nå nylig også lest boka i forbindelse med dette kurset. Det var en interessant opplevelse å lese boka. Man føler seg litt tappet for energi når man leser en slik ‘tung biografi’ om ei ung jente som snart skal dø. I alle fall fikk jeg litt nye perspektiver på livet, og får gjennom boka enda en grunn til å sette mer pris på livet. Fortsatt synes jeg ikke boken var like ‘spennende’ som det var å følge med på bloggen dag for dag da hun fortsatt levde. Når du leser boken blir det mye gjentakelse, og dessverre så vet vi hvordan den ender. Boken er kronologisk, mens en blogg har det nyeste innlegget øverst. Denne omvendte kronologien i blogger skaper ekstra spenning når den kreftsyke ikke har blogget på fem dager.

For Regine Stokke var leserne hennes viktige. Det er kommunikasjonen med lesere som skiller en blogg fra en tradisjonell dagbok. Regine brukte et hverdagsspråk med lite bruk av metaforer. Titlene hennes var poetiske (ofte engelske uttrykk eller sitater fra den dystre musikken hun hørte på). Regine brukte svært lite krigsmetaforikk og snakket ikke veldig ofte om døden. Kanskje var det vanskelig å formidle gjennom tekst, så hun viste det gjennom de mørke og kunstneriske diktene og bildene sine. Forskjellen fra Regine og enkelte andre sykdomsbloggere, som for eksempel svenske Kristian Gidlund, er at Regine hadde mer håp, en forestilling om fremtiden og ting hun gledet seg til å gjøre helt frem til hun døde.

Noen negative effekter ved å blogge kan være at man kan bli såret av f. eks stygge og usaklige kommentarer, det kan være tidkrevende og man kan bli mer isolert på grunn av dette. Hvis bloggen tar for mye tid, kan det fort gå ut over den siste tiden hun/han har sammen med familien, og akkurat dette kan kanskje være en stressende situasjon for bloggeren om det går så langt. En annen negativ konsekvens ved all slags blogging kan være begrepet som kalles for Frames. Det betyr at bloggeren automatisk tror at leserne er lik som han/henne, og har de samme interessene og standpunktene. Da vil man bli sjokkert om det kommer en negativ/overraskende kommentar, som Regine fikk på en av spørsmålsrundene sine da en av leserne la igjen følgende kommentar: «Når skal du dø?» Det er heldigvis lite av dette på sykdomsblogger, men nettroll finner vi dessverre over alt.

Til slutt vil jeg bare tilføye at jeg tror vi liker å lese om andres liv og at som et resultat av dette vil sykdomsblogger blir mer og mer populære. I bloggen vil folk vil få ut følelsene sine og få tilbakemeldinger. Likevel vil det alltid være forskjell på disse bloggene. Noen søker en åpen dialog med leserne, mens andre vil ha en monolog med få eller ingen tilbakemeldinger fra deg og meg.

Jeg fant forresten akkurat en ny sykdomsblogg om brystkreft som ligger på 2. plass (03. feb) etter TCMN på topplista over Tromsø-bloggere (blogg.no). Du kan sjekke den ut HER.

Vi blogges!

~ Isabel Mortensen

Så var vi samlet igjen til den fjerde forelesningen i  kurset “Språk og tekst i sosiale medier” (NOR-2043). Denne gangen var det Linda Nesby som tok for seg dagens tema, digital litteratur. Vi fikk en nærmere innføring i hva digital litteratur er, før vi deretter entret det vide blogglandskapet.

Digital litteratur

Så hva er egentlig digital litteratur? Digital litteratur er litteratur produsert av forfattere som utnytter den digitale teknologien i produksjons-, distribusjons- og resepsjonsprosessen. Dette innebærer altså litteratur skrevet for digitale medium, og da spesielt for datamaskin hvor man utnytter maskinens potensial.

Den digitale litteraturen er også dynamisk, den kan lett redigeres og endrer både form og innhold over tid. Den er med andre ord ikke skrevet i stein. Et utmerket eksempel på dette er jo nettopp blogg (sammensatt av ordene web og logg). Blogg er en slags interaktiv dagbok hvor hvem som helst kan dele både tekst, bilder og videoer i håp om både å informere og inspirere leserne på ulike måter, alt etter hvilken type blogg man har, det være seg rosablogg, mammablogg, fitnessblogg eller hva-som-helst-annet-blogg. Den digitale litteraturen krever nemlig leseren på en helt annen måte enn tradisjonell bokbasert litteratur. Digital litteratur får verken form eller mening før selve leseren er med. Også Aristoteles mimesisbegrep gjør seg gjeldende her. «Mimesis» betyr etterligning av naturen og viser til hvordan litteraturen er etterligning av virkeligheten. Begrepet er interessant i forbindelse med digital litteratur som ikke bare har fokus på det språklige, men også det visuelle slik som  for eksempel bilde og video. Dette øker følelsen av direkte gjengivelse av virkeligheten i motsetning til vanlig trykt litteratur, for eksempel romaner,  hvor det som oftest kun er språket som gjengir direkte.

