Når norske ungdommer spiller Counter-Strike, viser det seg at språket de bruker seg imellom har et betydelig innslag av engelsk. Dette er ikke noe nytt fenomen, og det har blitt gitt uttrykk for bekymring rundt det om norsk er i ferd med å miste sitt domene. Anne Mette Sunde har skrevet en artikkel om dette fenomenet, der hun har sett nærmere på hvilke funksjoner og årsaker denne språkblandingen har.

Et grunnleggende trekk ved denne språklige praksisen er at spillerne bruker norsk som såkalt matrisespråk, som vil si at norsk er språket som ligger til grunn i kommunikasjonen. I det norske språket blander de inn engelske ord og uttrykk. Sunde definerer denne bruken av engelsk som lån av ord og uttrykk. De aller fleste dataspill er opprinnelig engelskspråklige, det gjelder også Counter-Strike.

Eksempel på kort samtale mellom gamere hentet fra Sundes artikkel.

De engelske begrepene som blir brukt, er i all hovedsak allerede etablerte uttrykk i spillet, og mange av dem er gitt av spillet selv. Kniv heter knife og ord som flash og ‘nade er forkortelser for de engelske ordene flash grenade og hand grenade. Å forkorte ord på denne måten gjør at spillerne kan skille mellom to forskjellige granater, uten at det blir noen misforståelser. Dette er uttrykk som alle er svært etablerte i Counter-Strike-miljøet, og det blir derfor, ifølge spillerne selv, enklest å benytte seg av de allerede fastsatte uttrykkene.

Dette er uttrykk som alle som spiller spillet, på tvers av språkbakgrunn, lett vil forstå. Det gjør derfor kommunikasjonen enkel og effektiv, og det blir en vanesak å bruke begrepene. Det ligger også en viss tradisjon bak, med tanke på at det første Counter-Strike-spillet ble gitt ut i 1999, og forskjellige handlinger og gjenstander har hatt de samme navnene siden den gang.

Det er snakk om uttrykk som er så etablerte, at en ville gjort ting vanskeligere om en skulle ha kommet med nye, egne oversettelser på norsk. Jeg ser for meg at det ville kunne oppstå ganske så store misforståelser, dersom en spiller plutselig kommer med sine egne ord for gjenstander som flash og ‘nade. Skulle en gjort det, ville en være nødt til å utdype til sine medspillere hva en mener, noe som ville ført til at kommunikasjonen hadde gått saktere. Når en spiller spill som Counter-Strike, der ting skjer raskt, er det viktig å ha en tilsvarende rask kommunikasjon.

Ord som go og walk brukes hyppig, og det kan være lett å tenke at det er unødvendig. Vi har da fullgode ord på norsk som bærer samme mening. Årsaken til at Counter-Strike-spillerne her bruker de engelske termene, er at go og walk har spesifikke betydninger som referer til forskjellige typer ganglag i spillet. Det er derfor viktig å skille på disse når de kommuniserer, og det er viktig at alle oppfatter det som formidles som en og samme ting.

Spillerne uttaler selv i intervju at det også gjør noe med stemningen i laget når de bruker engelsk. Det bidrar til at stemningen heves, og at de havner i riktig humør og får en bestemt innstilling.

Når norsk er matrisespråk, så blandes altså engelske ord og uttrykk inn i det norske språket. Som det kommer frem i Sundes artikkel, er det i all hovedsak en del verb og substantiv som er på engelsk. Siden norsk er matrisespråket, skjer det ofte at engelske verb og substantiv får norsk bøying. Substantivene får i de aller fleste tilfeller hann- eller intetkjønnsbøying. Substantivene får som oftest engelsk flertallsbøying med –s på slutten, slik som maps, items osv. Substantiv i bestemt form følger i stor grad norske bøyingsmønstre. Flertall bestemt form får gjerne norsk bøyingsaffiks i tillegg til engelsk flertalls-s, slik som gamesene, skinsene osv.

Bruk av flere flertallsmarkører ser en også i engelske låneord som caps og pins. Når en omtaler disse i flertall i norsk, er det vanlig å si capsene og pinsene. Jeg leste en gang en oppskrift på russiske pannekaker, blini, blin i entall. Den engelske flertallsmarkøren –s var slengt på, selv om det var en oppskrift på norsk, så det ble blinis. I tillegg kom den norske bestemte flertallsmarkøren –ene, så det ble blinisene, i alt tre flertallsmarkører. Flere flertallsmarkører er altså ikke unikt for dataspillsjargong Slik som Sunde påpeker i sin artikkel, det er vanlig i språkblanding generelt.

Eksempler på noen verb som brukes av spillerne er go, walk og ‘nade. Jeg nevnte tidligere ‘nade som eksempel på substantiv. Det kan også brukes som verb når det er snakk om å kaste en granat, som i «å ‘nade» noen, som vil si å kaste en granat på noen. For å skille disse to bruksområdene fra hverandre, må det ses i kontekst. «Å ‘nade» er et eksempel på at et engelsk verb får norsk bøying. På samme måte blir det dersom spillerne sier noe sånt som «nå goer vi», der det engelske go blir bøyd på norsk vis.

Den utstrakte bruken av engelske låneord i sjargongen mellom Counter-Strike-spillere har altså en ganske viktig funksjon. Det gjør kommunikasjonen mellom spillerne rask og effektiv fordi alle vet hva de forskjellige ordene og uttrykkene betyr. Dette gjelder også på tvers av språk. En norsk og spansk spiller vil være enige om hva flash og go betyr. Jeg har selv spilt online-dataspill og vært vitne til, og delaktig i, kommunikasjon med betydelige innslag av engelske ord og uttrykk. Jeg kan bekrefte at bruk av faste ord og uttrykk for gjenstander og handlinger i spill gjør kommunikasjonen effektiv.

Både verb og substantiv får ofte norske bøyingsendinger, selv om det opphavelig er engelske ord. Denne språkblandingen er typisk for bruk av låneord generelt, og kan ikke sies å være unikt for dataspillsjargong. Jeg tror ikke at språkblandingen i dataspillsjargong er noen trussel for det norske språkets domene. Mye av grunnen til det er at, slik jeg ser det, har norsk aldri hatt noe domene i dataspillverdenen. Det er vanskelig for et språk å tape et domene det egentlig aldri har hatt.

Det er ikke så lett å si hva som er den sosiale betydningen av denne typen språkbruk for hver enkelt spiller, men det kan virke som om det bidrar til å skape samhold blant spillerne. Alle bruker samme begreper, og det kan gi en følelse av fellesskap. Når et slikt fellesskap blir etablert, er det nok også lettere å bli revet med, ha det gøy, og få riktig innstilling for å vinne spillet, som jo er poenget.

«Det var veldig merkelig […] Den tar meg for langt tilbake», sa Emma Martinovic til Aftenposten då boka hennar «Lever» kom ut. Slik forklarer Martinovic kvifor ho sjølv ikkje hadde lese boka, ei trykt utgåve av bloggen «utøyahelvete», der Martinovic har skrive om kjenslene etter terroren på Utøya 22. juli 2011. Martinovic beskriv prosessen rundt remediering av tekstane sine, altså å bruke opp att eller overføre en tekst frå ein kanal til ein annan, i dette høvet frå blogg til bok.

Ein kan definere remediering som å overføre ein tekst eller anna innhold frå eit medium til eit anna.

