Kvoter – et viktig rammevilkår for fiskeriene
Dagens kvoteordning, den såkalte fartøykvoteordningen som ble innført i 1990, har ofte vært tema for diskusjon blant befolkningen langs Porsangerfjorden, og mange har meninger om denne ordningen. Det er en vanlig oppfatning at fjordfiskere og andre småskalafiskere har kommet dårligere ut enn større kystfartøy og havfiskeflåten. Dette kommer blant annet til uttrykk i dette utsagnet fra en av beboerne langs fjorden:
“Det er nok en stor mulighet at myndighetene har favorisert den store havgående flåten framfor fjordfinnene på land. Eller, man har beordret dem på land. Og der syntes jeg at statsmyndighetene har spilt kjempefallitt. (…) Da skulle man heller sagt ‘Nei, nå får ikke du bygge, du får ikke kvote til din tråler nå for vi skal ha en kvote her for disse stakkars fjordfinnene som livnærer seg her’.”
En tidligere fisker mener at innføringen av fartøykvoteordningen i 1990 fikk store konsekvenser for fjordfiskerne: “Plutselig kom det kvoter på sjarkene. Det var styrt fra toppen og nedover. Hvor store kvotene skulle være. Og det her mannskapet som hadde småbåter, deres yrkeskarriere ble tatt med et pennestrøk. I og med at de fikk så liten kvote på småbåten deres. 1800 kilo sløyd fisk. De kunne ikke leve av det. Og derfor… med at staten tok livsgrunnlaget bort fra dem – de måtte finne på noe annet å gjøre enn å fiske.”
En av dagens fjordfiskere i Porsanger som mener at kvoteordningen var dårlig for de med små båter, foreklarer dette slik: “For det første så slår den dårlig ut fordi at veldig mange av fjordfiskerne har forholdsvis små båter, også fordi fjordfiskeren aldri har trengt større båter. Man har hatt tilgang på ressurs, hvorfor skal du ha en stor båt som er dyr å drive hvis du ikke trenger det. Man har satsa på en båtstørrelse som man synes er billig og lettvint å drive. Man tilpasser seg variasjonene i bestandene, og man er ofte veldig torskeavhengig. Så blir fordelinga helt skeiv, fordi at går du opp på større båter, 20 meter og over der, så har dem så mye konsesjoner at de nesten ikke har dager nok i året til å få brukt opp konsesjonene sine. Mens kystflåten, opp til 50 fot, kanskje er jaga til kaia, fordi de ikke har noe å fiske på. Og da blir jo spørsmålet, ville det ikke være mer rettferdig å fordele på litt anna vis?”
Han forteller i et senere intervju at kvoteordningen av 1990 også har fått konsekvenser for fiskeres forståelser av hvor mye man bør fiske, og om du er en god fisker eller ikke: “Det er jo noen som har gått ut av fjorden og ikke kommet tilbake, og går på kysten og er der. Og der er mer fisk, og de gjør den kvota sin fortere unna og sånt. Jeg skjønner dem jo. Men det kommer an på hvor mye man mener man skal ha. Om man skal fiske opp den kvota, om du berges med mindre og alt det her. For meg er det nå stort sett det det kommer an på. Selv om jeg har en kvote som er, 10 eller 15 eller 20 eller 100 tonn for den saks skyld, så fisker jeg så mye at jeg finner ut at ”jeg trenger ikke å fiske mer, det er nok”. Det er et pussig fenomen det der. Altså, før det her reguleringssystemet ble innført i 1990, da vi ikke hadde kvote. Da fiska man til sesongen var over, og så slutta man når det var dårlig. Og orka ikke å dra mer. Etter at kvotene kom så hører man ikke snakk om noe annet enn at man må fiske opp den kvota. Og det er uansett om den er på 10 tonn eller 100 tonn eller 150 tonn. Altså, du må få opp den kvota.”
Klikk her for å finne narrativet i kartet.
Andre narrativer fra Porsanger
Fahccabealli – en fiskegrunne i Porsanger
Gáđeš – en fiskegrunne i Porsanger
Overbeskatning av fiskeressurser
Ufred på fjorden
Sel
Kråkeboller
Lenker til materiale om fartøykvoteordningen og andre fiskerireguleringer
NOU2008:5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark:
1990 – Torskekrise og regulering
Kapitlet om gjeldende fiskerireguleringer for .Finnmark