Bloggmotivasjon

I forelesningen ble det også nevnt at en studie utført i 2009, viser at de fem viktigste motivasjonsfaktorene for folk flest til å blogge er:

1. oppdatering av daglige gjøremål
2. uttrykke meninger for å påvirke andre
3. søke andres meninger og respons
4. skriving som tanketerapi
5. minske følelsesmessig spenning gjennom skrift

Det første som slo meg da jeg så denne listen, var at jeg savnet en sjette motivasjonsfaktor, nemlig den økonomiske gevinsten som resultat av blogging. Det er jo en kjent sak at det er store penger å tjene på å blogge i Norge og resten av verden for øvrig. Blogging har for mange blitt “big business”. På bloggplattformen blogg.no blir man belønnet i form av penger etter hvilken plassering man har på deres toppliste. En rask titt på denne topplista, avslører laber kvalitet på blogginnleggene hos enkelte. Dette antyder at økonomisk motiv er en viktig faktor for videre blogging. En gjenganger blant innleggene til topplistebloggerne er dagens innkjøp og “outfit of the day”. Dette er relativt enkle og innholdsløse innlegg som ikke krever så alt for mye av bloggeieren. Men kanskje er det nettopp dette som selger og sanker lesere. Jeg vet ikke.  Enkelte bloggere ble faktisk på et tidspunkt så desperate etter en god plassering, at de valgte å jukse seg til topps ved å kjøpe trafikk fra utlandet. Dette førte til at blogg.no måtte endre regelverket for antall sidevisninger til kun å gjelde norske IP-adresser. Denne pengemotivasjonspåstanden baserer jeg selvfølgelig utelukkende på mine egne tanker og observasjoner. Jeg kunne faktisk ikke finne noen pålitelige og kvalitetssikrede kilder som støttet opp om mine utsagn, antagelig fordi ingen som blogger noen sinne ville innrømme at penger var deres motivasjonsfaktor. Men det hadde i alle høyeste grad vært interessant å få en nærmere undersøkelse av dette. Kanskje noe å diskutere på neste forelesning, eller i kommentarfeltet under? Fyr løs!

Er du interessert i å tjene penger på blogging, kan du starte med å foreta et raskt søk på Google. Hele 229 000 treff vitner om at temaet er høyst aktuelt. Man får opp en hel rekke gode og mindre gode “tips og triks” for hvordan man kan tjene mest mulig på bloggen sin, men man bør være obs på at ikke alle aktører der ute har ærlige hensikter. Skjermdumpen under taler i alle fall for seg.

Uansett, det var i alle fall enighet blant studentene på kurset at deres motivasjon for denne bloggen “bare” var å få gå opp til eksamen. Hvem vet, kanskje en gulrot i form av en symbolsk pengepremie hadde fått ytterligere fart i bloggingen blant NOR-2043-elevene?

Og for spesielt interesserte: Her kan du høre et interessant og aktuelt radiointervju med Ida Jackson, forfatter og tidligere blogger, som nettopp skriver om det norske blogglandskapet!

Vi blogges!

– Katharina

På tirsdag ble det en rask og presis forelesning i emnet vårt, Språk og tekst i sosiale medier. Linda Nesby sto for tur og kunne ikke vente på å avlevere viten som omhandlet dagens tema om digital litteratur, hypertekster og en aldri så liten innføring i bloggerverdenen. I dette blogg innlegget vil jeg skrive om de to første betegnelsene: digital litteratur og hypertekst.

Hypertekst som digital litteratur –

Gjennom tiden har litteraturen: Fra Moses sine steintavler med de ti bud, til drøssevis av trykte bibler og bøker ved hjelp av Johann Gutenbergs boktrykketeknologi og helt fram til i dag hvor vi taster frebrlisk på våre nokså universale tastatur. Ved hjelp av datamaskinkriver vi alt fra eksamener til e-poster til facebook-kommentarer til dype, personlige blogginnlegg . Utviklingen fra fysiske dokumenter til helt vektløs digital litteratur er spennende! Digital litteratur? Er det noe da? Ja, så absolutt. Hvilken type litteratur kan klassifiseres som digital litteratur? For å svare på dette spørsmålet vil jeg refere til Hans Kristian Rustad sin bok om temaet, betegnende nok kalt Digital litteratur: En innføring. Her defineres digital litteratur slik:«Digital litteratur er litteratur produsert av forfattere som utnytter den digitale teknologien i produksjons-, distribusjons- og resepsjonsprosessen. Den må leses på en dataskjerm, og eventuelt samtidig høres via høyttalere.