For å finne ut av dette merkelege Martinovic kjenner på, skal eg diskutere skilnadene mellom å publisere tekstar i sosiale medium og i tradisjonelle trykte publikasjonar. Spørsmålet er interessant, både for ein som er mest interessert i medievitskap og kommunikasjon og for ein som er mest interessert i pedagogikk og språkdidaktikk.

For å ta det siste fyrst, er det eit pedagogisk poeng å undersøkje kva som skjer med språket gjennom å lese og produsere ulike typar tekster. I mi korte lærargjerning rakk eg å seie fleire gongar, og høyre frå kollegaer enno oftare: «Di meir du les, di betre skriv du.» Gjeld det uansett kva for tekstar ein les?

Spørsmålet er interessant også fordi det gjev oss høve til å diskutere kva som skil sosiale medium frå dei tradisjonelle, analoge kanalane for kommunikasjon. For å diskutere desse skilnadene tek eg utgangspunkt i nokon av dei særtrekka med sosial mediekommunikasjon som Cecilie Staude og Svein Tore Marthinsen gjer greie for i boka «Sosial kommunikasjon. Personlig – samtale – verdi».

Det første særtrekket som Staude og Marthinsen beskriv, er at sosiale medium bringer med seg eit likeverd. Dette likeverdet inneber at skiljet mellom tekstprodusent og tekstkonsument vert viska ut, og det vert lettare å gje tilbakemeldingar og respons. Dette tek forfattarane vidare når dei beskriv dugnadsånd som eit anna særtrekk i sosiale medium: «På nett lever dugnadsånden i beste velgående, vi hjelper hverandre med oppgaver som skal løses, svarer på spørsmål, tipser, spiller inn ideer og utfyller hverandre. I en tradisjonell dugnad må du møte et bestemt klokkeslett og jobbe sammen med andre som møter opp da. På nett kan dugnadsarbeidet foregå til alle døgnets tider, og du bidrar når det passer deg og med den innsats du selv vil.»

Det er lett å tenkje seg at denne digitale dugnaden kan vere til fordel for både tekstprodusenten, tekstkonsumenten og teksten sjølv. Til dømes finn vi fleire kommentartrådar på Trines matblogg der lesarane får hjelp av matbloggar Trine. På denne februarmenyen ser vi også at bloggen vert ein arena der lesarane hjelper kvarandre uavhengig av Trine. I kommentarane under denne oppskrifta på italienske kjøttbollar har lesaren Christoffer har oppdaga ein feil i oppskrifta, og slik hjelper Trine med å forbetre teksten.

Ein skal heller ikkje leite lenge på nettet for å finne døme på denne dugnaden i dei sjølvbiografiske sjukdomsforteljingane, dei såkalla patografiane. Sivert Moe skriv bloggen «Livet med angst, kampen for livet». Her ser vi interaksjonen mellom menneske som identifiserer seg med kvarandre. Etter innlegget «Vendepunktet» ser vi at lesaren Siv skriv: «Er godt å kjenne at mine opplevelser likner andres.» Det er dette Lise-Mari Lauritzen og Linda Hamrin Nesby peiker på i artikkelen «Selvbiografiske sykdomsfortellinger i videregående skole», som vart gjeve ut i tidsskriftet Norsklæraren i 2016. For å forklare kvifor desse forteljingane har vorte så populære og kvifor dei er viktige, skriv Lauritzen og Nesby: «For det første kan patografiene hjelpe andre pasienter i samme situasjon. En syk person kan finne trøst og hjelp i fortellingen til en annen syk person med samme sykdom.»

Desse døma frå bloggane om så ulike emne som mat og sjukdom kan tyde på at tekstar som vert produserte i ein slik digital dugnad oppfyller sin informative språkfunksjon betre enn om dei hadde vorte publiserte utan dialogen mellom tekstprodusent og tekstkonsument. Dette hadde ein ikkje oppnådd om slike tekstar hadde vorte publiserte i ei bok eller annan tradisjonell trykt publikasjon, og ved remediering stoppar den digitale dugnaden opp.

Eg vil likevel ikkje argumentere for at alle tekstar bør publiserast i sosiale medium i staden for i bøker, og slik viske ut skiljet mellom tekstprodusent og tekstkonsument. Dei av oss som er over gjennomsnittet opptekne av sosiale medium bør reflektere over effekten av at tekstkonsumentar stadig oftare vert oppmoda om samstundes å fungere som tekstprodusent. Nokon gongar er det greitt å avlyse dugnaden og halde fram skiljet mellom tekstprodusent og tekstkonsument, og mellom ekspert og brukar. For å vere like konkret som tidlegare: Det er fyrst og fremst ein utdanna medisinar som bør vere legen for pasienten med uklåre symptom, og det er ernæringsfysiologen som bør gjeve diabetikaren råd. Vi gjer klokt i å vurdere om stadig fleire digitale allmannamøte bidreg til å svekkje autoriteten til dei som i kraft av kunnskap og erfaring bør vere ekspertar på sine felt. På lengre sikt kan dette føre til svekt tillit til fagskribenten og til viktige sjangrar som fagbøker og vitskapelege artiklar.

For å kome vidare i denne diskusjonen vender eg attende til Staude og Marthinsen og særtrekka dei legg vekt på i utgreiinga om sosiale medium. Eit anna slikt trekk er den raske publiseringa og den raske spreiinga. Samanlikna med publisering i tradisjonelle publikasjonar er det i sosiale medium kort veg frå tanke til tekst. Når teksten slik vert eit augneblinksbilete utan omfattande omarbeiding, er det mogleg å argumentere for at han vert meir truverdig. Spesielt gjeld dette tekstar som har ein ekspressiv funksjon, til dømes sjukdomsbloggar av den typen Lauritzen og Nesby kallar «kaosforteljingar». Den same korte vegen frå tekst til tanke kan også ha uheldige konsekvensar, og eg skal kort nemne eit par slike. Den eine handlar om tekstprodusenten, den andre handlar om teksten sjølv.

Pressa har heilt sidan den tredje revideringa av det pressetiske dokumentet Ver varsam-plakaten i 1975 hatt eit bevisst forhold til farane ved dei spontane ytringane. I den siste versjonen av Ver varsam-plakaten som gjeld frå 2015, heiter det: «Opptre omsynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særleg omsyn overfor personar som ein ikkje kan vente er klar over verknaden av det dei uttaler til pressa. Misbruk ikkje andres kjensler, kunnskapsløyse eller sviktande dømmekraft. Hugs at menneske i sjokk eller sorg er meir sårbare enn andre.» Det er denne formuleringa som på folkemunne vert omtalt som at pressa i nokon høve beskyttar menneske mot seg sjølve, ved at dei spontane ytringane ikkje vert publisert direkte.  Den same aktsemda bør vi ha med oss når vi snakkar om sosiale medium, som tilbyr ein kanal utan filter eller moderatorar før ytringa vert publisert og ofte raskt spreidd. Denne åtvaringa kjem også Lauritzen og Nesby med i sin artikkel om patografiane. Her minner dei om at «gjennom å forfatte en patografi vil man kunne bli et offentlig menneske, og gjennom dagens åpne, sosiale plattformer kan dette også bli en stor belastning for den syke.» Ein treng likevel ikkje vere alvorleg sjuk for å vere ein ubeskytta tekstprodusent som publiserer tekstar ein kan kome til å angre på seinare. Mariann Johansen fekk mykje merksemd då ho i innlegget «Jeg er mammabloggeren som angret» tok eit oppgjer med sin eiga vurderingsevne og det ho sjølv kallar utleverande tekstar. Når ho ser attende på bileta av borna sine som ho har delt, skriv ho at «i dag er de allemannseie i sanntid og spres ikke bare til familie og venner, men til perifere mennesker man på et eller annet tidspunkt har funnet kvalifisert til å legges til vennelisten på Facebook.» Med det beskriv ho godt det som Alice Marwick og danah boyd kallar kontekstkollaps i artikkelen I tweet honestly, I tweet passionately: Twitter users, context collapse, and the imagined audience. Kontekstkollaps oppstår i sosiale medium når fleire grupper ein vanlegvis ikkje kommuniserer med samstundes, vert samla til eit felles publikum for ytringane våre. Refleksjonane frå mammabloggar Johnsen er spesielt interessante fordi dei antydar at vi ikkje kan ta for gitt, slik Marvick og boyd gjer, at språkbrukaren finn strategiar for å handtere dette.