Dette er en grov forklaring, og alt som faller eller kanskje burde falle inn under denne definisjonen er ofte diskutert. Det finnes krav rundt hva som må til for å kunne katagorisere en tekst som digital litteratur. Her er noen hentet fra et dansk nettsted for bibliotekarer og biblitekbrukere.

1. [Verket] er skapt spesielt for en datamaskin, eller det digitale mediet den er skapt i.
2. [Verket] gjør særlig og bevisst bruk av et digitalt medie.
3. [Verket] er dynamisk og kan endre form og innhold over tid.
4. [Verket] krever brukernes interaksjon for å gi verket mening.
5. [Verket] har fokus på språk og språklig overskudd.

Disse punktene fungerer nå som en sjekkliste. Alle punktene er kontraster fra den opprinnelige, fysiske litteraturen, og et av punktene som skaper en tydelig kontrast er nummer fire. Dette punktet omhandler tekster som gir leseren mulighet for ringvirkninger for senere utvikling av innhold, eller interaktivitet som forandrer selve leseropplevelsen og gir den mening. Et eksempel på digital litteratur, som ble nevnt under forelesningen var verket Afternoon, A story (1989) av Michael Joyce. Dette er en historie om Peter som er vitne til et bilkrasj, men han vet ikke hvorvidt hans sønn eller eks-kone er involvert eller ikke. Spenningen i teksten består både av Peters grunnleggende angst knyttet til et verst mulig scenario, men gir leseren uventet spenning ved at hypertekstformatet åpner for flere mulige utfall. Grunnen til det difuse er at nettopp denne teksten er en hypertekst, og som alle hypertekster, oppfyller kravene for å bli kalt et verk innen digital litteratur. Dette er fordi I denne teksten er det nemlig du eller jeg, som leser, som interakterer med forskjellige linker eller som der igjen bestemmer rekkefølgen i historien. Det er vi som åpner opp et hav av forskjellige opplevelser for hver lesning. Afternoon, A story kan kun leses på en datamaskin ved hjelp av programmet Storyspace.

Teknologien hypertekst –

Navnet “hypertekst” kommer fra Theodore Holm Nelson, som tok patent på begrepet og forklarer hypertekst som teknologien bak å lenke sammen tekstdeler ved hjelp av hyperlinker som, ved å trykke på disse (ofte) blå linkene, sender deg til en annen side/lesesti med ny informasjon. Du kan kanskje se nå når jeg bruker ordet «hypertekst» så blir ordet understreket og i en blå farge. Prøv å trykk på den nå, da vil enhver som trykker på den befinne seg på nettsidene til snl.com (Store Norske Leksikon). Det er framtiden!

Eller, er det det? Framtiden tok ikke så vel i mot denne teknologien som vi kanskje trodde? Ropene som lød «hade bra fysiske tekstbøker! Hallo vektløse hyperlink!» ble fort overdøvd av nådagens smarttelefoner, nettbrett og bærbare datamaskiner. Likevel lever det fysiske bokformatet og skjønnlitteraturen i hendene våre som bare det, også i 2015. Neste spørsmål i klassen lød litt som dette «hvorfor tror dere at det ikke ble noe særlig av hypertekstene o.l?». Vi kom fram til at det kunne være flere grunner til det, blant annet hastigheten til leserne. Vi er utålmodige, moderne mennesker og siden handlingene mellom hver hyperlink og side må lastes inn, virker det mye lettere å ha boken i hånden og bla i egen hastighet. Boklesere er, akkurat som andre mennesker, vanedyr og har lest lineære historier i mange hundreår. Ikke-lineære historier med mange flere utfall, eller mangel på fastsatte spenningskurver og vendepunkt kan derfor virke litt for banebrytende og kan trekke oss ut av komfortsonen vår. Det er ikke i alle tilfeller at det er det digitale som er framtiden, eller noe som erstatter det analoge. Hvem vet? kanskje det slår ann om noen år!

– MNM

«Pålogget: Sosiolingvistikken»

Hva er sosiolingvistikk? Og hvilken plass har forskning på språklige praksiser i sosiale medier på dette feltet? Dette var sentrale spørsmål for forelesningen som dette blogginnlegget er inspirert av.

Illustrasjon: Colourbox.com.

Store Norske Leksikon definerer sosiolingvistikk på følgende måte: «den delen av språkvitenskapen som beskjeftiger seg med forholdet mellom språket og samfunnet, dvs. studiet av språket som sosialt fenomen.» Sosiolingvistikk er altså studiet av hvordan språkbruk påvirkes av det som er rundt språkbrukeren – nemlig samfunnet. Foreleser Åse Mette Johansen sa at en tradisjonelt hovedsakelig har konsentrert seg om talespråk i denne disiplinen, dette blant annet fordi det er mer grunnleggende i menneskets utvikling. Vi lærer å snakke før vi lærer å skrive, og slik er tale ansett som mer naturlig for mennesket enn skrift. Et av de viktigste prinsippene for sosiolingvistisk forskning er nettopp at språket en studerer er naturlig, hverdagslig og uformelt.