Motsetnaden til den spontane tekstproduksjonen for publisering i sosiale medium er den skrivinga som skjer med tanke på seinare publisering i tradisjonelle analoge kanalar. Denne langsamare tekstproduksjonen har fleire innebygde stoppestadar i prosessen, som endrar språket og strukturen i teksten. Skal teksten til dømes publiserast av eit forlag, vert teksten lesen av andre auge. Ikkje sjeldan går han då gjennom omfattande endringar, og vi må anta at teksten vert betra gjennom slike prosessar. Den same vona ligg truleg òg til grunn for måla i læreplanen i norsk, der evna til å omarbeide eigne tekstar vert nemnd både som ei grunnleggande ferdigheit og som eit kompetansemål på fleire årstrinn. Sameleis har nasjonalt senter for skriveopplæring og skriveforsking rettleiingar om skrivestrategiar. Desse rettleiingane inkluderer både høgtlesing, samskriving, og for oss er det spesielt interessant at skrivesenteret legg stor vekt på modelltekstar og eksempeltekstar i denne samanhengen. Det gjer det interessant for oss å reflektere over kva for skrivekompetanse ein utviklar om ein les stadig fleire spontant produserte tekstar i sosiale medium og stadig færre tekstar som er eit resultat av ein lengre prosess. Dette spørsmålet håpar eg den pedagogiske forskinga vil undersøke meir i tida framover.

Av Sofie

Å debutere som blogger i 2017 er ikke like lett som man kanskje skulle tro. Jeg velger å si det som Petter (eller var det Henning?) Solberg så fint uttalte i et intervju for noen år siden «but, but, it wasn’t only, only». Og selv om jeg humrer litt av dette utsagnet, er det akkurat slik jeg føler det nå når jeg skal skrive en bloggtekst for første gang. Og ikke nok med det, jeg har altså påtatt meg det ærefulle oppdraget med å reflektere rundt hvorfor språkbruken i sosiale medier utfordrer den tradisjonelle oppfatninga man har om hvilke forskjeller det er mellom tale og skrift.

Plutselig er jeg er pinlig klar over at jeg befinner meg i et smått kaotisk «språk-grenseland». Selv tenker jeg stort sett aldri over hvordan jeg skriver på sosiale medier. Jeg er en flittig bruker av både snapchat, instagram, facebook og vsco, men tenker minimalt på hvordan jeg faktisk ordlegger meg via disse kanalene. Og nå er plutselig alt jeg klarer å tenke på hvordan man egentlig skriver et blogginnlegg. De som sa at bloggere ikke utfører et ærlig dagsverk, kan herved gå å legge seg. Dette er jammen mer krevende enn dere ikke-bloggere skulle tro. Og ja, jeg skriver altså «dere», fordi jeg nå er et «proud and loud member» av bloggerne. Hurra!

Tilbake til språkbruken i sosiale medier. Den generelle oppfatninga er at talespråk og skriftspråk har grunnleggende forskjeller. Talespråket kjennetegnes ved at det er flyktig, uformelt, kontekstavhengig, dialogisk, involvert og personlig. Skriftspråket på sin side virker å være permanent, formelt, kontekstuavhengig, monologisk, avkobla og upersonlig. Dette er oppfattede motsetninger som Theresa Lillis trekker frem i «The sosiolinguistics of writing» (2013:9) Disse kjennetegnene ved skrift og tale er nok noe de aller, aller fleste vil si seg enig i. Mer spennende blir det imidlertid når man skal trekke inn språkbruken i sosiale medier. For selv om det fremdeles er snakk om skriftspråk, vil vel neppe folk være enig i at den jevne «insta-caption» man møter på, er særlig formell. Eller at snapchat-språket som brukes er upersonlig.

I 2011 kom «Det digitale språket» av Svein Lie, og det er den eneste introduksjonen til språk i sosiale medier på norsk. De språklige kjennetegnene Lie trekker frem er bruken av forkortelser, utelatelser (da av tegnbruk, mellomrom, og ord som da forstås ut av sammenhengen), kreativ bruk av tegn og  av små eller store bokstaver, emotikon, dialektbruk og språkbruk som ligger nært talemålet. Det kommer også frem hos Lie at språkbrukerne i sosiale medier har tre ønsker med tanke på hvordan en skriver. Det første er en økonomisering av språket, altså at man ønsker å skrive kortfattet. Det andre er ekspressivitet, da at man ønsker å formidle sine egne følelser. Det tredje er et ønske om individualitet, at man vil forsøke å være så autentisk som mulig. Disse ønskene går på mange måter på tvers av Lillis kjennetegn av skriftspråk, og minner mer om kjennetegnene på talespråket. Altså en «muntlig» skriftform.

På sosiale medier er vi oss selv. Vi viser deler av våre egne liv, våre tanker, interesser og følelser. Sosiale medier er et sted mellom det offentlige og det private, og språket som benyttes der, bærer naturlig nok preg av dette. Audhild Gregoriusdotter Rotevatn skriver i masteroppgaven sin, som handler om facebook-språk følgende:

«Ungdommane har ei avansert kodeveksling når dei skriv i ulike kanalar. Eigenskapar ved kanalen i seg sjølv og kven mottakaren/mottakarane er, er heilt sentralt. Brukarane av sosiale medium har i større eller mindre grad flytta delar av privatlivet sitt ut på Internett, og står i spagaten mellom det private og det offentlege. Då får vi også eit språk i spagaten.» (Rotevatn, 2014: 99)

Og jeg tenker at det er nettopp dette det handler om. Språket vi benytter i sosiale medier er på mange måter en refleksjon av oss selv. Det er vår moderne signatur.

Når jeg nå blar gjennom mine egne profiler på sosiale medier, ser jeg språket mitt med nye, nysgjerrige øyne. Jeg finner alle kjennetegnene til Lie representert gjennom mine egne ord. Jeg skriver dialekt. Jeg forkorter og utelater ord og mening, alt ettersom. Jeg bruker små og store bokstaver for å streke under poeng, og jeg bruker flust av emotikon. Språket mitt er ofte kortfattet og «virkelighetstro». Det er det nærmeste ordet jeg kommer frem til som stemmer.

Foto: Skjermdump fra min egen facebook-vegg. (En aldri så liten perle fra 2014.)

Litteraturliste:

• Lie, Svein. 2011. Det digitale språket. Oslo: Ling Forlag
• Lillis, Theresa. 2013. The Sociolinguistics of Writing. Edinburgh: Edinburgh University Press
• Rotevatn, Audhild Gregoriusdotter. 2014. Språk i spagaten. Facebook-språket. Om normert språk og dialekt blant vestlandselevar. MA-oppg. I nynorsk skriftkultur. Høgskulen i Volda.

Av mha267

Heia bloggen! Dette er mitt første blogginnlegg noen gang, og antakelig starten på en lovende bloggkarriere. 1.og 2.Februar hadde vi første samling i SoMe, hvor vi blant annet tok opp språk i sosiale medier. Åse-Mette hadde en presentasjon hvor hun gikk gjennom hva som er typisk for språket vi bruker i sosiale medier, som forkortelser, smilefjes, innslag fra engelsk og at språket ofte er talemålsnært.

I denne artikkelen i Aftenposten forteller ungdommene forteller at de skriver på dialekt, og at dette gjelder for de fleste på deres alder. De skrivet isje, iche og ishe i stede for ikkje og de bryr seg ikke om tegnsetting og rettskriving ”Så lenge man forstår er det ikke vits. Vi gidder ikke å bruke tid på det”. Det kan være flere grunner til at en velger å skrive på dialekt, i artikkelen til Aftenposten sier en av jentene at hun gjør det fordi det er kjappere, enklere og fordi alle andre gjør det.

For en nub kan det være vanskelig å orientere seg i en verden full yolo, swag, lol og brb, for hva er det egentlig ungdommene mener når de skriver disse kodede meldingene? For det utrente øye virker det kanskje umulig å tolke, og som randome bokstaver og tegn uten mening. Et kjennetegn ved slikt ”ungdomsspråk” er at det er økonomisk, det handler ofte om å gjøre seg forstått på kortest og enklest måte. Dette systemet inneholder blant annet en hel del akronymer som YOLO (you only live once) og TMI (too much information). I tillegg til å være forkortelser på fraser er disse også innslag av engelsk, som er et annet typisk kjennetegn ved ungdoms språk i sosiale medier. Ungdommer kodeveksler over en lav sko, og de fleste av oss tenker nok ikke engang over det. Jeg trengte ikke bla langt i min egen chat for å finne eksempler på at både jeg og vennene mine stadig kodeveksler.

Språket ungdom bruker er preget av hva som trender i sosiale medier, og vi henter inn ord og utrrykk overalt. I en verden som stadig blir mindre og på World Wide Web, kryr det av nye mennesker og trender som integreres i måten skriver og snakker på. Overskriften er et eksempel på nettopp dette, den har gått som en farsott på omtrent alle sosiale medier. Ikke hørt uttrykket før? Da er du kanskje en av dem som enda tror at uttrykk som ”skjera bagera?”, ”det er lol” og ”yolo” er hipt og nytt. Språket utvikler seg i kjempe fart og det som var inn eller kult forrige uke, er ofte glemt eller gammel allerede, så her gjelder det å henge med.

Å forstå og få med seg alt av slang og uttrykk som florerer blant ungdom er nok umulig, og heller ikke nødvendig. Det fremstår kanskje som et språklig kaos uten noen form for regler eller retningslinjer, hvor en bruker nye ord hver dag, og skriver forkortelser som ingen forstår. Sosiale medier er enorme størrelser, som drives av og påvirkes av millioner av mennesker verden over, men alt er ikke nødvendigvis relevant overalt. Selv om sosiale medier gir oss muligheten til å kommunisere med og la oss inspirere av mennesker verden over, samler det oss også i mindre samfunn og grupper. Jodel for eksempel, viser kun meldinger skrevet innenfor et avgrenset geografisk område. Også på Facebook kan vi lage egne chatter og grupper, og slik velge hvem vi kommuniserer med og når. Innenfor slike ulike samfunn vil også dialekt- og slangbruken variere, og det finnes gjerne egne normer for hvordan en skriver. De fleste vil skrive annerledes i en gruppechat med venner fra ungdomsskolen enn vi gjør i familiegruppa, vi tilpasser språket etter hvem vi kommuniserer med. Dette var også et tema vi var innom på samlingen, nemlig audience design, som handler om hvordan vi som avsendere forestiller oss et publikum som mottagere av det vi skriver, og tilpasser språket deretter. Audience Design er et konsept som er utviklet av Allan Bell han forsket blant annet på radiostasjoner som hadde felles studio og noen felles programledere, men ulike målgrupper. Bell fant her ut at programlederne tilpasset språket sitt avhengig av publikum og stasjonen.

Hvis du vil bli klokere på ungdommens språk i sosiale medier kan du gå inn her:

http://www.itromso.no/nyheter/2015/03/24/Forkortelser-engelsk-og-slang-slik-er-ungdomsspråket-10785528.ece

Her er det listet opp noen av de mest populære forkortelsene som brukes. Etter hvert er du kanskje så dreven at du får alt på denne quizen også?

http://www.klikk.no/foreldre/ungdom/quiz-om-slang-1659084.ece

Av ivi009

Hei alle sammen og velkommen til mitt første blogginnlegg ever! ?

01.02.2017 var jeg på min første samling i faget NOR-2043 som handler om språk og tekst i sosiale medier. Her fikk vi først en del info om hva faget gikk ut på, og hva vi skulle lære mer om i løpet av den første samlingen som gikk over to dager. Språklig praksis, variasjon og endring i sosiale medier var tema som ble tatt opp, og et av de mest sentralene temaene som ble diskutert, var hvordan en bruker språk i sosiale medier. Skriver de fleste på normert skriftspråk eller forekommer det bruk av dialekt og andre ord og uttrykk på sosiale medier?

Foreleseren ga oss et innblikk i studier av sosiolingvistisk forskning på CMC som står for Computer Mediated Communication. Hun fortalte at CMC handler om sosiale prosesser i diskursivt skapte rom for menneskelig samhandling online. Dette handler blant annet om hvordan skriftspråket har variert og endrer seg på sosiale medier. Kevin Newton forklarer dette nærmere HER, hvor CMC deles inn i asynkron kommunikasjon og synkron kommunikasjon. Når en samtale foregår i reell tid og ytringer dukker opp på skjermen til samtalepartneren nesten med en gang, snakker vi om en synkron samtalediskusjon. Det vil si at begge parter er aktive, og eksempler på dette kan være chatting på Messenger, en Skype-samtale eller en Snapchat-melding. Asynkron kommunikasjon vil derimot vise til kommunikasjon hvor samtalen ikke nødvendigvis trenger å foregå i reell tid. Her blir også ytringene lagret, noe som ikke trenger å gjelde for synkron kommunikasjon. I tillegg kan nye bidragsytere ta del i samtalen over tid. Denne kommunikasjonsformen kan brukes i for eksempel et diskusjonsforum, en facebookstatus eller en twitterpost.

FOTO: Colourbox.com

I en artikkel skrevet av Aftenposten, som man kan finne HER, får vi møte en venninnegjeng på 16 år som benytter seg av kommunikasjon gjennom sosiale medier hver dag både via synkron samtalesituasjon og asynkron samtalesituasjon. Den handler om at ungdommene danner sitt eget språk når de kommuniserer med hverandre. Her er det ikke fokus på å skrive etter rettskrivingsnormalen, men heller fokuserer på å skrive slik at resten av samtalepartnerne forstår, og helst så muntlig som mulig. Dette gjør de ved å blant annet skrive på dialekt og ved bruk av kodeveksling. En definisjon på dette kan man finne i boka Språkmøte av Mæhlum: «Eit svært vanleg trekk ved fleirspråkleg kommunikasjon er at fleire ulike varietetar [språksystem] blir brukte innafor ein og same samtale. Dette kallar vi kodeveksling.» Begrepet handler altså om å skifte språk når man skal kommunisere med andre gjennom alt fra noen ord til hele setninger for å forstå hverandre. Den dag i dag brukes kodeveksling i sosiale medier og ofte blant ungdom som i artikkelen jeg henviste til tidligere i blogginnlegget. Den foregår ofte på engelsk og ved bruk av forkortelser. Eksempler på dette er forkortelser som lol (laughing out loud) og yolo (you only live once) og swag som opprinnelig betyr secretely we are gay, men som ofte brukes i sosiale medier om noen som har attitude (holdning).