Det talte ord har altså vært ansett som mer betydningsfullt i språkforskningen enn det skrevne. Tale og skrift har nærmest vært oppfattet som motsetninger, noe vi kan se av punktene på lysbildet nedenfor fra forelesninga.

Skjermdump av lysbilde fra Åse Mettes forelesning.

Likevel ser en i dag innenfor sosiolingvistikken en dreining mot det skriftlige. Motpolene tale og skrift nærmer seg hverandre, blant annet gjennom at sosiolingvistisk forskning logger seg på sosiale medier. Som vi for eksempel kan lese i dette blogginnlegget, skriver også mange slik de snakker i sosiale medier, altså på dialekt. Slik er tale og skrift i større grad blitt to sider av samme sak.

Forskning @ internett

Professor i sosiologi ved NTNU, Per Morten Schiefloe, skriver i boka Mennesker og Samfunn – innføring i sosiologisk forståelse (2003) om hvor mennesker kommer sammen i dagens samfunn: «Tradisjonelt har sosiale arenaer vært fysiske møteplasser – i nabolaget, på jobben eller i fritiden. (…) Forandringene i første del av det 21. århundre er særlig knyttet til fremveksten av virtuelle arenaer.» (361:2003). For å forske på språk som sosialt fenomen må dermed sosiolingvistikken gå inn i den virtuelle verden fordi mennesker i stor grad møtes og kommuniserer her i dag.

De virtuelle arenaene er på en måte ansett som en sosiolingvistisk gullgruve. Åse Mette Johansen presenterte på forelesninga lysbildet «Fantastiske fordeler med språkforskning på nettet», som inneholdt punktene:

1. Enorme datamengder
2. Ferdig transkribert
3. Unngår langt på vei observatørens paradoks: tilgang til «naturlig» språkbruk

Men unngår vi virkelig observatørens paradoks?

Observatørens paradoks vil i språksammenheng si at observatøren eller forskeren påvirker informantens språkbruk. Dette er ikke noe en ønsker skal skje. Som vi har sett lenger opp, er et av de viktigste prinsippene for sosiolingvistikken at språket er hverdagslig og uformelt. Vi unngår langt på vei forskerens påvirkning på informantenes språkbruk når vi forsker i sosiale medier, men det er likevel mange andre faktorer rundt språkbrukeren som gjør at vi må sette spørsmålstegn ved det en går ut fra er «naturlig spåkbruk» også her.

I dag er det flere forventninger til enkeltmennesket enn noen gang tidligere. Det medfører parallelt at mennesket må spille flere roller enn noen gang tidligere. Hvilken rolle vi tar, påvirkes av hvem vi er sammen med, hva vi gjør og forventningene rundt oss. Dette er den såkalte konteksten – som vi både påvirkes av og bruker språket vårt i. Schiefloe  (326:2003) refererer til Goffman og skriver: «Et viktig skille i det sosiale livet går mellom det som skjer på og bak scenen. (…) front stage og back stage. På scenen fremføres forestillingene for et publikum, bak scenen kan vi legge av oss roller og fakter.» Denne scenemetaforen er nok også dekkende for den sosiale aktiviteten til mennesker på internett – virtuelle arenaer fungerer som en slags scene for sosial interaksjon.

Det er velkjent at mennesker spiller sosiale roller. De fleste er for eksempel helt annerledes sammen med vennegjengen enn med mormor på 90 år. Eller vi er annerledes på internett på e-post til foreleseren enn i chat med bestevenninna.  På nett kan vi dessuten ha mange publikummere samtidig. På sosiale medier er en ofte front stage for veldig mange observatører som ikke er forskere. Når vi uttrykker oss og er sosiale på nett, kan publikummet vårt være så å si hele verden. Vi må spille roller for flere samtidig, noe som mest sannsynlig også påvirker språkbruken vår. Jeg som skriver dette innlegget har som alle andre brukere av sosiale medier, hele tiden mulighet til å slette, redigere og vurdere egen fremtreden. På internett kan en  fremstille seg som en selv vil fordi en er sin egen redaktør. Derfor: Ved å bruke språk på nett i sosiolingvistisk forskning unngår vi kanskje observatørens paradoks, men en må ikke glemme å ta høyde for påvirkningen fra andre kontekstuelle faktorer.

Illustrasjon: Colourbox.com.

Og hvis livet er en scene der mennesket spiller mange roller, kan en egentlig kalle noe som helst for «naturlig» språk?

Therese