Før jeg leste denne artikkelen hadde jeg for eksempel ikke peiling på hva dleg betydde, men innad i den gruppen som bruker det, står denne forkortelsen åpenbart for du lever én gang, noe alle skjønner. En annen ting som kommer frem i artikkelen er at venninnegjengen svært sjelden bruker tegnsetting: ”Så lenge man forstår er det ikke vits. Vi gidder ikke å bruke tid på det. Dessuten bruker vi masse ”emojier” og kroppsspråk for å utdype hva vi mener eller hvordan vi har det”. Det som kommer frem her er at språklig kaos for noen kan være regelstyrt kreativitet for andre. Selv om folk ikke følger det normerte skriftspråket og dets regler, betyr ikke det nødvendigvis at man kan skrive hva man vil, derfor resulterer dette ofte til at chatmeldingen eller kommentaren på Twitter er styrt av regler som de fleste på sosiale medier forstår, men som utenforstående ser utelukkende på som et språklig virvar og kaos.

Skriver du på dialekt? Bruker du innslag av engelsk og flere forkortelser for å kommunisere med andre på sosiale medier?

Det er en stor forskjell på språket som vi bruker i sosiale medier, og det som vi bruker i mer formelle sammenhenger. Når det blir brukt formelt, har språk et forskjellig mål fra når det blir brukt i sosiale medier. Derfor blir også måten en uttrykker seg på, forskjellig.  Som beskrevet i denne artikkelen fra Aftenposten-, (2014), “Ungdom lager sitt eget språk i sosiale medier”, kommuniserer ungdommer på en blanding av dialekt, globalt og normert norsk.. Alle mener at det er kult og mye enklere. På denne måten sparer de mye tid. I tillegg blir de en del av de andre. I den følgende teksten skal vi undersøke forskjellige aspekter ved og synspunkter på språk i sosiale medier.

Kommunikasjon i dag har blitt forenklet veldig stor grad. Det er ikke nødvendig å sende brev, knapt snakker man i telefonen. Alle foretrekker å chatte, å sende bilder og korte videoer. Antallet mennesker som bruker Facebook for eksempel, har steget betydelig i de siste årene. Facebook har mer enn 1.86 billioner månedlige brukere, det vil si aktive brukere som har logget inn på Facebook de siste 30 dagene. Det samme gjelder for Twitter. Det er helt naturlig at noen uskrevne regler har oppstått i løpet av tida. Forkortelser, akronymer, emojis – man bruker dem bestandig for å uttrykke seg. Ungdom bruker mye engelsk, og de fleste foretrekker å skrive på dialekt. Hvorfor det? Hovedårsaken er at det er slik som de snakker, dialekt er veldig talenært. Det brukes i mange sammenhenger, ikke bare på Facebook, men også Instagram, Twitter, Snapchat og Viber. Dialektbruken har en funksjon, det er en måte å bevare den norske identiteten og røttene sine på. Her må vi påpeke at enkeltindividet endrer språket sitt avhengig av situasjonen, det vil si at dialektbruken varierer etter emnet for debatten og etter publikum [1]. Ja, defor kan språket i sosiale medier bli oppfattet som kaos. Man kommuniserer ikke bare med en, to eller et par personer, men med rekke representanter for forskjellige aldre og sosiale bakgrunner. Det kalles mange-til-mange-kommunikasjon på nettet, og det kan føre til såkalte kontekstkollaps, introdusert i artikkelen av Marwick & boyd (2010)[2]. Folk som ofte ikke har anledning til å snakke med hverandre i det reelle livet, gjør det på nettet. Og de har alle ansvar for å tilpasse språket sitt etter publikum.

Bortsett fra dialekt, bruker ungdom en stor mengde engelske ord. Utvilsomt hjelper de oss å forstå hverandre.  Spørsmålet er hvorfor vi bruker dem når vi chatter med vennene våre som kommer fra det samme landet? Hvorfor erstatter norske ungdommer ord og uttrykk som takk, kom igjen, hva skjer, du vet, hva faen med de engelske  thanks, come on, sup, you know, what the hell?

Samtidig kan vi se på språket som ungdom bruker, som en slags regelstyrt kreativitet. Som det sies i ordboka, er kreativitet -“skapende evne eller virksomhet, det vil si oppfinnsomhet, idérikdom og det å lage eller finne på noe nytt.” Denne definisjonen er ganske dekkende for det som skjer med språket i sosiale medier i dag. Alle slangord og forkortelser som vi bruker i chatting, teksting, skriving av innlegg osv, kan bli tatt som eksempler på kreativitet. De er en måte å minske avstanden mellom deltakerne. Og kanskje er det akkurat det som samfunnet trenger i dag. Det er helt forståelig at vi trenger å føle oss nærmere hverandre. Om vi vil tilpasse oss den nye livsstilen, må vi også tilpasse oss den nye måten å kommunisere. Her kan vi legge merke til Bells poeng at det finnes ulike grad av nærhet mellom taler og publikum. Jo nærmere representanten i publikum er avsender, jo mer vil avsender tilpasse språket sitt til vedkommende.[3]

Måten som folk lever på er ganske forskjellig fra som den pleide å være før. Å reise rundt i verden har blitt en viktig del av det moderne livet. Jo travlere vi har det, desto mindre tid har vi for andre mennesker. Deretter legger vi mer og mer innsats i å holde kontakten med andre og vi finner nye måter å gjøre det på. Den virtuelle kommunikasjonen kan bli både nyttig og farlig.

De fleste unge mennesker bruker alle disse former av språk i sosiale medier og flere og flere mennesker tilpasser seg. Det kan tolkes som en uunngåelig prosess og vi må gjøre det beste ut av det i stedet for å ta det som noe helt skadelig for språket. Også, som professor Kjell Lars Berge i nordisk språk og litteratur i Universitetet i Oslo sier i artikkelen “Sosiale medier ødelegger språket” hos NRK[4],  “Jeg har sikkert lest 10.000 tekster selv, og det er overhodet ingenting som tyder på at norske elever har fått dårligere skriveferdigheter på grunn av sosiale medier.”  Bare fordi noe er nytt og vi ikke er vant til det, betyr det ikke at det er dårlig.

Som konklusjon kan vi si at språket som ungdom bruker i sosiale medier er en naturlig konsekvens av hverdagslivet. Folk har ikke nok tid, de reiser mye, lærer mange forskjellige språk. Selvfølgelig, må vi ta hensyn til hva som skjer med språket vårt. Det bestemmer hvem vi er og hvor vi hører til som individer og som et samfunn. Språk er broen mellom tankene våre, vår indre verden og mellom andre mennesker, forskjellige synspunkter og personligheter.

[1] Evjen,   L.R. 2011. æ sitt med klump i halsen når æ skriv det hær: dialekt i skriftspråket i debattforum knytt til tre norske nettaviser. Masteroppgave i nordisk språkenvitskap, UiT.

[2] Marwick & boyd, 2010, I tweet honestly, I tweet passionately: Twitter users,

context collapse, and the imagined audience

[3] Bell Allan, 1984, Language Style as Audience Design

[4] Oddvin Aune, 2013, Sosiale medier ødelegger språket, NRK

Av sho098

Sosiale medier utfordrer måten vi skiller mellom skrift og tale.

Spontan, umiddelbar og direkte – det er ord som kan beskrive både kommunikasjon på sosiale medier og en samtale.

For å kunne si noe om hvordan sosiale medier utfordrer måten vi tenker om skrift og tale, skal jeg definere hva jeg mener med sosiale medier. Det er Facebook, Facebook Messenger, andre meldingsapplikasjoner som Kick og lignende, Snapchat, Instagram, blogger og Twitter.

I dag foregår mange av samtalene våre som ikke-tale på de nevnte plattformene. Etter at mobiltelefonen ble et like selvsagt tilbehør som klær på 2000-tallet, har fler og fler av samtalene våre foregått som tekst, og etter at Snapchat kom på markedet; i bilder. Når denne endringen skjer, blir skriftspråket påvirket og endrer kriteriene på kategorien.

Illustrasjon en er et utdrag fra en sammenstilling fra Evjen (2011) gjengitt av prof. Vangsnes på første samling som handler om forskjellene på skrift og tale.

De beskrivelsene av tale som også passer til skrift på sosiale medier har jeg markert med rødt. De beskrivelsene av tale som passer til bildetjenesten Snapchat har jeg markert med gult.

I tillegg har jeg strøket ut de beskrivelsene av skrift som ikke passer til skrift i kommunikasjon i sosiale medier.

Illustrasjon av våre tradisjonelle skiller mellom tekst og tale, hentet fra Evjen (2011), og fargemarkert der jeg mener beskrivelsen kan passe for begge.

Fordi:

Når vi kommenterer og chatter på sosiale medier er dette absolutt umiddelbart: Produksjon og mottak skjer samtidig.

Kommunikasjon på Snapchat er forgjengelig: Bilder og chat blir borte dersom man ikke lagrer eller tar skjermdump.

En chat, eller en snap, er endelig: Hvis man skal rette opp må man sende en ny melding, men det gjøres stort sett ikke. Man er uformell og avslappet, folk skriver feil, sånn er livet.

Snapchat gjør kommunikasjonen både akustisk og visuell: Filmer blir ofte tekstet og man velge å si noe eller bare skrive noe selv om man sender en film.

I min egen analyse blir det ganske tydelig hvor glidende overgangen mellom skrift og tale har blitt. Våre tradisjonelle skiller blir utfordret og jeg tror nøkkelordet er umiddelbarheten.

I tillegg vil jeg trekke frem det personlige som har fått nye former i det ”nye” skriftspråket i sosiale medier. Vi chatter hurtig i én til én-kommunikasjon, akkurat som i en samtale, derfor blir det mye mer personlig enn det tidligere var.

Vi finner måter å uttrykke oss på som også representerer måten vi snakker på.

De tradisjonelle oppfatningene av skillene mellom skrift og tale utfordres av funksjonene hos de ulike plattformene sosiale medier tilbyr.

For å være personlig i budskapet fra avsender til mottaker er det flere ting som kan påvirke dette. Dialekt og emotikoner er noen av disse virkemidlene. Med emotikoner mener jeg det som på engelsk heter smileys.
Begge disse virkemidlene er med å gi det skrevne ordet et muntlig preg fordi budskapet er mer personlig. Budskapet er tilpasset både avsender og mottaker i mye større grad.

Men ikke alle er like glade for denne utviklingen skrivingen mellom, spesielt ”de unge” har.

Jeg hørte på NRK en diskusjon hvor en professor sier hun er sterkt imot emotikoner i meldinger. Hun mener det norske språket er rikt nok til å uttrykke det man mener. Hennes meningsmotstander, språkforskeren Rolf Theil, er derimot stor tilhenger av emotikoner.

I likhet med han mener jeg at samtaler har mange dimensjoner som ikke kommer frem gjennom ren tekst. Ved å legge til et emotikon kan man erstatte det som ansiktet eller kroppsspråket ville ha sagt i en ansikt-til-ansikt-samtale. Personlig synes jeg at et emotikon eller en annen figur kan bli både morsommere eller mer beskrivende enn å beskrive følelsen med ord.

La meg få eksemplifisere. Følgende melding er skrevet i klartekst, uten muntlig påvirkning, hvor tekst erstatter smileys.
”Hei. Jeg smiler. Skal vi ta en tur på kino i kveld? Jeg smiler stort. Vi kan se filmen om Bridget Jones som blir gravid. Vi liker jo henne meget godt. Jeg sender deg et slengkyss. Håper du har tid. Jeg smiler stort.”

Denne meldingen ligner mer slik hun faktisk ville ha skrevet det:

”Hei J Kino i kveld? 😀 Vi kan se den filmen om Bridget Jones som blir gravid. Vi likær jo ho så ille godt! :-* Håper’u kan 😀”

Den første meldingen ville fått meg til å vurdere å ringe ambulansen og melde om en overrakende ung og velartikulert slagpasient. Den andre meldingen ville fått meg til å smile og svare ”Seff! Gleder meg <3”.

Et smileansikt på gul bakgrunn er velkjent for de fleste.

Dette underbygger forsker på språk og retorikk i sosiale medier Tina Thode Hougaard(2014) som skriver om dette i ”Sproglige forandringer i de nye medier – fra chatstil til hashtagpoesi”. Hun sier at emotikonet er et trekk som viser at vi tilpasser språket til omstendighetene. Vi snakker sammen på nye måter der hvor skriftspråk møter talespråk. Dette underbygger argumentene mine om at samtaler på sosiale medier skaper nye normer for skriftspråk på grunn av den muntlige formen.

Snakking i sosiale medier blir også en slags måte å tilpasse seg på. En sosiolekt, eller en medialekt, som Hougaard ville sagt. Hun skriver også at mediene har gitt en oppblomstring av det skriftlige hverdagsspråket. (I motsetning til andre dansker.) Å kalle det en oppblomstring heller enn forringing er jo akkurat det alle surmagede litteraturvitere som er imot smileys, burde gjøre! Samtaler er direkte og umiddelbare, selv om de foregår i tekst. Derfor emotikoner praktiske. Dessuten blir det lettere å skrive som seg selv. Man blir ikke bare en avsender av et budskap i likhet med mange andre avsendere med andre budskap. Du er deg selv som skriver til akkurat den du skriver til.

Derfor synes jeg kategoriseringen av forskjellene mellom tekst og tale er i ferd med å bli utdatert. Samtalen er umiddelbar selv om den foregår i tekst. Budskapet i teksten har like stort potensiale til å være personlig fordi vi har utviklet mange ulike måter å ”krydre” skrivingen vår på. Den kan også like gjerne være både dialogisk, forgjengelig og visuell med dagens brede spekter av plattformer som lar deg filme og skrive på en gang.
Derfor mener jeg at det er tydelig at kommunikasjon i sosiale medier utfordrer den tradisjonelle oppfattingen vår av forskjellene mellom skrift og tale.

Referanser

Evjen, L. R. (2011). æ sitt med klump i halsen når æ skriv det hær. Masteroppgave, Universitetet i Tromsø. Hentet fra http://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/4067/thesis.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Hougaard, T.T. 2014. Sproglige forandringer i de nye medier – fra chatstil til hashtagpoesi. I Nydanske språkstudier, 46. 39–66.

Liv Ragnhild Evjen skreiv i 2011 ei MA-avhandling om dialektbruk i kommentarfelta til nokre utvalde nettavisar. Ein av dei tinga ho kom fram til, var at bruken av dialekt varierte etter kva for tema som blei diskutert. Når det blei diskutert politikk og økonomi, var det lite dialektbruk, mens bil og trafikk, sport og kriminalitet ga meir bruk av dialekt. Ho trekker fram fleire faktorar som kan vere orsaka til denne variasjonen, og eg skal sjå litt nærmare på desse.
Det første ho trekker fram er kva for haldningar folk har til språk og språkstil. I hovudsak blir dei som brukar ei normrett målform, oppfatta å vere av ein høgare sosial status enn dei som brukar dialekt. Det finst også forsking som tyder på at eit konservativt språk blir oppfatta som meir seriøst, mens dialekt blir oppfatta som meir folkeleg. MA-avhandlinga til Evjen handlar ikkje først og fremst om haldningar, noko ho sjølv peiker på. Det er altså ikkje grunnlag for å seie noko sikkert om korleis haldningar speler inn på dialektbruk ut frå teksten, men det er rimeleg å anta at det kan spele ei rolle.
Sidan eit konservativt språk blir oppfatta som meir seriøst, er det sannsynleg at folk er meir truande til å nytte ei normrett målform om dei skal diskutere eit «seriøst» tema. Døme på slike seriøse tema kan vere politikk og økonomi, der ein kan sjå at det er lite bruk av dialekt. Tilsvarande kan det sjå ut til at folk er meir tilbøyelege til å skrive på dialekt om det blir di

Eksempel på dialektbruk i ein kommentar frå ei nyheitssak

skutert meir «useriøse» tema, slik som fotball.
Eg kan vere einig i at fotball, i alle fall ikkje for meg, er eit veldig seriøst tema. Derimot er det tema som må kunne seiast å vere seriøse der folk tar i bruk dialekta si når dei diskuterer dei. Til dømes kriminalitet og bil og trafikk, som eg meiner det blir galt å seie ikkje er seriøst. I kommentarfeltet til ei av avisene viste det seg også at det var hyppig bruk av dialekt i kommentarane til nokre saker som hamna innanfor kategorien politikk. Då tyder det på at det er noko anna enn berre det at eit tema blir oppfatta som seriøst, som avgjer om folk skriv på dialekt eller ikkje.
Evjen fant belegg for at bruken av dialekt aukar ganske drastisk der kommentatoren er engasjert i saka han eller ho kommenterer, og særleg i dei tilfella der han eller ho blir provosert. Slik provokasjon kjem til syne ved at språket til dømes er aggressivt, det dukkar opp banneord, bruk av store bokstavar og kreativ teiknsetting. I kommentarar til saker som handla om fartsgrense i trafikken og at folk meiner at politiet ikkje gjer ein god nok jobb, kjem dette svært tydeleg fram. Dyremishandling er også ein type sak som provoserer mange. Det er ikkje noka overrasking at ein ser mykje dialektbruk i slike saker.
Det som kanskje var meir overraskande, var at ein kunne sjå liknande språkbruk også i enkelte saker som hamna i politikkategorien. I eitt tilfelle var det ei sak som handla om eit nytt kvartal som skulle byggjast i Bodø sentrum. Det viste seg at dette var ein omstridt byggjeplan, og mange av innbyggjarane var djupt ueinige i at det skulle byggjast noko nytt, og i måten det skulle byggjast på. Her var det igjen altså mange som var provoserte. Som tidlegere nemnt, blir det skrive meir dialekt når folk blir provoserte. Det kan derfor sjå ut til at striden rundt bygginga av det nye kvartalet bidrog til at dialektfrekvensen auka.
Det er ikkje berre når folk er ueinige og blir sinte at dialekta kjem til syne. Kjensler i si heilheit kan også føre til at bruken av dialekt aukar. Eit svært tydeleg eksempel på det var ein serie saker som handla om at fotballklubben Bodø/Glimt heldt på å bukke under på grunn av konkurs. Då stilte mange i lokalsamfunnet opp for å redde klubben. Lokale fotballklubbar er noko som opptek mange rundt omkring, og som kan vekke sterke kjensler hos folk. I kommentarane til desse sakene var det høg dialektfrekvens, med store bokstavar, dialektord og teiknsetting som ikkje passa inn med skriftspråknormane.
Her var det også kanskje ein viss gruppesolidaritet som spelte inn. Fotballklubbar og andre foreiningar gir samhald, og mange har mykje kjensler knytt til eit slikt samhald. Evjen peiker på at dialektbruk er knytt til slik gruppesolidaritet, men standardvarietet er meir knytt til status og formalitet. Når ein kjenner gruppesolidaritet, kan nok trongen til å vere formell for mange forsvinne, sidan det blir ein uformell situasjon. Folk tilpassar altså språket sitt etter kva for slags situasjon dei skriv i.
Haldningar til språk, kva for tema som blir diskutert, eventuell provokasjon, kjensler og engasjement er altså faktorar som kan verke inn på om ein vel å skrive dialekt eller ei normert målform. Engasjement kan til dømes vere eit nøkkelomgrep her. Provokasjon, kjensler og tema ein er oppteken av, er alle faktorar som kan bidra til engasjement. Sjølv om nokon tema har ein lågare frekvens av dialektbruk enn andre, slik som økonomi og politikk, kan det også vere tema innanfor desse kategoriane som appellerer til dialektbruk. Det finst også geografiske forskjellar, fordi det som provoserer folk ein stad, ikkje nødvendigvis gjer det ein annan stad.

Skriftspråket i kommentarfeltene knyttet til nettaviser er som regel et normrett skriftspråk. I motsetning til f.eks Facebook blir denne delen av nettet sett på som et generelt upassende sted å skrive dialekt. Se f.eks Rotevatns undersøkelse av dialektbruk på ulike nettsteder blant vgs-elever på Vestlandet, der kun 0.8% av elevene har oppgitt at de bruker dialekt i kommentarfelt i nettaviser:

Likevel finner man dialektpreget skriftspråk i kommentarfelt i nettaviser. Liv Ragnhild Evjen har sett nærmere på dette i sin MA-avhandling. Her har hun undersøkt hvilke faktorer som fører til økt dialektbruk i debattforum knyttet til tre lokalaviser fra forskjellige kanter av landet: Nord-Norge, Vest-Norge og Øst-Norge. Nærmere bestemt (og henholdsvis) Salten (nordlending.no), Førde (Fjordaglimt) og Glåmdalen (mittglomdal.no).

Språklige fordommer?
Funnene hennes viser at graden av dialektbruk varierer alt etter hvilket emne som blir diskutert. De to emnene med aller mest dialektbruk sammenlagt i de tre nettavisene er ”bil og trafikk” og ”kriminalitet”. Nederst på lista finner vi henholdsvis ”næringsliv” og ”politikk”, som er de emnene med minst dialektbruk.

Det er i imidlertid greit å være klar over at det er ganske mange forskjeller mellom de ulike nettavisene her. På nordlending.no er kategorien ”sport” på andreplass, mens ”bil og trafikk” er på førsteplass (Evjen 2011: 52). På fjordaglimt er kategoriene ”sport” og ”kriminalitet” høyest opp på lista, mens henholdsvis ”politikk” og ”bil og trafikk” ligger lengst nede (Evjen 2011: 56). På mittglomdal.no er det ”kultur” og ”bil og trafikk” som har høyest prosent av dialektbruk, mens ”kriminalitet” og ”næringsliv” har lavest (Evjen 2011: 60).

Hva er det så med kategoriene ”bil og trafikk” og ”kriminalitet” som fører til økt bruk av dialekt? Evjen mener språkholdninger kanskje kan forklare saken. Det har seg slik at vi mennesker gjerne ubevisst (eller ikke?) tillegger ulike språkstiler forskjellige egenskaper og dermed også menneskene bak disse språkstilene de samme egenskapene. Man kan nesten si at det her er snakk om fordommer mot ulike typer språkstiler og språkstilbrukere. Undersøkelser gjort av holdninger til ulike skriftspråkstiler, viser at vi også her tillegger ulike typer skriftspråk og dermed skriftspråkbrukere forskjellige typer egenskaper. For eksempel blir et mer dialektnært skriftspråk sett på som mindre saklig, mindre seriøst og mer folkelig, og kanskje derfor mer passende til tilsvarende ”useriøse” situasjoner. Mens et normrett skriftspråk blir derimot sett på som saklig, seriøst og urbant, som kanskje derfor passer best til ”seriøse” situasjoner (Evjen 2011: 73).

Dersom det har seg slik at debattantene i lokalavisene har denne holdningen til et dialektpreget skriftspråk, kan det være at emnene ”bil og trafikk” og ”kriminalitet” blir oppfattet som et mindre seriøst emne enn ”næringsliv” og ”politikk”. Men som vi har sett, så finnes det stor variasjon innenfor de tre lokalavisene, og det er nok neppe tilfelle at alle artikler som havner inn under kategorien ”bil og trafikk” blir oppfattet som useriøse, og likeledes vil ikke alltid artikler som omhandler politikk bli oppfattet som et seriøst emne av leserne. Språkholdninger er kanskje ikke knyttet så sterk opp mot enkelte emnekategorier, men heller opp mot hva som faktisk blir skrevet om i de individuelle artiklene.

En oppgitt mann

En annen faktor som fører til økt dialektbruk i debattforumene er emner som vekker følelser hos folk og som således fører til mer personlig engasjement blant debattantene. Følelsene som vekkes kan være enten positivt eller negativt ladet og det kan være emner som enten provoserer eller rører. I min egen lokalavis Altaposten prøvde jeg å finne fram til artikler med temaer som jeg mistenker kan ha vekket sterke følelser blant leserne. Ett av disse temaene er den såkalte sykehusdebatten som har pågått i Finnmark i lang tid. Kort sagt handler denne debatten om hvor det ene av de to hovedsykehusene i Finnmark skal ligge. Nå ligger det ene sykehuset i Hammerfest, men de fleste som bor i Alta mener selvsagt at det er her sykehuset skal ligge. Etter å ha lett gjennom en del artikler, fant jeg en artikkel med (den usedvanlige lange) tittelen: 600 kilometer i bil, fem behandlinger og to flyturer, for en brukket lillefinger!
Denne artikkelen omhandler en svært oppgitt mann som har fått kjenne på kroppen hvordan helsevesenet fungerer i Finnmark. Artikkelen har fått 20 kommentarer, og av disse 20 kommentarene er 3 skrevet på dialekt. Det er flere kommentarer som inneholder ett dialektord, men jeg velger å bruke Evjens definisjon på dialektinnlegg og regner derfor kun de innleggene med mer enn ett dialektord som et dialektinnlegg. Nå høres kanskje ikke 3 av 20 innlegg ut som et særlig høyt tall, men prosentvis er det her snakk om 15% dialektinnlegg, som er et ganske høyt tall med tanke på at et normrett skriftspråk er standarden i kommentarfelt til nettaviser. To av dialektinnleggene er svar på eksisterende kommentarer, og det er tydelig at det her er snakk om sterke følelser i form av provokasjon. En skriver:

”Det blir bare helt idiotisk å vinkle dette til å bli en plasseringsdebatt, å ja, Altaposten og FD e nån sytpeisa, æ trur at 99℅ av Altas befolkning forholde sæ voksen nok til å se idiotien i hele debatten.
Dokjer får et fantastisk nærsykehus. Det e ikke problem å trekke frem Loppa, å det e sammenlignbart når du ser på ka Alta har, som ikke resten av vest-finnnmark har, for å nevne 20 millioner i sammferdselsmidla som ligg å flyt i Vargsunnet te absolutt ingen nytte, der distriktene kunne fått en lettere å bedre tilgang til sykehus. Å koffør e en Lopoaværing mindre verdt enn en Altaværing??”

I dette eksempelet her spiller nok også det såkalte ”forbrukeraspektet” en rolle. Dette er en term som Evjen (2011: 78) bruker for å forklare økt dialektbruk i debattene knyttet spesifikt til emnet med høyest dialektprosent: ”bil og trafikk”. ”Forbrukeraspektet” refererer til at emner som direkte påvirker hverdagen til en person kan føre til økt personlig engasjement og derfor til mer dialektbruk. Men selvsagt trenger ikke dette forbrukeraspektet å kun spille en rolle i emnekategorien ”bil og trafikk”. I artikkelen jeg har sett på fra Altaposten, skrives det om noe som potensielt kan påvirke hverdagen til enhver finnmarking, nemlig det påståtte dårlige helsevesenet i Finnmark. Artikkelen faller i tillegg inn under emnekategoriene ”politikk” og ”nyheter”, kategorier som samlet sett hadde lite dialektbruk i Evjens funn.

Konflikt
Det siste Evjen trekker fram som en mulig faktor til økt dialektbruk er identitet og tilhørighet, nærmere bestemt gruppeidentitet og gruppetilhørighet. Dersom en ønsker å identifisere seg med en bestemt gruppe mennesker, kan man etterligne språket til hverandre for å bli med i gruppa (Evjen 2011: 84). Dialektbruk i skriftspråk kan således være en måte å skille seg ut på som en gruppe for å signalisere enten geografisk, sosial eller kulturell tilhørighet. Eksempler på dette finner man naturlig nok i artikler som har potensiale til å skape konflikt mellom to eller flere parter. Evjen nevner blant annet rovdyrdebatten i mittglomdal.no som eksempel, der jakttilhengerne hadde høyest bruk av dialekt i skriftspråket sitt, muligens for å skille seg ut fra de som var imot jakt av rovdyr. Den økte bruken av dialekt her kan også forklares ut ifra et høyt personlig engasjement.

Som vi har sett er det flere faktorer som muligens kan føre til økt dialektbruk i kommentarfelt i lokalaviser. Det må også nevnes til slutt at dialektbruken ikke alltid kan forklares ut ifra disse faktorene. Noen personer skriver kanskje alltid på dialekt, mens andre aldri skriver på dialekt, uansett hvor provoserte de blir. Personlig skriver jeg nesten aldri på dialekt, bortsett fra på Facebook og på meldinger, og til og med her er det minimalt med dialektord å finne!

Referanser:
Evjen, L. R. (2011). æ sitt med klump i halsen når æ skriv det hær. (Masteroppgave). Hentet fra http://munin.uit.no

Rotevatn, A. G. (2014). Språk i spagaten. (Masteroppgave). Hentet fra https://brage.bibsys.no